Kjæresten min, datteren min og meg 🙂

Har ikke vært ofte man ser meg i kjole, so enjoy ^.^

Jeg har vært inaktiv i det siste, men av gode grunner. Først og fremst har det vært masse med juleforberedelser, men i tillegg har jeg begynt på et lite prosjekt/sosialt eksperiment.

Grunnlaget for dette var at jeg har merket så sinnsykt forskjell mellom det å kun ha “kvinne” som kjønn på nettsider og det å ha MTF. (I tillegg står jeg jo som i et forhold nå på min opprinnelige profil, så jeg får jo enda mindre meldinger.)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg oppretta en profil som MTF på Gaysir(MTF står for Male-To-Female for de som ikke visste det), og skulle undersøke hva som skjedde hvis jeg hadde et litt pikant bilde, sivilstatus singel og lite profiltekst. Resultatet har på mange måter vært skremmende, interessant og overveldende. For å ikke nevne at jeg har blitt tilsendt så utrolige mange bilder av tissefanter at jeg nesten dauer av latter(slapp av, dere skal få slippe å se det).

Selve profilen.

Til å begynne med skal vi gå igjennom et lite knippe med meldinger som bruker ord som jeg inget sted i profilen identifiserer med og hvor lett det er for folk å bruke ord de har lært av sexindustri og porno. Samt også meldinger hvor det spørres om intime detaljer fra første melding.

“Herrekjønn” faktisk 😛 Noen som lar hele sin manndom hvile på tissen sin gitt. Kan ikke være lett det der.. For å ikke nevne at ordet shemale er hentet fra porno/sexindustri, så det forteller jo en del om denne mannen sine fritids sysler.

Strengt tatt så ville jeg trodd at transetreff er treff for mennesker som identifiserer som transe. Som strengt tatt er mer en beskrivelse av en handling(å transe) enn noe annet, men ofte brukt som en forkortelse av ordet transvestitt. Heller ikke en av mine personlige definisjoner.

Nestemann er en riktig så artig fyr, legg merke til at brukernavn og navn i meldingene er forskjellig, alltid et godt tegn!

Han spammet meg med et par bilder før jeg svarte han, og ikke var så fornøyd.

(Til info: Av ordene han brukte så er det kun shemale som er et pornobegrep, og det jeg ble skikkelig sinna av)

Så lekses han opp litt.

Knallavslutning….-.-” og nok et menneske har nok ikke lært en døyt.

Denne hyggelige mannen under her har i skrivende stund sendt nesten samme meldingen 5 ganger

 
En sann romantiker dette altså!

Her er en av den lettere utålmodige sorten:
Han var sykdomsfri, ren og hetro ihvertfall da.

Og la oss ikke glemme alle de fantastiske brukernavnene som dukker opp:

Jeg tenker vi gir oss der for idag. Følg med neste gang når vi tar for oss et nytt tema med meldinger, kanskje tilbud om penger? Det skal uansett ikke stå på manglende meldinger, dette var forrige helg:

Forøvrig, noe som er litt rart er hvordan folk har spandert pluss uten å ha blitt spurt om det…

Hva tenker dere? Opplever dere no slikt?

Som man sikkert husker så etterlyste jeg gjestebloggere for en tid tilbake, noe jeg forøvrig fortsatt gjør. I den anledning har Oda skrevet et innlegg:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På transminnedagen hørte jeg et ord jeg aldri har hørt før: kjønnslengsel. Endelig et ord jeg virkelig kan kjenne meg igjen i, i motsetning til kjønnsdysfori.

Kjønnsdysfori har jeg aldri helt forstått meg på, jeg har bare forstått at det er noe transkjønnede sliter med, og derfor kunne ikke jeg være transkjønnet. Jeg var 24 da mine transfølelser først kom til uttrykk gjennom et ønske om å kle meg som kvinne. Det føltes helt absurd, men samtidig så følte jeg en veldig glede med tanken på å se en jente i speilet. Og når jeg omsider prøvde det føltes det også godt. Jeg identifiserte meg som crossdresser, og etterhvert som genderqueer eller litt midt i mellom, mann men litt kvinne også.

