Legning: Panfil, men heller mot feminitet i varierende grad. Blir kalt “Butch lesbe” uansett:-p
Sivilstatus: Singel, men dater. Har vært forlovet tidligere.
Barn: 1 stesønn som heter Christer og er 5 år, og ei datter som heter Aurora og er snart 2.
Bosted: For tiden i Bjørkelangen i Aurskog-Høland kommune, men flytter nærmere byen ved mulighet.
Arbeid: For tiden ingen, men har gjort minikarriere innen dagligvare og litt salg.
Ute av skapet: Stod frem på Facebook 3.Juledag 2012, men har levd “fulltid” som meg selv i nærmere halvt år, stod frem for mine foreldre i Januar 2012, og meg selv og daværende samboer Januar 2011.
Så… Hva er greia? Greia er at jeg er ei transkjønnet jente med barn, som betyr at jeg ble født med en kropp man anser som “mann”. Jeg skriver om hverdagen min, litt politisk, og en del om de tingene jeg har opplevd og opplever som en person som på mange måter ikke passer inn i normsidealet vi har i samfunnet idag. Du hadde ikke tenkt nevneverdig over meg på gata, eller om vi hadde snakket sammen. Du hadde bare trodd jeg var en helt vanlig, nerdete jente. Du ser meg slik jeg er, den jeg vil være, fordi jeg er forholdsvis heldig, til tross for at jeg ikke alltid ser det selv. Ellers forholdsvis frisk og rask:-)
Om man skulle ha noen spørsmål som ikke dekkes av denne middelmådige reintroduksjonen, så for all del spør. Og skjekk dette innlegget for spørsmål tidligere spurt: http://comingoutchristine.blogg.no/1351771027_ti_dumme_sprsml_du_fr.html
At barn er uskyldig og lette å påvirke er noe de fleste vet, og noen benytter seg av. Ett barn er ett blankt ark, og de voksne har nå fritt valg i hva slags farger de skal overøse dette arket med, slik at det blir ett fullvoksent bilde til slutt. Hvorfor er det da slik, at så mange voksne velger å fargelegge med mørke farger? Når man heller kan fylle arket med lyse fine farger og bare skyggelegge litt i kantene? En ting er å gjøre barnet oppmerksom på hva som finnes i verden, på en nøytral måte, slik at barnet kan gjøre sine egne tanker angående emnet. Derimot så er det en helt annen ting å legge sine egne tanker i det man sier.
“Sønnen min skal faen ikke bli homse!” kan fedre spy ut, som om homofili er ett valg, eller noe man blir… På lik linje med å være transkjønnet. “Noen mennesker liker de som er samme kjønn som seg selv!” kan man heller si. Det er ikke slik at noen blir skeive bare fordi de har hørt om det på en nøytral/positiv måte, men det gir dem ett bredere syn på verden.
“Nei, du får ikke en dukke! Det er bare for jenter!” har jeg hørt mødre i leketøysbutikken si til sine sønner. Jeg tviler sterkt på at gutten hadde kjønn i tankene overhodet, men derimot at dukken var fin og kunne vært morsom å leke med. Om noe frister det å spørre moren: “Hvor står det at den bare er for jenter? Eller baserer du hvilket kjønn leken er laget for utifra fargen på pakken?”.
“Det forvirrer barn!” Har jeg også hørt nevnes, og fått imot meg selv personlig, og det er noe av det latterligste jeg vet. Barn blir ikke magisk forvirret av seg selv, utifra noe de ser som er uvandt, det er voksne som forvirrer de. Hva de voksne sier om temaet og hvordan de ter seg ovenfor det. For å ta ett eksempel, hva om barnet ser en mann i kjole? En skikkelig “mannemann”, med skjegg og det hele, som definerer seg som mann(man kan aldri vite) som går nedover gaten i kjole. Barnet har ikke sett slikt før og tydelig preget med visdommen av at kun jenter går med kjole, spør barnet deg: -Hvorfor gikk den mannen med kjole? Hva du svarer nå, avgjør fargen på streken. -Fordi han hadde lyst! Kan man svare, og da vet barnet at det er lov å gå i kjole så lenge man har lyst. Og det er jo riktig, det finnes jo ingen lov i vårt land som tilsier at menn ikke kan gå i kjole, eller andre feminine artikler. Om sønnen din var med i butikken, og pekte ut en kjole han hadde lyst på, ville du latt han få den om det var mer igjen på klesbudsjettet?
