At barn er uskyldig og lette å påvirke er noe de fleste vet, og noen benytter seg av.
Ett barn er ett blankt ark, og de voksne har nå fritt valg i hva slags farger de skal overøse dette arket med, slik at det blir ett fullvoksent bilde til slutt. Hvorfor er det da slik, at så mange voksne velger å fargelegge med mørke farger? Når man heller kan fylle arket med lyse fine farger og bare skyggelegge litt i kantene?
En ting er å gjøre barnet oppmerksom på hva som finnes i verden, på en nøytral måte, slik at barnet kan gjøre sine egne tanker angående emnet. Derimot så er det en helt annen ting å legge sine egne tanker i det man sier.

“Sønnen min skal faen ikke bli homse!” kan fedre spy ut, som om homofili er ett valg, eller noe man blir… På lik linje med å være transkjønnet.
“Noen mennesker liker de som er samme kjønn som seg selv!” kan man heller si.
Det er ikke slik at noen blir skeive bare fordi de har hørt om det på en nøytral/positiv måte, men det gir dem ett bredere syn på verden.

“Nei, du får ikke en dukke! Det er bare for jenter!” har jeg hørt mødre i leketøysbutikken si til sine sønner. Jeg tviler sterkt på at gutten hadde kjønn i tankene overhodet, men derimot at dukken var fin og kunne vært morsom å leke med.
Om noe frister det å spørre moren: “Hvor står det at den bare er for jenter? Eller baserer du hvilket kjønn leken er laget for utifra fargen på pakken?”.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

“Det forvirrer barn!” Har jeg også hørt nevnes, og fått imot meg selv personlig, og det er noe av det latterligste jeg vet. Barn blir ikke magisk forvirret av seg selv, utifra noe de ser som er uvandt, det er voksne som forvirrer de. Hva de voksne sier om temaet og hvordan de ter seg ovenfor det.
For å ta ett eksempel, hva om barnet ser en mann i kjole? En skikkelig “mannemann”, med skjegg og det hele, som definerer seg som mann(man kan aldri vite) som går nedover gaten i kjole. Barnet har ikke sett slikt før og tydelig preget med visdommen av at kun jenter går med kjole, spør barnet deg:
-Hvorfor gikk den mannen med kjole?
Hva du svarer nå, avgjør fargen på streken.
-Fordi han hadde lyst! Kan man svare, og da vet barnet at det er lov å gå i kjole så lenge man har lyst. Og det er jo riktig, det finnes jo ingen lov i vårt land som tilsier at menn ikke kan gå i kjole, eller andre feminine artikler.
Om sønnen din var med i butikken, og pekte ut en kjole han hadde lyst på, ville du latt han få den om det var mer igjen på klesbudsjettet?

Voksne mener og tror veldig mye, og når de viderefører sine meninger, beskjedent eller brutalt, over på sine barn, så farges barna av det, arket får en ny strek.
Hvilken fargenyanse denne streken har spiller en rolle for hvordan bildet fremstår som ferdig, og for mange mørke streker setter ett ubehagelig preg på bildet.

Selv skal jeg ærlig innrømme at jeg har hatt ett snevert syn på verden tidligere. For min del skyldtes det at det var ingen skeivhet i vår familie, samt at på skolen så fikk de som stakk seg ut gjennomgå. I tillegg kan man jo gå utifra at å være i skapet selv ikke var en heldig ingrediens oppe i alt dette. Så jeg hadde mange mørke streker, men også mye blankt, mye av arket mitt er ikke ferdig fargelagt.
Etter en stund med å tegne sitt eget bilde, ute av rekkevidde for andre, så begynner man å tenke selv, spesielt når man har følelser man ikke forstår. Og så forstår man sakte men sikkert, om man lar seg forstå, at ting kanskje ikke er så farlig allikevel.

Hva slags bilde ønsker du å være? At dine barn skal være?
Om folk kunne få huet ut av ræva og begynne å se verden slik den burde være, istedet for hvordan noen mennesker mente en gang at de ville ha den, så ville vi om få generasjoner hatt ett mye bedre sted å bo.
Men dette er nok bare en drøm, men mine barn skal alltid få ha ett åpent sinn om verdenen rundt seg, så lenge jeg klarer å holde tilbake mine meninger!