Ble kalt tjukk på jobb…

Så i går ble jeg indirekte kalt tjukk på jobb av en tilfeldig kunde. Det føles fremdeles ganske rart med tanke på settingen. Jeg har blitt kalt masse forskjellig på grunn av hvordan jeg ser ut tidligere, på blogg, på fest og andre steder. Men jobb er liksom..jobb? Her står man og selger en fyr sjampo og så plutselig smeller det en nedsettende kommentar om størrelsen til selgeren. Alt i denne forholdsvis store kroppen ønsket å be fyren dra til helvete, å vise at man ble sint, men sånt gjør man jo ikke på jobb. Så jeg svarte bare «nei, jeg er ikke gravid» og tok betalt, sa Hadet og gikk på bakrommet i sjokk. Men jeg tenker fortsatt på det, for en utrolig snodig ting å si til en annen person. Trengte jeg å opplyses om at jeg var stor, jeg er da fullt klar over hvordan kroppen min set ut? Jeg jobber i en frisørsalong, dekket i speil, man kan da anta at jeg har på et eller annet tidspunkt sett på meg selv i et av de speilene? Jeg håper han angrer på det han sa. At han har den samme intense kleine følelsen som jeg får da jeg sier «takk det samme» til noen som har ønsket meg en god reise til svigers, når de slett ikke skulle til svigers, men svaret kom automatisk. Jeg håper han innser at det han sa ikke var greit, men jeg håper også at han velger å handle et annet sted i fremtiden.

Påsketur med familien

Påsken er her igjen, og nordmenn beveger seg kollektivt utendørs for å bedrive med noe de kaller "tur".

Personlig har jeg en aversjon mot tur, noe min fysiske tilstand er et testament til. Jeg er kanskje bedre egnet til å rulle ned en bakke enn å gå. Til tross for at jeg er både transkjønnet og kvinne, så anser jeg trapper som min mest naturlige fiende.

Så da min bedre halvdel bestemte oss for at vi skulle gå opp den lokale fjelltoppen, var jeg naturlig nok skeptisk, for å ikke nevne andpusten. I fjor lyktes hun ikke i å få meg ut på "tur", men i år stod jeg uten unnskyldninger. Det er rundt ti år siden jeg bedrev "tur" aktivt, og da ble det kalt golf. Dårlig økonomi, andre prioriteringer og generell latskap har sørget for at både kropp og bekledning gjenspeiler nåværende evne til å bestige fjell.

Jeg kan såvidt erindre min far si noe om "det er viktig med gode sko når man skal ut på tur!". Han siktet ikke til dette…

Vend i tide!

Lørdagen kom. Jeg hadde lastet opp med Kvikk Lunsj og Solo, et bevis på at jeg er ekte turgåer™.

Kjæresten min, som jobber i barnehage, hadde lastet opp med det vi faktisk trengte, slik som vann, niste, appelsin og kakao(for hygge på toppen).

Vi begynte, og jeg var ved godt mot, mye fordi jeg nettopp hadde tømt nedpå en energidrikk, og litt fordi min datter var med. Med en femåring på slep ville turen fylles med pauser og titting på fauna og flora som måtte dukke opp, trodde jeg.

Lite visste jeg at min datter var Usain Bolt med sjumilsstøvler.. Hu holdt følge med oss voksne hele veien, mens skravla gikk uten stans. Når inntar egentlig 5-åringer oksygen?

Jeg hadde antatt at det ville være forholdsvis slake bakker lett krydret med litt stigning på vei til toppen. Jeg levde i den troen et godt stykke, til stien bestemte seg for at den hatet meg, og økte stigningsgraden flerfoldig. I tillegg så var det en eller annen løk som hadde bestemt seg for å plassere min naturlige fiende, trapper, flere steder langs veien.

Med unntak av noen få pauser, for at vi voksne kunne lese skilt, så kom vi oss relativt fort til toppen. Der ble jeg brått påminnet at jeg har høydeskrekk. Grunnet det jeg antar er manglende utviklet frontallapp i både kjæreste og barn, så delte de ikke min fullstendig rasjonelle frykt mot å ramle utenfor kanten og dø på horribelt vis.

Heldigvis kom de på bedre tanker, nemlig kakao. Her skulle jeg også lære at Kvikk Lunsj og Solo-tradisjonen har mistet grunn blant befolkningen, til fordel for proteinbarer og drikke av restituerende sort. Jeg følte meg kanskje ikke som verdens dronning der jeg satt i mine selvlysende sneakers og klunket nedpå drikke som garantert kom til å gi meg hold på veien ned. Men til mitt forsvar, jeg var ikke dårligst kledd på den fjelltoppen! Jeg vil hevde at paret i cordbukse og blazer kanskje ikke gjør den største innsatsen i å bryte ned fordommer mot Bærumsfolk.

Der står de, nær kanten, og fikler med sekken?!

Etter en lengre rast og obligatorisk selfie på toppen begynte vi nedstigningen fra fjellet.

Datteren min fulgte instruksen om å gå mellom meg og kjæresten min, slik at om hun snublet kunne hun ta livet av sin mor i samme slengen.

Mot slutten av turen, med bilen nesten i sikte, gikk datteren min et godt stykke foran oss. Jeg kunne ikke fatte hvordan hun fremdeles kunne være ved godt humør, skravle i ett og i tillegg ha energi nok til å gå fortere enn oss. Hennes intense prating ble kun overdøvet av mine knær, som sang en ode til gratis sykehusopphold for mennesker som går på seg en tidlig død.

"Hun vil være før deg til bilen" flirer kjæresten.

Her har vi gått i fire timer, opp og ned et fjell som i min mening ville satt Mordor til skamme, med trapper og det hele, og så vil dette stutte barnet løpe om kapp? Jeg henviser til overnevnte underutviklede frontallapp.

Som den pliktoppfyllende mor jeg er, så kunne jeg ikke la dette stå. Mot min egen personlige helses interesse, så satt jeg i gang en lett jogg, sikker på at jeg ville vinne på denne måten. Uheldigvis var datteren min kapabel til å se bak seg, og så meg komme som et svett skogstroll nedover stien. Så hun begynte å løpe. Som Gimli fra Ringenes Herre så er jeg dødelig på korte distanser, så jeg la i en sprint. Men etter en vandring som ville satt Frodo til skamme, så var det mer sannsynlig at jeg ville dø på denne korte distansen. Jeg hadde henne nesten men da alt håp var ute gav kroppen opp og jeg innså at jeg var ettertrykkelig knust av denne duracell-kaninen. Dette ble innsett i det jeg stod der og holdt Kvikk Lunsjen nede med all min makt, mens min datter gjenopptok sin ustoppelige kavalkade av ord, som skulle fortsette hele bilturen hjem og frem til leggetid. Hun sluknet riktignok som et lys i det hodet traff puta, men innen da var skaden på mor for lengst skjedd.

Dette innlegget skulle være en saga om hvor flink og tradisjonsoppfyllende nordkvinne jeg er. Men siden jeg er så støl og stiv at jeg kan ta deltidsjobb som krykke så endte vi opp med en fortelling av typen "personlig horror".

Så nordmenn, hva i søren er det vi holder på med? Til neste år tenker jeg at jeg holder meg til Kvikk Lunsj og Solo i sofaen og henviser til Fjellvettregel nummer 8 og 9.

Ble henta av politiet på skolen! Men du gjetter aldri hvorfor.

Så i går var jeg på tur med politiet!

Jeg ble hentet på skolen(fikk bølla litt med noen medelever der ja gitt) av Gunnar fra politiet, og kjørt til et annet sted i Oslo(typ Skøyen-ish) hvor vi skulle være. Vi skulle nemlig filme til en infofilm som de skal bruke internt i politiet.

Grunnen til at jeg var der var fordi jeg skulle spille en transperson(ta-daaa!) som har kjørt litt idiot og blitt stoppet av politiet. Poenget er da at utseende og informasjon på førerkortet ikke stemmer overens. Så vi latet som at mitt juridiske navn var “Ole”(nei, det var ikke det jeg het før) og der skulle utfordringen ligge.