Voksne mener og tror veldig mye, og når de viderefører sine meninger, beskjedent eller brutalt, over på sine barn, så farges barna av det, arket får en ny strek. Hvilken fargenyanse denne streken har spiller en rolle for hvordan bildet fremstår som ferdig, og for mange mørke streker setter ett ubehagelig preg på bildet.
Selv skal jeg ærlig innrømme at jeg har hatt ett snevert syn på verden tidligere. For min del skyldtes det at det var ingen skeivhet i vår familie, samt at på skolen så fikk de som stakk seg ut gjennomgå. I tillegg kan man jo gå utifra at å være i skapet selv ikke var en heldig ingrediens oppe i alt dette. Så jeg hadde mange mørke streker, men også mye blankt, mye av arket mitt er ikke ferdig fargelagt. Etter en stund med å tegne sitt eget bilde, ute av rekkevidde for andre, så begynner man å tenke selv, spesielt når man har følelser man ikke forstår. Og så forstår man sakte men sikkert, om man lar seg forstå, at ting kanskje ikke er så farlig allikevel.
Hva slags bilde ønsker du å være? At dine barn skal være? Om folk kunne få huet ut av ræva og begynne å se verden slik den burde være, istedet for hvordan noen mennesker mente en gang at de ville ha den, så ville vi om få generasjoner hatt ett mye bedre sted å bo. Men dette er nok bare en drøm, men mine barn skal alltid få ha ett åpent sinn om verdenen rundt seg, så lenge jeg klarer å holde tilbake mine meninger!
Heia!:-) Tenkte jeg skulle rekke å få inn ett innlegg til før jul!:-)
Elektrolysetimen gikk fint, men var jo selvsagt vondt, vondere enn sist faktisk… Jeg fikk forklart at det skyldtes at huden var sår fra sist gang noe som egentlig var veldig logisk:-p Når hun var ferdig ønsket hun at vi satt opp en hel time neste gang, siden det hadde tatt to halvtimer å ta hele overleppa(foruten typ 5 lyse hår). Dette for å faktisk spare penger, siden det koster meg å kjøre helt fra Aurskog-Høland til Oslo og ihvertfall om man skal gjøre det to ganger, i tillegg så blir det 50 kroner billigere per kvarter. Passer meg fint, da blir jeg bare ferdig fortere med behandling:-) I tillegg! Så har det nå gått tre dager siden jeg var der og fremdeles har ingenting vokst frem! Jeg begynner såvidt å merke ett par stykker men jeg tror det er de lyse som ble igjen fra forrige gang. Det er i såfall råkult! Og med tanke på hvor bra jeg følte meg når jeg var i byen dagen etter, så uten noensomhelst tvil verdt pengene!
Så ja, dagen etter var det behandling for transopplegget. Jeg dro inn tidlig for å treffe en kompis og vi tok en kjapp tur på en grønn cafe og det var enormt koselig! Det første jeg la merke til, som jeg har lagt merke til de siste gangene ute, jeg har ikke angst mer! Det er utrolig befriende å ikke være en slave av den, at den ikke kontrollerer meg, å ha overvunnet den! Så vi var på dette stedet og koste oss, pratet om transtematikk og annet relatert samt livene ellers, han er flink på å overøse meg med komplimenter når vi er ute og den dagen var intet unntak. Så var det innom en Kiwi for ta en siste milepæl, “handle alene i butikk”, kjøpte en iste, og hadde vennen min bak meg men han skulle kjøpe sin egen mat. Istedet for at jeg var mutters stille og helt angstface så var jeg blid, hyggelig og snakket med både vennen min og han bak kassa!
