Som man sikkert husker så etterlyste jeg gjestebloggere for en tid tilbake, noe jeg forøvrig fortsatt gjør. I den anledning har Oda skrevet et innlegg:
På transminnedagen hørte jeg et ord jeg aldri har hørt før: kjønnslengsel. Endelig et ord jeg virkelig kan kjenne meg igjen i, i motsetning til kjønnsdysfori.
Kjønnsdysfori har jeg aldri helt forstått meg på, jeg har bare forstått at det er noe transkjønnede sliter med, og derfor kunne ikke jeg være transkjønnet. Jeg var 24 da mine transfølelser først kom til uttrykk gjennom et ønske om å kle meg som kvinne. Det føltes helt absurd, men samtidig så følte jeg en veldig glede med tanken på å se en jente i speilet. Og når jeg omsider prøvde det føltes det også godt. Jeg identifiserte meg som crossdresser, og etterhvert som genderqueer eller litt midt i mellom, mann men litt kvinne også.
Før forsto jeg ikke hvordan noen kunne “tro” at de er et annet kjønn, synes det var litt ekkelt med “menn som kler seg om kvinner” (slik jeg tenkte). Transfobien begynte å bli borte etterhvert som jeg kom over artikler om trans og kjønnsidentitet på FreeThoughtBlogs og skepchick. Jeg husker spesielt en artikkel av transkvinnen Zinnia Jones, hvor hun skriver om første gang hun møtte kjæresten Heather. Heather spurte om hun ville være hennes “girlfriend”. Zinnia beskriver hvordan det ikke hadde falt henne inn at hun kunne være noens jentekjæreste. Jeg synes det var en veldig vakker historie.
Jeg tenkte vel først og fremst fortsatt på meg selv som mann, selv om jeg begynte å ønske at jeg hadde blitt født som kvinne, at det hadde passet meg bedre. Jeg husker jeg leste i en artikkel at noen crossdressere etterhvert utvikler kjønnsdysfori, og håpet halvveis at det ville skje meg, for da kunne jeg leve som kvinne. Men til tross for at jeg ønsket at jeg hadde blitt født som jente, tenkte jeg ikke at jeg kunne være trans. Selv om jeg til og med noen ganger ønsket jeg var trans. Jeg “visste” at de som er det har visst det siden de var små, og hadde kjønnsdysfori, og det hadde jo jeg lite av. Riktignok ønsket jeg av og til at jeg hadde en mer feminin kropp, men jeg hatet ikke kroppen min. Jeg hatet heller ikke å bli refert til som mann, selv om det ofte dukket opp et spørsmålstegn i hodet; er jeg egentlig det?
Ett år etter at min transreise begynte jeg å innse at jeg kanskje er trans. Jeg leste om historien til andre transkvinner, og oppdaget at mange først finner ut av sin kjønnsidentitet i voksen alder. Jeg oppdaget at ikke alle har kjønnsdysfori. Jeg oppdaget at ikke alle føler at de er kvinner før de begynner prosessen, de føler i stedet et sterkt ønske om å være kvinne. Jeg oppdaget at jeg ikke må være så veldig feminin for å være kvinne, jeg kan være en femme tomboy eller hva som helst. For cis kvinner, altså de som både føler seg som kvinne og blir oppfattet som det av andre fra fødselen av, finnes jo i alle mulige varianter.
Da jeg endelig fortalte meg selv at jeg er transkjønnet, jeg kan leve som kvinne, begynte jeg å gråte, holdt liksom rundt meg selv. “Du trenger ikke forsøke å være mann lenger, det er over nå.” Jeg følte mer kjærlighet for meg selv.
Basert på det jeg har skrevet virker det kanskje enkelt. Nå har jeg endelig funnet meg selv. Men det var bare begynnelsen på neste fase, krisen, hvor lengselen og gleden slåss mot tvilen og frykten. Den har vart i fem måneder så langt. Ingen av sidene er kraftige nok til å vinne, og konflikten sliter litt hele tiden, og jeg er fanget mellom to kjønn. Jeg kan ikke, vil ikke, gå tilbake og jeg tør ikke gå helhjertet fremover. Det er kanskje ikke kjønnsdysfori men det er vondt og slitsomt. Jeg har inntrykk av at for mange er dysfori en slags ledesnor, den er unektelig vond men smerten forteller dem at dette er riktig, dette må de gjøre.
Og de nærmeste kan ikke hjelpe meg. De er redde på min vegne og de er skeptiske, og gir kun næring til tvilen og frykten, som likevel ikke kan vinne. Og kanskje nettopp derfor er det at så mange transpersoner holder stille om tvilen. Vi møter en skeptisk omverden, og vi er redde for ikke å bli trodd. Og hvis vi innrømmer at vi tviler selv, gir vi ammunisjon til andre å nekte oss vår identitet.
Jeg har besluttet å begynne på behandling. På tross av tvilen og frykten føler jeg at jeg må. Kanskje er det eneste måte å finne et svar på, og hvis jeg ikke gjør det vil jeg alltid lure på hva som kunne ha vært.
Oda