De bortskjemte lærer tregt…

Jeg føler at på mange måter har jeg levd to liv. For eksempel så levde jeg først i ett uttrykk, så i ett annet. Eller virkelighet og online, karakterene mine hadde såpass mye historie at de var “levende” i sin egen rett. Men de to livene jeg skal skrive litt om nå barn, er de to livene jeg har levd etter hverandre økonomisk.

Dere skjønner, jeg kommer fra en familie som hadde råd til smør på brødskiva, for å si det slik. (Kommer garantert til å få kommentarer fra pappa på dette :-p)

Men altså, vi var ikke rike, men veldig langt fra “fattig”, Mor og Far jobbet, og vi barna, vel, vi var bortskjemte. Akkurat det med bortskjemt ville jeg nok ikke innrømme mens jeg fremdeles bodde hjemme, men innså vel det i ettertid. Men jeg var også sjenerøs, og delte det jeg hadde med andre, det er jeg også enda.
Jeg spilte golf, noe som ikke trenger å være dyrt, men det ble nok det for pappa allikevel, betale for å spille, køller, medlemskap, reiser, baller, konkurranser osv osv. Samt at jeg stod mye slalom om vinteren, og det er jo heller ikke spesielt billig. Og diverse andre ting.

Vi bodde i ett stort og veldig fint hus, tre etasjer, tre bad, boblebad(ble aldri brukt) og annen moro, dette etter vi kom hjem fra England etter at pappa hadde jobbet der. Mye god mat, plenty med leker, spill, tegneserier og aktiviteter.
Penger fikk vi om vi spurte pent, min lillebror og jeg, så lenge de gikk til noe fornuftig, kino regnes som fornuftig.
Hytte først på Hvaler, så senere i Kragerø hadde vi også. Sjøvandte er vi, for båt måtte vi selvsagt også ha. Så alt i alt, ett ganske godt materialistisk liv, takk for det! Selve oppvekstmiljøet var litt annerledes, men det tar vi en annen gang.

Jeg higet riktignok etter å forlate redet, forlate Lørenskog, leve mitt eget liv, være “fri”, utfolde meg selv og finne ut av dette kjønnskålet! Så når jeg skulle studere flyttet jeg ut, dette gav meg mulighet til å utforske alt kjønnskålet jeg hadde, stort sett det eneste positive med det hele. Jeg flyttet helt fra Lørenskog, som ligger rett utenfor Oslo, til Kansleren Studenthus i Jens Bjelkes gt, Tøyen, ikke så langt med andre ord, og fullstendig unødvendig.
Dette var strengt tatt min første store tabbe.

Hybelen var en liten 13kvm greie med ett lite vindu mot bakgården, eget bad, felles kjøkken og det var vel det…
Jeg burde aldri flyttet inn der, da jeg strengt tatt var alt for vimsete og rett og slett ikke klar for å bo for meg selv. Jeg jobbet deltid i butikk ved siden av, men hadde allikevel dårlig råd, mye fordi jeg sløste med penger, og rånet ved siden av.
Grunnet dårlig valg av studier(IT), og ett selvhat relatert til kropp, kjønn osv, så klarte jeg ikke skolen, hele grunnen til at jeg hadde flyttet dit i utgangspunktet. Mat forsvant fra kjøleskapene, så alt jeg spiste var gjerne på boks eller gatekjøkken. Jeg bodde der i ca 4 måneder, hendelsen som fikk meg til å flytte ut var at noen hadde blitt banket opp/stukket ned i inngangspartiet en natt, kun en halvtime etter jeg selv var kommet hjem fra byen. Det var blod i etasjen min, i heisen og i inngangspartiet var det blodrester og utstyr som ambulansefolka hadde etterlatt. Jeg var som sagt ganske langt nede allerede grunnet både skole og min egen kropp, og dette ble liksom for mye for meg.

Etter litt godsnakk med foreldrene mine, fikk jeg flytte hjem. Jeg bodde så en stund i kjelleren til foreldrene mine, og nøt det gode liv igjen. Jeg begynte å jobbe fullltid på butikken, og gjorde en mini-karriere der.
Problemet var bare at jeg ikke hadde lært en døyt av min forrige tabbe, til tross for at far hadde snakket med meg om dette med penger, regninger og ansvar ved gjentatte anledninger.

