Jeg stilte opp til ett dyptgående intervju på min ungdomskjæresten sin blogg!
Det ble veldig bra til slutt, og anbefaler alle å sjekke det ut på: http://lulumichelle.blogg.no/1369500047_25052013.html
Vi snakker historie, bilder fra før/etter og annen moro!
(Bildene i dette innlegget er fra tidligere blogginnlegg, fra gammelt, til nytt.
En ting som ikke stopper å forundre meg er det å treffe nye folk. Ikke at de gjør noe galt eller legger merke noe som ikke er der. Det som forundrer meg med disse førstegangsmøtene, er meg selv. Hvor naturlig, blid, åpen og avslappet jeg er ovenfor disse menneskene. Hvor lite jeg bekymrer meg for noenting rundt dette lenger og det føles så perverst godt! Hver eneste gang! Jeg er tilbake til mitt gamle meg igjen, bare bedre, og enda finere på håret!^^
Ikke på bildet over da riktignok xD
Noen få områder har vært betont med frykt lengre enn resten av landet, deriblandt nabolaget mitt. Jeg tror det skyldes hendelsen med naboen og det faktum at dette er menneskene man bor tett på, og ser ofte. Og selvsagt det faktum at de har vært direkte vitner til “endringen”.
Men nå er det borte!
Jeg skravler med de, ler med de, og alle tegn av ukomfortable meg, er borte.
Jeg føler at jeg har oppnådd ett nivå av frihet som jeg ikke trodde var mulig. Som om noe har holdt meg nede og hindret meg i å virkelig se/oppleve det rundt meg på veldig lenge.
Jeg skjønner jo selvsagt hva som har skjedd, nesa peker lengre opp enn ned i asfalten. Jeg ser rett frem og tidvis opp og da er det utrolig hvor mye man faktisk får med seg av detaljer i hverdagen!(nå skakke jeg ta av helt og fortelle om fargene på det daue, frosne treet i hagen) :-p
Men det er veldig bra ihvertfall!
Jeg er usikker på hvor lenge det er siden jeg gikk “fulltid”, siden jeg var fulltid en god stund før jeg stod frem på Facebook(27 Des. 2012).
Men det føles fortsatt ganske nytt og fantastisk ut, samtidig som ting nå har blitt ei vane, alle nye rutiner og alt slik. Men bare det å våkne opp og føle seg tilfreds med hvem man er, at jeg ikke føler meg fullstendig utilpass med hvem jeg er og den kroppen jeg har, er en opplevelse i seg selv.
Jeg husker ikke nøyaktig når det skjedde, men det er veldig lenge siden nå.
Veldig lenge opplevde jeg å våkne opp med en følelse av at jeg fortsatt var “mann”, men at jeg skulle vært “kvinne” (basert utifra hvordan det gjengse samfunn ser kjønn). At uansett hvordan jeg var sminket eller hva slags klær jeg hadde på, så stod det fortsatt en mann og tittet tilbake på meg fra speilet.
Til slutt innså jeg at det var ikke snakk om utseende, men en mental tilstand. Så jeg begynte å slappe mer av, og la mest vekt på å føle meg vel.
Sakte, men sikkert, så endret holdningen min seg. Det er derfor jeg ikke aner nøyaktig når det skjedde, fordi jeg plutselig en dag bare ble klar over at jeg så på meg selv på akkurat den måten jeg ønsket. Jeg følte meg som jente, og ei jente titta tilbake på meg i speilet.
Jeg håper og tror, at jeg nå utstråler mer selvsikkerhet og varme, for det er noe av det viktigste som folk ubevisst oppfatter når de møter deg. Om du tenker at du har noe å skjule, så sender du ut signaler til andre om akkurat det!
Første steget er å slappe av, la de værste bekymringene gå og innse at dette ikke vil bli gjort over natta. Først da kan man starte den indre og mest viktige endringen av seg selv, til den man ønsker å bli!
Så, samme gamle meg, bare enda finere på håret!^^
Idag skal jeg skrive litt om tiden jeg studerte og hva som skjedde da.