Så var det inn til en kjempehyggelig time hos behandleren og jeg var så stolt av å kunne vise til så mye gode resultater, og det ble bemerket! Fikk masse gode tilbakemeldinger og behandleren var veldig fornøyd med meg! Så dagen ble bare bedre og bedre. Kvelden var derimot ikke så rå men etter ett så positivt innlegg så ligger jeg unna negativitet:-)
Så nå er det julestri til tusen her hjemme! Skal feire med eksen og barna ihvertfall og kanskje mamma! Idag skal vi ut på julebesøk og kjøpe inn siste julematen!:-)
Så jeg ønsker alle leserne mine(få eller mange) en enormt fin jul! Klem!^^
Imorgen skal jeg endelig til elektrolysen! Føler jeg ser ut som en tulling nå… Og er redd hu dama kommer til å dåne over alt håret som nå pryder denne dumme overleppa… Lenge siden jeg har vært så enormt dysforisk over noenting og gruer meg til en jul med “bart”…
I tillegg så er ikke ting helt på par mellom meg og eksen… Blir mye drittslengning enda jeg føler jeg prøver å være imøtekommende. Fra mitt ståsted virker det som at hun skal overdrive sin “nyfunnede frihet”… Min interesse ligger utelukkende hos barna og økonomisk. Mens jeg føler hennes ligger annet steds. Men slik er det nå engang. Hadde brudd vært enkelt hadde man ikke kviet seg før og etter…
In other news! Har endelig fått bestilt meg vinterstøvletter! Var heldig og fant ett tilbud på ett par til bare 350 kr som virket ok, og at de ville overleve vinteren.
I tillegg så kan vi nevne at jeg var litt irritert på min mor angående at hun ikke klarer å kjønne meg riktig. Hun mente jeg måtte gi henne tid, jeg mente at hun har fått masse tid og siden hun ikke gjør ett forsøk på å endre tiltaleform føler jeg at hun ikke aksepterer det allikevel. I tillegg hadde hun sagt sist gang jeg så henne at hun ikke gadd å styre med alt det “kjønnsgreiene” noe som gjorde veldig vondt. Det var Forøvrig hennes respons når jeg ba henne slutt så bruke “han” om meg til sønnen min… Eldstemann blir veldig forvirret når andre bruker feil pronomen mens vi andre bruker riktig. Og jeg vil virkelig ikke at han skal slite overhodet med dette…
This is a teaser from a text I might finish one day, what do you think?”
Hello, I want to play a game!” the voice says to me. “For too long you have wandered around, living as the opposite gender, challenging normal people’s way of thinking. You have not appreciated the life which you were given, you believe gender-roles do not apply to you!” The voice is creepy, sort of metallic and it is hard to decide if it is male or female. But already I hate it!
I am sitting in a metal chair with a typical desk-light shining right at me, making it hard to see anything else in the room. It is too hard to stand up and leave, it seems I don’t have a choice in the matter. “We just can’t have people running around believing gender is a something one can change at will!” The voice continues: “You believe that without treatment and to be allowed to live as your desired gender, you will die. We will make sure you understand what it is society expects of you! You will learn to appreciate the life we give you!”
