Om tøffe kvinner og netthetsere.

Avbildet: Martine Halvorsen, Christine M. Jentoft, Sofia N. Srour, Mia Landsem. Foto: Stein Wolff Frydenlund

 

Hets, trusler, snakk om voldtekt, forfølgelse og konfrontasjoner er bare litt av responsen disse kvinnene må igjennom for å være synlige.

Det er selvfølgelig ikke bare negativt, for det meste er det fine tilbakemeldinger en mottar. Men det trengs mange «Yasss giiiirrrrlll!» for å veie opp for en «Du burde voldtas di feite ku!». Det trengs mange blomster på døra for å veie opp for at en fyr forsøker å tenne på nevnte dør. Ikke fordi verdien av en blomst eller en fin tilbakemelding er mindre enn en trussel, men fordi det negative ofte kan veie tyngre enn det positive. Det skremmende treffer hardere enn det fine.

Personlig kjenner jeg ofte på at de usaklige, nedsettende og direkte hatske tingene folk sier når jeg uttaler meg om trans, kan veie tungt. Det har ikke hjulpet at de siste års offentlige debatt om kjønnstematikk stort sett har blitt ganske usaklig, hvor man nå må regne med intensjonell feilkjønning og spekulasjoner om ens eget underliv. Parr det sammen med kjipe kommentarfelt hvor det proklameres at man er forstyrret og burde legges inn, at ens barn burde hentes av barnevernet fordi foreldrene er skeive, hets, trusler og annet møkk, så kan det bli slitsomt i lengden. En kamp for frihet, bedre normer, rettigheter og holdninger er ikke en kamp hvor man ser effektene med en gang. Det er ikke som et videospill hvor man investerer noen timer og får en fin sluttvideo når man er igjennom. Så å holde seg sterk i troen når det stormer som verst kan være vanskelig, spesielt når man slites ut sakte men sikkert og kanskje ikke ser at det blir bedre.

Min taktikk i slike situasjoner er å finne frem de fineste meldingene jeg har fått opp igjennom. De som sier ting som «Jeg kom ut til foreldrene mine på grunn av det du gjorde den gang da!» eller «Mamma fikk en bedre forståelse for at jeg er trans fordi hun hadde sett det du skrev i den avisen!». Jeg er også så heldig å ha flotte folk rundt meg, deriblant en fantastisk kjæreste, som uten å forvente noe i retur låner meg en støttende skulder før jeg skjønner at jeg trenger den. Så ikke undervurder verdien av å sende en fin melding til en som uttaler seg og kanskje trenger det. Som oftest ser ikke de utenfor mesteparten av det hatet som uttales, og en støttende melding på akkurat rett tidspunkt kan gi en energien til å fortsette bare litt til. Støtte er medisin mot giften som er hat.

Alle vi som er en del av online samfunnet kan gjøre en innsats for å få bukt med netthets. Ja, vi kan kreve strengere lovgivning og hardere straff. Vi kan kreve at moderatorer gjør en mer aktiv innsats i kommentarfeltene og sier klart ifra at usaklige kommentarer ikke vil tolereres. Men  vi burde alle gjøre noe. Slik det er nå så er det alt for mange som opplever at de sitter trygt bak en skjerm, både anonymt og ikke. De kan fyre av eder og galle mot mennesker som ikke gjør annet enn å si «Jeg vil være fri til å kle meg som jeg vil, bestemme over min egen kropp og også nyte litt av denne flotte ytringsfriheten». De føler seg tøffe men de er ikke annet enn små mennesker med veldig vondt inni seg, helt uten teknikker for å håndtere sine egne følelser på mer positivt vis.

Men mange små hatere kan slite ut en samfunnsdebattant, samt det kan fort være en i mengden som forsøker å gjøre alvor av truslene sine. Så vi har alle et ansvar for å si ifra når vi hører kritikk som går på person fremfor sak. Jeg tror at disse som ofte er anonyme online iblant lar sine holdninger dryppe gjennom i selskap hvor de føler seg trygge, om enn kanskje moderert. En uenighet trenger ikke gjøre at man blir uvenner, men stillhet tolkes ofte som samtykke. Vi kan ikke stoppe de som sitter bak skjermer når de sitter og skriver, da er de som oftest alene. Men vi kan sørge for å si ifra når vi hører de rundt oss si lignende, eller vi ser det skje. Nett-troll er folk som trenger å høre at meningene deres er kjipe. Det kan være så enkelt som å si til kompisen din som nettopp sa noe dritt angående en miljøpolitiker som ble gravid, «Døh, la nå dama få bli gravid i fred a? Ikke piss på en fin nyhet bare fordi du er uenig i politikken hennes!». Folk trenger å få høre når de går over streken, et vennskap skal tåle såpass.

En som ikke evner å argumentere sak og heller går etter person, gjør ikke annet enn å vise verden sin manglende kapasitet til debatt(og strengt tatt begrensede intellekt). Man skal selvfølgelig få si og tenke det man vil, men vi burde kunne forvente et minimum av folkeskikk før tanker blir til ondsinnede ord og handlinger.

Debattanter som blir stilnet som resultat av slike folks ord og handlinger er et tap for offentligheten og en skikkelig debatt. La oss gjøre det til et mål at alle skal kunne ytre seg om sin kropp/religion/seksualitet/virkelighet/politikk/annet uten frykt for fysiske og psykiske represalier, for slik det er nå er det ikke tilfellet. Om du mener det er innafor å tenke at andre burde drepes, voldtas, bankes, hetses eller på annet vis tie deres fredelige ord, så kan du gjøre oss andre en tjeneste og holde munn. Din frihet til å ytre deg skal ikke gå på bekostning av andre, da kan du heller finne en mer positiv bruk av din tid, slik som å se maling tørke.

‪Mann bruker 5 minutter av livet sitt på å skylle ut isen sin i vasken. Grunnen vil sjokkere deg

Så denne fyren, som skal forbli navnløs og uansett nok dukker opp i FB-feeden din, brukte nærmere 5 minutter av livet sitt på å skylle ut en Hennig Olsen is på boks mens han filmet det hele. Alt på grunn av at Hennig Olsen Is hadde støttet Pride. Denne stakkars fyren fikk isen sin ødelagt fordi homoer finnes. Det er synd på den kinnskjeggete mannen. Men det gjør at vi burde stille et relevant spørsmål: Hvem er det som egentlig er krenka, de skeive som sloss for sine rettigheter, eller de homofobe, som ikke engang kan spise isen sin uten å lage drama ut av det?

Snakk om å sløse god is..

(Forøvrig beklager click-bait tittel, jeg bare ler og ler og ler).

Om Pride 2017, og hvorfor akkurat du burde være der!

Oslo Pride 2017 er i gang, og vi lever i et land hvor vår hovedstads feiring foregår i over en uke. Det er ufattelig hyggelig å se hvor mange som pryder seg med regnbuer denne uken, og det sier noe om samfunnet vi lever i. Det er ikke mange steder i verden hvor man markerer Pride i en uke. Andre steder blir paraden stanset av politiet, utsatt for voldelige demonstrasjoner eller paraden er fullstendig ulovlig. Vi kan ikke ta det vi har kjempet oss frem til for gitt.

Foto: Reidar Engesbak For BLIKK, Sjekk Albumet Her

I går deltok jeg på en LHBT-hagefest på residensen til den kanadiske ambassadøren, for tredje år på rad. Dette var i regi av det diplomatiske miljøet, med den kanadiske ambassaden i spissen for over 20 andre ambassader.

Privilegiet av å kunne delta på noe slikt er enormt, og det sier så ufattelig mye om innsatsen som gjøres for å bedre rettighetene til skeive.

Allikevel føler jeg meg ikke alltid trygg ellers i løpet av året, og Pride for meg er noe jeg lengter frem til så fort fjorårets er ferdig. For en lesbisk, transkjønnet mor som meg, er Pride alle helligdager samlet sammen til en ukes feiring av mangfold og kjærlighet. Denne ene uka i året slipper jeg å tenke på nynazister som ønsker å marsjere, nisjepartier som synes homofili er svineri eller folk som kommer med trusler.