Rett etter videregående skulle jeg studere. På den tiden drev jeg en del med pc og tenkte at en utdanning i den retningen ville gjøre meg godt. Så jeg kom inn på NITH.
Jeg flyttet også hjemmefra, til Kansleren studenthus, Tøyen.
13 kvm med trangt, billig privatliv, egen dass og felles kjøkken. Kort gåvei til skolen og butikk rett utenfor døra.
I alle år har jeg sagt til andre at studiene ble så kjedelige og at det var grunnen til jeg droppet ut etter 3-4 måneder.
Det var ikke helt sant…
Det stemmer at studiene var kjedelige, men problemet lå i hovedsak ett annet sted.
Dere skjønner, dette var første gang jeg bodde for meg selv. For å si det på en annen måte, dette var første gang jeg hadde egen postadresse hvor ingen ville oppdage om det kom pakke i posten til.
Så jeg bestilte klær… Jenteklær… Betalte med en gang for at jeg ikke skulle ha mulighet til å angre senere.
Så kom skammen… Og som jeg skammet meg…
Det tok 5-6 dager før pakken kom, og ventetiden var horribel. Jeg klarte ikke fokusere på skolen.
Jeg hadde en laptop som skulle brukes til skolearbeid, men istedet ble tiden tilbrakt på 123spill.no og lignende… Uansett hva foreleseren snakket om gikk det ikke inn, mine tanker var alle andre steder…
Jeg gruet meg til pakken kom. På alle nivåer psykisk mulig bekymret jeg meg for den fordømte pakken. Fra tanker som “Hva vil hun bak postskranken tenke når en gutt kom og hentet en pakke fra ett nettsted beregnet på kvinneklær?”(husker ikke nettstedet i farten) til “Hva om jeg faktisk liker å bruke klærne?” På mange måter føltes det som om jeg hadde bestilt en pakke kokain og at onkel blå skulle hoppe på meg det sekundet jeg hentet ut pakken.
Lenge hadde jeg gått og undret om hvordan ting ville vært om jeg var jente og ikke gutt, og jeg hadde jo allerede prøvd å komme meg ut av skapet tidligere, uten hell. Men aldri så langt til å faktisk prøve jenteklær.
Så kom endelig pakken.
Lappen kom i posten, og jeg droppet skolen, som så mange andre dager, og dro rett opp til postkontoret på Tøyen for å hente den.
Jeg skalv idet det ble min tur, med en hånd som dirret hardere enn jordskjelv gav jeg lappen til damen bak disken.
Hun så kjapt på den, jeg kunne kjenne svetten melde seg bak på ryggen, hvert sekund føltes som en time, men damen gikk bare og hentet en forholdsvis anonym boks litt baki lokalet. “Du må signere her!” Sa hun idet hun returnerte og gav meg lappen tilbake.
Fortsatt skjelvende plukket jeg opp pennen og signerte på lappen, før hun fikk den nok en gang. Jeg gav henne ett kjapt smil og gikk langsomt ut av kontoret.
Så fort jeg var ute døra løp jeg. I total panikk spurtet jeg, noe som er sjeldent for meg, rett tilbake til studenthuset. Tok heisen opp til 4. etasje og kom meg inn på rommet i hyperfart.
Vel inne slang jeg pakken på sengen. Satt meg ned, og pustet ut. Jeg var utslitt, hjernen var fullstendig pumpa og overopphetet.
Etter en stund tok jeg pakken på fanget og åpnet den. Inni lå det en kjole, undertøy og strømper.
Jeg så litt på det, kjolen hadde blomster og resten var litt kjedelige egentlig. I retrospekt så var klærne heslige, og valgte av type klær latterlig.
Jeg pakket de ned igjen, gjemte boksen under senga, og satt meg foran skjermen.
Dagene gikk og fokuset var fremdeles ikke tilstede, om noe var jeg mer borte enn tidligere. Masken var på foran venner og skolekamerater mens inni var jeg en storm. Jeg ble dratt i alle retninger. I den ene retningen ville jeg hive klærne før noen fant ut at jeg hadde hatt de og hva for en syk person jeg var.