I am starting to hate this self-righteous “all-mighty” voice already. But still I cannot move, I am trapped here, forced to listen to this maniac and his/her/it’s bullshit! “You must pass though a series of rooms, in each room there is a test, failure of said test will most likely lead to your death.” What the fuck! What is this bastard thinking, that I must prove myself? “If you should pass through all our tests, and emerge in the other end in 5-8 years, you will have earned the right to live by our standards!” I shout back at the voice, “Fuck you! Nobody will decide how I will li-” but I am interupted by the condescending voice. “Failure to comply will result in you never being able to live how you wish! We will make sure of it! We expect total compliance from our subjects!” It is getting harder to restrain myself, how can this bastard be like this? All I had done was meet up here. Now I was sitting in a room with a voice that seems to have a God-complex, who seems to want decide what I have to do to be able to live my life as I want! I still can’t get up.
“Should you linger too long in between rooms you will never have what you wish!” The voice sounds like it has a smirk over its lips, I feel like kicking the voice in its groin. At the same time I feel nauseous, what have I done to deserve this? I start thinking, trying to find a reason for this harassement, I scan through my own life. I’m 21 years old, born with testosterone as the dominant hormone, when I am certain it should have been estrogen. I have been living as a woman almost full-time, but I have not recieved treatment other than hormones. In my society one does not get a legal gender-change unless one has been castrated. This voice seems to be pushing me in that direction. I have thought about a gender-reassignment surgery, but never under the pressure that until I have gone through with it, I will not be able to change my legal gender. I want to be able to decide for my self, not have choices made for me. “When the timer on each of the walls expires, the next door in front of you will be locked forever!” The voice continues mercilessly, it knows it is in control, I hate it! “When the light goes off, the door behind it will open, and you will be let through. Once there, the door will close, making it impossible to go back!” Crap, I am really starting to wish I was somewhere else. The light goes off, and I hear a faint “clack” from a door unlocking. The voice sounds again, dark and commanding, “Live or die, make your choice!”.
Det er ganske rart. For under to år siden så stod jeg totalt frem for meg selv og S. Første hadde det vært motstridende følelser, usikkerhet og manglende informasjon. En del av det ville fortsette en stund til men på det tidspunktet, hvor jeg nettopp hadde kunnet hatt en prøveperiode for meg selv, stod jeg frem! Jeg sa det ikke høyt, men det kunne like gjerne blitt ropt fra Plaza. Effekten var enorm. Den første av flere motbakker var unnagjort og det føltes godt, men samtidig enormt skummelt, hva nå? Skulle jeg kunne komme noen vei med dette?
Lite visste jeg da hvor jeg ville være idag! At jeg nå ville være så nær ett av de største målene med det hele, det å stå 100% frem, det å slippe å bære børen av å leve to liv. Det har vært gledestårer og det har vært sorg, frustrasjon og mye negativt. Men mye takket være de menneskene jeg har truffet og valgt å omgås med, samt at S har vært der der for meg, at reisen sålangt har vært umåtelig mye lettere enn hva den kunne vært! Først med én gruppe skeivinger og så med en større gruppe skeivinger. Jeg finner det vanskelig å bidra i samme måte som andre bidrar for meg, da jeg lever hele mitt online liv gjennom Iphonen på 3G nett og det er en smule begrensende. Men jeg prøver ihvertfall!
Jeg er ikke ferdig enda, det står fortsatt mann i mine papirer, jeg har fremdeles noen tær i skapet, lever ikke fulltid, men jeg føler at de få bakkene jeg har igjen, umulig kan være værre enn de jeg har tråkket hittil! Foruten det å endre juridisk kjønn da. For det så må jeg til utlandet(mest sannsynlig) og få kjønnskorrigerende kirurgi. Jeg ønsker meg det jo, men det å måtte gjøre det for å tilfredstille staten er litt som en av Saw-filmene.(Følte meg lur nå):-p
Veien har vært lang sålangt, og det er ett godt stykke igjen, men med god støtte, høye håp og lite omgang med rasshøl skal jeg nok klare det!:-)
Dette er ett brev som en transjente sendte til en “støtteorganisasjon for personer med kjønnsidentitetstematikk” for en god stund siden. Vedkommende var enormt usikker på hvor hun skulle henvende seg, hva hun skulle si, hvilken terminologi det var riktig å bruke, pluss en generell skepsis mot alt det skumle med operasjoner og lignende. Kanskje litt i overkant personlig, men slikt får man tåle.
“Heisann!
Jeg vet ikke om jeg sender til riktig sted nå, men vet ikke ellers hvor jeg kan sende og er ikke helt der enda at jeg tør å ta kontakt med folk personlig angående dette. Beklager om jeg sender feil.
Jeg er en 23 år gammel gutt som burde vært mer jente, og takket være en snill dame hos foreningen for transpersoner og siden deres har jeg endelig funnet ut hvordan jeg skal få hjelp. Men jeg er fremdeles litt usikker på hvordan jeg skal gå frem når det gjelder fastlege og slikt. Har nemlig hatt den samme fastlegen i alle år, og han håndterer også familien min, han er veldig av den gammeldagse sorten og tviler på hvor forståelsesfull han ville vært, pluss at jeg føler jeg kjenner han litt for godt om dere skjønner. Målet mitt er først og fremst å få snakket med en psykolog som har peiling på dette og kan hjelpe meg videre men skjønner det slik at for å ha mulighet for å få refusjon så må jeg gjennom fastlegen. Så noen ideer eller tanker til hva jeg kan gjøre hadde vært kjempe fint. Skjønner selv at jeg bare kan bytte fastlege men er jo undrende til hva jeg skal si for å gjøre meg forstått her. Det er jo ett veldig sensitivt tema for meg og ikke akkurat det jeg snakker med hvem som helst om.
Samtidig så lurer jeg på om at hvis jeg får kommet meg videre til Rikshospitalet og får hormonbehandling og alt det andre nødvendige, er det nødvendig å kjøre løpet helt ut? Men siden jeg ikke har snakket med noen så vet jeg ikke om det er ett spørsmål om man må alt eller ingenting.
Håper på informasjon om dette, alt mottas med takk! Jeg kan fint forklare ting bedre om noe virker uklart, bare å spørre!
Mvh Anonymisert”
Hun måtte ikke vente lenger enn 24 timer før det kom ett svar fra en som var leder og sosionom i organisasjonen. Forventningsfull åpnet hun mailen og håpet det var ett personlig, veiledende og betryggende svar som viste at det fantes mennesker der ute som forstod henne til tross for enormt lite informasjon forståelse av sin egen situasjon.
Svaret lød som følger:
“Hei, Takk for henvendelse. Når det gjelder fastlege så vil Rikshospitalet ved seksjon for transseksualisme at pasienten har fastlege som de kan samarbeide med. Din fastlege kan henvise til psykolog, men du kan også ta direkte kontakt med en del psykologer, uten at din fastlege bør henvise. Vi har en håndbok med psykologer som man kan kontakte direkte, men ikke alle har avtale. Dersom du kontakter en psykolog kan du spørre om psykologen har avtale og hvor mye en time koster. Her er link til vår håndbok med psykologer på side 34: (Link Fjernet) Her er link til hvordan du skal kunne søke om hjelp: (Link fjernet)
Når det gjelder behandlingen på Rikshospitalet så er det for personer som kan få diagnosen transseksualisme. Det er de som opplever seg som en gutt eller jente selv om kroppen skulle tilsi noe annet.”
Svar slutt.
Jenta ble skuffet og lei seg. De hadde ikke forstått. Svaret virket på jenta som upersonlig og hun følte at mellom linjene i siste avsnitt stod det at dette gjaldt ikke henne, at det var kun for de som enten hadde fullstendig kartlagt sine følelser og kunne med hånden på hjertet si at de tilhørte nøyaktig det motsatte kjønn.
