En god dag!

Idag har vært en kjempeflott dag! Mer eller mindre!
Jeg dro til Oslo i ett heller smashing TpU møte, det var som vanlig awesome!
Masse kjærlighet til folkene der! (Noen av dem leser bloggen min, må smiske litt!)
Vi gledet oss stort over nyheten om at TpU har fått innvilget støtte til en leir for trans*personer og folk med kjønnsidentitetstematikk(<–langt køddent ord…).
Jeg gleder meg ihvertfall enormt til å dra dit, det skal eie massivt!

Så svippet jeg noen av dem opp til Riksen for kjapp innleggelse, eller foredrag med Esben Esther og Elsa Almås, alt ettersom hva de trengte:-p

Jeg vendte Mitsubishien hjemover slik en cowboy sporer sin hest og slo på tråden til min far. Han kunnet fortelle det at han hadde snakket med min bror angående meg idag og soga ikke var stort bedre. Min bror lurte på om det hadde rablet helt for meg og at han aldri ønsket å se meg igjen. Så lite nytt å melde med andre ord!
Men i tillegg til det så var visst min far klar for å si det til sin side av familien nå og bare stilte noen småspørsmål han tenkte han kunne få. Han kommenterte også stemmen min(yey) og uttrykket at han støttet meg. Det var….veldig uvandt! Men ganske najs!

Senere snakket jeg med min mor angående min bror og idet jeg la på med henne fikk jeg en melding av broren min som tydeligvis var sendt til mamma, pappa og meg.
I korte trekk så omhandlet den om at han syntes det var jævlig urettferdig at vi holdt ting fra han hele tiden, mens han selv måtte være ærlig om alt, det virket som at han ikke forstod hvorfor jeg hadde måtte vente på at han selv skulle bli klar, og at verden snurrer rundt han, til slutt ba han oss dra til helvete.
Konstruktivt med andre ord. Men pytt-pytt.

Litt senere fikk jeg melding av pappa, da hadde han sagt det til tante i USA, og mente hun var en fin støttespiller. Effektivt av Pappa, ekstrapoeng for det!

Spiste også kveldsmat med S og så The Walking Dead!

En god dag! Mer eller mindre:-)

Kom ut til min bestevenn og min bror.

Igår kom jeg ut til to mennesker som betyr utrolig mye for meg.
Min beste venn og min bror.
Det var ikke spesielt planlagt men plutselig tok jeg mot til meg og ferdigskrev de to tekstene jeg hadde jobbet med.
Jeg sendte til min beste venn først og her er hans reaksjon:

Så det gikk jo veldig epic kan man si! Jeg var usikker hvilken vei det ville gå med han men det gikk jo over all forventning! Godt valg av venn!

Så kom min bror….
Her er hans reaksjon:

Reaksjonen hans var mye lenger totalt… Men ordene ble ikke stort penere eller mer fornuftig. Lot han være til slutt. Så får han fundere litt over det.

Tok ikke reaksjonen hans så tungt egentlig, regnet jo med at den kom til å komme…

Bursdagsfest for Junior part 2!

Igår var feiret vi Junior hos min far, fordi det ville øke sjangsen for at alle gjestene kunne komme og med tanke på at kun en var opptatt så kan man regne det som ett smart trekk!

Vi hadde det veldig hyggelig, og det virket som at både barn og gjester koste seg, Junior ble enormt trøtt til slutt og mer og mer grinete, men gjestene gikk jo aldri:-p bursdagsbarnet kan ikke dra først liksom! Vi hadde med vellykket Sjokoladekake og kjæresten til pappa hadde bakt en kringle på forespørsel, den var også nam!
Christer fikk mye fint, blandt annet Lego(søren…:-p)

Pappa hadde i tillegg gjort seg flid med å lage pakkekalender til begge ungene:-p helt sykt! S og jeg drev på med å lage vår egen, men siden pappa hadde vært så flink med den han hadde laget legger vi bare til våres smågaver i den!:-D