Før forsto jeg ikke hvordan noen kunne “tro” at de er et annet kjønn, synes det var litt ekkelt med “menn som kler seg om kvinner” (slik jeg tenkte). Transfobien begynte å bli borte etterhvert som jeg kom over artikler om trans og kjønnsidentitet på FreeThoughtBlogs og skepchick. Jeg husker spesielt en artikkel av transkvinnen Zinnia Jones, hvor hun skriver om første gang hun møtte kjæresten Heather. Heather spurte om hun ville være hennes “girlfriend”. Zinnia beskriver hvordan det ikke hadde falt henne inn at hun kunne være noens jentekjæreste. Jeg synes det var en veldig vakker historie.

Jeg tenkte vel først og fremst fortsatt på meg selv som mann, selv om jeg begynte å ønske at jeg hadde blitt født som kvinne, at det hadde passet meg bedre. Jeg husker jeg leste i en artikkel at noen crossdressere etterhvert utvikler kjønnsdysfori, og håpet halvveis at det ville skje meg, for da kunne jeg leve som kvinne. Men til tross for at jeg ønsket at jeg hadde blitt født som jente, tenkte jeg ikke at jeg kunne være trans. Selv om jeg til og med noen ganger ønsket jeg var trans. Jeg “visste” at de som er det har visst det siden de var små, og hadde kjønnsdysfori, og det hadde jo jeg lite av. Riktignok ønsket jeg av og til at jeg hadde en mer feminin kropp, men jeg hatet ikke kroppen min. Jeg hatet heller ikke å bli refert til som mann, selv om det ofte dukket opp et spørsmålstegn i hodet; er jeg egentlig det?

Ett år etter at min transreise begynte jeg å innse at jeg kanskje er trans. Jeg leste om historien til andre transkvinner, og oppdaget at mange først finner ut av sin kjønnsidentitet i voksen alder. Jeg oppdaget at ikke alle har kjønnsdysfori. Jeg oppdaget at ikke alle føler at de er kvinner før de begynner prosessen, de føler i stedet et sterkt ønske om å være kvinne. Jeg oppdaget at jeg ikke må være så veldig feminin for å være kvinne, jeg kan være en femme tomboy eller hva som helst. For cis kvinner, altså de som både føler seg som kvinne og blir oppfattet som det av andre fra fødselen av, finnes jo i alle mulige varianter.

Da jeg endelig fortalte meg selv at jeg er transkjønnet, jeg kan leve som kvinne, begynte jeg å gråte, holdt liksom rundt meg selv. “Du trenger ikke forsøke å være mann lenger, det er over nå.” Jeg følte mer kjærlighet for meg selv.

Basert på det jeg har skrevet virker det kanskje enkelt. Nå har jeg endelig funnet meg selv. Men det var bare begynnelsen på neste fase, krisen, hvor lengselen og gleden slåss mot tvilen og frykten. Den har vart i fem måneder så langt. Ingen av sidene er kraftige nok til å vinne, og konflikten sliter litt hele tiden, og jeg er fanget mellom to kjønn. Jeg kan ikke, vil ikke, gå tilbake og jeg tør ikke gå helhjertet fremover. Det er kanskje ikke kjønnsdysfori men det er vondt og slitsomt. Jeg har inntrykk av at for mange er dysfori en slags ledesnor, den er unektelig vond men smerten forteller dem at dette er riktig, dette må de gjøre.

Og de nærmeste kan ikke hjelpe meg. De er redde på min vegne og de er skeptiske, og gir kun næring til tvilen og frykten, som likevel ikke kan vinne. Og kanskje nettopp derfor er det at så mange transpersoner holder stille om tvilen. Vi møter en skeptisk omverden, og vi er redde for ikke å bli trodd. Og hvis vi innrømmer at vi tviler selv, gir vi ammunisjon til andre å nekte oss vår identitet.

Jeg har besluttet å begynne på behandling. På tross av tvilen og frykten føler jeg at jeg må. Kanskje er det eneste måte å finne et svar på, og hvis jeg ikke gjør det vil jeg alltid lure på hva som kunne ha vært.

Oda