Bilder tatt utenfor Sandvika Politistasjon. Utrolig fint sted^.^
Fotograf: Dama
My father said I could be anything, so I became a woman!
Laverne Cox er best!
Laverne Cox(Sophia fra Orange Is The New Black) eier så sinnsykt hardt på alle nivåer!
Mangfoldsgjestinnlegg:
Så ofte jeg kan skal jeg prøve å ha gjesteinnlegg her på bloggen. Derfor oppfordret jeg for litt siden til at folk skulle skrive gjesteinnlegg her. Dette er det første:
Jeg er 26, ble fortalt at jeg var gutt fra jeg ble født, men har følt siden jeg var 10-12 at ‘noe’ var galt og at jeg passa bedre som jente eller jente-aktig. Det har holdt seg i huet mitt, selv om jeg liker en del tradisjonelt mannlige ting – programmering og å titte på sport f eks – men det er nok trans- og cisjenter som liker de tinga òg. På den andre sida: å mekke noe mer avansert enn en Ikea-stol kan jeg ikke, så der slår Christine meg kraftig tror jeg. Akkurat sånne ting blir uansett rasjonalisering, har jeg skjønt etter hvert: jeg kan være hva faen jeg vil, like hva faen jeg vil, og følge hvilket narrativ jeg vil.
Det har tatt lang – veldig lang – tid for meg å skjønne at det er lov å være slik. Som jeg husker det prøvde jeg alltid å skjule slike tanker; de ville bare skuffe andre mennesker som jeg var glad i. Kjønn er jo noe fast, trodde jeg, og det måtte være noe galt med meg om jeg ville være noe annet enn det tingen mellom beina mine sa. Så jeg holdt kjeft, prøvde kanskje til og med å overkompensere ved å bruke hat og stereotyper jeg hadde internalisert. Jeg ville aldri tråkke for langt over linja til gutte-rollen, da kunne jo folk skjønne at det var noe galt med meg, og det var best å erte de som prøvde å bryte rollene også. (Jeg er ikke stolt av dette, men et sted må man begynne her i livet…)
Det var en annen vei ut også da jeg var yngre; spesielt før jeg sovna, lagde og leste jeg historier om transjenter. Selv om verden så meg som gutt, så kunne jeg lage en annen verden i drømme, og dit dro jeg nesten hver natt. Drømmene var kanskje enda mer stereotype enn virkeligheten, men det var et fristed likevel, i hvert fall kunne jeg finne stereotyper som passa bedre enn de andre dytta på meg! I tillegg har kjønnsoverskridende følelser aldri vært helt dominerende for meg, jeg har klart å finne meg rimelig godt til rette som mann. Litt skuespill og en ganske stor dose sportsinteresse hjelper på for å fake det.
Men tankene var der alltid. Et annet eksempel: klær visste jeg at det ikke var noe vits i å prøve å like, jeg kunne jo uansett ikke bruke de klærne jeg mente var riktig, så da kunne det egentlig være det samme – og menn skal jo ikke bry seg om sånt heller, så da fikk jeg bare oppføre meg som om det ikke spilte noen rolle. Dessuten var det stort sett mamma som kjøpte klær til meg, så jeg slapp å tenke noe særlig over det. Jeg har alltid slitt med å ha på klær som er veldig maskulint koda, knapper og slips og slike ting, men det kan nok være en rasjonalisering det også. Uansett, for et par uker siden kjøpte jeg forresten noen veldig søte jenteklær, og selv om noen andre sikkert vil synes jeg ser helt teit ut, så liker jeg å ha dem på for meg selv. Det er vel første virkelige steget jeg har tatt for å innse at jeg faktisk er trans. 🙂 Akkurat hva slags: veit ikke, men i hvert fall ikke 100 % cis! I’ll get there in the end…
Det er kanskje fordi jeg har andre ting som jeg kan skape en identitet av at jeg ikke har krøpet noe særlig ut av skapet ennå. Jeg vil gjerne få med, selv om dette kanskje blir å pelle på et ømt sår for tida, at når man får vite om transfolk gjennom media framstår det ofte som om det er deres eneste identitet, at de ikke har andre interesser og er oppslukt av tanken på å bli riktig kjønn. Jeg synes ikke det er noe galt med dét om det er slik man er, men det er en ekkel stereotyp der som jeg ikke har lyst til eller klarer å passe inn i, og jeg skulle ønske vi fikk vite om transfolk som er mer synlige i andre roller enn ‘token trans’. Jeg vil ikke gi opp de tingene i livet mitt som samfunnet sier at menn skal like, akkurat som ciskvinner ikke skal trenge å gi opp slike ting bare fordi de blir tildelt kvinnekjønn ved fødselen. Derfor har bloggen til Christine vært viktig for meg, hun har skrevet om alle deler av livet sitt og at man ikke må passe inn i alle stereotyper.
