Dagens sak om Rikshospitalet og transpersoner i A-Magasinet er dessverre nok et tilfelle hvor flere deler av denne saken som er rett og slett feil eller dårlig nyansert.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det første som åpenbarer seg for meg er mangelen på kritiske spørsmål rettet mot overlege Anne Wæhre. Dette er samme person som påstod i Aftenposten, sammen med Kim Alexander Tønseth, at «behandlingsivrige sexologer spanderer hårvekst og mørk stemme til nasjonens døtre». Spesielt bruken av «nasjonens døtre» burde gi en uggen bismak i munnen til de fleste, spesielt når de snakker om mennesker som opplever seg som menn.

Journalister ser også helt ut til å unnlate at Rikshospitalet, sammen med den ene(av to) pasientorganisasjoner Harry Benjamin Ressurssenter, kommer svært dårlig ut i ekspertgrupperapporten «Rett til rett kjønn – Helse til alle kjønn», hvor de tar ut dissens mot blant annet det som skulle blir den nye loven om endring av juridisk kjønn. På mange måter er også Rikshospitalet grunnen til hvorfor transpersoner måtte bli kastrert frem til 2016, om de ønsket å endre sitt juridiske kjønn. De hadde mulighet til å åpne opp tilbudet, fjerne kravet om kastraksjon, men gjorde det ikke.

Jeg tror jeg hopper over det meste av skremselsordene som er lagt med, i et forsøk på å tegne et overdrevent dramatisk bilde av kjønnsbekreftende behandling, men jeg vil si dette: Journalisten skriver «Hvis disse biologisk fødte jentene får tilbud om behandling, kan de når de blir 18 år velge å fjerne brystene, livmoren og eggstokkene. Lukke skjeden. Før de er ferdig på videregående, før hjernen er ferdig utviklet, kan de ha tatt irreversible valg.»

Dette er en helt enormt problematisk setning å skrive, spesielt når det mangler den andre siden av saka. Dysfori er såpass jævlig at mange får depresjon, selvskading, selvhat og tar til slutt livet sitt, fra de treffer puberteten. Journalisten får det også til å virke som at i det du fyller 18, så legges man inn og våkner magisk opp igjen som gutt. Prosessen tar ganske mange år, og lange ventelister, for å ikke nevne Riksen sin latterlige lave kirurgimengde(9 i fjor) sett opp i mot pasientmengden.

At Anne Wæhre ikke har sett det komme at mengden transmenn vil øke med økt synlighet og opplysning av transpersoner, får hun ta på egen kappe. Transkvinner(altså motsatt vei) har dominert alle aspekter av dette feltet siden 1920-tallet, og det er naturlig at med synligheten til flere transmenn, så vil også andelen som kjenner seg igjen, og kommer ut, øke. Det kan også være flere grunner til dette, men bekymringsgrunnlaget, om at jenter bryter med kjønnsrollen og dermed kan «tro» de er menn, finnes det ikke hold for.

Å gå ut med skremselspropaganda, som i hovedsak vil nå allerede bekymrede foreldre, er en jevnt over dum idé. Man får det til å høres ut som en forferdelig greie, når det i realiteten er en livreddende behandling.

Det virkelige problemet med behandlingen til Riksen er at de følger en «full pakke eller ingenting»-modell. Til tross for at deres kirurgiske ekspertise er langt fra tipp-topp. Det virkelige problemet er at 75% av søkerne får avslag for å ikke være trans nok. Det virkelige problemet er en utdatert behandlingsmodell og problematisk stab. En stab som har all makt over sine pasienter.

Når journalisten så skriver «Flere har lurt på om det også kan ha sammenheng med trangere kjønnsroller og kroppspress, og at jenter som ikke føler de passer inn, finner sin identitet i det motsatte kjønn.», helt uten å påpeke hvem som har lurt på dette, så anser jeg det som slett journalistikk. For det er i hovedsak Kari Jaquesson og Tonje Gjevjon som har påstått, ikke lurt, på slikt. De samme folkene som står bak utsagn som «Trans er mote», «Pro-Trans Propaganda rettet mot ungdom» og «Fronthull eller vagina?». Det er dumt nok at vi ikke kan forvente kildekritikk når disse trans"kritikerne" skriver innlegg, men vi burde kunne forvente det av A-Magasinet sin journalist.

Jeg forstår heller ikke helt hvorfor journalisten velger å trekke inn debatten, og transpersoner, fra USA, når vi har treffende eksempler på begge deler her i Norge også.

Etter all denne krisemaksimeringen så viser journalisten et snev av etikk og snakker med rådgiver i FRI, Luca Dalen Espseth, som får alt for lite plass. Han avviser logisk og saklig kritikken, men burde fått mer mulighet til å tale i mot Anne Wæhre.

Thomas(altså transmannen i saken) er derimot flink til å svare for seg, og forklarer hvordan han allerede har stilt seg selv alle spørsmålene trans"kritikerne" er så opptatt av.

Så kommer vi til seksjonen om pårørende. At moren er inne i en form for sorg. Jeg skulle bare ønske hun hadde ordlagt seg annerledes, at hun er redd for hva Thomas kan oppleve av motgang, da det ofte er dette som er grunnen til foreldres labre respons når barna kommer ut.

Så skal det handle litt om interesser igjen, at moren synes det er vanskelig å forstå, fordi Thomas likte både å være aktiv, men også å pynte seg da han var liten. Men her kan det kanskje være at jeg er hakket for radikal og tenker at interesser ikke styrer et barns kjønn.

Så kommer det aller latterligste i hele saken, at journalisten har snakket med det anonyme «foreldrenettverket GENID SCANDINAVIA». Som man kan anta er de samme som skrev «Skal populisme trumfe biologi og vitenskap i helseomsorgen?» 22. April i år, bare at da kalte de seg «Skandinavisk foreldrenettverk for personer med raskt oppkommen kjønnsdysfori». GENID klinger bedre, det gjør jo det. Men dette er ikke en reell gruppe på området, ei heller er de kjent verken innad blant pasienter, fagfolk eller aktivister. De har absolutt ingen hold for sine bekymringer og påstander annet enn egne fordommer. Vedkommende A-Magasinet har snakket med hevder at hun ønsker å være anonym fordi hun blir stemplet som transfob hvis ikke. Når det er påstås negative ting om en gruppe, uten hold, så er det ikke så rart at man får et slikt stempel.

Den eneste delen av kritikken mot Riksen Anne Wæhre er enig i, er at de har få ressurser. Det er skremmende med så lite selvinnsikt.

Så har journalisten snakket litt med kirurg Halvdan Vier Simensen, ved privatklinikken Aviva Helse, som også gis alt for lite plass totalt her. Han får mene at Riksen ikke gir transfolk den hjelpen de trenger, samt at de kun tar de lette sakene, og så var det takk til han.

Så beveger saken seg videre til Helsestasjonen for kjønn og seksualitet, i Oslo. Her har journalisten snakket med avdelingsleder og sexolog Ingun Wik(flott individ forøvrig), som uttaler at de har tilbudt hormonbehandling til ca 30 personer i fjor, og poengterer at det regnes ikke som høyspesialisert behandling(altså riksen), og kan ansees som reversibelt.

Så tar saken en fin avslutning med Thomas, før den tar en uventet ekstra avslutning, for å bygge oppunder angrerne. Der har journalisten snakket med Edea, som ikke fikk behandling hos Riksen, og fant ut av at det var en fase. Det er vel og fint, men om man først skal begynne å ta med andre tilfeller enn den saken først handlet om, så finner jeg det besynderlig at journalisten ikke valgte å snakke med noen av de ti-talls/hundretalls, som ikke mottok behandling på Rikshospitalet, og som det ikke var en «fase» for. Eller hva med noen av oss som gikk privat fra start fordi vi ikke ønsket å utsette oss for en årelang rekke med dårlig helsetilbud, ekstra fysisk og psykisk misnøye og stress fra Riksen?

Til syvende og sist er denne saken ikke spesielt holdbar, ei heller nøytral. Det er for mye fokus på anger, som er en forsvinnende liten del av feltet, samt der burde utdatert behandlingsmodell ta litt av støyten.

Så derfor følger jeg opp med noen linker til saker hvor Rikshospitalet ikke ses gjennom ølbriller:

https://www.vg.no/spesial/2013/transer/

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/JaQLb/nicolas-29-og-martin-30-om-rikshospitalet-moeter-aldri-samme-behandler

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/4P3GG/helsearbeidere-bekymret-vegrer-seg-for-aa-sende-pasienter-til-rikshospitalet?utm_content=recirculation-matrix&utm_source=JaQLb

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/bV8kA/rikshospitalet-braaket-tenaaringer-frykter-lang-ventetid?utm_content=recirculation-matrix&utm_source=JaQLb

https://www.nrk.no/norge/_-ma-lyve-for-a-fa-skifte-kjonn-1.7861415

https://www.gaysir.no/artikkel.cshtml?cid=19437

http://journalen.oslomet.no/2016/11/transeksuelle-moter-motstand

Hets, trusler, snakk om voldtekt, forfølgelse og konfrontasjoner er bare litt av responsen disse kvinnene må igjennom for å være synlige.

Det er selvfølgelig ikke bare negativt, for det meste er det fine tilbakemeldinger en mottar. Men det trengs mange «Yasss giiiirrrrlll!» for å veie opp for en «Du burde voldtas di feite ku!». Det trengs mange blomster på døra for å veie opp for at en fyr forsøker å tenne på nevnte dør. Ikke fordi verdien av en blomst eller en fin tilbakemelding er mindre enn en trussel, men fordi det negative ofte kan veie tyngre enn det positive. Det skremmende treffer hardere enn det fine.

