Det blir lite innlegg akkurat nå fordi jeg er i utplassering for første gang. Det går forøvrig knallbra og i går klippet jeg tre mennesker(first time ever!)!! Så jeg har plenty med sjøltillit akkurat nå, så får vi se hvordan det går i dag :-p
Hva bruker du uka di på?
Det finnes mange typiske ting cisfolk kan finne på å si til transfolk, se forøvrig “Shit Cisfolk Sier” for mer av det. Men to av de mer typiske står i direkte kræsj med hverandre..
Den første kommer gjerne når det ikke er transfolk tilstede. “Vi kan jo se når noen er trans!”
Dette utsagnet baserer seg på at det finnes visse hint til å se om noen “ikke er det kjønnet du utgir seg for”. Dette er selvsagt tull, og baserer seg som oftest på at de forventer at ingen transpersoner passerer. Som forøvrig er en latterlig standard å holde transpersoner til. Videre så kan man aldri se om noen er trans eller ei. Om du ser det du oppfatter som en dame med mørk stemme og ansiktshår, så var det nettopp det du så. En DAME med mørk stemme og ansiktshår. Folk er ikke mindre dame bare fordi de har mer hår enn gjennomsnittet og mørk stemme. Iblandt ser jeg for meg at noen cisfolk tror de har Terminator-syn og kan scanne og avsløre transfolk.
Så har vi uttalelse nummer 2:
“Fortell oss at du er trans ellers lurer du oss!”
Også en helt horribel setning, som om transfolk lurer noen som helst kun fordi de er trans. Transfolk har aldri opplysningsplikt om at de er trans. Absolutt aldri. Om du blir skuffa fordi vedkommende du dro med hjem hadde vulva når du håpte på penis, synd for deg. (Med det sagt, det er tryggere for transfolk å informere om sitt transtalent før man blir med hjem, da alt for mange av oss har blitt drept på den måten).
Jeg opplever disse to setningene som motsetninger til hverandre. Hvis cisfolket(den kjipe delen av cisfolket riktignok) kan “se” om vi er trans, hvorfor kreves det at vi avslører det overhodet da? Jo, for å gjøre oss til de store taperne uansett. Vi kan passere 110% og dermed slippe unna de som kan “se” at man er trans, og allikevel tape når vi enten må oute oss selv eller møte potensiell fare når vi ikke gjør det. Damned if you do, damned if you don’t.
Her er et fantastisk forslag, hva med at man slutter å holde transfolk til urealistiske standarer som sikter til å dra oss ned ved hver mulighet? Så kan man heller bli flinkere til å oppføre seg som folk og ikke la vår verden gå i knas når noen ikke følger normene for kjønn. (Og hvis det absolutt er så forbanna viktig å vite underlivet til folk så får du heller gå rundt med et skilt det står “SØKER VULVA!”.
Skolen sålangt er fantastisk! Det er mye forskjellig som skjer der om dagen. Denne uken har vi lært om blandt annet farging av hår og fargeteori, og helt ærlig, det er en av hovedgrunnene til at jeg går på skolen! Det er få ting jeg liker bedre enn å farge hår og hver gang jeg lærer noe klør jeg etter å prøve det ut.
Slik som her hvor vi farget etterveksten til denne dokka? Det gikk kjempebra og jeg fikk drøy lyst etter å gjøre det på en ekte person.
…så det gjorde jeg.
…på meg selv!
Og jeg er dødsfornøyd!
Jeg skulle jo bare farge ettervekst og endre hele undertonen på håret fra blå/blålilla til rosalilla, men du vet..jeg må jo alltid strekke meg litt! Så jeg tok fronten også og jeg er sykt fornøyd med å ha gjort det! Det var ikke værre enn å skille ut luggen i en trekant fra midten av front, for så å farge den. Ved å gå utifra midten så får jeg god symmetri uansett hvor jeg legger luggen. Det aller kuleste er at jeg kan gjøre pompadouren min og få den i kun en farge mens resten av håret er i en annen. Dette er tia å leve på gitt!
Si forøvrig hei til noen av folka fra skolen. Man må like høsten når det er så mange fine farger å se på!
Happy Bisexuality Day!!!
Trenger du å vite mer?
https://en.m.wikipedia.org/wiki/Celebrate_Bisexuality_Day
Jeg synes det er hyggelig hver gang noen snakker fint om klærne jeg har på meg. Men så er det noen som velger å snakke litt…annerledes om klærne.
Omnomnomn
Lørdag ble brukt på kjærestetid! Vi var først på kino og så Bølgen, som vi anbefaler forørvig. Når den var slutt så var fortsatt klokka fremdeles så tidlig at vi tok en tur til Oslo, og på SO! 😀
(Ina er sååååå høy!)
Vi ble ikke alt for lenge siden vi hadde avtalt å ende dagen tidlig og heller slappe av. Så rundt midnatt dro vi hjem, helt uten drama fra eller til denne gangen, deilig!
– Ikke alle transkvinner visste at de egentlig var jenter når de var små.
– Ikke alle transkvinner vokste opp og følte seg dratt mot stereotypiske “jente”leker eller klær.
Mange av oss finner det ikke ut, eller klarer ikke sette ord på følelsene våre før vi er større og det er helt ok.