Det kunne ikke denne jenta, hun var ikke sikker, hun hadde ikke informasjon, hun trengte hjelp og de hadde ikke engang giddet å svare på spørsmålene hennes, foruten å linke til sine egne samarbeidspartnere innen psykologi og en link til sin egen hjemmeside hvor det stod, rimelig innviklet) hvordan man søkte om hjelp. Jenta hadde allerede sett de siden på egen hånd, og de hjalp ikke.
Allikevel prøvde jenta å ta i bruk informasjonen og tok kontakt med en av samarbeidspartnerne, hun ble fortalt hun måtte stå på venteliste, helt ok svarte hun, og regnet med at hun ville høre noe etterhvert.
Etter 4 mnd med å vente på ett svar som aldri kom deltok hun i ett forskningsprosjekt hos en i Oslo som selv var trans* Dette ble en enorm oppvåkning for jenta, og ble jentas inngangsbillett til privat behandling og hjelp. De hun var hos nå var mennesker som visste hva de drev med, ikke satte rammer for hvordan man “måtte” føle og bidro på best mulig måte. Ca 1 år er gått siden den tiden, jenta er nå på grensen til å stå frem fullstendig, selvfølelsen blir bedre for hver dag som går, hun har engasjert seg i en annen organisasjon som er mer “liberale” i sitt syn på alt rundt transtematikk. Hun har nå venner hun setter umåtelig stor pris på, ett stabilt forhold med ett enormt fint menneske, to barn som er glad i henne, riktignok ingen jobb men helsa er god!
For de som ikke har skjønt det så var dette min historie. Den jenta var meg. Støtteorganisasjonen jeg korresponderte med var HBRS. Den fantastiske organisasjonen jeg ble medlem i var Skeiv Ungdom!
Og btw, jeg har enda ikke fått høre noe angående ventelisten!
Idag er det Transgender Day of Remembrance! Ett kort utdrag fra programteksten:
“Hvert år i november arrangeres Transgender Day of Remembrance internasjonalt, som opprinnelig er en markering av personer som har blitt utsatt for transfobisk motivert vold og diskriminering.Dagen ble første gang markert i San Francisco i 1999 til minne Rita Hester, en transkvinne som ble brutalt myrdet i sitt eget hjem i 1998. Siden den gang har Transgender Day of Remembrance spredt seg til hundrevis av byer verden over.”
Dagen brukes for å synliggjøre urett mot transpersoner verden over. Og spesielt for å minnes alle de som har blitt drept av transfobe mennesker. Listen er lang i år, antallet transpersoner som har blitt drept de siste tolv månedene ligger nå på 265…
265 mennesker ble drept fordi de begikk en forbrytelse mot andre, den forbrytelse var at de var seg selv. De gjorde ingen andre noe vondt, de påtvang ikke andre sine tanker. Alt de ønsket var å kunne være seg selv! Men selv ikke det skulle de få lov til…
Se for deg at andre skulle diktere hvordan du fikk lov å uttrykke deg, at om du ikke fulgte en spesiell norm så var du fritt bytte for mennesker med ekstreme meninger. Mennesker som ikke tillater mangfold! Se for deg at du ble påtvunget å gå i klær som føltes helt feil for deg. At du føler selv at du er mann, men at du tvinges inn i skjørt, sminke og annet feminin moro. Eller se for deg at du selv vet du er kvinne, men du tvinges til å aldri kunne bruke sminke, til å fikse håret. Eller at du tvinges til å oppføre deg på ett bestemt vis de rundt deg har bestemt. At du selv ikke bestemmer over dine egne tanker og kropp.
Vi minnes idag 265 sjeler som ble nektet å være seg selv.
Vi minnes enda flere som hver dag må tåle diskriminerende handlinger, trakassering og vold.
Vi minnes de som har blitt feilbehandlet av myndighetene sine for å passe inn i myndighetenes syn på samfunnsnorm.
Vi minnes mange mennesker over hele verden idag, i håp om at en dag vil folk akseptere alle for den de er, ikke den samfunnet ønsker de skal være!
