Jeg hater å måtte skrive dette innlegget. Jeg hater at det er kommet til ett punkt hvor jeg må si ting på denne måten, men det er uten tvil kommet til det punktet. Derfor har jeg lagt inn noen dyrebilder, for å ikke la alt være død og fordervelse i dette innlegget.
Frem til nå har jeg prøvd mitt beste med å hjelpe andre som har kommet til meg og spurt etter hjelp. Det har vært hyggelig, slitsomt, irriterende og varmende om hverandre.
Jeg tar det som ett kompliment når ukjente og kjente kommer til meg og lurer på hvordan de skal gjøre sin egen transisjon. Jeg har fått høre at det er fordi jeg fremstår som mer eller mindre passerende og fungerende i hverdagslivet, og det er utrolig koselig.
Men, og dette er ett stort men, det er rett og slett for mange av dere, og jeg beklager, men det tar for mye ut av meg. Jeg ser også på det som at jeg representerer Skeiv Ungdom veldig ofte og dermed føler meg satt i en posisjon hvor det å avvise folk, selv på en høflig måte, blir vanskelig.
Samtidig er det helt ærlig litt slitsomt når det går veldig klart frem at man ikke har gjort en eneste innsats på å prøve å finne informasjonen på internett noe sted.
Spørsmål som “hvordan hårfrisyre skal jeg ha?” og “hvilken sminke er best å bruke?” finnes det tusen youtube-videoer som svarer på, av transjenter langt mer erfarne enn meg. Du kan tilogmed ofte bruke videoer rettet mot jenter generelt. Andre spørsmål som hvordan du kommer ut til familien og hvordan du trener stemmen får du også svar på ved å søke på internett.
Det meste av spørsmål du måtte ha har jeg selv stilt, og svart på, rett her på denne bloggen. Jeg har forsøkt å dokumentere de fleste sidene av prosessen min, fra utkomming, tips og triks og alt mulig annet. Jeg finner det helt ærlig litt dårlig gjort at man heller spør direkte, ofte til tross for at jeg har sagt jeg ikke kan hjelpe, når man kunne bare lest her, eller ett annet sted. Er det så vanskelig å navigere internettet? Eller er det bare fordi man synes det er lettere å spørre direkte, for da får man jo svar direkte, uten å måtte navigere noenting annet enn en persons tid.
En ting er når jeg snakker på vegne av Skeiv Ungdom, eller bidrar til noe sosialfaglig arrangement og faktisk er der for å dele kunnskap, da er det fritt frem for å spørre, fyr løs. Men at 40-50 forskjellige mennesker sender meg spørsmål på diverse fora blir dessverre for mye. Noen er tilogmed uhøflige når jeg sier at jeg dessverre ikke har kapasitet til å svare på alt, og ber de søke på nettet. Mye av dette går innpå meg, og jeg vil så gjerne hjelpe. Men jeg synes ikke det er for mye forlangt å gjøre en innsats selv!
Jeg har dokumentert det aller meste av min reise på denne bloggen, fra utkomming, klær, utfordringer, osv, og det er bare å sette igang og lese. Om det er noe spesifikt som ønskes svar på så send gjerne mail til bloggen, så samler jeg de opp og svarer på flere i en bunt. Jeg har prøvd med “spørsmålsrunde” før og da ble det kun spurt hva slags band jeg likte…
Jeg måtte klare det aller meste av dette selv, uten hjelp. Jeg falt i felle etter felle og gjorde de fleste bommerter som gikk an å gjøre. Men jeg lærte av de, og jeg ser på bommertene som en essensiell del av hvorfor jeg er der jeg er nå, og hvorfor jeg tåler det jeg tåler. Den hjelpen jeg har fått har jeg enten oppsøkt direkte ved å delta på forskningsprosjekter eller ved å betale for den, har du tenkt til å betale meg kanskje?
Det finnes ingen snarvei til utkomming og ett lykkelig liv som trans. Dessverre. Det er ett sabla hardt løp og med utfordringer underveis. Noen har flere utfordringer å møte enn andre og selv om jeg skulle gjerne holdt alle i hånda hele veien så har jeg ikke nok hender. Og strengt tatt, de hendene jeg burde holde er min og min datters.
Er det virkelig krise, så for all del, send meg en mail så svarer jeg når jeg kan. Du kan og benytte Ungdomstelefonen på 810 00 277( www.skeivungdom.no/2012/01/prosjekt-04/ ).
De er plenty flinke til å hjelpe, og er der spesifikt for det. Men som sagt, prøv å finn svaret først. Og da mener jeg mer enn ett kjapt søk på google. Gå igjennom innleggene mine, som jeg har kategorisert. Let på tumblr. Søk spesifikt på “transgender guides” og slikt på google. Jeg fant den infoen jeg trengte og mye mer til på slike sider. Og ikke minst, delta på treff og lignende. Det finnes flere organisasjoner som har tilbud rettet spesielt mot transpersoner og der finner du andre nesten som deg selv, så får du i tillegg sosialisert deg og får en følelse av samhold. Delta på Skeiv Ungdom sin Kjønnsmangfoldsleir( www.skeivungdom.no/trans/ ) som er en fantastisk mulighet til å utfolde deg selv.
Gjør noe! Gjør en reell innsats for at du skal få ett bedre liv. Du fortjener det!
Og værsåsnill la meg slippe å måtte si “Beklager, jeg kan ikke hjelpe deg.” For det gjør faktisk utrolig vondt.
(P.s. Dette betyr selvsagt ikke at de som kjenner meg ikke kan ta kontakt og slikt, og spørre hvordan det går, men værsåsnill ikke bruk meg som ditt private leksikon på all ting trans.)
