Bytte kjønn er et juridisk kaos..

Er midt oppe i en ganske uggen prosess med å få endret alt av papirer og sånt etter jeg endret kjønn.. Får ikke logget meg på noe sted som et resultat.. Skriver mer om dette fortløpende.. I tillegg har jeg knekt av halve neglen på den ene fingeren i kortspill med dama, så røff periode dette altså..

I mellomtiden kan du få se disse fine pottitene datteren min har dyrket selv!

Når folk ikke vet hvilket kjønn du er.

To ganger i går ble det spekulert i hvilket kjønn jeg er. Først av en kødd som spilte biljard og nektet å gi fra seg bordet og helt oppriktig trodde jeg ville sloss han for det. Når han snakket til en annen der sa han “han, hun der, jeg veit ikke jeg”, på en eller annen dialekt.

Seriøst, “spille mot vinner’n” er for kids altså.

Andre gangen var i taxikøen på vei hjem. Der stod det en langhåret person og var sånn passe brisen. Hen stod først og pratet med tre folk foran oss, men de gikk sin vei og da begynte hen å snakke til oss.

“….så…erru mann eller dame a..?” sa hen til meg, tydelig uvitende om hvor jævlig det er å spørre om.

Bad hen la meg være hvorpå vedkommende sa noe vrøvel og noe om at hen var glad i meg da(og noe mer jeg ikke husker, gadd liksom ikke høre etter, merkelig nok).

I tillegg til gårsdagen har det vært kommentarer på stemmen min i det siste.

Så tydeligvis passerer jeg ikke lenger. Har jeg ikke passert overhodet iløpet av de tre siste årene? Hva var spesielt med gårsdagen? Har jeg lurt meg selv så jævla lenge?

Skal jeg aldri få være en i mengden? Hva må til før jeg slipper spekalusjoner om kjønnet mitt?

Når folk spør så føler jeg meg så sykt som en narr. En vits for andre å le av. At jeg aldri vil bli sett på som en av “dem”. Det virker som at jeg er spennende kun så lenge jeg tilpasser meg og danser etter cisfolkenes pipe. Men så fort muligheten byr seg eller jeg stikker meg ut er jeg en kuriositet igjen. Jeg får vel ringe sosialangsten og be den komme tilbake igjen…

Altså, uavhengig av om jeg passerte eller ei så er det sykt langt over streken å spekulere hvilket kjønn jeg er. Det er helt forbanna uakseptabelt å fremmedgjøre transpersoner som noe spennende og annerledes som eksisterer kun for at du skal kunne stille idiotiske spørsmål. Og det i går var bare med meg, og resulterte i en dag med dårlig humør og dette bedritne blogginnlegget. Jeg vet at andre enn meg reagerer mye sterkere når slikt som i går skjer. De blir lei seg, skader seg selv, vurderer selvmord og annet. Det er ikke bare å gro tykk hud eller takle det, for det gjør jævlig vondt. Cisfolk, dere dreper oss nok som det er, prøv å ikke få oss til å drepe oss selv også.

Så til folka som spekulerte i kjønnsidentiteten min i går, føkk dere. Føkk dere rett i hjernebarken!

(Første som tenker “ikke alle cisfolk er kjipe mot transfolk” kan gå og tråkke på Lego)

Kledelig trans kvinne i kaotisk katteknipe

Jeg husker da jeg fremdeles bodde i Strømmen, og jeg fremdeles var samboer med Auroras andre mamma. Det var en av de første gangene jeg testet ut mitt kjønnsuttrykk sammen med henne(les:kledde meg i det jeg da så på som jenteklær). Selv det å være trygg inne i leiligheten, bak låst dør og ingen innsyn, var skummelt nok som det var. Utvalget blandt klær var ikke stort men det var nå klær. Når jeg stresser fordi jeg er redd for å bli hengt ut eller værre, har jeg kort lunte. Småkrangling og tydelig usikkerhet preget vel rommet de første gangene. Det var vanskelig å oppnå ro og trygghet. Da hjelper det lite at man har en katt som skal leke akrobat.

(Cirka sånn så jeg ut, minus sminke og hårfiks, og muligens enda mer gretten.)

Leiligheten var ikke stor, den lå i fjerde etasje og hadde lite luftemuligheter.

I denne leiligheten hadde vi en slik fransk terrasse(også kjent som selvmordsterrasse).

Terrassen er to dører som går rett ut i et rekkverk. Disse dørene stod ikke åpne, men det gjorde vinduet. Katten pleide ofte å sitte i vinduskarmen og slappe av mens den sikkert nøt frisk luft utenfra(i den grad man kan nyte luften i Strømmen).

Så hadde katten bestemt seg for å gå ut på dette rekkverket, og balansere fra en kant til en annen. Før vi rakk å gjøre noe som helst, falt den ned, fra fjerde etasje. I full panikk avbryter vi hva vi driver med og jeg begynner å kle av meg. Hun står og venter men jeg hyler til henne at hun måtte se til å pelle seg ned og se om katten lever!

«Men…men…!» stotret hun.

«INGEN MEN, LØØØP!» smalt det fra meg.

Ut smatt hun, og jeg like etter, heldigvis gav panikken meg fart til å skifte fort.

Endelig på med “gutte”klærne igjen og ut døra. Trappen gikk fort, nesten en etasje i steget.

Jeg tok henne omtrent igjen før vi var ute og rundt hjørnet på bygget der katten hadde falt.

I et hjørne lå hun, helt i live og bare litt pjusk. Det hadde nok vært en smule skummelt å falle så langt ned. Men det gikk heldigvis bra.

Eksen plukket henne opp og vi skulle gå inn igjen. Så skjønte vi at det kunne bli vanskelig. I all huien og hasten hadde vi glemt nøkler fullstendig. Så vi hadde ikke mulighet til å komme inn igjen. Klokken var 11 på kvelden og det var ikke helt populært å ringe på, men dessverre hadde vi ikke noe valg.

*ring ring*

«Ja, hallo…?»

«Hei, vi bor i fjerde etasje og har låst oss ute fordi katten vår falt ned fra vinduet… Kunne du vært så snill å låse oss inn..?»

«Øhm…..»

*kort pause*

«Ok da!»

Han må ha trodd at vi var gale, men konkludert med at historien var for koko til å være sann.

Så det var en av de mest stressende kveldende i transsammenheng noensinne for min del. Sånt jeg ler av nå, men da var det helt jævlig å oppleve.

Har du vært borti noe lignenede? Kanskje umulig, men like stressende ihvertfall?

“Bivirkninger: uregelmessig mens og impotens”

Så igår hadde jeg et aldri så lite eventyr på apoteket.

(Tatt på matbutikken, ser litt dust ut å sjølfie på apoteket..)

Som mange her vet går jeg jo på hormoner, og de får man på resept.

Jeg var nå i ferd med å gå tom så jeg stakk innom et apotek for å hente ut mer. Ut av nysgjerrighet spurte jeg om det finnes alternativer til antiandrogenene mine(Spirix), fordi det er så vanndrivende. Så hun som jobbet der sjekket opp og kom frem til at det fantes et alternativ. Jeg spurte hva bivirkningene var og samtalen forløp slik:

“Vel, du kan få uregelmessig mens”

“Ok”(ikke videre bekymret for det gitt)

“Kvalme og diaré”

“Jojo”

“Hehe, impotens, men det trenger vel ikke du å bekymre deg for.”

“Haha, nei jeg tror det skal gå veldig fint” svarer jeg og sier takk for hjelpen.

Jeg glemmer i blandt at jeg har privilegiet av å passere. At når folk ser på meg så finnes det ikke snev av tvil hos dem at jeg er kvinne. Det er sykt digg, men også litt komisk iblandt, slik som igår. Hun valgte å fokusere på at jeg kunne få uregelmessig mens og fleipet med impotensen.

For å toppe det hele ble jeg visst småflørtet med på butikken av en gutt som først kalte Aurora datteren min. Men rett etterpå sa han igjen, “Jeg burde kanskje sagt søsteren din, vel, får gjøre det neste gang, hehe!” og smilte litt som playere gjør på film.

Jeg anerkjenner forsøket kompis, men jeg spiller for det andre laget!

Iblandt er livet digg, og morsomt!

I tillegg fant jeg en helg spesiell sopp!

Soppen Kåre var ikke som andre sopper, hen var nemlig født med to ben.

“I try to live a normal life you know?”

Dessverre gikk det med Kåre som det gikk med de fleste andre sopper. Hen ble spist. Vi vil aldri glemme Kåre, en sopp blandt sopper!

(R.I.P. Kåre the sopp)

Har du opplevd noe gøy i slike settinger?

(Kanskje litt vanskelig men pytt pytt)

Når bilen må dø så du kan spise.

De som har lest bloggen en stund vil kanskje huske at 2013 var et røft år for min del. Jeg begynte året som nylig utkommet, nylig singel og med dårlig råd. Bilen begynte å synge på siste verset og penger til å reparere den hadde jeg ikke.

(Glad dette skjedde før ting gikk i dass!)

Så begynte studiene…

Jeg var ufattelig stolt over å få studere igjen, endelig hadde jeg muligheten til å bli noe annet enn en angstende jente med dårlige utsikter for fremtiden.