I tillegg har visstnok S gjort ferdig gavene til meg allerede. Og jeg har ikke bestemt meg for hva jeg skal kjøpe til henne… Vi får se… Hun har ett par ting på ønskeliste og noen av de kunne sikkert vært smart, men en del av tingene hun ønsker seg er til leiligheten liksom….
“Vær så god, kos deg med din splitter nye Electrolux støvsuger kjerring! Nå sett igang som om det var 1950!” XD Blir så sykt fjernt:-p

I tillegg til alt dette så måtte jeg jo legge om stemmen min tilbake til “mann” og det kan virke som om stemmen min ble litt borte… Fluck!
Men jaja, har trent siden igår kveld, er rimelig hes nå men virker som det kommer seg, skal en liten tur ut imorgen så den bør være fiks til da!

Bursdagsfest for junior part 1!

Bursdag igår var egentlig veldig hyggelig!
Jeg og S var oppe syv og klarte egentlig ikke vekke eldstegutt på senga, men det var close enøff!
Han fikk gavene fra oss da og den kuleste av de ble vel uten tvil “Den Sorte Dame” fra Kaptein Sabeltann, ett massivt stort skip! I tillegg fulgte det med Kaptein Sabeltann og Langemann figurer så noen kunne styre skuta!

Han ble ganske oppspilt over den, så fikk han muffins til frokost(sunt!) og så begynte vi år gjøre klar til bursdagsfeiring. Mamma og pappa kan jo ikke treffe hverandre omtrent så igår var det lag for mamma sin del av familien. Det innebærer tante, onkel, to fettere med ett barn hver samt samboer og bestemoren til barna. En fetter med samboer meldte avbud i siste sekund men sendte med barnet med tante og onkel.
Alt lå bra an, og alle kom Ca 15 min etter festen begynte, noe som er veldig typisk den delen:-p.
Det lå bra an, helt til min fetter, den eldste av de, som også er rimelig fordomsfull mot både utlendinger, homofile og alt annet egentlig.
Uansett… Det første han sa når han så meg var “Harru sminka deg eller?”…
Jeg hadde gjort alt jeg kunne for å passere som mann igår, kort av å dyrke massivt med hår i trynet og allikevel er det det første jeg får.
Men det skjer noe lignende hver gang vi møtes, han kommenterer langt hår, overvekt, ordbruk, alt egentlig. Jeg forstår ikke helt hvorfor han gidder å komme når han bare vil være ufin…
Det blir for dumt, men jaja.

Ungene så ut til å kose seg og Christer spesielt, han var veldig fornøyd med laget, isen, pølsene, godterier osv, kaken hadde ett uhell riktignok og ble ikke servert. Men det så ut til at folk overlevde.
Etter laget kjørte vi min mor hjem og Christer ønsket å bli igjen der til idag, så det fikk han. Etterpå dro jeg Silje og minstejenta på Egons en tur for middag, for å feire at vi levde enda og for å få meg i bedre humør. Jeg hadde vært rimelig gretten både før og etter laget nettopp på grunn av fetteren min. Jeg måtte tilogmed øve på mørk stemme liksom og nå sliter jeg med å finne igjen min…
Vi koste oss ihvertfall der og humøret gikk oppover. Så dro vi hjem, la oss pal på sofaen, Silje farget håret mitt, så la vi oss:-p
Silje skulle egentlig stripe håret mitt for noen dager siden men det gikk i dass så nå er det full skadebegrensning der også!:-)

Idag er det lag med pappa sin del av familien, samt den nye kjæresten hans og den ene datteren hennes:-)
Den eneste fordomsfulle som kommer dit er min bror men han har nok vett til å skjønne hvordan man oppfører seg i ett bursdagslag!
Så dette blir bra! Tjohei!

5 års dag!

Si hva man vil! Jeg elsker sønnen min, jeg gjør alt for han! Men akkurat nå er jeg glad dette er siste gang jeg skal være kledd som mann i hans bursdag… Det faktum at jeg må ha på meg sportsbh, lue(skjule langt hår), t-skjorte med krave, marineblå strikket genser for menn og en enormt løs olabukse gjør egentlig at jeg føler meg enormt utilpass…

Jeg har fått tyn av mammas del av familien for hvordan jeg så ut før i alle år, langt hår, overvektig. En av individene som kommer er også enormt fordomsfull. Så dette blir artig yey…. Mangler bare at jeg outes i tillegg:-p

Så, til min sønn! Dette gjør jeg for deg! Denne helgen lever jeg i skapet for å ta minst mulig fokus vekk fra deg og din bursdag!

