Jeg har jo allerede gått fra “mann” til kvinne, så det er jo ingen hemmelighet, intet nytt på den fronten.
Men.. jeg tror jeg har en bekjennelse å komme med.
Veldig ofte iløpet av livet mitt, både før og etter jeg kom ut, så sto jeg hardt på at jeg var ganske macho, og at dette viste seg også i hvordan jeg gikk kledd.
Det siste halve året har jeg endret en del på nettopp hvordan jeg går kledd. Jeg ser utrolig mye mer mainstream ut, ikke at det er en negativ ting.
Jeg er ikke nødvendigvis en stereotyp på det å være “rosa”, men faen heller, hva så om jeg var?
Transkvinner dømmes utrolig hardt for hvordan de kler seg, oppfører seg og tenker. Hvis vi kler oss for butch, hevdes det at vi ikke prøver. Hvis vi kler oss for femi, så får vi høre alt fra hvordan vi forsterker kjønnsnormene, til at vi tror at kvinner må være feminine.
Dette er ting jeg også har vært redd for, å virke som at jeg prøver for hardt eller at jeg kun ønsker å være en av mengden. Nå som jeg har det mye bedre med meg selv, så driter jeg egentlig litt i det.
Men uansett hva, jeg er meg, noe enhver som noensinne har møtt meg kan skrive under på.
Jeg har tenkt til å se ut akkurat slik som det passer meg. Kanskje endrer jeg meg igjen senere og det føles godt å være åpen for den tanken!
Først og fremst, dette er en smule tungt å skrive om, så bær med meg.
Da jeg var på mitt aller værste, mitt mest dysforiske, bestod dietten min av bacon, brus og snus. Jeg var sykmeldt fra jobb grunnet infeksjon i brystregionen og alt jeg gjorde var å spille Age of Conan fra morgen til kveld.
(Det ble enda værre..)
Jeg hadde et lite slikt USB-kjøleskap hvor enten snusen, eller en uåpnet boks med cola stod klar til jeg hadde drukket opp den jeg hadde.
Jeg gadd ikke engang å steike baconet skikkelig, men la det på papir og lot den steike i Microen.(Herregud så æsj!)
Jeg var spilleavhengig, hadde det jævlig med meg selv og overspiste konstant. For å ikke nevne at infeksjonen sørget for at jeg ikke kunne bevege meg stort. Se for deg å ha et ekstremt stramt korsett på som gjør at du hoster hver gang du trekker pusten. Så turer på butikken var korte, og matlaging gadd jeg ikke.
Dette skyldtes i hovedsak at jeg hadde nylig gjort det slutt med første samboeren, og i tillegg var gått igjennom et enormt mislykket forsøk på å komme ut. Dysforien var værre enn noensinne og jeg så lite poeng med hverdagen.
Absolutt ingenting med den tiden var sunt. Jeg skjønte at noe var ordentlig galt når det var gått flere uker uten kontakt med virkelige venner og nesten ikke hørt fra familien.
For å ikke nevne at hygienen var slurvet med og vekta sprengtes. Gudene vet hvor lenge jeg kunne holdt på før det ville sagt stopp av seg selv. Jeg hatet meg selv, på alle måter.
(Her snakker vi helgegodis for hele familien!)
Så jeg ryddet vekk pcen, kjøpte juice og brød, desinfiserte meg selv skikkelig og kort tid etter var jeg frisk igjen. Selv den dag i dag kan bacon gjøre meg en smule uvel i større mengder og jeg sliter enda med å bli kvitt ekstra vekt. Nikotin klarte jeg å slutte med ifjor, og spiser nesten ikke gris overhodet.
Men kostholdet er enormt mye sunnere. Jeg spiser ikke kjøtt til hvert måltid og har kuttet ut brød til fordel for frukt og grovt knekkebrød. Vekta går sakte men sikkert ned og det er fantastisk. Men det aller beste er at jeg sjeldent er syk lenger, jeg har energi til tross for at jeg er i dårlig form og humøret er mye bedre.
Jeg er glad jeg klarte å se at det jeg drev med var usunt, at jeg klarte å stoppe. Hvem vet hvor jeg ellers ville vært idag?
Det sømmer seg ikke for kvinner som meg å arbeide ute. Slikt får mer spesialtilpassede folk ta seg av! Det viktigste er jo tross alt å holde hus og barn rent og fint til kjæresten kommer hjem!