Det dyttes enormt på oss at vi skal ha funnet ut dette mens vi var små. At vi skal ha vist klare tegn fra det sekundet foreldre begynte å kle på oss og dyttet oss inn i en kjønnsbås.
Det blir sett på som “bedre” og “renere” om man viste tegn tidlig. Det er historien alle cisfolk vil høre når de spør “Hvor lenge har du visst?”
Den de fleste av oss har fortalt, enten det var sant eller ei. Selv jeg pleier å svare at “jeg har jo alltid visst at noe skurra” og det stemmer jo til en viss grad. Men når det eksakt begynte er umulig å si. Jeg husker ikke stort fra fire-fem års alderen, skal man huske stort fra da uansett? Og hvor sterk kjønnsidentitet har et barn i den alderen? Hint: ikke sterk. De oppfatningene man har av kjønn er de man har sett sine foreldre ha, eller blitt dyttet på.
Problemet synliggjør seg enda mer når noen “oppdager” seg selv i høyere alder og selvrealiserer da. De blir malt som syke menn med seksuelle fetisjer uten å regnes som “trans nok”. Med det sagt så er det ingenting i veien med seksuelle fetisjer basert på samtykke. Men å dytte transpersoner ned i denne båsen kun for å være trans er undergraving av vedkommendes identitet. De blir avskrevet som at de kan fortsette å leve som menn og så heller kle på seg og slikt når de er alene. De må gjerne forbli i skapet for å bevare familieliv og forhold. Det triste med dette er at mennesker i skapet er ikke hele mennesker. De funker ikke like bra som de burde. Det er litt som å stå på skøyter med kun én skøyte. Du kan fortsatt stå, men du hadde stått veldig mye bedre og balansert om du hadde to. Som sagt, folk er bedre når de får være seg selv, uten å måtte leve opp til standarer om når de skal ha funnet ut som seg selv eller hva de må være.
(Det er like mye verdt å komme ut når man er 60 som når man er 6!)
Det finnes ikke en standard for hvordan man er trans eller hvordan man gjør kjønn. Det finnes 7 milliarder mennesker på jorden og like mange måter å gjøre kjønn på. Vi oppdager alle hvem vi er når vi er klare for det eller når vi kan. Dette skjer på mange forskjellige måter og de er alle fullstendig reelle! Ikke la noen fortelle deg noe annet!
Boklanseringen i går gikk kjempebra! Det ble en kul slippfest med bra folk på scena og i lokalet.
(Forfatteren selv)
Luca og jeg var jo oppe med forfatter Kristin og hadde en samtale om kjønn og trans. Jeg tror det gikk bra og vi fikk positive tilbakemeldinger etterpå.
(Drøyt bra trekløver!)
Så snudde jeg noen kalde med venner før jeg gav meg før det ble for sent. Man går jo tross alt på skolen.
I går kveld hadde vi lagt oss for dagen og jeg var helt ærlig utslitt.
Plutselig var Ina inntil meg og begynte å blåse meg i tinningen, altså helt inntil så det lagde litt smått med prompelyder samtidig.
“Hva driver du med?” Spurte jeg.
“Prøver å blåse luft inn i egoet ditt, men det er visst fullt…”
Herregud som jeg hater det kvinnfolket, og hu skal jeg leve resten av livet med liksom.
(Sånn til oppklaring, nei, jeg hater hun ikke. Jeg holdt på å le meg i hjel av det, og hu har vel et poeng.)
Samt det var vel fortjent, jeg hadde jo tross alt forsøkt å skremme henne med dukkehodet fra skolen. Ikke at det funka..
I morgen slipper Kristin Fridtun sin tredje bok “Kjønn og ukjønn” på Mono i Oslo. Der skal også jeg være og delta i en samtale med blandt andre Luca fra BestMedBart.no.
Om arrangementet skriver Kristin:
“Tredjeboka mi er den vanskelegaste (men viktigaste?) eg har skrive, og torsdag 17. september skal eg feira at boka er ferdig og kan sleppast ut i verda. Alle vidsynte skeivingar og streitingar er hjarteleg velkomne! Ta gjerne med ein ven eller fleire.
Det kjekkaste med sleppfestar er sjølvsagt å prata med folk, men scena skal òg takast i bruk. På programmet står
– eit minikåseri om ordet ‘kjønn’
– opplesing ved Tina Åmodt
– ei samtale med dei profilerte LHBT-aktivistane Luca Dalen Espseth og Christine Marie Jentoft.
Boka Kjønn og ukjønn er samansett av fem laust samanhengande essay, som alle har ordet og omgrepet ‘kjønn’ som raud tråd. Boka er skriven med utgangspunkt i mine eigne røynsler som transperson, og eit tilbakevendande tema er kjensla av å stå på utsida av det me kallar kjønn. Granskinga av ordet ‘kjønn’ blir såleis eit springbrett til vidare drøftingar av kjønnskategoriar, rådande førestillingar om kjønn, tilhøvet mellom natur og kultur – og korleis omverda møter dei av oss som lever på sida av kjønnsnormalen.
NB: Mono opererer med 20 års aldersgrense på kvardagar.”
Link til arrangementet, håper vi sees der 🙂