Innen søsteren din eller du har bursdag igjen, er jeg ute 100% og folk har fått tid til å fordøye. Skulle de velge å ikke komme neste år som følge av nyheten sier det mer om dem enn noen andre! Noen mennesker er slik, ting de anser som annerledes er vanskelig å takle. Ikke hat dem for det, du burde synes synd på dem, for det kan umulig være godt å leve med så trangt syn!

Jeg er utrolig glad i deg!

Alenekveld med barna!

Idag er jeg alene med ungene! S er på seminar i Fredrikstad og forhåpentligvis nyter hun dagen sin i “frihet”:-p
Jeg og ungene skal de film og spiste Tortellini med pesto! Min spesialitet(lol)! Regner med at det blir hyggelig:-) men blir kjedelig å være alene på kvelden, skal se norske talenter og så velge meg ut en film! Det blir uvandt!:-)
I tillegg er det bursdagsfest for guttungen imorgen! Mamma sin side av familien kommer, så da kan jeg regne med dritt for håret og eventuelle andre “ikkemannete” deler av utseende mitt… Jævlig glad jeg slipper de kommentarene snart!

Så… Agurknytt idag med andre ord!

Hello, I want to play a game!

This is a teaser from a text I might finish one day, what do you think?”

Hello, I want to play a game!” the voice says to me.
“For too long you have wandered around, living as the opposite gender, challenging normal people’s way of thinking. You have not appreciated the life which you were given, you believe gender-roles do not apply to you!”
The voice is creepy, sort of metallic and it is hard to decide if it is male or female. But already I hate it!

I am sitting in a metal chair with a typical desk-light shining right at me, making it hard to see anything else in the room. It is too hard to stand up and leave, it seems I don’t have a choice in the matter.
“We just can’t have people running around believing gender is a something one can change at will!” The voice continues: “You believe that without treatment and to be allowed to live as your desired gender, you will die. We will make sure you understand what it is society expects of you!
You will learn to appreciate the life we give you!”

I am starting to hate this self-righteous “all-mighty” voice already. But still I cannot move, I am trapped here, forced to listen to this maniac and his/her/it’s bullshit!
“You must pass though a series of rooms, in each room there is a test, failure of said test will most likely lead to your death.” What the fuck! What is this bastard thinking, that I must prove myself?
“If you should pass through all our tests, and emerge in the other end in 5-8 years, you will have earned the right to live by our standards!”
I shout back at the voice,
“Fuck you! Nobody will decide how I will li-” but I am interupted by the condescending voice.
“Failure to comply will result in you never being able to live how you wish! We will make sure of it! We expect total compliance from our subjects!”
It is getting harder to restrain myself, how can this bastard be like this? All I had done was meet up here. Now I was sitting in a room with a voice that seems to have a God-complex, who seems to want decide what I have to do to be able to live my life as I want!
I still can’t get up.

“Should you linger too long in between rooms you will never have what you wish!” The voice sounds like it has a smirk over its lips, I feel like kicking the voice in its groin. At the same time I feel nauseous, what have I done to deserve this? I start thinking, trying to find a reason for this harassement, I scan through my own life. I’m 21 years old, born with testosterone as the dominant hormone, when I am certain it should have been estrogen. I have been living as a woman almost full-time, but I have not recieved treatment other than hormones. In my society one does not get a legal gender-change unless one has been castrated. This voice seems to be pushing me in that direction.
I have thought about a gender-reassignment surgery, but never under the pressure that until I have gone through with it, I will not be able to change my legal gender. I want to be able to decide for my self, not have choices made for me.
“When the timer on each of the walls expires, the next door in front of you will be locked forever!” The voice continues mercilessly, it knows it is in control, I hate it!
“When the light goes off, the door behind it will open, and you will be let through. Once there, the door will close, making it impossible to go back!”
Crap, I am really starting to wish I was somewhere else.
The light goes off, and I hear a faint “clack” from a door unlocking.
The voice sounds again, dark and commanding,
“Live or die, make your choice!”.