Dette er jo noe en del transpersoner frykter; de er ute som seg selv men bildet og/eller navn på førerkort viser en annen person. Politbetjenten ser det hen oppfatter som jente og blir derfor sjokkert når det et mannsnavn eller bilde av en fyr. Dette kan føre til videre ubehagelige spørsmål og man ender gjerne opp med å legge ut kjønnshistorikken sin. Heller det enn at folk tror man har stjeler førerkortet til en eller annen Lars som man traff på bar kvelden i forveien men som ikke var så god i sengs allikevel eller noe slikt.

Det var ikke store rollen, da den er del av et større prosjekt. Men jeg synes det er veldig bra at politiet har fokus på dette og jobber med å bygge kompetanse og forståelse for mennesker man fort kan ha litt holdninger mot. Det vil gagne menneskene de treffer i gatene og gjøre at utsatte grupper blir møtt med forståelse istedet.

Etterpå ble jeg svippet tilbake til skolen hvor dagen gikk sin vante gang. Kul dag!

Hva synes du? Er det bra at politiet bruker ressurser på slikt som dette? Tror du det trengs?

Mann med stor tiss på snapchat får slitsom respons fra lesbe.

Denne fyren la meg randomly til på snap og kunne tydeligvis sende ting til meg. Det er sjelden jeg prater med folk som har det i nicket sitt at de mener deres lem er stort. Så begynte en samtale jeg ikke helt fikk meg til å stoppe.

It’s sciency!

Åh nei.. Han sletter meg ;/

Tenkte kanskje vi var ferdig der..

Sendte han et bilde av veggen min, woops.

Lærer aldri..

Så jeg sendte han denne:

For selvfølgelig er det kun kvinner som bruker bobbypins..

Bobbypins, den nye sexe leke

Og seff måtte han være en smule homofobisk også.. Hånda i været alle som ble sjokkert.

Rulla litt over kanten for min del når ordene “samtykkende sex” var fremmedord.

Åh akk o ve, hva er vel livet uten en tiss involvert?!

Veldig diskré…lurer på hva han vil? (Herregud jeg var redd for å trykke..)

Folkens, god kjøreregel! Aldri la en uventet penis avvæpne deg. Selv om den er tegnet.

Og han tar ikke vitsen…-.-“

(Vil bare understreke at jeg ikke har fordommer mot størrelsen på penis hos folk. Jeg intenderte å spille på “alfa”karers svakhet som er størrelse. Burde ha skjønt at det var dødsfødt.)

Altså..dette er bare feilinfo, jeg skal informere han jeg!

Eiffeltårnet er stort!

Og sjokkis! Elsket av mange!

Jeg slettet han etter det. Gikk lei og han var creepy. Husk på til senere barn, randomme folk vil ikke se tissen din. Samtykke først. Og prøv å være mer interessant enn som så.

Btw, husk på at vi snart er å se på Oljebarna!

Build-A-Bortskjemt Barn. Om bamser til 8000 kr.

I dag var det salg på Build-A-Bear butikken på Sandvika Storsenter.

Aurora skulle få en bamse. Vi går forbi den butikken ofte og hun har kun fått én bamse derfra tidligere. For nærmere ett år siden.

I dag skulle hun få en bamse til. Butikken er full av folk og det begynner å bli ganske skrapa i hyllene.

Hun valgte seg ut Princess Celestia fra My Little Pony eller no sånt, jeg husker ikke navnet. Ponnien hadde vinger, horn, og sykt edgy farger på håret, nyeste moten du ser på kidsa som sitter borti hjørnet på Oslo S. Jeg tok med en kanin bare fordi jeg fant noen Star Wars klær og fyrte på tanken av å ha en jedi ridder i senga. (Sorry Ina, akkurat der når du ikke opp).

Aurora fikk også ta med en skål til den nye bamsen sin.

Vi stilte oss i kø for å fylle bamsene, som man gjør på Bygg-En-Stoffdott. Faktisk er den fyllinga halve moroa for kidsa. Bamsen fylles med bomull eller vatt eller hva man bruker nu til dags. Man velger et hjerte, gnir det mot nesa og varmer det i henda. Så legger man hjertet oppi, og den ansatte syr igjen og alle er glade, etter de voksne har betalt da riktignok. I tillegg kan man velge å drive med diverse andre aktiviteter der, som å “vaske/strigle” bamsen, kle på den, og plotte inn greier på pcen. Som sagt, dette er fønni greier.

