Dette er ett brev som en transjente sendte til en “støtteorganisasjon for personer med kjønnsidentitetstematikk” for en god stund siden. Vedkommende var enormt usikker på hvor hun skulle henvende seg, hva hun skulle si, hvilken terminologi det var riktig å bruke, pluss en generell skepsis mot alt det skumle med operasjoner og lignende.
Kanskje litt i overkant personlig, men slikt får man tåle.

“Heisann!

Jeg vet ikke om jeg sender til riktig sted nå, men vet ikke ellers hvor jeg kan sende og er ikke helt der enda at jeg tør å ta kontakt med folk personlig angående dette. Beklager om jeg sender feil.

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Jeg er en 23 år gammel gutt som burde vært mer jente, og takket være en snill dame hos foreningen for transpersoner og siden deres har jeg endelig funnet ut hvordan jeg skal få hjelp. Men jeg er fremdeles litt usikker på hvordan jeg skal gå frem når det gjelder fastlege og slikt. Har nemlig hatt den samme fastlegen i alle år, og han håndterer også familien min, han er veldig av den gammeldagse sorten og tviler på hvor forståelsesfull han ville vært, pluss at jeg føler jeg kjenner han litt for godt om dere skjønner. Målet mitt er først og fremst å få snakket med en psykolog som har peiling på dette og kan hjelpe meg videre men skjønner det slik at for å ha mulighet for å få refusjon så må jeg gjennom fastlegen. Så noen ideer eller tanker til hva jeg kan gjøre hadde vært kjempe fint. Skjønner selv at jeg bare kan bytte fastlege men er jo undrende til hva jeg skal si for å gjøre meg forstått her. Det er jo ett veldig sensitivt tema for meg og ikke akkurat det jeg snakker med hvem som helst om.

Samtidig så lurer jeg på om at hvis jeg får kommet meg videre til Rikshospitalet og får hormonbehandling og alt det andre nødvendige, er det nødvendig å kjøre løpet helt ut?
Men siden jeg ikke har snakket med noen så vet jeg ikke om det er ett spørsmål om man må alt eller ingenting.

Håper på informasjon om dette, alt mottas med takk!
Jeg kan fint forklare ting bedre om noe virker uklart, bare å spørre!

Mvh
Anonymisert”

Hun måtte ikke vente lenger enn 24 timer før det kom ett svar fra en som var leder og sosionom i organisasjonen. Forventningsfull åpnet hun mailen og håpet det var ett personlig, veiledende og betryggende svar som viste at det fantes mennesker der ute som forstod henne til tross for enormt lite informasjon forståelse av sin egen situasjon.

Svaret lød som følger:

“Hei,
Takk for henvendelse.
Når det gjelder fastlege så vil Rikshospitalet ved seksjon for transseksualisme at pasienten har fastlege som de kan samarbeide med.
Din fastlege kan henvise til psykolog, men du kan også ta direkte kontakt med en del psykologer, uten at din fastlege bør henvise. Vi har en håndbok med psykologer som man kan kontakte direkte, men ikke alle har avtale. Dersom du kontakter en psykolog kan du spørre om psykologen har avtale og hvor mye en time koster. Her er link til vår håndbok med psykologer på side 34: (Link Fjernet)
Her er link til hvordan du skal kunne søke om hjelp: (Link fjernet)

Når det gjelder behandlingen på Rikshospitalet så er det for personer som kan få diagnosen transseksualisme. Det er de som opplever seg som en gutt eller jente selv om kroppen skulle tilsi noe annet.”

Svar slutt.

Jenta ble skuffet og lei seg. De hadde ikke forstått. Svaret virket på jenta som upersonlig og hun følte at mellom linjene i siste avsnitt stod det at dette gjaldt ikke henne, at det var kun for de som enten hadde fullstendig kartlagt sine følelser og kunne med hånden på hjertet si at de tilhørte nøyaktig det motsatte kjønn.

Det kunne ikke denne jenta, hun var ikke sikker, hun hadde ikke informasjon, hun trengte hjelp og de hadde ikke engang giddet å svare på spørsmålene hennes, foruten å linke til sine egne samarbeidspartnere innen psykologi og en link til sin egen hjemmeside hvor det stod, rimelig innviklet) hvordan man søkte om hjelp. Jenta hadde allerede sett de siden på egen hånd, og de hjalp ikke.

Allikevel prøvde jenta å ta i bruk informasjonen og tok kontakt med en av samarbeidspartnerne, hun ble fortalt hun måtte stå på venteliste, helt ok svarte hun, og regnet med at hun ville høre noe etterhvert.

Etter 4 mnd med å vente på ett svar som aldri kom deltok hun i ett forskningsprosjekt hos en i Oslo som selv var trans*
Dette ble en enorm oppvåkning for jenta, og ble jentas inngangsbillett til privat behandling og hjelp. De hun var hos nå var mennesker som visste hva de drev med, ikke satte rammer for hvordan man “måtte” føle og bidro på best mulig måte.
Ca 1 år er gått siden den tiden, jenta er nå på grensen til å stå frem fullstendig, selvfølelsen blir bedre for hver dag som går, hun har engasjert seg i en annen organisasjon som er mer “liberale” i sitt syn på alt rundt transtematikk. Hun har nå venner hun setter umåtelig stor pris på, ett stabilt forhold med ett enormt fint menneske, to barn som er glad i henne, riktignok ingen jobb men helsa er god!

For de som ikke har skjønt det så var dette min historie. Den jenta var meg. Støtteorganisasjonen jeg korresponderte med var HBRS.
Den fantastiske organisasjonen jeg ble medlem i var Skeiv Ungdom!

Og btw, jeg har enda ikke fått høre noe angående ventelisten!