Jeg hadde flyttet til Majorstuen, bilen var med, og var parkert ikke så langt unna leiligheten, full av resterende flyttelass som ikke fikk plass i leiligheten.

Leiligheten var en ett-roms som Aurora og jeg delte. Trangt og enormt lytt.

På den tiden mottok jeg jo kun støtte fra Lånekassen og de meste av pengene gikk bort til husleia. Mesteparten av matbudsjettet gikk bort på å sørge for Aurora de dagene jeg hadde henne. Selv levde jeg på nudler, ris og 10-kroners fiskegrateng i hovedsak, med mindre jeg lånte penger fra pappa eller noen spanderte middag.

Den ene måneden mot slutten, så sleit jeg enormt. Jeg var usikker på om pengene ville strekke til(noe de ikke gjorde), så jeg måtte ta en beslutning.

Jeg trenger å gi litt perspektiv her nå, for at alle skal forstå. Bil var en enorm del av mitt liv. Det sekundet jeg fikk lappen hadde jeg bil og kjørte så mye jeg kunne. Å ha bilen betydde frihet, og å kunne sette pris på følelsen av å være seg selv, med godmusikk og kun den åpne veien foran meg. Bilen var stedet jeg fikk trent stemmen i fred, og på et tidspunkt var den tilogmed overnatting. Jeg elsker å kjøre bil, og hadde i min tid en dødsrå BMW med anlegg og hele pakka. Jeg var kanskje flere timer bak et ratt enn de fleste på 50 år.

(Se den blodfete bilen da!

For de spesielt interesserte så er det en E36 320 tyskerimport)

Slik fortsatte jeg frem til jeg kjøpte stasjonsvognen fordi Aurora kom.

Noen år etter det kom jeg jo ordentlig ut av skapet også.

For bilen var min utkomming veien til en sakte død. Uten penger så kunne ikke bilen repareres, og jeg måtte rasjonere den for å kunne komme meg steder når det virkelig trengtes.

Så kom den måneden da alt gikk på tverke, og råa var som værst. Et par dager uten annet enn smuler setter ting i perspektiv. Så jeg kjørte bilen til bilhuggeriet og mottok 3000 kroner i kontant for det. Det var fantastisk. Det var mer penger enn jeg hadde hatt i hånda de siste par årene. Det varte til mange ordentlig middager for Aurora og meg. Skolen måtte jeg slutte på etter første semester for å kunne motta støtte fra NAV. Leiligheten ble for dyr i lengden så jeg måtte finne et billigere sted lenger unna. Så flyttet jeg, og det kapittelet av livet mitt ble historie.

Jeg savner å ha bil, og jeg er enormt klar for å ha det igjen. Å ha noe å fikle med, å kjøre med som er mitt.

Men jeg savnet mat mer.

Ei flamme fra da jeg var mann, ble kjæreste da jeg ble kvinne.

Nå skal dere få en litt artig historie.

Jeg er jo sammen med denne jenta:

Hu heter Ina forøvrig og er fra Flekkefjord/Sandnes.

Vi har jo nå vært sammen i ca. 9 måneder, men det er et litt artig faktum ikke så mange vet om.

Ina og jeg har holdt på før.

Ikke så big deal tenker dere kanskje, men jeg mener før jeg kom ut.

For 5-6 år siden traff jeg nemlig ei jente på nett. Vi møttes en gang og etter det mistet vi kontakten etterhvert. Jeg var dude, hu var en del annerledes enn nå, timingen var ikke helt heldig.

Så fant jeg henne igjen for et års tid siden og tok kontakt. Med en gang skjønte hu ikke hvem jeg var engang som snakka om denne karen hu hadde holdt på med. Men sakte men sikkert gikk det opp.

“Vent litt…åh! Her har det skjedd ting ser jeg!”

– hennes reaksjon.

Det gav en ganske fin anledning til å bli godt kjent igjen. Så jeg dro på tvers av landet til henne og ble kjent igjen og etterhvert, forelsket.

Nesten et år senere, her er vi, snakker om å flytte sammen og like forelska enda.

Hu er bra dame folkens, blandt de beste!

Brev til meg selv da jeg fortsatt var mann.

“Dude, jeg vet at du tror du kan holde dette inne, men går ikke. Du er ei dame. Ja, det skremmer skiten ut av deg, men ta det med ro. Jeg er 27 og ser ut som jeg er 18 og glad selv når det hagler imot.

Du vil bare bli værre og all den aggresjonen du føler vil spise deg opp. Jeg vet du er forvirret om hvem du er og redd som faen for hva folk vil tenke. Men du er den tøffeste personen du noensinne vil møte, og du kan håndtere alt de kaster på deg. Stol på meg, fordi de prøvde, og du står stødigere enn en Volvo 240 når den treffer fjellveggen. Fjellet raser, du står igjen!