I fjor flytta jeg hjemmefra til utlandet og tenkte kanskje tankene om å være en jente skulle gå over med det, men i stedet blir det bare sterkere og sterkere, sammen med en skyldfølelse overfor meg selv over at jeg ikke klarer å bli ferdig med dette. Derfor tror jeg det er riktig å skrive dette, selv om jeg er redd, redd for å bli oppdaga, redd for mine egne følelser, redd for at jeg tar feil, redd for transfobi, redd for over å bli flau over å måtte forklare dette, redd for å miste privilegier…
Nå ja. Beklager det der, jeg er ikke helt sikker som dere skjønner. Men likevel: jeg vil skrive om det sånn at jeg i hvert fall har noe utløp for ting annet enn inne i hodet mitt, men jeg mangler mot til å stå for det med min egen kropp og mitt eget navn. Og jeg vil skrive fordi jeg har blitt inspirert av å lese andres historier; jeg skjønner at det er andre som føler noe av det samme som meg og at jeg ikke må skamme meg over hva jeg er. Jeg håper noen andre leser dette og kjenner seg litt igjen – og for cisfolk: sorry, men jeg er bare sånn, jeg tenker ikke dette for tull!
H
Utspill om «Født i Feil Kropp», HBRS og Riksen i media.
Det har vært ganske spennende å følge med i media når det kommer til «Født i Feil Kropp».
Mediemessig så ble det hele sparket igang av Tone Maria Hansen, leder i HBRS
Kritikk har kommet fra flere hold, og personlig så har jeg vel uttalt med tre steder.
Først og fremst i blogginnlegget.
Dette fikk enormt med lesere(til bloggen å være) og veldig mange positive tilbakemeldinger. Flere tok kontakt for å si at de, som meg, ikke kjente seg igjen i narrativet som serien gav, og at de følte seg dyttet inn i forsterke kjønnsbåser med ordbruk som ikke gav mening.
Dernest ble André fra serien intervjuet av Gaysir.
Helt ærlig så sies det mye uheldig i det intervjuet, og som så mange andre så er fobien mot transfolk ganske gjennomskinnende.
Få dager etter ble jeg intervjuet i Gaysir.
Jeg er utrolig fornøyd med både intervjuet og bildene. LLH var de første til å dele det og jeg så at den ble delt på blandt annet Ottar sine facebooksider. Det er ganske awesome!
Uheldigvis er det mange som blir sinna fordi de faktisk ikke har lest det som står, de går rett ut og tar det som kritikk av deltakerne eller de som definerer som “født i feil kropp”. Mange tror at transpersoner er bare en gjeng hvor ingen opplever dysfori men ønsker å få anerkjent sin kjønnsidentitet juridisk. Eller at det er folk som ønsker hormonell behandling men ikke kirurgisk. Begge de overnevnte går under transpersoner paraplyen, men det er også så mange fler som definerer innunder “trans”. Deriblandt mennesker som ønsker hormonell og kirurgisk hjelp, i tillegg til juridisk anerkjennelse. Folk må lære seg å gjøre research før de tilter vilt.