I den andre retningen ville jeg prøve de, hvilken skade kunne det gjøre? Det kunne jo være riktig!
En dag fant jeg endelig pakken frem igjen, jeg tok frem klærne og la de utover senga.
Jeg kledde av meg mine egne og la de ved siden av.
De nye klærne luktet plastikk etter posene de hadde ligget i, i motsetning til mine gamle som luktet meg.
Sakte kledde jeg på meg, undertøy, strømper og til sist kjolen. Den hang rart fra kroppen min og når jeg så ned så var ting rart og uvandt. Føttene mine dekket i nylon så bare merkelig ut.
Så der stod jeg, som en utilpass idiot mitt i rommet mitt, i kjole, blondeundertøy og nylonstrømper. Fy faen så dum jeg måtte ha sett ut.
Så jeg gikk på badet og så meg selv i speilet. Der stod det en passe slaskete kar i blomstrete kjole og så tilbake på meg. Han så gretten ut, som om noen hadde tvunget på han klærne han stod i og han var passe furt og ydmyket.
Jeg dro de kjapt av meg, la de tilbake i esken og gjemte den under senga igjen. En uke senere heiv jeg esken.
Fokuset kom aldri tilbake, så mange tanker gikk bort i skam, undring og ett ønske om noe som kunne fikse de forbannede følelsene.
Jeg hadde ingenting igjen, ingen styrke, skolen var kjedelig, hver dag var jeg redd for mine egne følelser og hva de kunne bety. Var jeg transe? Var jeg jente? Var jeg dette pornoverdenen beskrev som “shemale”? Hvem faen og ikke minst, hva faen, var jeg egentlig?
Jeg manglet totalt fokus på meg selv og det jeg burde gjøre.
Noen dager dro jeg meg til forelesning alt for sent, andre dager dukket jeg ikke opp overhodet. Jeg klarte bare ikke, så jeg satt hjemme, med en slags konstant selvpåført migrene som invalidiserte meg totalt.
Etter en stund droppet jeg fullstendig ut. Jeg orket bare ikke mer. Så jeg fortsatte i deltidsjobben min og flyttet hjem til mor og far igjen. Etter tilstrekkelig nok tid klarte jeg å presse trangen langt nok ned til at jeg kunne jobbe heltid. Og den okkuperingen gav meg pusterom så jeg slapp å tenke på trangen.
Jeg skulle ønske jeg kunne begynt å studere igjen. Spesielt nå siden jeg ikke har plager lenger, og er fri, fri til å være meg. Men om det noensinne vil skje? Only time will tell…
Vel, og jeg har grønne negler om dagen:-p totally unrelated!
Usikkert hvor godt det synes, men her er ett bilde av meg etter elektrolysen jeg hadde idag, det var vondt! Idet jeg gikk ut fra behandlingen var jeg tomatrød på overleppa og følte meg som en statist i en zombiefilm…
Selv om ting har vært mye svart dette året, så har jeg også oppnådd enormt mye, og for å sette ting litt i perspektiv skal jeg ta en oppsummering av alt det positive fra året som gikk som jeg har skrevet om på bloggen:-)
Januar:
– Kom ut til min far, som sa det videre til min mor.
– Sydde en bukse! XD
– Fikk avtalt time med psykolog.
Februar:
– Behandlingstime, så videreført til skikkelig behandler inne transtematikk!
– Min første busstur, og alene, som meg selv!
– Trente masse!
Mars:
– Rekvisisjon på blodprøver.
– Bursdag!
– Kom ut til enda ett familiemedlem, den første som gikk automatisk bra! (Takk Marthe!)
April:
– Deltok i forskningsprosjekt.
– Blodprøvene gikk igjennom!
– Ble intervjuet av annen blogg.
– Ble sammen med Silje igjen.
Mai:
– Begynte antiandrogener!
– 17. Mai, datteren min gikk for første gang!
– Fikk flere dager som meg selv på hytta.
– Sendte bilde av meg som meg til mamma.
Juni:
– Lite som skjedde, ikke alle måneder kan gå i rakettfart.
Juli:
– Østrogen!
– Mamma så meg som meg selv for første gang.
– Ble sett av naboene.
– Kjeftet på nabo etter fyllesnakk.
August:
– Nesten ingenting:-p
September:
– Fikk vært meg selv nesten en uke i strekk på hytta.
Oktober:
-Økt dose med AA og Østrogen.
November:
– Tok av med blogging!
– Ble mer deltakende i Transpolitisk Utvalg i Skeiv Ungdom, som er verdens beste gjeng!
– Første gang angsten var totalt borte mens jeg var ute.
– Kom ut til gamle kjente. Støttemeldinger.
– Ble kjønnet riktig i telefonen!
– Følte meg endelig trygg på stemmen!
– Kom ut til en av mine beste venner!
– Kom ut til min bror!
– Følte pappa sin innstilling virkelig hadde endret seg.
Desember:
– Bestilte elektrolyse,
– Støttemeldinger fra mange.
– Kom ut til enda en nær venn fra gamle dager.
– følte for første gang at jeg passerte 110%
– Ett menneske glemte jeg var trans.
– Ble singel igjen, tar det med i tilfelle det viser seg å være positivt…
– Elektrolyse!!!!!!!
– Cafétur med høylytt prating.
– Handle alene på butikk.
– Kom ut på min mannlige Facebook og henviste videre til den riktige!!!
– Enormt mange Støttemeldinger fra gamle kjente! Og nyere kjente:-p
Som man kan se, det har vært ett enormt langt og tøft år, med enormt mye fremgang for min egen del. Det har også vært mye negativitet, men det blir jeg sterkere av! Jeg skulle gjerne levd i min egen boble hvor alle var snille, ingen gjorde ugreie ting mot mennesker som har gjort alt for de, eller at verden generelt ikke hadde ondskap i seg. Men så lenge den er slik den er, så får jeg akseptere den som den er^^
Nå som jeg har kommet så langt som jeg har gjort, så gleder jeg meg til å gå inn i det nye året, det skal bli året jeg får ting på stell igjen! For min egen, og barnas skyld!
Takk for i år, og måtte det nye året bringe dere kun lykke og oppturer!
Godt nyttår! *Nyttårsklem*
Idag har jeg hatt en eksepsjonelt god dag! Eller igår da…
Opp og stå, guttungen hadde allerede stått opp(S og minstejenta er jo i Steinkjer).
Han hadde satt på tven og raidet skapet for vingummi, enten det eller så hadde jeg glemt den i sofaen, siden jeg ikke husket selv fikk han ikke noen negativ tilbakemelding for det:-p
Så var det opp, sminke seg, sette kursen for min mor, slippe av junior til imorgen, de skulle få ha en hyggelig dag med tur i snøen, aking og snøfotball, tror det ble kult!
Videre så kjørte jeg inn til Oslo for å møte til konsultasjon for elektrolyse.
Stedet lå ved Grünerløkka, og var overraskende enkelt å finne, helt rart med tanke på hvor mye jeg hater Oslo trafikk:-p Når jeg kom inn slet jeg litt riktignok, jeg måtte spørre meg litt om men fant det forholdsvis fort. For de som har fulgt med på bloggen så vet de at forrige setning var omtrent på mirakel nivå! Det å spontant snakke med fremmede er ikke noe jeg har gjort ofte, eller noensinne som meg selv, og det gikk enormt bra. “Er det her elektrolyseklinkken er?” Spurte jeg, “Jada!” Fikk jeg pent tilbake av en smilende voksen dame bak en skranke. Min neste tanke var “WTF? Merket hun ingenting?” Og det gjorde hun visst ikke.
Etter ett kvarter ble jeg hentet av terapeuten(er det riktig tittel?), og hun var veldig hyggelig. Jeg var veldig nervøs og utenfor til å begynne med, det var så uvandt. Etter en stund skjønte jeg hva som var greia. Hun hadde glemt en liten detalj, og til tross for å ha undersøkt ansiktet mitt nøye og snakket med meg en stund på kloss hold. Hun hadde glemt at jeg var trans, og skjønte det ikke av seg selv.