Drit i å overkompansere ved å være den machoeste, dudebr0en du klarer. Du later som om du er denne fordomsfulle, ustelte kødden og det er du faktisk ikke. Du er snill, du bryr deg om mennesker og du elsker å vise empati.

Ikke vær den du tror folk vil du skal være. De fleste av venna dine blir værende uansett og du finner lett nye.

Den skammen du føler? Skammen som forteller deg ikke å gjøre dette mot kidsa du vil ha i fremtiden? At de vil bli mobba og få det jævlig?

Det er jantelovstull du har fått innprinta som ikke stemmer. Du blir en dritbra mamma og Aurora(datteren din) vil være den smarteste lille stjerna som noen gang var. Folk vil komplimentere deg for hvor glad og flink hun er. Du skylder det til henne å være lykkelig, å være deg selv, og den eneste måten det kan skje på er hvis du får huet ut av ræva og på rett plass!

Oh, og den stemmen som forteller deg at ingen noensinne vil elske deg igjen?

1) De som elsket deg som mann kjente aldri den virkelige deg. Du var aldri helt deg selv.

2) Hu dama du vurderer å bli samboer med? Drit i det. Bruk heller tia på å komme ut av skapet. Hu liker det ikke uansett og du kommer til å havne i kjelleren fordi hu sier nei. Det er ikke din feil at hu synes det var feil og ble kvalm. Hu bidro ingenting til forholdet uansett.

3) Du vil oppleve sunnere, gøyere/gayere (og flere) forhold etter at du kommer ut enn du noen gang gjorde før!

Til slutt, drit i å vent på at folk skal dytte deg ut av skapet eller holde hånden din. De finnes ikke, og du vil ikke være i stand til å håndtere alle ting fremover hvis du lar noen gjøre alt for deg. Du er tøffere enn toget, og slutt å tro no annet!

(PS jeg vet at du ikke bryr deg om utseendet ditt fordi livet suger, men vær så snill, kjøp noen nye klær, få orden på håret, drikk mindre brus og spis mindre pølser … Du skylder meg din dust!)”

Et bønn til alle ferske transfolk der ute.

“They always say time changes things, but you actually have to change them yourself.”

Andy Warhol.

Dette sitatet er passende for en del skeive, og i min erfaring, transkvinner. En god del jenter tar kontakt med meg og ønsker hjelp med å realisere sitt indre. Det er vanligvis helt greit, men når man må gang på gang gi samme tipsene og de samme rådene, så blir det (dessverre) for dumt til slutt.

Folk må selv skjønne at ingen kan “dytte” deg ut av skapet, eller inn i et uttrykk du liker bedre. Den jobben må du gjøre selv. Kun du kan ta steget ut og vise verden hvem du virkelig er. Vi andre er kun tilskuere som kan gi deg råd og veiledning, men det meste må du faktisk finne ut av selv.

For hva det er verdt, jeg var akkurat likedan, ønsket at noen skulle hjelpe meg direkte, holde hånden min og gjøre meg pen. Gi meg sminketips, klestips og trene stemme med meg. Noen å snakke med og noen til å liksom tvinge meg litt. Jeg endte opp med å gjøre det selv. Jeg fakka opp drøyt, så ut som juling en stund, kunne ikke kle meg osv. I tillegg så kunne jeg se at det ikke var bra, så det holdt meg tilbake i tillegg. Men det var jeg som fikk meg selv ut av skapet. Det var jeg som lærte meg hva som så ok ut på meg, og det var jeg som gjorde alt sammen. Det er jeg stolt av idag!

Med mindre du har et lass penger og kan betale så finnes ikke den personen som kan holde hånden din. Men det er greit, for når man lærer det meste selv, og går i fallgruvene selv, så blir man utrolig mye bedre rustet i motgang og mot nye ting. Man legger bak seg haugevis med trening og man står mye stødigere. Ikke minst så kan man gi råd og veiledning til andre igjen, som faktisk er basert på din egen erfaring, ikke andres.

Så lett på ræva, legg opp en plan, ta deg god og planlegg nøye. Når skal du ordne ting, søke hjelp, kjøpe inn, komme ut til venner, familie, verden? Følg planen så godt du kan slavisk og det vil bli lettere og du vil komme i mål. Jobb med angsten for å være ute, den går ikke vekk av seg selv. Det er hardt, men det går an, og du er den eneste som kan gjøre det. Tid vil ikke gjøre noe annet enn å fortsette med eller uten din endring.

Du er sterkere enn du tror!