“You’re not entitled to an opinion, you’re entitled to an informed opinion.”
Midt opp i alt dette lot Ira Haraldsen,avdelingsleder ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) ved Oslo universitetssykehus, seg intervjue om transseksualisme av Tv2
Heldigvis kom alles yndlings Luca med ett svar til Haraldsen som peker ut hvor hun bommer når det gjelder behandlingen, på bloggen sin.
Sammen med Line Halvordsrud, leder i skeiv ungdom, skrev jeg denne kronikken som kom på trykk i BLIKK.
Dernest hadde Kai fra Skeiv Ungdom ett gjesteinnlegg hos Maddam.
Som havnet hos verdens lateste journalist hos Dagbladet .
Det kom ett svar til Kai, fra en av deltakerne i serien “Jentene på Toten”. Men det innlegget var så skivebom og uheldig at jeg velger å ikke dele det for å være grei mot den som skrev det.
Alt i alt så har det vært kritikk av serien fra flere seriøse hold. Disse blir selvfølgelig avfeid av serieskaper Vennerød og initiativtager HBRS, ikke spesielt sjokkerende.
Jeg mener at gitt mengden kritikk som har kommet, og hvor den har kommet fra, så viser kommer meningene til de fleste ganske klart frem. De fleste som ikke er superkonservative innen kjønn, ønsker ett bredere mangfold og mer realistisk fremstilling av kjønn i serien! Alle er enige om at serien er viktig, og at den er fin, men at man forventer mer av den! Spesielt i dag hvor politikken på dette området er i flere arenaer og debatter!
En kommentar verdig sitt eget innlegg
Jeg fikk dette som en kommentar på gjesteblogginnlegget, og følte at det fortjente sitt eget innlegg, da slike tanker er viktige at folk får se! Synliggjøring ftw!
“Hei, flotte Christine;-)
Dette er første gang jeg setter ord på dette uforklarlige som jeg har gjemt bort innerst i en mørk korridor i hodet mitt siden jeg var 10-12 år. Det er ikke til å stikke under en stol at de siste ukers mediadekning om å være født i feil kropp har satt tankene i sving. Igjen. Men jeg passer ikke helt inn der heller. Syns det er fint at du tar opp dette med at det ikke trenger å være enten eller. Tror det er mange som svever frem og tilbake midt imellom der. Og du trenger ikke like Barbie heller. Jeg har hatt interesse for biler og superhelter i hele mitt liv.
Jeg er født med penis, og den har jeg enda:-). Jeg har levd det livet som samfunnet har ment jeg skal leve, og håpet jeg skulle vokse av meg de “rare” tankene. Tankene har ikke forsvunnet, og innimellom tør jeg å utfolde meg, når jeg er helt alene. Det har jeg gjort i 20 år. Kjønnet jeg er i hodet er litt flytende, legning likeså (sistnevnte har jeg heldigvis fått utløp for).
Nå er jeg 35 år med kone og barn, og syns ikke det er på sin plass å sprette ut offentlig for å bli hengt ut som et freak-show. Spesielt med tanke på mine barn.
Derfor gleder det meg at du og mange flere tør å stå fram som dere er. Enn så lenge lever jeg videre med å følge med på deres utvikling, og er stolt på deres vegne. Kanskje en dag? men det sitter langt inne.
Tar gjerne imot tips til flere som blogger om det samme. Leser også Luca sin blogg.
God helg;-)“
Hei! Tusen takk for kommentaren din!
Først og fremst, jeg føler meg utrolig priviligert for at du for første gang skriver om tematikken her på min blogg! Tusen takk!
Forøvrig, biler og superhelter er bare best! <3
Å håpe at man skal vokse av seg tankene er noe mange av oss kan kjenne seg igjen i, og at man tilogmed kan klare å fortrenge de ganske dypt. Men så kommer den ene triggende tingen, slik som serien «født i feil kropp», og alle de tankene kommer skyllende inn igjen, slik som du beskriver.