Vel, ikke i dag.

Køen strakte seg et godt stykke, men vi tenkte at det trengte jo ikke ta så lang tid. Fylle en bamse med vatt, hive et hjerte oppi og knyte, next, hvor sakte kan det gå? Jeg tok feil. Det tok lang tid. Men ikke fordi det var så mange mennesker i køen. Men fordi noen få av menneskene i køen hadde haugevis med bamser. Med haugevis så tror du kanskje jeg mener 5-6 stykker? Neida, vi snakker 14-15, og da ble det stopp bare fordi betjeningen sa nei og sa andre måtte få slippe til. De hadde ikke haugevis i det de gikk inn i køen. Neida, barna bidro jo mens de stod i kø. Kø er egentlig kjedelig, og det liker jo ikke kids.

Disse barna hadde det ikke kjedelig, for de løp rundt og skulle overgå hverandre i hva de kunne finne av bamser og tilbehør. Jeg begynte å forstå hvorfor hyllene var tomme.

Aurora hadde det kjedelig. Det er nemlig ikke kult å stå 45-60 minutter i kø. Jeg synes ikke det er kult, og det er enda mindre kult når man er 4 år.

Hun var kjempeflink, stod pent, satt seg litt ned på en krakk hun fant. Gikk og så på noen greier et lite stykke unna, men vel innafor rekkevidde. Tålmodig, men hun gikk lei fort. Til slutt kom vi frem, hun fikk fylt bamsen sin og var lykkelig i sjela. Jeg fikk fylt bamsen min og var lykkelig i min sjel også. Så skulle vi betale.

Vi havnet i kø bak disse med alle bamsene, igjen. Det ville ingen ende ta på tilbehør og bamser å slå inn. De fylte opp pose etter pose med varer barna er lei av etter to uker.

To uker var forøvrig den tiden det føltes som vi hadde ventet i kø.

“Oi, 8000 kr…” pep det fra damen foran oss, som innen nå hadde omtrent grodd skjegg og barna var blitt voksne av ventingen. Så dro hun kortet som når man er på bensinstasjonen og har kjøpt to flasker cola til en liten formue. Litt dyrere enn du regnet med, men ingen krise.

Jeg betalte ca. 250 for 2 bamser, en skål og to Star Wars drakter. Den ansatte takket helt utrolig masse for tålmodighet og for at jeg ikke hudflettet henne. Hun skal ikke trenge å takke for at jeg oppfører meg som et anstendig, voksent menneske. Hun skal ikke trenge å takke for at hun får gjøre jobben sin på det mest grunnleggende vis. Men glem nå den stakkars overarbeidete ansatte, tilbake til vedkommende foran meg i køen med dagens største innkjøp av bamser.

Gitt at 8000 faktisk var reell pris, hvordan forsvarer du det for deg selv med mindre dere skal donere de vekk til flyktningene med en gang?

Hvor mye penger har du hvis 8000 på bamser er for deg hva to cola på Shell er for meg? Hvis det er et problem å bruke opp pengene dine så kan jeg gjerne anbefale organisasjoner du hive dem etter.

La oss si at hun ikke brukte 8000 kroner. Hun fylte allikevel opp mellom 6 og 8 smellfulle poser. Til sammenligning fylte vi opp en halv pose, nesten en hel.

For all del, bruk gjerne pengene på barna, sløs det en har på Det Gode Liv, men 6-8 poser fra Bygg-En-Dott? Kanskje gjør man det fordi man har dårlig samvittighet ovenfor barna, eller fordi de virkelig fortjente å skjemmes bort akkurat nå. Men hvor er moderasjonen? I all sannsynlighet kommer kidsa til å leke litt med noe av det, og la resten ligge. For å ikke nevne at barn som har masse leker sliter gjerne med å leke overhodet, mens de med færre leker leker bedre. Isåfall kommer de barna aldri til å leke igjen. Ikke fordi det nødvendigvis var så mange leker, men fordi de drukner.

Navnet på butikken er forøvrig “Build-A-Bear”. “A”, som i 1!