Jeg er særdeles flink til å ha maten klar når kjære kommer hjem, og det er i aller største selvfølgelighet hjemmelaget! Jeg har i tillegg laget oversikt over husarbeid som må gjøres iløpet av uka, og sørger for å holde god styring. Det er svært viktig at kjære slipper slike upassende oppgaver, det er rett og slett ikke kjæres jobb!
Som man også har sett har jeg inntatt en mye mer feminin klesstil, dette for å vise min status i samfunnet som den som ikke tar beslutninger i forholdet.
Mange timer hver dag brukes på å se best mulig ut til kjære kommer hjem og kan bli tatt imot på best mulig måte. Jeg venter med øl i og kjære får sette seg bekvemt i sofaen frem til middagen. Kjære slipper selvfølgelig å rydde av, det ville blitt for dumt!
Det er svært viktig å huske at kjæres jobb er mye tyngre enn min, og dermed er det viktig å ikke presse kjære til å gjøre ting etter jobb. Jeg trenger iblandt hjelp med å åpne bokser og tunge løft, men det sømmer seg ihvertfall bedre!
Jeg er ikke så utrolig flink til å gjøre kjære lykkelig enda, men det er jeg sikker på at vil komme seg, ettersom hjemmet blir renere og ryddigere.
Folk hadde det uten tvil bedre på 50-tallet og derfor er det logisk å tenke at deres levesett er den optimale! Derfor er det naturlig for oss å etterstrebe denne måten å leve på!
All denne masingen om like rettigheter og likestilling har sørget for en ubalanse i samfunnet, noe vi har alle en plikt å rette opp i!
Håper snart folk innser dette og inntar den livsstilen var ment til å ha igjen!
Beklager så lite som har skjedd her den siste tiden. Det skjedde noe ganske fælt som har gjort at jeg har vært er stykke nede og lite interessert i å skrive.
Hva som skjedde kommer jeg nok ikke til å skrive om her, da det gjelder et annet menneske jeg ikke kjenner engang. Kan si såpass at verken meg eller noen jeg kjenner ble rammet.
Okei, så jeg har tenkt litt, og med tenkt litt så mener jeg nettopp det :-p
En del forteller meg at utseendemessig har jeg forandra meg så mye de siste årene. Det er i og for seg sant. Noen kroppsdeler har vokst, det har blitt ny hårfarge, stemmen har gått en retning som strider med min opprinnelige kroppslige retning(kjerringa mot strømmen ftw) samt ymse andre endringer. Men så sier de samme gjerne, “Det må ha vært tøft/hardt med så mye endringer, å endre fra ett uttrykk til ett annet?”
I og for seg, så ja, men er det så forskjellig fra det veldig mange andre uansett gjør? Har du samme stilen og fremtoningen som da du var 18? Jeg ser rundt på menneskene jeg kjenner og ser rimelige drastiske endringer på en del av de, uavhengig av kjønn. Noen har gått ned en del i vekt, andre opp, tatt plastisk kirurgi, endret totalt hvordan de kler seg, noen tatoverer hele kroppen eller andre diverse spennende endringer. (Ja, endringer er spennende!) Men forteller noen dem at deres endringer må ha vært tøffe? Er det noen som sier, “Det må ha vært så hardt å forstørre brystene!” Eller sier de “Så hvordan var det å gå fra goth til hipster i stilen da?” (Jeg veit en del kommenterer på vekta til andre, spesielt når de har gått ned, men vi skal ikke gå inn på hvordan folk legger sine skjønnhetsideal på andre)
Og jeg ser blandt annet en ex, som i kropp og uttrykk har endret seg minst like mye som meg. Halvlangt brunt hår har blitt bleikeblondt, en søt rocka stil har blitt til en blanding av fitness og classy, plastisk kirurgi er gjort og sminke er dertil endret. Og det er dødskult! Jeg har og fått høre at det er lettere å kjenne igjen meg enn en annen av mine exer. Hva sier det?
Kanskje jeg egentlig ikke har forandret meg stort? Jeg har mye den samme klesstilen som veksler mellom å føle seg fin og føle seg comfy, som jeg alltid har hatt. Kanskje det bare er at jeg beveger meg på tross av folks kjønnsforståelse som gir ett såpass sterkt utslag hos noen? Er det fordi jeg har gitt fra meg alt av mannlige privilegier til fordel for ett kjønn jeg føler meg komfortabel i?
Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg føler jeg er mye den samme personen som alltid, jeg ser bare bedre ut på håret!
Da har jeg laget(eller forsøkt å lage) en video som dokumenterer fremgangen sålangt, fra start. Den var rimelig sterk å lage, så håper den ble grei! Hva synes dere?
(Hvis videoen ikke vises eller ikke funker er dette linken: https://www.youtube.com/watch?v=9grJO-P70eE )
Jeg føler at på mange måter har jeg levd to liv. For eksempel så levde jeg først i ett uttrykk, så i ett annet. Eller virkelighet og online, karakterene mine hadde såpass mye historie at de var “levende” i sin egen rett. Men de to livene jeg skal skrive litt om nå barn, er de to livene jeg har levd etter hverandre økonomisk.
Dere skjønner, jeg kommer fra en familie som hadde råd til smør på brødskiva, for å si det slik. (Kommer garantert til å få kommentarer fra pappa på dette :-p)
Men altså, vi var ikke rike, men veldig langt fra “fattig”, Mor og Far jobbet, og vi barna, vel, vi var bortskjemte. Akkurat det med bortskjemt ville jeg nok ikke innrømme mens jeg fremdeles bodde hjemme, men innså vel det i ettertid. Men jeg var også sjenerøs, og delte det jeg hadde med andre, det er jeg også enda. Jeg spilte golf, noe som ikke trenger å være dyrt, men det ble nok det for pappa allikevel, betale for å spille, køller, medlemskap, reiser, baller, konkurranser osv osv. Samt at jeg stod mye slalom om vinteren, og det er jo heller ikke spesielt billig. Og diverse andre ting.
Vi bodde i ett stort og veldig fint hus, tre etasjer, tre bad, boblebad(ble aldri brukt) og annen moro, dette etter vi kom hjem fra England etter at pappa hadde jobbet der. Mye god mat, plenty med leker, spill, tegneserier og aktiviteter. Penger fikk vi om vi spurte pent, min lillebror og jeg, så lenge de gikk til noe fornuftig, kino regnes som fornuftig. Hytte først på Hvaler, så senere i Kragerø hadde vi også. Sjøvandte er vi, for båt måtte vi selvsagt også ha. Så alt i alt, ett ganske godt materialistisk liv, takk for det! Selve oppvekstmiljøet var litt annerledes, men det tar vi en annen gang.
Jeg higet riktignok etter å forlate redet, forlate Lørenskog, leve mitt eget liv, være “fri”, utfolde meg selv og finne ut av dette kjønnskålet! Så når jeg skulle studere flyttet jeg ut, dette gav meg mulighet til å utforske alt kjønnskålet jeg hadde, stort sett det eneste positive med det hele. Jeg flyttet helt fra Lørenskog, som ligger rett utenfor Oslo, til Kansleren Studenthus i Jens Bjelkes gt, Tøyen, ikke så langt med andre ord, og fullstendig unødvendig. Dette var strengt tatt min første store tabbe.
Hybelen var en liten 13kvm greie med ett lite vindu mot bakgården, eget bad, felles kjøkken og det var vel det… Jeg burde aldri flyttet inn der, da jeg strengt tatt var alt for vimsete og rett og slett ikke klar for å bo for meg selv. Jeg jobbet deltid i butikk ved siden av, men hadde allikevel dårlig råd, mye fordi jeg sløste med penger, og rånet ved siden av. Grunnet dårlig valg av studier(IT), og ett selvhat relatert til kropp, kjønn osv, så klarte jeg ikke skolen, hele grunnen til at jeg hadde flyttet dit i utgangspunktet. Mat forsvant fra kjøleskapene, så alt jeg spiste var gjerne på boks eller gatekjøkken. Jeg bodde der i ca 4 måneder, hendelsen som fikk meg til å flytte ut var at noen hadde blitt banket opp/stukket ned i inngangspartiet en natt, kun en halvtime etter jeg selv var kommet hjem fra byen. Det var blod i etasjen min, i heisen og i inngangspartiet var det blodrester og utstyr som ambulansefolka hadde etterlatt. Jeg var som sagt ganske langt nede allerede grunnet både skole og min egen kropp, og dette ble liksom for mye for meg.
