Det er ganske rart. For under to år siden så stod jeg totalt frem for meg selv og S. Første hadde det vært motstridende følelser, usikkerhet og manglende informasjon. En del av det ville fortsette en stund til men på det tidspunktet, hvor jeg nettopp hadde kunnet hatt en prøveperiode for meg selv, stod jeg frem! Jeg sa det ikke høyt, men det kunne like gjerne blitt ropt fra Plaza. Effekten var enorm. Den første av flere motbakker var unnagjort og det føltes godt, men samtidig enormt skummelt, hva nå? Skulle jeg kunne komme noen vei med dette?

Lite visste jeg da hvor jeg ville være idag! At jeg nå ville være så nær ett av de største målene med det hele, det å stå 100% frem, det å slippe å bære børen av å leve to liv. Det har vært gledestårer og det har vært sorg, frustrasjon og mye negativt. Men mye takket være de menneskene jeg har truffet og valgt å omgås med, samt at S har vært der der for meg, at reisen sålangt har vært umåtelig mye lettere enn hva den kunne vært! Først med én gruppe skeivinger og så med en større gruppe skeivinger.
Jeg finner det vanskelig å bidra i samme måte som andre bidrar for meg, da jeg lever hele mitt online liv gjennom Iphonen på 3G nett og det er en smule begrensende. Men jeg prøver ihvertfall!

Jeg er ikke ferdig enda, det står fortsatt mann i mine papirer, jeg har fremdeles noen tær i skapet, lever ikke fulltid, men jeg føler at de få bakkene jeg har igjen, umulig kan være værre enn de jeg har tråkket hittil! Foruten det å endre juridisk kjønn da. For det så må jeg til utlandet(mest sannsynlig) og få kjønnskorrigerende kirurgi. Jeg ønsker meg det jo, men det å måtte gjøre det for å tilfredstille staten er litt som en av Saw-filmene.(Følte meg lur nå):-p

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Veien har vært lang sålangt, og det er ett godt stykke igjen, men med god støtte, høye håp og lite omgang med rasshøl skal jeg nok klare det!:-)