Jeg ønsker derfor å gi en ekstremt stor takk til alle frivillige som er med på å gjøre Pride til årets arena for trygghet og moro for meg og mine. I et samfunn som stadig ser ut til å bli mer polarisert med tanke på skeives rettigheter; og jeg fikk nylig se en som ytret ønske om å se en lastebil ramme paraden; så er det de frivillige og arrangørene ryggraden som holder denne skeive kroppen på topp.

De ekstreme som ønsker å demonstrere mot "homolobbyen" og skeives rettigheter tror oppriktig at Ola og Kari Nordmann tenker som de gjør, men at de ikke tør å si noe. Jeg tror ikke dette stemmer, men i blant må man vise hva man står for, selv om det bare er for å vise at vi lever i Norge, et land som går fremover, ikke bakover.

Jeg vil gjerne komme med en oppfordring:

Både Pride House, Pride Parken og paraden er rettet mot skeive, men de er åpne for alle, så uansett om du er råner, businessmann, frisør, Drag Queen, streit, skeiv eller noe fullstendig annet, så vær så snill og kom innom. Ta en pils og slapp av med underholdningen. Gå, hink eller trill med oss i paraden! Gå for de som ikke kan gå selv! Du trenger ikke være skeiv for å gå i Pride paraden, men det hjelper. Det sender et tydelig signal om at friheten til å være seg selv, og elske den man vil, står sterkere enn fordommer og utdaterte holdninger.

Bekjemp hat med kjærlighet, vi har ikke råd til å være stille.

Om Nazister, homofile og transfolk.

Da jeg var ung spilte jeg en del skytespill på PlayStation. En del av disse spillene var satt til andre verdenskrig, med nazistene som fiender. De var en enkel fiende å ha i et spill. Å ta livet av animerte jøde- og homohatere etterlater deg rimelig fri for dårlig samvittighet etterpå. I mitt naive unge sinn kan jeg også ha kommet til skade for å tenke «Jeg skulle ønske jeg fikk muligheten til å sloss mot nazistene på ordentlig.». Det er lett å tenke slikt når man er såpass privilegert og vet at dette aldri kommer til å skje. Vel, jeg tok feil, og jeg skulle ønske tanken ikke ramlet inn i det naive lille hodet mitt.

For her sitter jeg, 15 år senere.

Det har nylig vært flere angrep fra nynazister mot transfolk på nett. En ganske kjent tegneserieskaper ved navn Sophie LaBelle, en transkvinne, har fått mesteparten av dette hatet. De begynte med å poste diverse nazistiske bilder i kommentarene hennes, blandt annet illustrasjoner av hvordan hun burde bli gasset. De opprettet så diverse falske sider som lignet på hennes, hvor de videreførte dette. For noen dager siden tok de ned siden hennes, hvorpå de lekket hennes fulle navn og adresse på nett. Grunnet trusler måtte hun bo hos en venninne til hun og romkameraten kan finne seg et nytt sted å bo. Flere synlige transfolk har meldt om lignende behandling.

De siste dagene har jeg brukt fritiden min på å rapportere hatefulle bilder og kommentarer, rettet mot meg selv og mot mange andre. Jeg har gått ut av tellingen over hvor mange ganger jeg har blitt kalt feit, fag eller "Sir", og for å latterliggjøre transpersoner hevder haterne at de identifiserer som angrepshelikopter. Man kan si mye om disse folkene, men 'oppfinnsomme' er nok ikke et ord jeg ville brukt.

Nett-nazistene bruker de rareste våpen, de kaller seg "Kekistanere", har en frosk som maskot, og pumper ut dårlige memes fylt med hat. Absurditeten i forrige setning er total. Det nærmeste jeg kan trekke en parallell til andre verdenskrig, er at slik som hakekorset ble stjålet og skjendet, har dagens nett-nazister stjålet seg en tegnet frosk ved navn Pepe og tatt den som sitt merkevare. En meget svak parallell der altså.