Helt helt på slutten spurte hun om jeg kanskje hadde en hormonell ubalanse fordi hun hadde sett slik hårvekst på kvinner før, jeg svarte at jeg var født kroppslig mann, så joa, en viss hormonell ubalanse:-p
Plutselig så jeg Emailen og telefonsamtalen ramlet ned i hodet hennes, man kunne praktisk talt lese mailen i øynene hennes.
“Å! Var det deg! Hadde fullstendig glemt at du skulle komme idag! Men du har jo så fin hud og lite naturlig ansiktshår! Åssen er det mulig? ” Trodde jeg skulle dø av rødming inne hos henne:-p Så fikk en liten boost der da!!:-)
Senere var det styremøte i borettslaget, det var hyggelig og kjedelig om hverandre, skal ikke gå inn på for mye detaljer der.
Kvelden ble tilbrakt med å se Firefly, den mest episke serien ever, og jeg spiste krabbe, som er en av favorittmåltidene mine!
Deilig kveld!
Idag har vært en kjempeflott dag! Mer eller mindre!
Jeg dro til Oslo i ett heller smashing TpU møte, det var som vanlig awesome!
Masse kjærlighet til folkene der! (Noen av dem leser bloggen min, må smiske litt!)
Vi gledet oss stort over nyheten om at TpU har fått innvilget støtte til en leir for trans*personer og folk med kjønnsidentitetstematikk(<–langt køddent ord…).
Jeg gleder meg ihvertfall enormt til å dra dit, det skal eie massivt!
Så svippet jeg noen av dem opp til Riksen for kjapp innleggelse, eller foredrag med Esben Esther og Elsa Almås, alt ettersom hva de trengte:-p
Jeg vendte Mitsubishien hjemover slik en cowboy sporer sin hest og slo på tråden til min far. Han kunnet fortelle det at han hadde snakket med min bror angående meg idag og soga ikke var stort bedre. Min bror lurte på om det hadde rablet helt for meg og at han aldri ønsket å se meg igjen. Så lite nytt å melde med andre ord!
Men i tillegg til det så var visst min far klar for å si det til sin side av familien nå og bare stilte noen småspørsmål han tenkte han kunne få. Han kommenterte også stemmen min(yey) og uttrykket at han støttet meg. Det var….veldig uvandt! Men ganske najs!
Senere snakket jeg med min mor angående min bror og idet jeg la på med henne fikk jeg en melding av broren min som tydeligvis var sendt til mamma, pappa og meg.
I korte trekk så omhandlet den om at han syntes det var jævlig urettferdig at vi holdt ting fra han hele tiden, mens han selv måtte være ærlig om alt, det virket som at han ikke forstod hvorfor jeg hadde måtte vente på at han selv skulle bli klar, og at verden snurrer rundt han, til slutt ba han oss dra til helvete.
Konstruktivt med andre ord. Men pytt-pytt.
Litt senere fikk jeg melding av pappa, da hadde han sagt det til tante i USA, og mente hun var en fin støttespiller. Effektivt av Pappa, ekstrapoeng for det!
Spiste også kveldsmat med S og så The Walking Dead!
En god dag! Mer eller mindre:-)
Igår kom jeg ut til to mennesker som betyr utrolig mye for meg.
Min beste venn og min bror.
Det var ikke spesielt planlagt men plutselig tok jeg mot til meg og ferdigskrev de to tekstene jeg hadde jobbet med.
Jeg sendte til min beste venn først og her er hans reaksjon:
Så det gikk jo veldig epic kan man si! Jeg var usikker hvilken vei det ville gå med han men det gikk jo over all forventning! Godt valg av venn!
Så kom min bror….
Her er hans reaksjon:
Reaksjonen hans var mye lenger totalt… Men ordene ble ikke stort penere eller mer fornuftig. Lot han være til slutt. Så får han fundere litt over det.
Tok ikke reaksjonen hans så tungt egentlig, regnet jo med at den kom til å komme…
