Ikke stort som skjer om dagen, søker jobber og lever i håpet :-p
Aurora og jeg var på påskebesøk riktignok, og det var veldig hyggelig 🙂
Ikke stort som skjer om dagen, søker jobber og lever i håpet :-p
Aurora og jeg var på påskebesøk riktignok, og det var veldig hyggelig 🙂
Okei, så jeg har tenkt litt, og med tenkt litt så mener jeg nettopp det :-p
En del forteller meg at utseendemessig har jeg forandra meg så mye de siste årene. Det er i og for seg sant. Noen kroppsdeler har vokst, det har blitt ny hårfarge, stemmen har gått en retning som strider med min opprinnelige kroppslige retning(kjerringa mot strømmen ftw) samt ymse andre endringer.
Men så sier de samme gjerne, “Det må ha vært tøft/hardt med så mye endringer, å endre fra ett uttrykk til ett annet?”
I og for seg, så ja, men er det så forskjellig fra det veldig mange andre uansett gjør? Har du samme stilen og fremtoningen som da du var 18?
Jeg ser rundt på menneskene jeg kjenner og ser rimelige drastiske endringer på en del av de, uavhengig av kjønn. Noen har gått ned en del i vekt, andre opp, tatt plastisk kirurgi, endret totalt hvordan de kler seg, noen tatoverer hele kroppen eller andre diverse spennende endringer.
(Ja, endringer er spennende!)
Men forteller noen dem at deres endringer må ha vært tøffe?
Er det noen som sier, “Det må ha vært så hardt å forstørre brystene!”
Eller sier de “Så hvordan var det å gå fra goth til hipster i stilen da?”
(Jeg veit en del kommenterer på vekta til andre, spesielt når de har gått ned, men vi skal ikke gå inn på hvordan folk legger sine skjønnhetsideal på andre)
Og jeg ser blandt annet en ex, som i kropp og uttrykk har endret seg minst like mye som meg. Halvlangt brunt hår har blitt bleikeblondt, en søt rocka stil har blitt til en blanding av fitness og classy, plastisk kirurgi er gjort og sminke er dertil endret. Og det er dødskult!
Jeg har og fått høre at det er lettere å kjenne igjen meg enn en annen av mine exer. Hva sier det?
Kanskje jeg egentlig ikke har forandret meg stort? Jeg har mye den samme klesstilen som veksler mellom å føle seg fin og føle seg comfy, som jeg alltid har hatt.
Kanskje det bare er at jeg beveger meg på tross av folks kjønnsforståelse som gir ett såpass sterkt utslag hos noen? Er det fordi jeg har gitt fra meg alt av mannlige privilegier til fordel for ett kjønn jeg føler meg komfortabel i?
Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg føler jeg er mye den samme personen som alltid, jeg ser bare bedre ut på håret!
Da var det igjen tid for landsmøte med den beste organisasjonen som finnes! Jeg har jobba rimelig hardt i forkant, med å skrive både det ene og det andre. Blir spennende å se hvordan formen er etter helga, jeg tipper sliten!
I andre nyheter så gav Skeiv Ungdom ved Kjønnspolitisk Utvalg ut bok for litt siden! Fancy lansering av boken “Hvilket kjønn er du?” med eget band måtte til. Noen av oss var oppe og leste litt fra boken og gav ett godt inntrykk av hvordan det er å være trans. Alt i alt ett fantastisk arrangement!