De som har lest bloggen en stund vil kanskje huske at 2013 var et røft år for min del. Jeg begynte året som nylig utkommet, nylig singel og med dårlig råd. Bilen begynte å synge på siste verset og penger til å reparere den hadde jeg ikke.

(Glad dette skjedde før ting gikk i dass!)

Så begynte studiene…

Jeg var ufattelig stolt over å få studere igjen, endelig hadde jeg muligheten til å bli noe annet enn en angstende jente med dårlige utsikter for fremtiden.

Jeg hadde flyttet til Majorstuen, bilen var med, og var parkert ikke så langt unna leiligheten, full av resterende flyttelass som ikke fikk plass i leiligheten.

Leiligheten var en ett-roms som Aurora og jeg delte. Trangt og enormt lytt.

På den tiden mottok jeg jo kun støtte fra Lånekassen og de meste av pengene gikk bort til husleia. Mesteparten av matbudsjettet gikk bort på å sørge for Aurora de dagene jeg hadde henne. Selv levde jeg på nudler, ris og 10-kroners fiskegrateng i hovedsak, med mindre jeg lånte penger fra pappa eller noen spanderte middag.

Den ene måneden mot slutten, så sleit jeg enormt. Jeg var usikker på om pengene ville strekke til(noe de ikke gjorde), så jeg måtte ta en beslutning.

Jeg trenger å gi litt perspektiv her nå, for at alle skal forstå. Bil var en enorm del av mitt liv. Det sekundet jeg fikk lappen hadde jeg bil og kjørte så mye jeg kunne. Å ha bilen betydde frihet, og å kunne sette pris på følelsen av å være seg selv, med godmusikk og kun den åpne veien foran meg. Bilen var stedet jeg fikk trent stemmen i fred, og på et tidspunkt var den tilogmed overnatting. Jeg elsker å kjøre bil, og hadde i min tid en dødsrå BMW med anlegg og hele pakka. Jeg var kanskje flere timer bak et ratt enn de fleste på 50 år.

(Se den blodfete bilen da!

For de spesielt interesserte så er det en E36 320 tyskerimport)

Slik fortsatte jeg frem til jeg kjøpte stasjonsvognen fordi Aurora kom.

Noen år etter det kom jeg jo ordentlig ut av skapet også.

For bilen var min utkomming veien til en sakte død. Uten penger så kunne ikke bilen repareres, og jeg måtte rasjonere den for å kunne komme meg steder når det virkelig trengtes.

Så kom den måneden da alt gikk på tverke, og råa var som værst. Et par dager uten annet enn smuler setter ting i perspektiv. Så jeg kjørte bilen til bilhuggeriet og mottok 3000 kroner i kontant for det. Det var fantastisk. Det var mer penger enn jeg hadde hatt i hånda de siste par årene. Det varte til mange ordentlig middager for Aurora og meg. Skolen måtte jeg slutte på etter første semester for å kunne motta støtte fra NAV. Leiligheten ble for dyr i lengden så jeg måtte finne et billigere sted lenger unna. Så flyttet jeg, og det kapittelet av livet mitt ble historie.

Jeg savner å ha bil, og jeg er enormt klar for å ha det igjen. Å ha noe å fikle med, å kjøre med som er mitt.

Men jeg savnet mat mer.