Mange svever imellom mann og kvinne, og mange svever utenfor kjønn fullstendig, så uansett hvor(hvis du ønsker) du skulle føle at du hører hjemme så er du ikke alene.
Du belyser noe som er ganske viktig, nemlig å bli hengt ut som ett “freakshow”.
Min erfaring når jeg har sett andre, som er eldre enn meg og med mer voksne barn komme ut, er at jo mer selvsikre de er når de kommer ut, jo mindre motstand møter de. I tillegg så er ens eget bilde av reaksjonene man møter mye værre enn det som vil skje i realiteten. Jeg vil hevde at til tross for normativiteten i serien «Født i feil kropp» så er dette en gyllen sjanse til å komme ut for mange, og vise til serien i samme slengen. Så får man heller gjøre folk oppmerksom på at interesser ikke er lik kjønn etterpå. :-p
Men for å bare være alvorlig ett sekund, man har jo sett andre som har gått før deg, som faktisk har blitt hengt ut offentlig. Ta Lise Lindalen for eksempel, og hvordan Carl I. Hagen totalt gikk over alle nivåer for hva som er ok i media, og hvem ble hengt ut i ettertid? Hagen! (Google this)
Hvis du med offentlig kanskje sikter til vennekretsen og svigerfamilie og din familie, så derimot kan frykten din være reell, da jeg ikke kjenner disse menneskene. Jeg vet godt hva det vil si når familie reagerer negativt, og jeg husker godt frykten før jeg kom ut.
Du kan ikke styre hva de rundt deg tenker, men å jobbe med holdninger på forhånd kan ha en posititv effekt. Jeg brukte en genderbendende artist(YOHIO) for å teste vannet hos broren min, og gitt hans reaksjon er jeg glad jeg gjorde det. Det gav meg også ett mye bedre bilde av hvordan han kunne komme til å reagere.
Men til syvende og sist, om folk ikke er villig til å legge fra seg arkaiske fordommer og idioti for noen de kjenner og skal være glad i, er de egentlig verdt å ha i livet sitt da?
Bare for å ha sagt det, jeg var også etablert med samboer og barn. Jeg kom ut til hu tidlig riktignok, for å sørge for at det var på bordet. Men det gav ett bedre grunnlag for samarbeid selv om det ofte kunne veie tungt på forholdet. For barna(stesønn og datteren min) var det rimelig null stress og rett frem, siden de var såpass små da.
Men flere barn vil nok kunne se dette uten å være egosentriske. De vil kunne forstå at dette er noe som har veid sykt tungt på forelderen sin. På samme måte som du vil at barna dine skal være lykkelige, så vil nok kidsa dine det samme for deg.
Se for deg hvordan du ville reagert, om du fikk vite at ett av barna dine holdt noe tilbake i frykt for hvordan du vil reagere, eller hva andre vil si om deg og barnet.
Setter veldig stor pris på at du følger med oss som er offentlig, og er stolt på våre vegne. Men husk at vi er offentlige av én grunn, å gjøre det lettere og tryggere for andre å leve som seg selv akkurat som de er. Selv om det vil ta tid å komme til det punktet av absolutt frihet.
Hvis det skulle vise seg at du ønsker å gjøre noe med det, så hold meg gjerne oppdatert, jeg har nok ikke mulighet til å bistå no særlig, men jeg vil gjerne vite om det utvikler seg.
Uansett masse lykke til! Og takk igjen!
(Linker:
– Luca sin dokumentar: http://p3.no/dokumentar/mann-uten-penis/
– Engelsk “komme ut” guide beregnet på ungdom, ikke nødvendigvis noe du trenger, men utrolig bra: https://www.lgbtyouth.org.uk/files/documents/guides/Coming_out_guide_-_T.pdf
– Tarald Stein sin forfatterside, han har holdt på en stund: http://framandkar.wordpress.com/?ref=spelling
Mange av de andre driver skikkelige rosablogger, og det linker jeg ikke til av prinsipp :-p men jeg jobber med en ressursliste, men blir nok en stund til den kommer.)