Er litt stolt av meg selv, jeg har begynt å trene! Frivillig! Dette er noe jeg egentlig ikke gjør, eller gjorde:p Jeg er egentlig veldig lat, men etter jeg kom ut av skapet og etter jeg fikk vært ute nå sist og virkelig kost meg har humøret og selvtilliten gått oppover. Tydeligvis har lysten for å komme i form fulgt med. Nå skal jeg ikke selge skinnet før bjørnen er skutt, men har trent hver dag de siste fem dagene og må ikke tvinge meg selv til å gjøre det! Er faktisk veldig hæppi! Hæppi og støl riktignok. Er en uvant følelse, men den kan jeg fint leve med, føles nesten godt ut:) Er litt flaut å si hva slags trening det er snakk om, men det er faktisk Zumba. Grunnen er at jeg får lært meg litt rytme samtidig som jeg får trent. Kan jo pokker ikke danse i utgangspunktet så når jeg nå tar meg selv i å stå og svinge litt med hofta til en eller annen rytme så er det litt fornøyelig:p
Hva med dere? Har dere opplevd at treningslysten har sneket seg innpå når dere kom ovenpå igjen etter å ha vært langt nede?
Blir ett kort Innlegg idag, svever fremdeles på onsdagens moro. Lilleputt er syk idag og da er det barnefilm ftw her hjemme, samt litt kjeks og soving:p ikke den mest spennende dagen ever, men så fort ungene sover så blir det spabehandling på meg, se om jeg finner en ansiktsmaske jeg kjøpte for en stund siden blandt annet. Hva pleier du å gjøre på dager hvor du fortjener litt ekstra velvære?
Skulle jo da treffe en liten gjeng herlige skeivinger:) Var veldig nervøs når jeg venta på bussen, men ett smil fra sjåføren gav meg litt ro og heldigvis var det ikke så mange mennesker som satt der heller. Stille og rolig busstur inn til Lillestrøm med musikken på ørene. Så kom det jeg egentlig gruet meg mest til, vente på toget i Lillestrøm… Først så må man gå ett stykke og siden jeg var der i starten av rushtiden så Krydde det jo av mennesker. Jeg kom meg til plattformen og tok en røyk litt unna folkene for å få tiden til å gå, når den var ferdig så tenkte jeg, jaja, kan jo likesågodt gå og sette meg, skal jo leve sånn her etterhvert. Var uansett godt å sitte og vente, merket at jeg var for tynnkledd også for den vinden var kaaald:p Det kom ganske mange mennesker til slutt som alle tydeligvis ville med toget mitt, ikke helt optimalt. Toget kom og jeg måtte sitte ved siden av ei jente som heldigvis var dypt nede i boka si. Toget kjørte som det skulle, kort sagt litt forsinker. Gikk av på Oslo blandt en helsikes mengde mennesker, tror jeg stakk meg litt vekk i mengden:) Så ble jeg gjenkjent av en av de som skullle komme på treffet og derfra klarte vi til slutt å samle hele gjengen, totalt så var vi ni stykker:) og det var kjempe koselig, hendte det dukket opp noen politiske samtaler og litt slikt og da blir jeg litt “yawn” riktignok, samtidig som at jeg ikke helt er trygg på stemmen min enda så er ikke så ofte jeg tør å snakke høyt. Men treffet var ihvertfall veldig koselig, noen av disse menneskene har jeg ikke sett siden september mens andre hadde jeg aldri møtt, kun snakket med på forum. Tog lokaltog med ei venninne hjem, den var også stapp full, men på hjembyen så var det ventingen på Lillestrøm bussterminal som var værst, litt usikker på om ett par fjortisjenter skjønte noe de ikke skulle eller om de bare var vanlige fnisete fjortisjenter, men samme kunne det være! Merket jeg var utslitt på turen hjem, hodet var helt ferdig. Tror alt stresset og at hjernen konstant var i høygir gikk litt innpå meg, men fyttikatta så deilig det var å kunne være seg selv. Merker veldig at evnen til å “gi faen” blir bare større og større for hver gang, og det er utrolig godt:)
Slenger også med ett bilde som bevis:p kommenter gjerne om du synes jeg ser ok ut:p
Endelig en post hvor jeg er fornøyd:p har ventet på det!