Etter litt godsnakk med foreldrene mine, fikk jeg flytte hjem. Jeg bodde så en stund i kjelleren til foreldrene mine, og nøt det gode liv igjen. Jeg begynte å jobbe fullltid på butikken, og gjorde en mini-karriere der. Problemet var bare at jeg ikke hadde lært en døyt av min forrige tabbe, til tross for at far hadde snakket med meg om dette med penger, regninger og ansvar ved gjentatte anledninger.
Så etter å ha vært sammen med ei jente i nesten ett år, var jeg klar for å flytte ut igjen, siden jeg hadde fast, trygg inntekt. Så jeg kjøpte leilighet, denne gangen i Strømmen, en liten to-roms med praktisk planløsning osv. Dette fungerte egentlig veldig greit, jeg betalte regninger(de viktigste ihvertfall), og dro mye av lasset for meg og samboeren min. Etter en stund ble det slutt mellom henne og meg, og senere flyttet hun ut, på slutten var jeg sykemeldt og etter hun flyttet ut var vel da jeg ble bortimot spilleavhengig(onlinespill). Mot slutten av dette forholdet hadde jeg også begynt å klusse mye med regninger og sløste en del penger, f.eks på dyr mat, og andre ting jeg ikke trengte.
De siste par årene, etter jeg flyttet igjen, så har økonomien blitt enormt dårlig, jeg har ikke jobb eller skoleplass, og pengene kommer fra NAV. Jeg har ca halvparten så mye å leve for i måneden som jeg hadde da jeg bodde i Strømmen, og mesteparten av de pengene går til lån og gjeld. Den lille slanten jeg har igjen, går til mat til barna og meg, samt litt bensin for å hente barna. Sett opp imot hvor jeg kommer fra så tok det lang tid å bli vandt med, og å forstå situasjonen jeg nå befinner meg i. Jeg måtte jo gi meg i arbeid grunnet angst, og har ikke funnet nytt, ei heller vært klar før nylig. Det er uvandt å mange dager i strekk leve på ris, nudler og 10-kroners fiskegrateng, for å ha råd til ordentlig mat de dagene barna er her. Jeg spør fortsatt foreldrene mine om penger, men summene blir mikroskopiske opp i det totale bildet, det blir nok der og da. Elektrolysen har jeg jo måtte droppe, for selv om budsjettet var stramt da, så klarer jeg ikke presse det inn lenger. Regningene hoper seg opp, og jeg føler aldri at jeg kan dekke det meste. Blir jeg invitert på ting, kan jeg ikke dra fordi kollektiv reise blir for dyrt, det ligger ikke i budsjettet mitt å kunne bruke ett par hundre kroner på å reise til/fra Oslo.
Så slik har det blitt, en noe ugrei situasjon må jeg innrømme, som er mye min egen feil, men jeg føler at jeg ikke er skyld i alt. (Har valgt å ikke inkludere eksen angående økonomi i dette selv om det er en faktor også) Angsten har jeg ikke kunne gjøre noe med, den har bare vært der, og holdt meg tilbake.
Jeg ser selvsagt at det er steg jeg kunne tatt for lenge siden for å unngå mye av dette, men mye av det visste jeg ikke om før det var for sent uansett, og annet var jeg for “stolt” til å spørre om. Hovmod stod for fall, og landet med ett brak.
Men man skal ikke bare trekke negativitet inn i her, det har jo kommet noe bra ut av dette. Gjelden strykes med pengene fra salget av leiligheten, så det blir ikke en bekymring mer. Jeg har blitt enormt flink med lite penger, til å klare meg med mindre enn hva jeg trenger og prioritere riktig. Jeg er mye mer bevisst på de langsiktige virkningene mine valg kan ha, og sørge for at for hver krone som skal tas fra meg, så har jeg kjempet med tenner og klør for den krona. Jeg tenker meg om tre-fire ganger før jeg foretar meg noe, og impulskjøp er en sak av fortiden. Jeg synes det er leit at det måtte så drastiske midler til før jeg innså hvor langt nedi grøfta denne situasjonen satt meg, men noen bare trenger en kraftig, langtekkelig oppvåkning før de innser hvor de gikk feil. Vil jeg noensinne leve i overdådig luksus? Nei, i all sannsynlighet ikke, men jeg er ihvertfall bedre rustet enn jeg ville vært, til å gjøre det beste ut av min fremtidige økonomiske situasjon. Så om ikke annet, så kan jeg ihvertfall ta med meg det videre!
