Merker jeg fremdeles er veldig fornøyd med å endelig komme noen vei med dette. Får meg til å tenke litt tilbake på når kanskje det har skurra litt mens jeg var mindre, og jeg kommer på en del egentlig.
Vel, barnehagen kan vel nesten ikke telles da litt utforskning av kjønn og slikt er vel lov. Så å leke med jenteklær fra utkledningsboksen tar vi ikke med, men jeg stusser faktisk på hvorfor jeg husker det, jeg husker jo ikke stort annet fra jeg var 4-5 år gammel.
Anywho…
Jeg hadde en fetter og en kusine, fetteren min var 2 år eldre enn meg mens min kusine var 2 år yngre, jeg og min lillebror som igjen er 2 år yngre enn kusinen min, pleide å være på besøk hos de. Broren min pleide å sparke ball med fetteren min i hagen mens jeg var inne med kusinen min og prøvde accsesories, sånne clip-on øredobber av plast og slikt. Dette var vel i 2.klasse på barneskolen tror jeg.
Så husker jeg ikke stort fra de andre trinnene på barneskolen, bodde utenlands ett år. Eneste jeg vet er at om jentene løp rundt og tegnet på guttene så lot jeg meg gjerne tegne på:p
Jeg var aldri typen til å prøve mamma sin sminke eller klær riktignok. Ungdomskolen slo jeg meg heller ikke spesielt løs, men det var første stedet jeg traff på en som var homofil(senere skulle det også vise seg at bestekompisen min gjennom barneskolen var også homofil). Litt ifrykt for mine egne følelser og forvirring om at kanskje jeg også var det inntraff jeg ett stadium av homofobi, ikke åpenlyst riktignok. Jeg gikk jo i tillegg veldig sossete gammeldags kledd på skolen, så det var vel kanskje min måte å få utslipp på?
Jeg kuttet ut fotball tidlig og fokuserte på slalom og golf og senere kun golf da jeg ble forholdsvis god. Pussige er at golf var vel en av de første idrettene til å tillate transkjønnede å spille, i det tilfellet hvor en transkvinne søkte om å få delta på dametouren og til slutt fikk lov. Golf er også ett av de siste stedene fargede fikk lov å delta profesjonelt.
Sporet litt av der gitt, back on track!
Så kom konfirmasjonsleiren og den ene dagen skulle guttene kle seg ut som jenter og sminkes(de som turte/ville).
Jeg fikk låne klær av en av jentene, olabukse, bh, topp og ble sminket. Så skulle vi gå oppvisning. Var rimelig flaut egentlig, men om jeg faktisk følte det eller at det var det som var forventet av meg aner jeg ikke. Men jeg husker at jeg og en gutt til(han hadde kjole, Lucky bastard) satt litt lenger enn vi trengte i antrekkene våres inntil det ble kommentert at det bare var vi igjen og vi gikk pent og skiftet. Kristen konf. leir, trans velkommen xD
Første klasse på videregående fikk jeg derimot prøvd litt mer, ble sminket av ei venninne ett par ganger, en gang mens to kompiser av meg var tilstede, og de brydde seg ikke fordi det bare var litt uskyldig moro:p
Neste året kom jeg faktisk ut til hun som hadde sminket meg da, en kveld vi var hos meg og hun hadde sminket meg nok en gang og vi fikk kledd meg opp litt. Jeg hadde ikke store kunnskapene om det å være trans, og hun hadde ingenting. Så når jeg sa det til henne så stemplet hun meg automatisk som homofil(merk: homofobien satt fremdeles i). “Min første homsevenn” sa hun. “Så gøy det skal bli å finne deg type!” Hun insisterte på at jeg var homofil og at transgreia bare var noe som slo ut grunnet at jeg ikke fikk vært homo… Ingen av oss visste stort bedre.
Homofobien slo inn som en rakett, og det var siste gang jeg så hu…
Strike one, første forsøk på å komme ut av skapet: PHAIL n00b!
Så kom høyskole, og jeg flyttet til Tøyen i Oslo, på 13 kvm leilighet med delt kjøkken.
Dette var første gang jeg bodde for meg selv og dermed første muligheten jeg fikk til å bestille no på Internett. Jeg bestilte en kjole og noe undertøy. Ett mirakel at jeg fant riktig størrelse riktignok. Kan huske de kveldene friskt i minne da jeg satt i leiligheten og surfet på nettet iført dette, hjernen min kom frem til at jeg var nok transvestitt, altså at jeg likte å kle meg som kvinne en gang iblandt, det var vel lettest for hjernen min å takle, og ingen trengte å vite om det. Uheldigvis bodde jeg kun tre måneder her og flyttet hjem til mor og far igjen og skaffet meg heltidsjobb. Traff ei jente som først flyttet inn med meg i kjelleren til foreldrene mine, så kjøpte jeg leilighet og vi flyttet dit. 38 kvm denne gangen, wohoo!
Etter jeg flyttet fra Tøyen hadde jeg pakket ned klærne i en sekk og de skulle ikke se dagens lys igjen før over ett år senere. Jeg merket at trangen var der, den ble bare sterkere og sterkere, jeg har alltid vært rimelig mentalt sterkt og jeg tror det er derfor det tok så lang tid før trangen tok overhånd. En dag snakket jeg med min daværende samboer om dette, hun hadde visst jeg var litt “alternativ” på flere måter og til tross for at hun fant det unaturlig og ekkelt, gikk hun med på å la meg prøve litt. Det skulle jeg tydeligvis ikke gjort for det førte oss bare lenger vekk fra hverandre. Og hver gang jeg prøvde å snakke med henne så ble ting bare værre.
Hun mente at jeg ikke kunne holde på sånn og av flere grunner enn bare denne ene, ble det slutt og adios. Grunnet sorg og fortvilelse fikk jeg det for meg at jeg måtte kaste alt jeg hadde kjøpt, så jeg gjorde det, og følte meg bra, i en uke.
Strike two, andre forsøk på å komme ut av skapet: EP1C PHAIL!
Jeg begynte å spille mye, med mye så mener jeg ekstremt mye. Var sykmeldt fra jobb en lang stund grunnet hoste og da tok spillingen virkelig overhånd. Var en fin måte å gjemme seg i en alternativ virkelighet på. Men jeg ble ensom, og skjønte at dette ikke gikk. Så jeg kuttet ut på dagen. Har ikke rørt det spillet siden. kjøpte noen klær igjen etterhvert.
Så traff jeg min “nåværende” samboer, og sørget for at hun visste om at jeg hadde lekt litt med jenteklær før, det skulle gå nesten ett år fra vi traff hverandre på nettet til jeg virkelig kom ut av skapet til henne. Det var i Januar 2011. Og den gangen var det på ekte, jeg kunne ikke nekte for den jeg var mer, fordi den jeg var, det var meg!
3rd time’s the charm sies det, og jaggu stemte det!
Win!
Meg uten sminke, scary!