Har fått låne busskortet til S mens hun er hjemme så jeg kan luftet meg litt! Litt usikker på hva jeg skulle finne på men hørte med en del skeive venner av meg og de kunne treffe meg ute, så hørte med noen fler om det var noen interesse for å treffe flere av oss:) så ender vel opp med at vi blir en 5-6 stykker på treffet:) Mest sannsynlig blir det pizza. Men onto something litt scarier, jeg må busse til Lillestrøm og toge til Oslo. Jeg har aldri vært ute på dagtid som meg selv… Så jeg håper det går bra, og skal jo busse hjem igjen:p
I tillegg så har jeg endelig fått tatt bilde av de nye skoene mens de faktisk er på meg! Yey! Men velger de gamle med høye hæler imorra, for så lenge på disse orker jeg ikke:p
Ble ikke verdens beste bilde, men S er syk og ville ikke ut av senga:p
Beklager lite oppdateringer i det siste, men familien har vært preget av sykdom hele uken, nå sist meg selv, omgangssyke er en herlig ting. Tror den har dratt sin vei å riktignok… Har nesten ikke spist noe på snart 4 dager, skummelt nok så føler jeg det ikke, samtidig som jeg passer på to barn. Er litt grinete riktignok. Men det kan det jo såklart være andre grunner til, S har nå vært borte siden tirsdag, kveldsjobbing overnatting først hos mine foreldre, men de to siste nettene hos han “kompisen”. Og hun skal være der frem til mandag. Woopee liksom… Imens sitter jeg fanget her hjemme, blakk, lite mat, syk og passer barna våres. Noen ganger suger ting hardt. Men prøver å fokusere mer på hva som er positivt. Eldstemann gjør sitt beste for å være flink gutt, det funker ikke alltid, men han gjør en innsats. Yngstejenta sov fra klokken halv åtte igår frem til 6 imorres, aldri skjedd før og det var deilig. Samtidig sitter jeg enda med følelsen at jeg er på vei no sted med meg selv, at jeg snart får vært den jeg har lyst til å være, og det gleder jeg meg til!
Håper dere har en fin helg ihvertfall! Her blir det film, film og atter film:)
Nok ett sutre innlegg… Ting har jo ikke gått helt som planlagt i det siste. Trodde jeg skulle nesten bli sammen med S igjen før Valentines, hun snakket jo om at hun hadde bestilt gaver og greier, samt at vi hadde det bedre oss imellom. Men så snudde alt… Nå er det ikke slik, hun er ikke her, hun skal jobbe senvakter i en uke og da får hun ikke kommet hjem. Vanligvis overnattet hun hos mine foreldre, det skal hun bare to av dagene nå, resten skal overnattes hos en “kompis”. En kompis hun snakker med konstant… Som hun har truffet ute en gang såvidt jeg vet og jeg vet at det var følelser inne i bildet fra han sin side. Er ikke sjalu, men synes dette gikk vel fort, offisielt sett har det jo vært slutt en stund, men når man fremdeles bor sammen, og følelser er fremdeles der og man fremdeles oppfører seg som ett par, og i tillegg kanskje er på vei tilbake igjen, så er det som om det ble brått slutt og den andre fløy sin vei i hui og hast.
Så da ble man alene på valentines day…. Hakke så mye som en sjokoladebit en gang… Så derfor heier jeg på alle vennene mine idag og håper de har en fantastisk fin dag med noen de er glad i!
Merker jeg fremdeles er veldig fornøyd med å endelig komme noen vei med dette. Får meg til å tenke litt tilbake på når kanskje det har skurra litt mens jeg var mindre, og jeg kommer på en del egentlig. Vel, barnehagen kan vel nesten ikke telles da litt utforskning av kjønn og slikt er vel lov. Så å leke med jenteklær fra utkledningsboksen tar vi ikke med, men jeg stusser faktisk på hvorfor jeg husker det, jeg husker jo ikke stort annet fra jeg var 4-5 år gammel.
Anywho… Jeg hadde en fetter og en kusine, fetteren min var 2 år eldre enn meg mens min kusine var 2 år yngre, jeg og min lillebror som igjen er 2 år yngre enn kusinen min, pleide å være på besøk hos de. Broren min pleide å sparke ball med fetteren min i hagen mens jeg var inne med kusinen min og prøvde accsesories, sånne clip-on øredobber av plast og slikt. Dette var vel i 2.klasse på barneskolen tror jeg. Så husker jeg ikke stort fra de andre trinnene på barneskolen, bodde utenlands ett år. Eneste jeg vet er at om jentene løp rundt og tegnet på guttene så lot jeg meg gjerne tegne på:p Jeg var aldri typen til å prøve mamma sin sminke eller klær riktignok. Ungdomskolen slo jeg meg heller ikke spesielt løs, men det var første stedet jeg traff på en som var homofil(senere skulle det også vise seg at bestekompisen min gjennom barneskolen var også homofil). Litt ifrykt for mine egne følelser og forvirring om at kanskje jeg også var det inntraff jeg ett stadium av homofobi, ikke åpenlyst riktignok. Jeg gikk jo i tillegg veldig sossete gammeldags kledd på skolen, så det var vel kanskje min måte å få utslipp på?
Jeg kuttet ut fotball tidlig og fokuserte på slalom og golf og senere kun golf da jeg ble forholdsvis god. Pussige er at golf var vel en av de første idrettene til å tillate transkjønnede å spille, i det tilfellet hvor en transkvinne søkte om å få delta på dametouren og til slutt fikk lov. Golf er også ett av de siste stedene fargede fikk lov å delta profesjonelt.
Sporet litt av der gitt, back on track! Så kom konfirmasjonsleiren og den ene dagen skulle guttene kle seg ut som jenter og sminkes(de som turte/ville). Jeg fikk låne klær av en av jentene, olabukse, bh, topp og ble sminket. Så skulle vi gå oppvisning. Var rimelig flaut egentlig, men om jeg faktisk følte det eller at det var det som var forventet av meg aner jeg ikke. Men jeg husker at jeg og en gutt til(han hadde kjole, Lucky bastard) satt litt lenger enn vi trengte i antrekkene våres inntil det ble kommentert at det bare var vi igjen og vi gikk pent og skiftet. Kristen konf. leir, trans velkommen xD
Første klasse på videregående fikk jeg derimot prøvd litt mer, ble sminket av ei venninne ett par ganger, en gang mens to kompiser av meg var tilstede, og de brydde seg ikke fordi det bare var litt uskyldig moro:p Neste året kom jeg faktisk ut til hun som hadde sminket meg da, en kveld vi var hos meg og hun hadde sminket meg nok en gang og vi fikk kledd meg opp litt. Jeg hadde ikke store kunnskapene om det å være trans, og hun hadde ingenting. Så når jeg sa det til henne så stemplet hun meg automatisk som homofil(merk: homofobien satt fremdeles i). “Min første homsevenn” sa hun. “Så gøy det skal bli å finne deg type!” Hun insisterte på at jeg var homofil og at transgreia bare var noe som slo ut grunnet at jeg ikke fikk vært homo… Ingen av oss visste stort bedre. Homofobien slo inn som en rakett, og det var siste gang jeg så hu… Strike one, første forsøk på å komme ut av skapet: PHAIL n00b!
Så kom høyskole, og jeg flyttet til Tøyen i Oslo, på 13 kvm leilighet med delt kjøkken. Dette var første gang jeg bodde for meg selv og dermed første muligheten jeg fikk til å bestille no på Internett. Jeg bestilte en kjole og noe undertøy. Ett mirakel at jeg fant riktig størrelse riktignok. Kan huske de kveldene friskt i minne da jeg satt i leiligheten og surfet på nettet iført dette, hjernen min kom frem til at jeg var nok transvestitt, altså at jeg likte å kle meg som kvinne en gang iblandt, det var vel lettest for hjernen min å takle, og ingen trengte å vite om det. Uheldigvis bodde jeg kun tre måneder her og flyttet hjem til mor og far igjen og skaffet meg heltidsjobb. Traff ei jente som først flyttet inn med meg i kjelleren til foreldrene mine, så kjøpte jeg leilighet og vi flyttet dit. 38 kvm denne gangen, wohoo!
Etter jeg flyttet fra Tøyen hadde jeg pakket ned klærne i en sekk og de skulle ikke se dagens lys igjen før over ett år senere. Jeg merket at trangen var der, den ble bare sterkere og sterkere, jeg har alltid vært rimelig mentalt sterkt og jeg tror det er derfor det tok så lang tid før trangen tok overhånd. En dag snakket jeg med min daværende samboer om dette, hun hadde visst jeg var litt “alternativ” på flere måter og til tross for at hun fant det unaturlig og ekkelt, gikk hun med på å la meg prøve litt. Det skulle jeg tydeligvis ikke gjort for det førte oss bare lenger vekk fra hverandre. Og hver gang jeg prøvde å snakke med henne så ble ting bare værre. Hun mente at jeg ikke kunne holde på sånn og av flere grunner enn bare denne ene, ble det slutt og adios. Grunnet sorg og fortvilelse fikk jeg det for meg at jeg måtte kaste alt jeg hadde kjøpt, så jeg gjorde det, og følte meg bra, i en uke. Strike two, andre forsøk på å komme ut av skapet: EP1C PHAIL!
Jeg begynte å spille mye, med mye så mener jeg ekstremt mye. Var sykmeldt fra jobb en lang stund grunnet hoste og da tok spillingen virkelig overhånd. Var en fin måte å gjemme seg i en alternativ virkelighet på. Men jeg ble ensom, og skjønte at dette ikke gikk. Så jeg kuttet ut på dagen. Har ikke rørt det spillet siden. kjøpte noen klær igjen etterhvert. Så traff jeg min “nåværende” samboer, og sørget for at hun visste om at jeg hadde lekt litt med jenteklær før, det skulle gå nesten ett år fra vi traff hverandre på nettet til jeg virkelig kom ut av skapet til henne. Det var i Januar 2011. Og den gangen var det på ekte, jeg kunne ikke nekte for den jeg var mer, fordi den jeg var, det var meg! 3rd time’s the charm sies det, og jaggu stemte det! Win!
Skulle jo som kjent til min første terapitime, hvor jeg derfra kunne kanskje få komme til videre behandling hos en forholdsvis kjent person:)
Hoppet i bilen, var tidlig ute, sminke var pakket og klart, samme planen som sist. Skulle stoppe og sminke meg på veien, har ett stoppested jeg liker ca 20 min hjemmefra mot Oslo, så stoppet der og satte igang. Tok litt lenger tid enn jeg regnet med men kom meg nå videre.
Parkerte på ca samme sted som forrige gang, var ekstremt mye kaldere enn jeg regnet med, så holdt på å fryse ihjel mens jeg gikk ned mot kontoret. Kom meg inn og hilst på begge de to som satt der, skulle først snakke med psykologen som jeg hadde truffet gjennom forskningsprosjektet fra tidligere. Vi snakket om det at jeg var kommet ut til mine foreldre og problemer rundt det og familien generelt. Så gikk jeg videre til den profilerte behandleren om man kan kalle det det:) Hin var ihvertfall ekstremt god å prate med, morsom og lyste av intelligens. Vi snakket om det at jeg ikke hadde bestemt meg for om jeg ville gjøre transkjønnet gjennom staten eller privat gjennom behandler. Jeg uttrykte også bekymring for at jeg har fremdeles tilgode å høre ett eneste positivt ord om Riksen og Seksjonen for Transeksualisme. Bekymringen min var mye grunnet det at jeg har familie og er stefar til ett barn samt far til ett annet. Riksen vil bare ha sort/hvitt tilfeller av trans. Så om jeg skulle gått dit kunne jeg ikke likt jenter(som om kjønn og legning går hånd i hånd liksom), jeg skulle ikke hatt barn og hatet det jeg hadde mellom bena. Ingen av disse stemmer… Behandleren bekreftet mine tanker rundt dette, så det ble vel egentlig bestemt at jeg skulle gå privat, da må jeg riktignok betale for alt, men resultatet blir bedre:)
Håpet mitt var at jeg skulle få fortsette hos denne behandleren, og på slutten av samtalen så FIKK JEG DET!!! Helt utrolig fornøyd! Så var det ut i kulda igjen, overlevde akkurat bort til bilen… Og hjem og spise Pizza! Beste dagen på lenge!