Så etter å ha vært sammen med ei jente i nesten ett år, var jeg klar for å flytte ut igjen, siden jeg hadde fast, trygg inntekt. Så jeg kjøpte leilighet, denne gangen i Strømmen, en liten to-roms med praktisk planløsning osv.
Dette fungerte egentlig veldig greit, jeg betalte regninger(de viktigste ihvertfall), og dro mye av lasset for meg og samboeren min.
Etter en stund ble det slutt mellom henne og meg, og senere flyttet hun ut, på slutten var jeg sykemeldt og etter hun flyttet ut var vel da jeg ble bortimot spilleavhengig(onlinespill). Mot slutten av dette forholdet hadde jeg også begynt å klusse mye med regninger og sløste en del penger, f.eks på dyr mat, og andre ting jeg ikke trengte.

De siste par årene, etter jeg flyttet igjen, så har økonomien blitt enormt dårlig, jeg har ikke jobb eller skoleplass, og pengene kommer fra NAV. Jeg har ca halvparten så mye å leve for i måneden som jeg hadde da jeg bodde i Strømmen, og mesteparten av de pengene går til lån og gjeld. Den lille slanten jeg har igjen, går til mat til barna og meg, samt litt bensin for å hente barna.
Sett opp imot hvor jeg kommer fra så tok det lang tid å bli vandt med, og å forstå situasjonen jeg nå befinner meg i. Jeg måtte jo gi meg i arbeid grunnet angst, og har ikke funnet nytt, ei heller vært klar før nylig.
Det er uvandt å mange dager i strekk leve på ris, nudler og 10-kroners fiskegrateng, for å ha råd til ordentlig mat de dagene barna er her.
Jeg spør fortsatt foreldrene mine om penger, men summene blir mikroskopiske opp i det totale bildet, det blir nok der og da. Elektrolysen har jeg jo måtte droppe, for selv om budsjettet var stramt da, så klarer jeg ikke presse det inn lenger. Regningene hoper seg opp, og jeg føler aldri at jeg kan dekke det meste. Blir jeg invitert på ting, kan jeg ikke dra fordi kollektiv reise blir for dyrt, det ligger ikke i budsjettet mitt å kunne bruke ett par hundre kroner på å reise til/fra Oslo.

Så slik har det blitt, en noe ugrei situasjon må jeg innrømme, som er mye min egen feil, men jeg føler at jeg ikke er skyld i alt. (Har valgt å ikke inkludere eksen angående økonomi i dette selv om det er en faktor også)
Angsten har jeg ikke kunne gjøre noe med, den har bare vært der, og holdt meg tilbake.

Jeg ser selvsagt at det er steg jeg kunne tatt for lenge siden for å unngå mye av dette, men mye av det visste jeg ikke om før det var for sent uansett, og annet var jeg for “stolt” til å spørre om. Hovmod stod for fall, og landet med ett brak.

Men man skal ikke bare trekke negativitet inn i her, det har jo kommet noe bra ut av dette. Gjelden strykes med pengene fra salget av leiligheten, så det blir ikke en bekymring mer. Jeg har blitt enormt flink med lite penger, til å klare meg med mindre enn hva jeg trenger og prioritere riktig. Jeg er mye mer bevisst på de langsiktige virkningene mine valg kan ha, og sørge for at for hver krone som skal tas fra meg, så har jeg kjempet med tenner og klør for den krona. Jeg tenker meg om tre-fire ganger før jeg foretar meg noe, og impulskjøp er en sak av fortiden.
Jeg synes det er leit at det måtte så drastiske midler til før jeg innså hvor langt nedi grøfta denne situasjonen satt meg, men noen bare trenger en kraftig, langtekkelig oppvåkning før de innser hvor de gikk feil.
Vil jeg noensinne leve i overdådig luksus? Nei, i all sannsynlighet ikke, men jeg er ihvertfall bedre rustet enn jeg ville vært, til å gjøre det beste ut av min fremtidige økonomiske situasjon. Så om ikke annet, så kan jeg ihvertfall ta med meg det videre!

6 kommentarer
    1. Meget bra innlegg må jeg bare si.
      Har mange som burde lese igjennom dette, men dessverre er det ikke slik idag at mange lærer igjennom andres “feil”, men faktisk gjøre de feilene selv.
      Uansett er innlegget her en liten tankevekker, og har åpnet øynene mine litt mer enn det de var ifra før.
      Stå på!
      Mvh M.R.E.D.

    2. Godt skrevet. Lykke til videre…..
      Nå blir forresten laser dekt fra en har startet med hormoner.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg