Men til gjengjeld blir jeg sykt satt ut når jeg treffer folk som virker ålreite, men som plutselig er helt i tåka på hvilket år det er. F.eks når noen tror at hormoner er en god måte å avgjøre kjønn på, noe det ikke har vært på flere tiår. Eller når noen oppriktig mener at kvinner er naturlig underdanig menn.
Og de er så satt i dette synet at de vil vri alt for å passe inn i det.
“Vi har jo likestilling i Norge?”
“Vi bestemmer jo kjønn utifra sæd og egg!”
“Muslimer ønsker å konvertere de fleste og drepe alle andre.”
Alle disse kunne trengt en skikkelig oppvåkning og kurs i religion, kjønn og samfunn.
Jeg er glad jeg slipper å være borti slikt på en daglig basis, for da ville jeg nok blitt sprø..
I hovedsak forblir de anonyme troll på internett jeg slipper å anerkjenne.
Når vil jeg isåfall havne i riktig kropp da? Når jeg gror tits? For isåfall så jeg i trygg havn. Eller når jeg kastreres? Eller opererer bort penis til en vulva? Må jeg kanskje vente til vitenskapen kommer dit at jeg kan få fungerende livmor og eggstokker?
For meg så gir begrepet “Født i feil kropp(FiFK)” assosiasjoner til at bevisstheten krasjlandet i noen andre sin kropp. Hvem går liksom innenfor parametrene til FiFK? Kan alle som har andre eller manglende kroppsdeler av hva de skulle hatt regnes som FiFK? De født med for få fingre f.eks? Eller født uten et ben? Disse må da vitterlig ha plass i båsen som er FiFK?
Altså, jeg forstår jo at det brukes som en forenkling så folk skal forstå, men det gir utrolig gale bilder på hva kropp og kjønn er.
Så er jeg født i en guttekropp?
Nei, det er jeg ikke. Jeg er jente, derfor er kroppen min kvinnelig, uavhengig av om den har penis eller vulva, tits eller kasse, sperm eller egg.
Om noe så ble jeg definert eller tildelt feil kjønn ved fødsel. Feilen ligger nemlig ikke hos meg, men hos en idiotisk praksis som stemmer for langt færre enn 100%. I tillegg til de som blir tildelt feil kjønn finnes det de som blir født med uklare kjønnskarakteristikka. At man ser utenpå kroppen og fastslår hvilket kjønn det er, stemmer langt fra alltid, og er derfor ikke bra nok.
Jeg er trans, eller transkjønnet om man vil, de som ble tildelt riktig kjønn ved fødsel er cis. Dette skaper ikke nødvendigvis et “oss og dem”, men synliggjør ganske viktige forskjeller i livserfaring. Om det skaper et “oss og dem” så burde blondiner og brunetter også ha et større skille enn de få vitsene som finnes idag. Man trenger ikke gå rundt med et skilt det står trans på, men noen ganger er det viktig å synliggjøre ovenfor andre at ikke alle har samme erfaring med kjønn og kropp. Trans som begrep inneholder både folk som ønsker “full” kjønnsbekreftende behandling, og folk som ikke ønsker noen.
Trans er ikke et skummelt ord, og at man absolutt ønsker å distansere seg fra andre vitner mer om fordommer enn noe annet. Om folk blander meg med transvestitter så null stress, da får man lekse opp litt i forskjellen, med et smil. Det er ikke fornærmende å bli kalt transvestitt fordi det er ingenting feil med å være transvestitt.
T’en har vært en viktig del av LHBT-bevegelsen, og er mye av grunnen til at f.eks Stonewallopprøret fant sted. Det gir meg bare enda mindre grunn til å ville distansere meg fra det.
Og til syvende og sist, det har lite hensikt å kjønne barn som ikke selv har konsepter om kjønn eller kjønnsidentitet. La de kjønne seg selv når de blir gamle nok, hvis de ønsker.
(Jeg ønsker ikke å bestemme hva andre skal selvbeskrive som, men for meg blir det helt feil.)
I år er det en hovedparole som gjelder meg til tusen!
Stopp tvungen kastrering av transpersoner.
Vi lever i et land som nekter transpersoner jurdisk anerkjennelse med mindre vi kastreres. Så hvis du trodde praksisen med å kastrere folk staten ikke likte var over på 70-tallet når de slutta å kastrere romfolk, så tok du feil..
Ifjor gikk jeg med Skeiv Ungdom, bak samme parolen, men i år så er det en av hovedparolene, og det er utrolig bra!
(Skal nok allikevel gå med Skeiv Ungdom tenker jeg).
Det er flere kjempegode paroler i år, Deriblandt:
– Kampen mot rasisme er også kvinnekamp!
– Stopp Vold mot Kvinner!
– Øk fedrekvoten, nei til salg av barnehager!
Og mange andre!
(Som vanlig finner du meg blodseriøs i bakgrunnen.)
Ina og jeg gleder oss veldig, og selvfølgelig skal Aurora være med.
Emilies skap er en blogg om Emilie som fremdeles er i skapet(derav navnet, duh!).
Men hu er nylig ute med både foreldre og svigerforeldre så en fot ut av skapet har hu vel!
Hu er litt mer rosa enn meg igjen, med innlegg om mat og klær og Vixen Blog Awards og slikt. Men hu er også til en viss grad politisk når hu er i stemninga. Hu skriver bra og morsomt som bare rakker’n, så du skal nok få trekke på smilebåndet!
Jeg er ikke fornøyd før transbloggerne er blandt de mest leste i Norge, så ta en titt da vel! ^.^
Nå er Aurora og jeg en tur på biblioteket før hun skal være hos sin andre mamma til lørdag! Det blir nok kos for alle parter, spesielt siden vi har vært så tett på hverandre i ferien. Og på mandag begynner jo Aurora i ny barnehage, det blir nok veldig gøy! ^.^
De som har lest bloggen en stund vil kanskje huske at 2013 var et røft år for min del. Jeg begynte året som nylig utkommet, nylig singel og med dårlig råd. Bilen begynte å synge på siste verset og penger til å reparere den hadde jeg ikke.
Jeg var ufattelig stolt over å få studere igjen, endelig hadde jeg muligheten til å bli noe annet enn en angstende jente med dårlige utsikter for fremtiden.
Jeg hadde flyttet til Majorstuen, bilen var med, og var parkert ikke så langt unna leiligheten, full av resterende flyttelass som ikke fikk plass i leiligheten.
Leiligheten var en ett-roms som Aurora og jeg delte. Trangt og enormt lytt.
På den tiden mottok jeg jo kun støtte fra Lånekassen og de meste av pengene gikk bort til husleia. Mesteparten av matbudsjettet gikk bort på å sørge for Aurora de dagene jeg hadde henne. Selv levde jeg på nudler, ris og 10-kroners fiskegrateng i hovedsak, med mindre jeg lånte penger fra pappa eller noen spanderte middag.
Den ene måneden mot slutten, så sleit jeg enormt. Jeg var usikker på om pengene ville strekke til(noe de ikke gjorde), så jeg måtte ta en beslutning.
Jeg trenger å gi litt perspektiv her nå, for at alle skal forstå. Bil var en enorm del av mitt liv. Det sekundet jeg fikk lappen hadde jeg bil og kjørte så mye jeg kunne. Å ha bilen betydde frihet, og å kunne sette pris på følelsen av å være seg selv, med godmusikk og kun den åpne veien foran meg. Bilen var stedet jeg fikk trent stemmen i fred, og på et tidspunkt var den tilogmed overnatting. Jeg elsker å kjøre bil, og hadde i min tid en dødsrå BMW med anlegg og hele pakka. Jeg var kanskje flere timer bak et ratt enn de fleste på 50 år.
(Se den blodfete bilen da!
For de spesielt interesserte så er det en E36 320 tyskerimport)
Slik fortsatte jeg frem til jeg kjøpte stasjonsvognen fordi Aurora kom.
Noen år etter det kom jeg jo ordentlig ut av skapet også.
For bilen var min utkomming veien til en sakte død. Uten penger så kunne ikke bilen repareres, og jeg måtte rasjonere den for å kunne komme meg steder når det virkelig trengtes.
Så kom den måneden da alt gikk på tverke, og råa var som værst. Et par dager uten annet enn smuler setter ting i perspektiv. Så jeg kjørte bilen til bilhuggeriet og mottok 3000 kroner i kontant for det. Det var fantastisk. Det var mer penger enn jeg hadde hatt i hånda de siste par årene. Det varte til mange ordentlig middager for Aurora og meg. Skolen måtte jeg slutte på etter første semester for å kunne motta støtte fra NAV. Leiligheten ble for dyr i lengden så jeg måtte finne et billigere sted lenger unna. Så flyttet jeg, og det kapittelet av livet mitt ble historie.
