Beklager at det har vært lite aktivitet de siste dagene, jeg har vært helt utrolig opptatt og rett og slett ikke hatt tid eller energi til å skrive. Jeg skriver på semesteroppgaven i ex.phil, pugger til eksamen i religion, jobber med transminnedagen og diverse kampanjer og lignende som hører med der, samt jeg var på en samling for unge transpersoner i regi av LLH i helgen.
Samlingen var veldig hyggelig, det er godt å se at til tross for at man kjenner utrolig mange i denne situasjonen så kan man alltids bli kjent med fler 🙂 Jeg følte at arrangementet var mer rettet for de med mindre erfaring enn meg, men det er bare en god ting! Jeg fikk uansett lært en del nytt, hørt andres erfaringer og for å være ærlig så var det ganske digg å være deltaker istedet for arrangør.
God dag barn! I November er det blandt annet Transgender Day of Remembrance og vi skal derfor ha en måned med fokus på all ting trans*! Skeiv Ungdom sitt lokallag i Oslo kom opp med dette og skal holde diverse faglige og sosiale arrangementer med fokus på trans*tematikk. Samtidig skal jeg drive litt opplysning her på bloggen 🙂
Først og fremst, i det norske språk skiller vi ikke mellom biologisk kjønn og sosialt kjønn, det gjør man på f.eks engelsk med sex og gender. Altså: Sex —— Biologisk kjønn Gender —— Sosialt kjønn
Biologisk kjønn angir hvilke reproduktive celler mann har, vi deler juridisk kun inn etter store og små celler(egg og sperm).
Sosialt kjønn angir om man identifiserer med det samfunnet vanligvis anser som mann, kvinne, annet eller ingenting.
Mennesker som har annen kjønnsidentitet/uttrykk enn den de ble angitt/forventet ved fødsel, kalles trans*personer. Ordet trans*personer er ett paraplybegrep som omfatter ufattelig mange forskjellige variasjoner. Det er viktig å merke seg at ikke alle identifiserer med disse ordene, av forskjellige grunner, og da skal man respektere det. Så om du treffer noen som er åpne om at de har levd som ett annet kjønn tidligere, er det ikke gitt at de vil bli kalt noe overhodet. Nå er ett godt tidspunkt å spørre deg selv hvorfor du trenger å kalle de noe annet enn det de identifiserer som?
Mennesker som har samme kjønnsidentitet som den de ble angitt ved fødsel, er cis-personer.(ser dere? De har ett fancy ord de også!)
Hvorfor noen av oss(mennesker) blir sånn og slik tar jeg ikke i akkurat dette innlegget, så det får dere bare vente på!
Man anslår at rundt omkring 1% av befolkningen befinner seg under trans*paraplyen.(tall varierer etter hvem man inkluderer og hvor i verden tallene er fra) “Det er jo ikke så mange?” Tenker du kanskje. Nja, vet ikke det, i 2012 traff innbyggertallet i Norge fem millioner. 1% av 5 000 000? 50 000!!! Femti tusen mennesker i dette land går under trans* paraplyen. Det er en liten hær det. (Gitt amerikanske tall fra en større studie anslås det å være 15 millioner transkjønnede på verdensbasis) Men de fleste av oss gjemmer oss, redd for hva samfunnet synes om de, og redd for konsekvensene det kan få. Men hvorfor er de det?
Fordi i nyere tid i vestlige samfunn har det å bryte med normene for sosialt og kroppslig kjønn blitt sett ned på, og fordømt. Man har blitt mobbet, banket, ydmykt og drept kun fordi en ønsket å være seg selv. (265 mennesker ble i fjor drept i hatrelatert vold, i verden kun fordi de var trans*) Når man hele tiden blir dyttet i eller latterliggjort, er det da så rart at man ønsker å gjemme seg? Jeg synes ikke det.
Kulturmessig har det vært vanlig å kunne identifisere seg som noe annet enn mann eller kvinne, dette til tross for at man har ikke kunnet opereres nedentil eller innta hormoner for å endre kroppen i den retningen man ønsket. Innen noen kulturer har dette overlevd, til tross for vestlig påvirkning og modernisering. Hirjasamfunn i India er både ett eksempel på andre kjønnsidentiteter, og samtidig ett godt eksempel på hvordan deres status har blitt forminsket og nedverdighet ettersom tiden har gått. Før var de ansett som likeverdige, fikk posisjon og ble hørt, mens idag lever de i tiggersamfunn og prostituerer seg for å få mat. Noen deltar i ett statlig program som skatteinnkrever, som har vist seg å fungere bedre enn når namsmannen selv står på døra, fordi det er så sykt flaut å få en hirja på døra. I tillegg tror noen at hirjaene kan forbanne de om man ikke gjør som de sier. Andre eksempler på kjønnsvariasjoner i kultur og historie er “two-spirits” blandt innfødte amerikanere, “fa’afafine” blandt Maori folket, “femmenielli” i Napoli, jeg kunne fortsatt i evigheter. Vi skal heller ikke gå inn på grunnen for hvorfor dette har blitt så fordømt av vestlig kultur akkurat nå, men stikkord er: religion, mannsdominert kultur, ønske om assimilering fremfor mangfold.
Til tross for alt dette, er trans*personer fortsatt en undertrykt minoritet. Noe av grunnen til at vi står sammen med resten av den skeive bevegelsen(LHBTQIAS&M+++) er fordi kampen om ett fullverdig liv, like rettigheter og mot fordommer er særdeles lik. Til tross for at T’en er der inne sammen med en god del seksualiteter, er kjønnstematikk ikke en seksualitet. La meg gjenta det, det er IKKE en seksualitet! Hvordan kjønnsidentitet og/eller -uttrykk man har er ikke relevant for hvem man ligger med og hvordan man ligger med de, om man ligger med folk overhodet!
“Men hvorfor skal vi hjelpe disse menneskene når det finnes så mye andre mer alvorlige ting å bruke helsepengene på?”
Du kan se på det fra forskjellige innfallsvinkler, men la oss ta den mest kyniske:
Økonomi! Trans*personer som trenger, men ikke får bistand, har en enormt dårlig livskvalitet, preget av depresjon, angst, selvskading, selvmord osv osv.(Bare fordi du ikke kan se det, betyr ikke at det ikke er der.) Følger av dette kan være NAVpenger, institusjon, psykologer og andre helsearbeidere, for å ikke nevne ekstra press på familie, venner osv. Noen skjønner kanskje allerede at dette blir ganske dyrt? Hvis disse får den bistanden de trenger, enten i form av hormonell og/eller kirurgisk behandling, psykolog eller bare å være i ett felleskap hvor de er akseptert, vil livskvaliteten øke drastisk. Som igjen resulterer i at vedkommende kan arbeide, betale skatt, jobbe frivillig og langt på vei bistå samfunnet i større grad enn samfunnet bisto vedkommende. For mer informasjon angående dette anbefaler jeg rappoten “Alskens Folk” av Janneke Van Der Roos, utgitt i Januar i år(lenke i bunn av innlegget)
Det forventes diverse ting av trans*personer, utover det som vanligvis forventes av oppegående mennesker. Det forventes at om man ønsker å være seg selv, så skal man “komme ut”, dette er en svært tung, klein og egentlig unødvendig prosess. Man er nødt til å komme ut fordi “alle” går utifra at man er hetrofil og ciskjønnet. Hvorfor skal man gå utifra noe som slettes ikke angår andre enn vedkommende selv? Hvilken rolle spiller det for deg om noen du kjenner ser ut som en mann den ene dagen, og en kvinne den neste? Det påvirker ikke deg og ditt liv.
Det forventes at man kan absolutt alt om seg selv. “Hva er det?” “Hva forårsaker det?” “Er det for alltid?” Er typiske spørsmål andre finner det helt naturlig å spørre. “Spør du alle om det?” Pleier jeg å svare, og får da ett enkelt nei, og har man ett snev av forståelse innser man gjerne at dette har man ikke noe med. Og for Guds skyld ikke si at det er en “fase”! Det er kun i sjeldne tilfeller at det viser seg å være sant.
Det forventes at man skal svare på intime detaljer rundt sitt underliv og sexliv. “Hvordan har du sex nå da?” “Er du operert?” “Skal du opereres?” “Kan jeg se?” “Hvordan kan du ha barn?”
Det forventes at man innordner seg etter de sosiale normer og strukturer for det kjønnet man identifiserer som.
Det forventes at man er konstant takknemlig ovenfor de som gir deg sin toleranse. Som om man eksisterer kun på de priviligerte menneskers nåde.
Jeg regner med at de fleste skjønner at alt dette er svært upassende? Hvis ikke, ta ett kurs i folkeskikk. Naturlig nok, blir man stilt slike spørsmål eller møtt med slike forventninger, så kan man gjerne bli svært frustrert, og tilogmed sinna. Men viser man denne frustrasjonen eller sinne, blir man fort stemplet som “psycho transe som ikke engang gidder å være hyggelig!”
Og da er vi over på neste punkt i opplæringen, ordbruk!
Først og fremst! Respekter alltid identitet og foretrukket pronomen på ALLE mennesker! Uansett hvor mye du måtte mislike vedkommende, eller synes vedkommende ser ut som noe annet, om du ikke kan respektere folk som mennesker, så kan du likesågodt låse deg inne og hive nøkkelen. Gjør verden en tjeneste 🙂
Det betyr at om noen sier til deg at de er jente, så er det ikke ålreit å kalle de for menn, “han/hun” “prins/prinsesse” eller andre ymse ord og vendinger du måtte finne på. Da viser du bare at du ikke er istand til å respektere andre og du gjør all videre diskusjon fullstendig poengløs.
Regelrette banneord burde nesten si seg selv at man ikke skal bruke? La oss være litt naive og tro at man ikke vet det er banneord! La oss si at man er en av de som synes shemale er ett fint ord, det brukes jo i porno?(du vet, der du har ordet fra…) Vel, ord som hore, ludder, fitte, feit, minipikk +++ brukes også i porno, men de fleste skjønner at disse ordene ikke er ok. Det samme går for ladyboy, heshe, boycunt, dickgirl og andre flotte ord sexkunder og porrkikkere klarer å komme på.
Noen liker å hevde at jentene i Thailand kaller seg for ladyboys, så det må jo være greit? For det første, har du fysisk spurt noen om de omtaler seg selv på denne måten? Svarte de ja? Tror du kanskje det har noe med at de lever av prostitusjon og derfor må tilpasse seg kundenes ønsker for å tjene mest mulig penger? Penger som brukes på hormoner og kirurgi så de kan leve det livet de vil. For det andre, er pornografi og sexindustrien virkelig det du vil ha som mal for hvordan du skal forholde deg til verden? (Fun fact, pornoindustrien beveger seg vekk fra disse nedverdigende begrepene, fordi de har innsett hvor ufint og skadelig det er)
Men ja, det finnes de som definerer seg selv som ett av disse banneordene, men det gjelder kun den individuelle person, og det gjør det fremdeles ikke lov å bruke de ordene med mindre du får ettertrykkelig lov, og selv da gjelder det kun den ene personen.
Ordet “transe” er også litt spesielt, mange cis personer bruker dette om alle trans*personer, men det er feil. Ordet transe er ett stigmatisert og negativt ladet ord gjerne brukt om mannlige transvestitter. Noen av dem prøver å ta tilbake ordet og endre ladningen i det. Men det gjør det fremdeles ikke greit for deg å bruke det! Med mindre du er en selv, så ikke bruk ordet. (På samme måte som at med mindre du er mørk i huden kan du ikke bruke et visst ord på n.) Dette fordi disse ordene er blitt brukt til å undertrykke, umennskeliggjøre og nedverdige.
“Men altså, Christine, nå er jeg skikkelig forvirret altså, hva skal jeg kalle disse menneskene da???”
Tja, veit ikke helt jeg, hva med navnene deres?
Kilder:
Rapporten alskens folk: http://www.bufetat.no/PageFiles/8628/Alskens folk Endelig rapport, 14. januar 2013.pdf
Fikk denne kommentaren for en stund siden her på bloggen. Den er fra min fetter. Jeg mener det er viktig å synliggjøre alle holdninger, istedetfor å begrave de. Jeg har intet ønske om å adressere kommentaren, men dere kan dømme for dere selv.
Så… Idag skal vi ta for oss noe artig, nemlig toaletter! (Vi skal også operere utifra ett cis-syn på verden hovedsakelig i dette innlegget. Til de som ikke vet hva jeg mener med “cis/cisperson”, så er det når ens egen oppfatning av ens kjønn matcher kjønnet man ble gitt ved fødsel)
Dere forstår barn, i dagens samfunn opererer vi vanligvis med tre typer offentlige toaletter: “herretoalett”, “kvinnetoalett” og “handicaptoalett”. (Det finnes unisextoalett også altså, de er awesome!) Og fordi toalett er ett langt ord, så kommer jeg også til å bruke ordet “do,” selv om det er mindre classy.
Noen hadde nemlig en fantastisk idé på ett tidspunkt! At utifra hvilket kjønn man var(av de to jeg antar man delte inn i på den tiden), så skulle man da kunne gjøre sitt fornødende sammen med andre av samme kjønn. Og etter en stund fant man ut at de med handicap av noe slag skulle også få sin egen do. Men disse trengte man gjerne ikke dele inn i kjønn. At handicapdoen er “kjønnsløs” skyldes nok i hovedsak at man gjerne kun har en do for handicappede, mens de to andre har plass til fler enn én av gangen.
Det vi skal fundere på er logikken bak utsagnet “Transkvinner burde ikke få bruke kvinnetoaletter før de er kjønnskorrigert” (Merk at jeg har pusset litt på setningen så den ikke skal fremstå så grotesk som den gjerne pleier å være). Har også hørt andre variasjoner, og om transmenn, men oppfatter ikke at jeg ser disse like ofte.
Jeg har sett flere bakgrunner for dette utsagnet, og diskutert en del av de også. Én som er særdeles ugrei er denne: “Om man slipper mennesker med penis inn på dametoaletter risikerer man at kvinnene på toalettet å bli voldtatt!” (Viktig å merke at her menes det mennesker med penis som fremstår/identifiserer som kvinner, og de sier gjerne at det samme om garderober)
Her skaper man en automatisk frykt mot alle med penis, at alle med penis er en potensiell overgriper. Det er forsåvidt sant, men det gjelder også andre veier, altså mennesker med vagina eller annet. Men risikoen for overgrep er ikke høyere om man slipper mennesker med penis inn på en kvinnedo, det er ikke kjønnsorganet som styrer om personen er en overgriper, den delen skyldes hjernen.
La oss snu litt på dette, du føler seg som en mann, du tenker som en mann, og kanskje du kler deg eller ser ut som det folk oppfatter som en mann, men allikevel er det noen som mener at “Nei! Du MÅ bruke toalettet for kvinner!” Ville du da vandret lydig inn på kvinnetoalettet? Ville du følt deg komfortabel der? Eller ett annet scenario: Jeg kommer trippende inn på herredoen, stiller meg mellom guttaboys i urinalen og “later vannet”. Ville dette vært ok? De fleste ville nok tenkt, “Det der var spesielt”. Men noen reagerer også veldig stygt.
For det finnes steder hvor det er bestemt ved lov, at man skal gå på herre/kvinnetoalett avhengig av hvilket kjønnsorgan man er utstyrt med. Så skal man da følge loven, og risikere trakassering, ubehagelige situasjoner og potensielt juling eller værre? Noe man allerede gjør uansett hvilket toalett man velger, når man fremstår på en måte utenfor det normative synet på kjønn? Skulle noen få en anelse at jeg ikke ble født som det man vanligvis anser som “kroppslig kvinne”, så kan jeg fort befinne meg i en heller ugrei situasjon.
For å mimre litt, det var en periode, hvor jeg fremstod veldig androgynt. Androgynt er når man fremstår med uklar eller tvetydig sosial kjønnsidentifikasjon. Altså, det var vanskelig å se om jeg var mann eller kvinne. Dette var i “mellomfasen”, hvor jeg beveget meg med små steg fra mannlig uttrykk til kvinnelig, og ikke alltid brukte sminke eller “dame”klær. Fikk det bekreftet titt og ofte da folk gjerne surret da de snakket om meg. “Skal vi se, dette var hennes, eh, hans, eh…oooooog det var ditt ja!” kunne jeg gjerne høre i kassa på butikker da kassereren hadde problemer med å skille mellom mine, og neste kundes vare.(Bruk skillegreiene folkens!) Denne fasen er trøblete i utgangspunktet, folk stirrer, man er usikker, angst, osv osv osv…
Ett av de største problemene med denne perioden, var toalettbesøk. Hvilken skulle jeg bruke når jeg presenterte meg på denne måten? Skulle jeg gå på herredoen? Hvor jeg ikke følte at jeg tilhørte, og risikere en kjip situasjon om jeg skulle treffe på ugreie individer? Eller kvinnedoen, som føltes “riktig”, men hvor jeg fremdeles risikerte en kjip situasjon?
Resultatet ble som oftest at jeg valgte handicapdoen, om den fantes. Den var nemlig kjønnsløs! Jeg følte riktignok at jeg måtte rettferdiggjøre dette valget for meg selv. For dette var jo en do laget for mennesker med spesielle behov for slike fasiliteter, og jeg hadde jo ett spesielt behov, nemlig å ikke få ansiktet mitt ommøblert! Riktignok fikk jeg ett grusomt stygt blikk av en person i rullestol idet jeg kom ut fra en slik do en gang, men det kunne jeg leve med.
Men tilbake til utsagnet! “Transkvinner burde ikke få bruke kvinnetoaletter før de er kjønnskorrigert!” Er dette egentlig ett problem? Når vi har kjønnsdelte toaletter, skal ikke da kvinner bruke kvinnetoalettet fordi de ble født med noe som tradisjonelt anses som mannlig? Skjegg anses også tradisjonelt som “mannlig”, skal ikke kvinner med antydning til bart få benytte kvinnetoalettet? Eller kvinner med høy testosteronproduksjon? Er det bilde av en penis og en vagina på toalettene? Eller er det bilde av en kjønnsløs person og en kjønnsløs person i skjørt?(Antar det er skjørt, kan vel være kjole/kilt/lendeklede også…) Når man først føyer seg etter to-kjønnsmodellen(mann/kvinne), skal man ikke da kunne bruke de fasiliteter man ønsker, og som føles naturlig for en selv? Hvorfor skal man i det hele tatt finne det ubehagelig at en kvinne går på en kvinnedo? Er det samfunnet sin sak hva som lurer mellom bena på det mennesket? Har du noe med hva menneskene på gata har mellom bena sine?
Jeg kan ihvertfall dele toalett med mennesker i skjørt/kjole, skotter og Tarzan, det gjør meg ingenting! Inntil vi får flere unisextoaletter ihvertfall! 😀
Ja, jeg glemte selvfølgelig helt ett av høydepunktene for uka som var! Jeg var i Blikk, norges magasin for skeive angående leiren vi skal holde for se med trans og/eller kjønnsidentitetstematikk!!! Det var litt kult! Artikkelen kan leses her: http://blikk.no/nyheter/item/9648-sommerleir-for-trans
Så langt denne uken har det skjedd særdeles lite, noe som kan skyldes at jeg er forkjøla. Idag dro også nerden bort ei uke, hjem til gamle trakter, men jeg fikk ett egg med påskegodt av henne! Awesome!^^
Så da er det bare å slappe av og bli frisk frem til fredagen. Da kommer nemlig barna! Og jeg gleder meg kjempemasse! I tillegg hjalp jeg en kompis med å flytte for noen dager siden, men jeg bidro helt ærlig særdeles lite, for dårlig form(både jogge- og forkjølelsesmessig). Men jeg sto for bil og kjøring, så noe fikk han ihvertfall ut av det, håper jeg. :-p
Går forøvrig bedre med mamma, har ikke fått vært der på noen dager nå, men prøver å sjekke status iblant.
Over til noe annet!
Jeg har blitt spurt om jeg har hørt/sett noe til min bror siden jeg kom ut til han og reaksjonen var alt annet enn heldig, og tenkte jeg kunne svare her i tilfelle det er flere som lurer. Nei, jeg har ikke hørt fra min bror siden 30.November, og ja, det er trist. Men det får bare ta den tiden det tar, jeg har så enormt mange som har reagert bra og gir meg masse støtte skulle jeg trenge det, så jeg klarer meg!
Det er heldigvis ikke mange som har reagert dårlig etter jeg stod frem, og enda færre som har luftet stemmen i negativ tone.
Det som er viktig å huske på er at ikke alle helt forstår hva det er snakk om når man har en eller annen form for trans og/eller kjønnsidentitstematikk. Noen tror at man skjuler ett helt nytt menneske, med en helt annen væremåte og andre interesser.
Andre misforstår, og tror at man skal begynne å leve som transvestitt eller Drag Queen, og da tror de gjerne også at det er på ett homofilt/fetisjeringsgrunnlag. Om dette stammer ut ifra homofobi/transfobi eller annet er ikke lett for meg å si. Men kunnskapsløshet er ett vanlig problem i dagens samfunn, man frykter det man ikke forstår. Noen klarer bare ikke la andre leve sitt liv, og la folk være folk.
Det kan være tusen forskjellige grunner til hvorfor man skal ha ett problem med hvordan ett annet menneske lever livet sitt. Noen grunner kan for eksempel være:
1. At man kun ønsker det beste for vedkommende utifra sitt eget syn,
2. eller at man har opplevd noe negativt med akkurat den gruppen mennesker,
3. eller at man frykter at man selv kan tilhøre gruppen, og skammer seg av forskjellige grunner.
Dette kan skyldes:
1. At folk som har noe imot mennesker med trans og kjønnsidentitstematikk, tenker kanskje at vedkommende vil oppleve tøffe tider, fordi resten av verden ikke vil akseptere de som seg selv, og de fleste kan jo forstå at det ville vært trist.
2. Eller, så har man hatt en uheldig hendelse med en gruppe transninjaer, hvor man ble overrasket av en gjeng maskerte ninjaer i mørk kjole, mørk stemme og høye hæler. De overfalt vedkommende på bestialsk vis og man ikke helt har kommet seg over situasjonen.
3. Man er sabla redd for at å kle seg i Drag, hoppe på ei scene med mikken i hand mens man synger varierte hits fra det skeive miljøet er sykt fett!
Uansett hva grunnen kan være så kommer vi uansett nærmere at folk sitter med mer informasjon og bedre forbilder. At mobbing, trakassering, vold og andre fy-greier forebygges og motvirkes. Og at folk flest bare gir fullstendig blanke i hvilket kjønn andre har, da det er særdeles irrelevant for den vanlige interaksjonen oss mennesker imellom.
I dag har er det 9 måneder siden jeg begynte på østrogen! Helt sykt å tenke på hvor fort det egentlig går! Forandringene har vært mange og noen svært synlige, samt at på den tiden har livskvaliteten min bli drastisk bedre! Selvsagt ikke utelukkende på grunn av medisiner, men det har vært en svært påvirkende faktor.
Så fort jeg kom igang ble jeg “bedre”, som om hodet kom i balanse. Etter en stund begynte jeg å merke effektene dette hadde, både positivt og negativt. Det er jo i bunn og grunn en andre pubertet jeg går gjennom, og de fleste vet jo hva som skjer da generelt. Svingete humør, kroppsendringer osv, og svingete humør har det til tider vært en del av. Det værste er heldigvis over tror jeg, og om jeg merker noe til det nå så er det gjerne igangsatt eksternt. Ensomhet f.eks er noe som gjør at jeg kan bli litt nedfor og gretten. Heldigvis så er jeg ikke mutters alene så mye lenger, og ikke som i romjula ihvertfall:-) Samt at det at jeg helt uten problemer kan komme meg og ut være “fri” gjør at jeg i det minste får opplevd menneske kontakt. Jeg har blitt tøffere, og mer selvsikker, eller kanskje bare tilbake til der jeg var før jeg virkelig ble tatt av min egen kjønnsforvirring, jeg er ikke helt sikker.
Jeg har prøvd å fokusere på de mentale endringene over de fysiske. Men de fysiske har også vært fremtredende. Mest av alt på overkroppen, nærmere bestem brystene. Jeg var ikke direkte flat før, sikkert grunnet overvekt og kanskje litt ekstra østro fra før, men nå begynner vi virkelig å snakke. Jeg tenker ikke legge ut bilde av de nei! :-p
Huden har også endret seg, blitt mindre grov, foruten hendene, som er stort sett de samme, men det kommer i hovedsak at jeg har brukt de mye til grovarbeid. Det er usikkert om stemmen har endret seg grunnet pillene, det sies at den kan det om man har en god biologisk predisposisjon, men hvem vet?:-p stemmen er ihvertfall mer enn lys nok og samtidig komfortabel og riktig. Jeg slipper å føle at jeg gjør den til, selv om diverse morninger er den for raspete for min smak. Det beste verktøyet for å finne riktig stemme har vært å synge, rett og slett. Det myker opp stemmebåndene og en tid så var det den eneste måten jeg kunne finne stemmen min igjen om jeg skulle ut.
Den generelle hårveksten har blitt mindre, noe som er sinnsykt deilig, hårene er ikke like grove og en del av de har blitt direkte lyse i fargen. Ansiktshår har det derimot ikke blitt mindre av, dessverre. Men der finnes jo elektrolyse.