-To be continued!

The road…

Det er ganske rart. For under to år siden så stod jeg totalt frem for meg selv og S. Første hadde det vært motstridende følelser, usikkerhet og manglende informasjon. En del av det ville fortsette en stund til men på det tidspunktet, hvor jeg nettopp hadde kunnet hatt en prøveperiode for meg selv, stod jeg frem! Jeg sa det ikke høyt, men det kunne like gjerne blitt ropt fra Plaza. Effekten var enorm. Den første av flere motbakker var unnagjort og det føltes godt, men samtidig enormt skummelt, hva nå? Skulle jeg kunne komme noen vei med dette?

Lite visste jeg da hvor jeg ville være idag! At jeg nå ville være så nær ett av de største målene med det hele, det å stå 100% frem, det å slippe å bære børen av å leve to liv. Det har vært gledestårer og det har vært sorg, frustrasjon og mye negativt. Men mye takket være de menneskene jeg har truffet og valgt å omgås med, samt at S har vært der der for meg, at reisen sålangt har vært umåtelig mye lettere enn hva den kunne vært! Først med én gruppe skeivinger og så med en større gruppe skeivinger.
Jeg finner det vanskelig å bidra i samme måte som andre bidrar for meg, da jeg lever hele mitt online liv gjennom Iphonen på 3G nett og det er en smule begrensende. Men jeg prøver ihvertfall!

Jeg er ikke ferdig enda, det står fortsatt mann i mine papirer, jeg har fremdeles noen tær i skapet, lever ikke fulltid, men jeg føler at de få bakkene jeg har igjen, umulig kan være værre enn de jeg har tråkket hittil! Foruten det å endre juridisk kjønn da. For det så må jeg til utlandet(mest sannsynlig) og få kjønnskorrigerende kirurgi. Jeg ønsker meg det jo, men det å måtte gjøre det for å tilfredstille staten er litt som en av Saw-filmene.(Følte meg lur nå):-p

Veien har vært lang sålangt, og det er ett godt stykke igjen, men med god støtte, høye håp og lite omgang med rasshøl skal jeg nok klare det!:-)

En transjentes korrespondanse med en støtteorganisasjon.

Dette er ett brev som en transjente sendte til en “støtteorganisasjon for personer med kjønnsidentitetstematikk” for en god stund siden. Vedkommende var enormt usikker på hvor hun skulle henvende seg, hva hun skulle si, hvilken terminologi det var riktig å bruke, pluss en generell skepsis mot alt det skumle med operasjoner og lignende.
Kanskje litt i overkant personlig, men slikt får man tåle.

“Heisann!

Jeg vet ikke om jeg sender til riktig sted nå, men vet ikke ellers hvor jeg kan sende og er ikke helt der enda at jeg tør å ta kontakt med folk personlig angående dette. Beklager om jeg sender feil.

Jeg er en 23 år gammel gutt som burde vært mer jente, og takket være en snill dame hos foreningen for transpersoner og siden deres har jeg endelig funnet ut hvordan jeg skal få hjelp. Men jeg er fremdeles litt usikker på hvordan jeg skal gå frem når det gjelder fastlege og slikt. Har nemlig hatt den samme fastlegen i alle år, og han håndterer også familien min, han er veldig av den gammeldagse sorten og tviler på hvor forståelsesfull han ville vært, pluss at jeg føler jeg kjenner han litt for godt om dere skjønner. Målet mitt er først og fremst å få snakket med en psykolog som har peiling på dette og kan hjelpe meg videre men skjønner det slik at for å ha mulighet for å få refusjon så må jeg gjennom fastlegen. Så noen ideer eller tanker til hva jeg kan gjøre hadde vært kjempe fint. Skjønner selv at jeg bare kan bytte fastlege men er jo undrende til hva jeg skal si for å gjøre meg forstått her. Det er jo ett veldig sensitivt tema for meg og ikke akkurat det jeg snakker med hvem som helst om.