Personlig kjenner jeg ofte på at de usaklige, nedsettende og direkte hatske tingene folk sier når jeg uttaler meg om trans, kan veie tungt. Det har ikke hjulpet at de siste års offentlige debatt om kjønnstematikk stort sett har blitt ganske usaklig, hvor man nå må regne med intensjonell feilkjønning og spekulasjoner om ens eget underliv. Parr det sammen med kjipe kommentarfelt hvor det proklameres at man er forstyrret og burde legges inn, at ens barn burde hentes av barnevernet fordi foreldrene er skeive, hets, trusler og annet møkk, så kan det bli slitsomt i lengden. En kamp for frihet, bedre normer, rettigheter og holdninger er ikke en kamp hvor man ser effektene med en gang. Det er ikke som et videospill hvor man investerer noen timer og får en fin sluttvideo når man er igjennom. Så å holde seg sterk i troen når det stormer som verst kan være vanskelig, spesielt når man slites ut sakte men sikkert og kanskje ikke ser at det blir bedre.

Min taktikk i slike situasjoner er å finne frem de fineste meldingene jeg har fått opp igjennom. De som sier ting som «Jeg kom ut til foreldrene mine på grunn av det du gjorde den gang da!» eller «Mamma fikk en bedre forståelse for at jeg er trans fordi hun hadde sett det du skrev i den avisen!». Jeg er også så heldig å ha flotte folk rundt meg, deriblant en fantastisk kjæreste, som uten å forvente noe i retur låner meg en støttende skulder før jeg skjønner at jeg trenger den. Så ikke undervurder verdien av å sende en fin melding til en som uttaler seg og kanskje trenger det. Som oftest ser ikke de utenfor mesteparten av det hatet som uttales, og en støttende melding på akkurat rett tidspunkt kan gi en energien til å fortsette bare litt til. Støtte er medisin mot giften som er hat.

Alle vi som er en del av online samfunnet kan gjøre en innsats for å få bukt med netthets. Ja, vi kan kreve strengere lovgivning og hardere straff. Vi kan kreve at moderatorer gjør en mer aktiv innsats i kommentarfeltene og sier klart ifra at usaklige kommentarer ikke vil tolereres. Men  vi burde alle gjøre noe. Slik det er nå så er det alt for mange som opplever at de sitter trygt bak en skjerm, både anonymt og ikke. De kan fyre av eder og galle mot mennesker som ikke gjør annet enn å si «Jeg vil være fri til å kle meg som jeg vil, bestemme over min egen kropp og også nyte litt av denne flotte ytringsfriheten». De føler seg tøffe men de er ikke annet enn små mennesker med veldig vondt inni seg, helt uten teknikker for å håndtere sine egne følelser på mer positivt vis.

Men mange små hatere kan slite ut en samfunnsdebattant, samt det kan fort være en i mengden som forsøker å gjøre alvor av truslene sine. Så vi har alle et ansvar for å si ifra når vi hører kritikk som går på person fremfor sak. Jeg tror at disse som ofte er anonyme online iblant lar sine holdninger dryppe gjennom i selskap hvor de føler seg trygge, om enn kanskje moderert. En uenighet trenger ikke gjøre at man blir uvenner, men stillhet tolkes ofte som samtykke. Vi kan ikke stoppe de som sitter bak skjermer når de sitter og skriver, da er de som oftest alene. Men vi kan sørge for å si ifra når vi hører de rundt oss si lignende, eller vi ser det skje. Nett-troll er folk som trenger å høre at meningene deres er kjipe. Det kan være så enkelt som å si til kompisen din som nettopp sa noe dritt angående en miljøpolitiker som ble gravid, «Døh, la nå dama få bli gravid i fred a? Ikke piss på en fin nyhet bare fordi du er uenig i politikken hennes!». Folk trenger å få høre når de går over streken, et vennskap skal tåle såpass.

En som ikke evner å argumentere sak og heller går etter person, gjør ikke annet enn å vise verden sin manglende kapasitet til debatt(og strengt tatt begrensede intellekt). Man skal selvfølgelig få si og tenke det man vil, men vi burde kunne forvente et minimum av folkeskikk før tanker blir til ondsinnede ord og handlinger.

Debattanter som blir stilnet som resultat av slike folks ord og handlinger er et tap for offentligheten og en skikkelig debatt. La oss gjøre det til et mål at alle skal kunne ytre seg om sin kropp/religion/seksualitet/virkelighet/politikk/annet uten frykt for fysiske og psykiske represalier, for slik det er nå er det ikke tilfellet. Om du mener det er innafor å tenke at andre burde drepes, voldtas, bankes, hetses eller på annet vis tie deres fredelige ord, så kan du gjøre oss andre en tjeneste og holde munn. Din frihet til å ytre deg skal ikke gå på bekostning av andre, da kan du heller finne en mer positiv bruk av din tid, slik som å se maling tørke.