Jeg husker da jeg fremdeles bodde i Strømmen, og jeg fremdeles var samboer med Auroras andre mamma. Det var en av de første gangene jeg testet ut mitt kjønnsuttrykk sammen med henne(les:kledde meg i det jeg da så på som jenteklær). Selv det å være trygg inne i leiligheten, bak låst dør og ingen innsyn, var skummelt nok som det var. Utvalget blandt klær var ikke stort men det var nå klær. Når jeg stresser fordi jeg er redd for å bli hengt ut eller værre, har jeg kort lunte. Småkrangling og tydelig usikkerhet preget vel rommet de første gangene. Det var vanskelig å oppnå ro og trygghet. Da hjelper det lite at man har en katt som skal leke akrobat.
(Cirka sånn så jeg ut, minus sminke og hårfiks, og muligens enda mer gretten.)
Leiligheten var ikke stor, den lå i fjerde etasje og hadde lite luftemuligheter.
I denne leiligheten hadde vi en slik fransk terrasse(også kjent som selvmordsterrasse).
Terrassen er to dører som går rett ut i et rekkverk. Disse dørene stod ikke åpne, men det gjorde vinduet. Katten pleide ofte å sitte i vinduskarmen og slappe av mens den sikkert nøt frisk luft utenfra(i den grad man kan nyte luften i Strømmen).
Så hadde katten bestemt seg for å gå ut på dette rekkverket, og balansere fra en kant til en annen. Før vi rakk å gjøre noe som helst, falt den ned, fra fjerde etasje. I full panikk avbryter vi hva vi driver med og jeg begynner å kle av meg. Hun står og venter men jeg hyler til henne at hun måtte se til å pelle seg ned og se om katten lever!
«Men…men…!» stotret hun.
«INGEN MEN, LØØØP!» smalt det fra meg.
Ut smatt hun, og jeg like etter, heldigvis gav panikken meg fart til å skifte fort.
Endelig på med “gutte”klærne igjen og ut døra. Trappen gikk fort, nesten en etasje i steget.
Jeg tok henne omtrent igjen før vi var ute og rundt hjørnet på bygget der katten hadde falt.
I et hjørne lå hun, helt i live og bare litt pjusk. Det hadde nok vært en smule skummelt å falle så langt ned. Men det gikk heldigvis bra.
Eksen plukket henne opp og vi skulle gå inn igjen. Så skjønte vi at det kunne bli vanskelig. I all huien og hasten hadde vi glemt nøkler fullstendig. Så vi hadde ikke mulighet til å komme inn igjen. Klokken var 11 på kvelden og det var ikke helt populært å ringe på, men dessverre hadde vi ikke noe valg.
*ring ring*
«Ja, hallo…?»
«Hei, vi bor i fjerde etasje og har låst oss ute fordi katten vår falt ned fra vinduet… Kunne du vært så snill å låse oss inn..?»
«Øhm…..»
*kort pause*
«Ok da!»
Han må ha trodd at vi var gale, men konkludert med at historien var for koko til å være sann.
Så det var en av de mest stressende kveldende i transsammenheng noensinne for min del. Sånt jeg ler av nå, men da var det helt jævlig å oppleve.
Har du vært borti noe lignenede? Kanskje umulig, men like stressende ihvertfall?