Samtidig så lurer jeg på om at hvis jeg får kommet meg videre til Rikshospitalet og får hormonbehandling og alt det andre nødvendige, er det nødvendig å kjøre løpet helt ut?
Men siden jeg ikke har snakket med noen så vet jeg ikke om det er ett spørsmål om man må alt eller ingenting.

Håper på informasjon om dette, alt mottas med takk!
Jeg kan fint forklare ting bedre om noe virker uklart, bare å spørre!

Mvh
Anonymisert”

Hun måtte ikke vente lenger enn 24 timer før det kom ett svar fra en som var leder og sosionom i organisasjonen. Forventningsfull åpnet hun mailen og håpet det var ett personlig, veiledende og betryggende svar som viste at det fantes mennesker der ute som forstod henne til tross for enormt lite informasjon forståelse av sin egen situasjon.

Svaret lød som følger:

“Hei,
Takk for henvendelse.
Når det gjelder fastlege så vil Rikshospitalet ved seksjon for transseksualisme at pasienten har fastlege som de kan samarbeide med.
Din fastlege kan henvise til psykolog, men du kan også ta direkte kontakt med en del psykologer, uten at din fastlege bør henvise. Vi har en håndbok med psykologer som man kan kontakte direkte, men ikke alle har avtale. Dersom du kontakter en psykolog kan du spørre om psykologen har avtale og hvor mye en time koster. Her er link til vår håndbok med psykologer på side 34: (Link Fjernet)
Her er link til hvordan du skal kunne søke om hjelp: (Link fjernet)

Når det gjelder behandlingen på Rikshospitalet så er det for personer som kan få diagnosen transseksualisme. Det er de som opplever seg som en gutt eller jente selv om kroppen skulle tilsi noe annet.”

Svar slutt.

Jenta ble skuffet og lei seg. De hadde ikke forstått. Svaret virket på jenta som upersonlig og hun følte at mellom linjene i siste avsnitt stod det at dette gjaldt ikke henne, at det var kun for de som enten hadde fullstendig kartlagt sine følelser og kunne med hånden på hjertet si at de tilhørte nøyaktig det motsatte kjønn.

Det kunne ikke denne jenta, hun var ikke sikker, hun hadde ikke informasjon, hun trengte hjelp og de hadde ikke engang giddet å svare på spørsmålene hennes, foruten å linke til sine egne samarbeidspartnere innen psykologi og en link til sin egen hjemmeside hvor det stod, rimelig innviklet) hvordan man søkte om hjelp. Jenta hadde allerede sett de siden på egen hånd, og de hjalp ikke.

Allikevel prøvde jenta å ta i bruk informasjonen og tok kontakt med en av samarbeidspartnerne, hun ble fortalt hun måtte stå på venteliste, helt ok svarte hun, og regnet med at hun ville høre noe etterhvert.

Etter 4 mnd med å vente på ett svar som aldri kom deltok hun i ett forskningsprosjekt hos en i Oslo som selv var trans*
Dette ble en enorm oppvåkning for jenta, og ble jentas inngangsbillett til privat behandling og hjelp. De hun var hos nå var mennesker som visste hva de drev med, ikke satte rammer for hvordan man “måtte” føle og bidro på best mulig måte.
Ca 1 år er gått siden den tiden, jenta er nå på grensen til å stå frem fullstendig, selvfølelsen blir bedre for hver dag som går, hun har engasjert seg i en annen organisasjon som er mer “liberale” i sitt syn på alt rundt transtematikk. Hun har nå venner hun setter umåtelig stor pris på, ett stabilt forhold med ett enormt fint menneske, to barn som er glad i henne, riktignok ingen jobb men helsa er god!

For de som ikke har skjønt det så var dette min historie. Den jenta var meg. Støtteorganisasjonen jeg korresponderte med var HBRS.
Den fantastiske organisasjonen jeg ble medlem i var Skeiv Ungdom!

Og btw, jeg har enda ikke fått høre noe angående ventelisten!