I tillegg til dette så skal Fredrikstad få et besøk av Motstandsbevegelsen, en gjeng nazister som ønsker å 'knuse homolobbyen'. I ytringsfrihetens navn skal disse få marsjere og demonstrere mot min og andres blotte eksistens. Jeg har ikke tenkt til å bevege meg inn på en diskusjon om hvorvidt dette går under ytringsfrihet eller ei. Men hva slags verden er det vi lever i når denne slags tankegang kan gjenoppstå? Hva er det vi forteller våre barn og medmennesker, som lar disse holdningene slå rot igjen? Det er ikke gått hundre år siden nazistene ble ettertrykkelig og kollektivt knust, men allikevel henger de igjen og vokser som den kjønnsvorta verden aldri ble kvitt.

Da jeg levde som streit mann, var nazister noe som i hovedsak eksisterte i spill og film. Det var noe fjernt og historisk som utelukkende dreide seg om hat mot annerledeshet. Jeg var ikke redd.

Som lesbisk og transkjønnet kvinne vet jeg at de er verken langt unna eller etterlatt i historiebøkene. De er her, nå, og tydeligvis midt i blant oss. Jeg er ikke like fryktløs, men jeg er uten skam for den jeg er.

Nazistene ønsker at slike som meg skal slutte å være oss selv. Vi må bli noe annet som passer bedre inn i deres bilde av verden, eller vi må ties.

Jeg har allerede forsøkt å være en annen, og det gikk utrolig dårlig. Jeg har ingen intensjoner om å være stille i møte med hat og urett. Vi lever i en politisk urolig tid hvor denne form for tankegang elsker å vokse.

Det er helt greit å være redd, men mangfoldet er langt større og mektigere enn hatet. For hver person som lar seg styre av sitt hat for andre, finnes det flere mennesker som vedkommende hater. Vi må samles, jobbe sammen og vise at kjærlighet er sterkere enn hat. Jeg håper at så mange som mulig rapporterer og sier ifra når de ser hat på nett eller på gata. Dette er ikke tiden for å sitte passivt på sidelinjen og se på. Vi må komme oss ut fra våre trygge rom og vise hatet at de har ingen plass i vårt samfunn. Mangfold er styrke, hat er avleggs.

(Obs: Under følger noen skjermbilder fra de tingene som har blitt sagt av disse nett-nazistene. Det kan oppleves støtende. Dette er bare en brøkdel av det jeg har sett/fått i det siste, og kun en dråpe i havet av hva andre har fått.)

(Anbefaler å Google "meaning 14 words" eller "meaning 1488" hvis du ikke er kjent med det fra før. Det er ikke akkurat hyggelig.)

Årets beste uke er over! Pride 2016

Pride er over for i år, og for en fantastisk uke det har vært!

(Tusen tusen takk til BLIKK for dette bildet av meg fra paraden. Se hele serien deres HER )

Jeg har sørget for å henge mest mulig i parken, et par av dagene helt fra det åpnet til det stengte. Jeg har møtt gamle venner og fått en helg drøss nye. Jeg har drukket ukjente mengder voksenbrus og vann. Jeg har danset og kysset mange og masse.

Parken var kjempefin i år, og de frivillige har vært utrolig flinke til å stå på og gjøre Pride hyggelig for alle! Jeg har ikke på et eneste tidspunkt følt meg alene, men heller omringet av likesinnede, flotte mennesker av alle kjønn!

Kvinnekvelden på fredag var helt sinnsyk, og jeg gav fra meg kronen som Miss Gay Norway til Thuva Elise Karlsrud, som jeg tror kommer til å gjøre en kjempegod jobb i året som kommer! Takk til arrangørene for årets drøyeste fest! (Og som alltid takk til Rockefeller for å ha vann stående tilgjengelig!) Vi var hjemme rundt klokken 5 på morrakvisten, fikk et par timer på øyet før det var rett opp og ut igjen i paraden!

