Dette innlegget skrives fra observasjonsloungen ombord på Color Fantasy. Vi har vendt nesa hjem fra Kiel, Tyskland, og er på vei tilbake til Norge.
Med meg har jeg kjæresten min og foran oss står to drinker med diverse ingredienser og dandering.
For mange vil det å hoppe en tur på Kiel-ferga være noe ganske ålreit, noe hyggelig men samtidig ganske normalt. For meg har denne turen vært en reise i konstant takknemlighet og lykke.
Dette er nemlig første gang jeg er utenlands på rundt 8 år, hvis vi ikke regner harryturer til Sverige.
Da jeg var yngre reiste jeg hvert år, og kanskje flere ganger i året. Men for en del år siden stoppet det. Jeg turte ikke reise noe sted lenger, enda jeg elsker å reise. Det eneste positive med at jeg ikke har dratt noe sted på så lenge er at jeg har spart miljøet, om ikke annet.
Jeg kom ut som kvinne og etterhvert begynte jeg å bli oppfattet som kvinne av de rundt også. Dette medførte et manglende samsvar mellom mitt juridiske kjønn, og det kjønnet jeg faktisk var. I passet stod det at jeg var mann, men en passkontrollør ville nok stusset litt på hvorfor det stod en kvinne foran hen, med en manns pass. I tillegg er det ganske kjipt å være transkvinne i store deler av verden, spesielt når dette synliggjøres i ens papirer. Dette er en situasjon en del transpersoner har funnet seg selv i, og mange av disse har hatt regelrett horrible opplevelser som et resultat.
Det er heller ikke bare manglende samsvar mellom pass og person som har hindret meg i å kunne reise noe sted. Økonomi har også vært et hinder. Da jeg kom ut som kvinne stod jeg uten jobb, og levde på NAV. Jeg søkte kanskje hundre jobber, men fikk kun komme på to intervjuer. Jeg kan ikke si med sikkerhet at det var fordi jeg var trans som var grunnen for dette, men jeg sleit med å få jobb uansett. Jeg ble rådet til å fjerne at jeg hadde jobbet frivillig i Skeiv Ungdom i flere år, da dette kunne gi et negativt inntrykk hos de som leste CV'en. Det var heller bedre å ha et hull i CV'en enn å liste opp at jeg hadde vært frivillig i en skeiv organisasjon. Jeg hadde ikke på noe tidspunkt et ønsket om å være avhengig av NAV. Jeg ville jobbe, jeg ville være ansvarlig for mitt eget liv og økonomi. Etter noen år med å restarte livet sitt og navigere samfunnet nå oppfattet som kvinne, fikk jeg endelig begynt på frisørskolen og deretter begynt som lærling i en frisørsalong hvor jeg trives. Jeg er fri fra NAV, og økonomien romsligere.
(Viktig å nerde litt mens man er på ferie)
I fjor kom lovendringen som gjorde at jeg kunne endre mitt juridiske kjønn uten krav om diagnoser, inngrep eller noe annet. Kort tid etter fikk jeg mitt nye kjønn i postkassen. Jeg fikk nytt personnummer, nytt pass, nytt førerkort og nytt alt annet.
Lørdag 18.Mars har jeg bursdag, jeg fyller 29 år. Dette cruiset var både en bursdagsfeiring med kjæresten, en ferie, og en måte å dyppe tåa tilbake i det store utland. Det var en milepæl som jeg tror blir vanskelig å toppe. Color Fantasy, en milepæl? Det var noe jeg aldri trodde jeg kom til å skrive.
I det vi gikk ombord i båten hadde jeg hånden i et jerngrep rundt pass og boardingkort. Ingenting skulle få tulle til dette. I forkant hadde jeg vært nervøs for at noe kom til å skje som ville forsure alt sammen. Men da vi kom ombord så var de eneste følelsene jeg hadde lykke og lettelse.
Hele reisen var ingenting annet enn rolig, hyggelig og trygg. Jeg fikk til og med vise frem mitt uprøvde pass på vei tilbake ombord på ferga, etter et lite besøk inne i Kiel. Jeg må ha sett passe idiot ut, der jeg stod og gliste fra øre til øre i det jeg gav kontrolløren passet mitt. Jeg kunne omtrent skreket han i ansiktet med "HER ER PASSET HERR KONTROLLØR, SE SÅ FINT OG JURIDISK RETT DET ER!", men holdt meg til å bare gjøre som Mona Lisa.
Så mens jeg sitter her og skriver dette innlegget, og snart har drukket opp alkoholenheten foran meg, så opplever jeg en følelse av normalitet jeg ikke har kjent på lenge. Jeg har blitt kjønnet rett av folkene rundt meg, jeg har blitt kjønnet rett av mitt eget land, og jeg har blitt passe oversett av en passkontrollør.
Det er ingen rett å reise på ferie, men det er et privilegium. Hvis vi ser bort i fra at det er en del land jeg fremdeles ikke burde reise til som lesbisk transkjønnet kvinne, så kan jeg ihvertfall reise uten å bekymre meg for at papirene er feil.