Jeg har blitt større, og jeg mener ikke høydemessig, dette kan være ett resultat av at jeg begynte på hormoner og sluttet å røyke nesten samtidig. Men uansett så er jeg mer tilfreds med kroppen min nå enn jeg noensinne har vært!
Siden jeg ble litt fornøyd med innlegget jeg skrev for bestmedbart så poster jeg det her også.
Hei! Jeg heter Christine og er en 24(snart 25) år gammel jente, og er transkjønnet. I korte trekk betyr det at jeg tar steg, hormonelt og kanskje kirurgisk, for å rette opp kroppen min til å matche det indre bildet jeg har av meg selv. Jeg burde kanskje jogge litt også, men pytt pytt.
Greia er, mange tror at mennesker med kjønnsidentitetstematikk fetisjerer det kjønnet og tilhørende stereotypeideal, som de korrigerer kroppen sin til. At man holder akkurat dét kjønnet og tilhørende feminine artikler i så høy status at man ønsker å tilhøre de mest “kvinnelige” av kvinner, eller mest “mannlige” av menn. At jentene hopper rundt i nylon strømper, hæler og kjoler, mens mannfolka eter bark og pisser gråstein. Jeg mener at dette ikke stemmer. Selvsagt finnes det mennesker med varierende form for kjønnsidentitetstematikk, som ønsker å være übermacho eller superfemi. Men hadde disse blitt født med en kropp de ikke trengte å korrigere, ville de allikevel vært übermacho eller superfemi. Fordi det er hva de liker og føler seg komfortabel med.
Jeg liker ikke nylon… og er ikke overbegeistret for å ha på meg kjole, stiletthæler går jeg ikke med, vanlige hæler bruker jeg riktignok, men kun de som er gode å gå med. Jeg liker bil, maskineri, spill, øl og andre “manneting”. Klesstilen min er mildt sagt casual og stort sett preget av hva jeg fant i skapet den dagen. Som oftest betyr det olabukse, singlet, topp og no andre greier, om jeg er i humør. “Men hvorfor kunne du ikke bare forblitt mann?” Blir jeg spurt. Fordi jeg aldri var en mann, er det enkleste svaret. Kroppen min var ikke riktig når jeg så meg i speilet. Kropp og interesser har ingenting med hverandre å gjøre, men allikevel går det mennesker rundt og tror at det er slik.
Jeg slet lenge med mye av det samme, jeg hadde jo alle disse machointeressene, men allikevel følte jeg meg som jente. Jeg prøvde å være superfeminin, og bruke skjørt, kjole, stilett og interessere meg for mainstream mote og andre gjengse feminine interesser. Jeg knakk sammen i en blanding av latter og skuffelse da jeg så meg i speilet, det var bare ikke meg. Interessene jeg hadde skaffet meg var mildt sagt kjedelige, og jeg savnet blårøyken fra svidde gummidekk. Mote var gørr kjedelig og ga meg ingenting. Men en bakhjulstrekker som kommer sideveis i en tåke av blå røyk mens dekkene hviner, motoren bråker og publikum jubler, det ga meg alt. Jeg savnet å se hjerneløs actionfilm og diverse andre ting, bare fordi jeg prøvde å oppnå ett stereotypisk, sjåvinistisk ideal… At med kjønn følger det spesifikke klær og visse interesser.
Jeg er ei jente, en smule macho, ja, men kjønnet mitt er uansett jente. På ett tidspunkt måtte jeg selv skjønne at tankegangen jeg hadde før var feil, og noe “gammeldags”. Transkjønnethet er at ens eget mentale bilde av sin kropp og kjønn, ikke stemmer overens med en ellers grufull kroppslig realitet. Tilhørende interesser er irrelevant i sammenheng. Strengt tatt burde menneskeheten som art ha kommet lenger enn å ilegge oppgaver og interesser kun utifra hvilket underliv man er født med. Personlig ser jeg ikke relevansen mellom en kroppsdel man sjeldent ser og hvem man skal være som person. Det viktigste er uansett å være awesome!^^
Jeg har gjesteblogget litt hos Luca, han som gjesteblogget her for en tid tilbake. Ble ganske fornøyd med innlegget så Skjekk det ut: http://bestmedbart.no/2013/02/27/min-venninne-christine-gjesteblogger-om-det-a-vaere-transkjonnet-jente/
Eventuelt så poster jeg innlegget her om noen dager:-)