(Årets Miss Gay Norway, Thuva Elise Karlsrud)

Sammen med en skikkelig bra gjeng med transtalenter, skulle jeg bære transflagget og gå nesten helt først i paraden. Det var tydelig at ikke så mange vet hva transflagget er, så vi svarte alle som spurte(med et smil). Gøy var det uansett, og da lærte forhåpentligvis mange noe nytt. Hyggelig var det uansett, og varmt, men det skyldes jo at jeg gikk i svart. Jeg elsker transtrøya mi, den har transtegnet og den er svart så jeg kan mene at den minnes de transpersoner vi har mistet. I tillegg hadde jeg malt transflagget på kinnene mine. Min ansiktsmaling var ingenting i forhold til andres enorme innsats i sminke og klær. Pride er så gøy!

Vi var hjemme sent i går kveld, og i dag tas livet veldig med ro. Jeg er ikke så ung som jeg en gang var, og ei uke med fest tar på en voksen transkropp.

En super takk til Ina som har vært verdens beste kjæreste og støtte hele denne uka! Med full timeplan er det fantastisk å ha en sånn kjæreste som sørger for topp stemning!

Foredrag hos Skeiv Ungdom – selfie mens man prater

Foredraget om blogging hos Skeiv Ungdom gikk bra. Skulle ønske jeg hadde hatt mer tid å forberede på men slik er det iblandt

(Foto: Eirik Riise)

For første gang ever har jeg selfiet mens jeg holder et foredrag, siden jeg drev og snakket om hvor awesome selfien er.

(Ingen som sa at selfiene ble bra når man snakker samtidig)

Uansett hyggelig å se alle sammen igjen og synd jeg måtte dra igjen så fort. Etter meg var det en paneldebatt om religion og LHBT, det var kult å få med seg. I tillegg haiket to av deltakerne med meg ned mot Oslo igjen. En av dem spanderte tilogmed kebab på Balkan i Ski på meg!

Idag skal jeg tilogmed se om jeg kan ordne et fornuftig innlegg iløpet av dagen, har vært lite av det i det siste.

Internasjonalt besøk og feiring!

Igår var en dag for feiring!

Jeg hadde siste dag på jobb før skolestart i August og jeg overleverte nøklene til den gamle leiligheten.

Så fikk vi middagsgjester! Isah fra Skeiv Verden og Rannveig, har hatt Lourdes Ashley Hunter fra USA på besøk. Lourdes er lederen for Trans Women of Color Collective som jobber for å synliggjøre og løfte opp historiene til rasifiserte transpersoner. Jeg møtte henne kort under Pride, da hadde hun nylig holdt en appell på hovedscena i tillegg til tett program ellers. Jeg inviterte dem på middag og heldigvis rakk vi det før Lourdes måtte dra. Det var kjempehyggelig, med både kjøtt, vin, sigarer og grønnsaker Ina, kjæresten min, har dyrket selv på terrassen.

(Årets hillbillyøyeblikk! Utrolig stolt av Ina for å ha dyrket i hagen!)

Vi snakket mens grillen jobbet, utvekslet erfaringer og koste oss masse. Dette var veldig bra for meg personlig. Jeg fikk høre om hvordan det er å være svart, transkvinne i USA, som er veldig forskjellig fra å være hvit i Norge! Jeg kan aldri forstå hvordan man blir møtt av samfunnet når man ikke er hvit, men det hjelper å høre på de som faktisk vet.

Forhåpentligvis får vi sett hverandre igjen en dag, om ikke så fikk jeg ihvertfall gitt hu mat, drikke og sigarer hu kanskje sjeldent ser ellers. :-p

(Bilder brutalt frarøvet diverse facebookprofiler)

Skrev om sex, fikk tilbud om sex.

Igår kveld fikk jeg melding i innboksen min på face, først av en kar som hadde sett innlegget mitt “Hvordan Har Transer Sex?“. Jeg sier sett fordi han hadde nok ikke lest det. Den samtalen foregikk slik:

 

En smule kvalmt og slitsomt. Han ble visst blokkert etter det.

 

Så, på kvelden, fikk jeg enda en melding, fra en som tydeligvis mente at innlegget mitt var av seksuell karakter. Han ville jeg skulle slette det, noe jeg sa meg uenig i. Så ble jeg helt ærlig forvirret over svaret hans…

 

Noen som forstår hva som foregår her?

 

Moralen er ihvertfall, skriver du om sex, så kommer creepsa :-p