Jeg savner å ha bil, og jeg er enormt klar for å ha det igjen. Å ha noe å fikle med, å kjøre med som er mitt.
Hu heter Ina forøvrig og er fra Flekkefjord/Sandnes.
Vi har jo nå vært sammen i ca. 9 måneder, men det er et litt artig faktum ikke så mange vet om.
Ina og jeg har holdt på før.
Ikke så big deal tenker dere kanskje, men jeg mener før jeg kom ut.
For 5-6 år siden traff jeg nemlig ei jente på nett. Vi møttes en gang og etter det mistet vi kontakten etterhvert. Jeg var dude, hu var en del annerledes enn nå, timingen var ikke helt heldig.
Så fant jeg henne igjen for et års tid siden og tok kontakt. Med en gang skjønte hu ikke hvem jeg var engang som snakka om denne karen hu hadde holdt på med. Men sakte men sikkert gikk det opp.
“Vent litt…åh! Her har det skjedd ting ser jeg!”
– hennes reaksjon.
Det gav en ganske fin anledning til å bli godt kjent igjen. Så jeg dro på tvers av landet til henne og ble kjent igjen og etterhvert, forelsket.
Nesten et år senere, her er vi, snakker om å flytte sammen og like forelska enda.
“Dude, jeg vet at du tror du kan holde dette inne, men går ikke. Du er ei dame. Ja, det skremmer skiten ut av deg, men ta det med ro. Jeg er 27 og ser ut som jeg er 18 og glad selv når det hagler imot.
Du vil bare bli værre og all den aggresjonen du føler vil spise deg opp. Jeg vet du er forvirret om hvem du er og redd som faen for hva folk vil tenke. Men du er den tøffeste personen du noensinne vil møte, og du kan håndtere alt de kaster på deg. Stol på meg, fordi de prøvde, og du står stødigere enn en Volvo 240 når den treffer fjellveggen. Fjellet raser, du står igjen!
Drit i å overkompansere ved å være den machoeste, dudebr0en du klarer. Du later som om du er denne fordomsfulle, ustelte kødden og det er du faktisk ikke. Du er snill, du bryr deg om mennesker og du elsker å vise empati.
Ikke vær den du tror folk vil du skal være. De fleste av venna dine blir værende uansett og du finner lett nye.
Den skammen du føler? Skammen som forteller deg ikke å gjøre dette mot kidsa du vil ha i fremtiden? At de vil bli mobba og få det jævlig?
Det er jantelovstull du har fått innprinta som ikke stemmer. Du blir en dritbra mamma og Aurora(datteren din) vil være den smarteste lille stjerna som noen gang var. Folk vil komplimentere deg for hvor glad og flink hun er. Du skylder det til henne å være lykkelig, å være deg selv, og den eneste måten det kan skje på er hvis du får huet ut av ræva og på rett plass!
Oh, og den stemmen som forteller deg at ingen noensinne vil elske deg igjen?
1) De som elsket deg som mann kjente aldri den virkelige deg. Du var aldri helt deg selv.
2) Hu dama du vurderer å bli samboer med? Drit i det. Bruk heller tia på å komme ut av skapet. Hu liker det ikke uansett og du kommer til å havne i kjelleren fordi hu sier nei. Det er ikke din feil at hu synes det var feil og ble kvalm. Hu bidro ingenting til forholdet uansett.
3) Du vil oppleve sunnere, gøyere/gayere (og flere) forhold etter at du kommer ut enn du noen gang gjorde før!
Til slutt, drit i å vent på at folk skal dytte deg ut av skapet eller holde hånden din. De finnes ikke, og du vil ikke være i stand til å håndtere alle ting fremover hvis du lar noen gjøre alt for deg. Du er tøffere enn toget, og slutt å tro no annet!
(PS jeg vet at du ikke bryr deg om utseendet ditt fordi livet suger, men vær så snill, kjøp noen nye klær, få orden på håret, drikk mindre brus og spis mindre pølser … Du skylder meg din dust!)”
Da var ferien over for denne gang.. Vi har besøkt mormora til Ina før vi tok for oss rydding og vasking. Nå er vi klare til å reise hjem, men vi er nok ikke klare mentalt.
Aurora har vært veldig gira idag og vært uenig i tanken om at vi skal hjem igjen. Vi voksne skjønner henne godt men veit jo at ting som jobb og hverdag ikke venter evig.
