Om tøffe kvinner og netthetsere.

Avbildet: Martine Halvorsen, Christine M. Jentoft, Sofia N. Srour, Mia Landsem. Foto: Stein Wolff Frydenlund

 

Hets, trusler, snakk om voldtekt, forfølgelse og konfrontasjoner er bare litt av responsen disse kvinnene må igjennom for å være synlige.

Det er selvfølgelig ikke bare negativt, for det meste er det fine tilbakemeldinger en mottar. Men det trengs mange «Yasss giiiirrrrlll!» for å veie opp for en «Du burde voldtas di feite ku!». Det trengs mange blomster på døra for å veie opp for at en fyr forsøker å tenne på nevnte dør. Ikke fordi verdien av en blomst eller en fin tilbakemelding er mindre enn en trussel, men fordi det negative ofte kan veie tyngre enn det positive. Det skremmende treffer hardere enn det fine.

Personlig kjenner jeg ofte på at de usaklige, nedsettende og direkte hatske tingene folk sier når jeg uttaler meg om trans, kan veie tungt. Det har ikke hjulpet at de siste års offentlige debatt om kjønnstematikk stort sett har blitt ganske usaklig, hvor man nå må regne med intensjonell feilkjønning og spekulasjoner om ens eget underliv. Parr det sammen med kjipe kommentarfelt hvor det proklameres at man er forstyrret og burde legges inn, at ens barn burde hentes av barnevernet fordi foreldrene er skeive, hets, trusler og annet møkk, så kan det bli slitsomt i lengden. En kamp for frihet, bedre normer, rettigheter og holdninger er ikke en kamp hvor man ser effektene med en gang. Det er ikke som et videospill hvor man investerer noen timer og får en fin sluttvideo når man er igjennom. Så å holde seg sterk i troen når det stormer som verst kan være vanskelig, spesielt når man slites ut sakte men sikkert og kanskje ikke ser at det blir bedre.

Min taktikk i slike situasjoner er å finne frem de fineste meldingene jeg har fått opp igjennom. De som sier ting som «Jeg kom ut til foreldrene mine på grunn av det du gjorde den gang da!» eller «Mamma fikk en bedre forståelse for at jeg er trans fordi hun hadde sett det du skrev i den avisen!». Jeg er også så heldig å ha flotte folk rundt meg, deriblant en fantastisk kjæreste, som uten å forvente noe i retur låner meg en støttende skulder før jeg skjønner at jeg trenger den. Så ikke undervurder verdien av å sende en fin melding til en som uttaler seg og kanskje trenger det. Som oftest ser ikke de utenfor mesteparten av det hatet som uttales, og en støttende melding på akkurat rett tidspunkt kan gi en energien til å fortsette bare litt til. Støtte er medisin mot giften som er hat.

Alle vi som er en del av online samfunnet kan gjøre en innsats for å få bukt med netthets. Ja, vi kan kreve strengere lovgivning og hardere straff. Vi kan kreve at moderatorer gjør en mer aktiv innsats i kommentarfeltene og sier klart ifra at usaklige kommentarer ikke vil tolereres. Men  vi burde alle gjøre noe. Slik det er nå så er det alt for mange som opplever at de sitter trygt bak en skjerm, både anonymt og ikke. De kan fyre av eder og galle mot mennesker som ikke gjør annet enn å si «Jeg vil være fri til å kle meg som jeg vil, bestemme over min egen kropp og også nyte litt av denne flotte ytringsfriheten». De føler seg tøffe men de er ikke annet enn små mennesker med veldig vondt inni seg, helt uten teknikker for å håndtere sine egne følelser på mer positivt vis.

Men mange små hatere kan slite ut en samfunnsdebattant, samt det kan fort være en i mengden som forsøker å gjøre alvor av truslene sine. Så vi har alle et ansvar for å si ifra når vi hører kritikk som går på person fremfor sak. Jeg tror at disse som ofte er anonyme online iblant lar sine holdninger dryppe gjennom i selskap hvor de føler seg trygge, om enn kanskje moderert. En uenighet trenger ikke gjøre at man blir uvenner, men stillhet tolkes ofte som samtykke. Vi kan ikke stoppe de som sitter bak skjermer når de sitter og skriver, da er de som oftest alene. Men vi kan sørge for å si ifra når vi hører de rundt oss si lignende, eller vi ser det skje. Nett-troll er folk som trenger å høre at meningene deres er kjipe. Det kan være så enkelt som å si til kompisen din som nettopp sa noe dritt angående en miljøpolitiker som ble gravid, «Døh, la nå dama få bli gravid i fred a? Ikke piss på en fin nyhet bare fordi du er uenig i politikken hennes!». Folk trenger å få høre når de går over streken, et vennskap skal tåle såpass.

En som ikke evner å argumentere sak og heller går etter person, gjør ikke annet enn å vise verden sin manglende kapasitet til debatt(og strengt tatt begrensede intellekt). Man skal selvfølgelig få si og tenke det man vil, men vi burde kunne forvente et minimum av folkeskikk før tanker blir til ondsinnede ord og handlinger.

Debattanter som blir stilnet som resultat av slike folks ord og handlinger er et tap for offentligheten og en skikkelig debatt. La oss gjøre det til et mål at alle skal kunne ytre seg om sin kropp/religion/seksualitet/virkelighet/politikk/annet uten frykt for fysiske og psykiske represalier, for slik det er nå er det ikke tilfellet. Om du mener det er innafor å tenke at andre burde drepes, voldtas, bankes, hetses eller på annet vis tie deres fredelige ord, så kan du gjøre oss andre en tjeneste og holde munn. Din frihet til å ytre deg skal ikke gå på bekostning av andre, da kan du heller finne en mer positiv bruk av din tid, slik som å se maling tørke.

2 kommentarer
    1. Du har så rett i alt du skriver angående dagens debattklima, det er vanskelig å alltid måtte si i fra fordi andre som ikke nødvendigvis blir direkte berørt foretrekker å holde seg ” nøytrale”… Spesielt som transperson opplever jeg dette blant venner å bekjente. Jeg er så sabla glad for at mennesker som deg eksisterer, fine, kjære og flotte mennesker som gir vertfall meg nye krefter og håp til å fortsette, vertfall på de dagene livet bare føles uendelig negativt. Tusen takk!.

    2. Hei Christine! Jeg var på landstreffet, og synes du sa alt det riktige. Jeg ble så imponert av motet deres. Det er ikke mange personer jeg kommer på hvor det første jeg tenker er ordet: integritet. Respekt til deg og det du står for.
      Å lese dette, for ja jeg skal lese bloggen din fra nå av, fikk meg til å tenke på noe som skjedde for en stund siden. I år møtte jeg en person som jeg ikke hadde sett på 3 år siden vi ikke hadde bodd på samme sted. Han hadde bodd på gaten alene på grunn av konflikter i hjemmet siden han var 14 (dette var ikke i Norge, så ikke noe barnevern etc). Han var psykisk syk da jeg møtte ham. Han er nå i midten av 20 årene, har jobb og 20 kilo ekstra. Han fortalte meg at han aldri glemmer at jeg sendte melding til ham og spurte om det var noen han kunne gå til, og hvordan det gikk med ham, hva han mente med smerte, altså: at jeg sa fine ting og viste at jeg brydde meg. Han hadde sett gjennom alle meldingene sine, sett denne ene meldingen, og tenkt at det er grunn til å leve. En fin ting, et fint ord, om det ikke veier like mye som negativitet, så kan det lysne opp for dem som har det tungt ellers.
      Det du sier her er så viktig og riktig. Du skriver bra. Jeg heier på deg.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg