Etter å ha brukt mine 31 første leveår på å fullstendig fornekte hvem jeg er, så maktet jeg endelig å innse og erkjenne for meg selv at jeg ikke er det kjønnet jeg har fremstått som.
For meg har det å forstå at jeg faktisk er kvinne vært en nærmest umulig erkjennelse. Jeg har vært totalt blokkert for å ta til meg informasjon om det å være transseksuell, jeg ville ikke innse realiteten. Jeg kunne jo veldig tydelig se i speilet hvilket biologisk kjønn jeg var, så jeg sa til meg selv – Slutt å tull! Du blir aldri noen fullverdig kvinne uansett.
Slik levde jeg i 31 år. Men det å stifte familie tror jeg gjorde noe med meg. Kjønnsrollene ble plutselig så tydelige.
Følelsen av at jeg er jente har jeg hatt så lenge jeg kan huske. Og jeg vet nøyaktig når jeg tenkte tanken at dette er ikke noe jeg kan ignorere. Det var i påsken 2011 at jeg stod i blomsterbedet hos min far og luket ugress. Det ga meg god tid til å tenke. Og dette var en sånn opplevelse hvor det virkelig sa ”pling” og det gikk et lys opp for meg. Der og da bestemte jeg meg for at dette ikke kan fortsette. Jeg sa til meg selv – Slutt å tull! Du ER kvinne!
Det skulle gå enda 4 år før jeg også kunne leve som den kvinnen jeg er. I mars 2015 lettet jeg en vanvittig byrde fra mitt hjerte og fortalte omverdenen hvem jeg er.
Opplevelsen av å finne meg selv på nytt har vært så altomfattende at jeg har innstilt meg på en total mental reset. Min kjønnsidentitet er jeg nå helt sikker på. Men hvis jeg har klart å fornekte denne et helt liv, hva annet har jeg da fornektet?
Den reisen jeg har foran meg nå er som å bli født på ny. Jeg skal igjen la meg selv formes som et lite barn. Bare at denne gangen har jeg både språk og formuleringsevne fra fødselen av. Og ikke minst, jeg har styrken som trengs for å ikke la meg påvirke av andres forventninger.
Samtidig som jeg finner meg selv har jeg et stort behov for ikke å måtte legge skjul på noe. Verken min fortid eller nåtid. Både på riktig og gal side av loven. Derfor bestemte jeg meg for at det nå er på tide å dele av livet mitt, og startet bloggen Transfaction.
Jeg har et håp om at jo flere vi er som synes i offentligheten, jo lettere vil det være for de som kommer etter oss. For vi transpersoner er ingen homogen gruppe, vi er like forskjellige som folk flest.
I den andre delen av sin blogg-post om transfobisk vitenskap, ser Jack Molay nærmere på hvordan en forsker som Ray Blanchard har seksualisert lesbiske trans kvinners identitet. Autogynefili-teorien er et trist eksempel på pseudo-vitenskap.
I første del viste jeg at mange av vitenskapsmennene på 1800- og tidlig 1900-tall blandet sammen seksuell orientering med maskulinitet/femininitet og kjønnsidentitet. Homofile menn var feminine og transseksuelle kvinner som elsket menn ble oppfattet som ekstremt feminine menn. På en tilvarende måte ble lesbiske kvinner oppfattet som maskuline. Det er dette som kalles inversjons-teorien.
Ray Blanchard gjenopplivet denne modellen på slutten av 1980-tallet med sin idé om “homoseksuelle transseksuelle” (som egentlig er heteroseksuelle trans kvinner, ettersom de er tiltrukket av menn). Disse trans personene er bare ekstremt feminine homoseksuelle menn, hevdet Blanchard og hans tilhengere.
Men dette kunne ikke forklare at det fantes MtK trans personer som primært var tiltrukket av kvinner. Disse hadde tidligere vært klassifisert under overskriften “transvestittisk fetisjisme”. Men mange av de MtK trans personene som er orientert mot kvinner driver faktisk ikke med crossdressing, påpekte Blanchard. Det hadde han faktisk rett i.
(MtK står for “mann til kvinne” og viser til trans personer som er tillagt kjønnet mann ved fødselen men som opplever seg selv som kvinne.)
Han lanserte derfor et begrep som skulle fange alle MtK trans personer som ikke er tiltrukket av menn: “autogynefili”. “Autogynefili” kan ikke reduseres til en fetisj, sier Blanchard. Han antyder faktisk at dette er en medfødt lidelse, på samme måten som han mener homofili er medfødt.
Erotisk skivebom
De “autogynefiles” opplevelse av å være en kvinne er et resultat av en “erotisk skivebom” (erotic target location error), hevder Blanchard.
Det faktum at de har seksuelle fantasier om å være en kvinne blir dermed sett på som bevis for at dette er en mannlig seksualitet. De er heteroseksuelle menn som vil ha sex med “sin indre kvinne”, i stedet for med kvinner der ute i den virkelige verden.
Ideen om den narsissistiske trans kvinnen som er forelsket i seg selv er gammel, og er nok blitt forsterket av at MtK trans personer som elsker kvinner i større grad fortrenger sin identitet enn andre MtK trans personer. En av grunnen til dette er deres naturlige ønske om å finne kjærligheten sammen med en kvinne. Kvinner vil ikke ha feminine menn, sier stereotypene, og unge gutter blir opplært til å tro på slike myter.
Trans kvinner som elsker menn kan ofte bruke det homofile miljøet som et sted for å utforske sin identitet og seksualitet. Det er noe vanskeligere for de som er tiltrukket av kvinner.
Og ja da, de fleste “autogynefile” blir forelsket i kvinner (eller menn) “der ute”, og i den grad de ikke gjør det er det nok fordi de er så redd for å bli avslørt og såret at de isolerer seg. Blanchard ser imidlertid bort fra denne konteksten, da den er med på undergrave hele resonnementet hans.
Ettersom autogynefili er et uttrykk for en mannlig seksualitet finnes det ikke noe tilsvarende på FtM-siden, hevder Blanchard. Ingen trans personer med K i passet har slike fantasier, rett og slett fordi kvinner har en seksualitet som er helt forskjellig fra mennenes. Alle KtM trans menn må derfor være maskuline lesbiske kvinner.
Ingen bevis
Nei da, han har ikke bevis for noe av dette. Selv han innrømmer at skivebom-modellen kun er en hypotese. Men det forhindrer ikke at han og hans venner påstår at de har bevis for at teorien holder vann.
Faktum er at hans eget tallmateriale viser at det ikke er noe klart skille mellom trans kvinner som elsker menn og de som elsker kvinner. Mange “homoseksuelle transseksuelle” (dvs. streite trans kvinner) rapporterer også “autogynefile” fantasier. Mange av dem som elsker kvinner hevder at de ikke har slike fantasier.
Svarene avhenger nok svært mye av hvordan de som blir spurt tolker spørsmålene, tenker jeg. Den sosiale og kulturelle konteksten avgjør. Trans kvinner som elsker menn og trans kvinner som elsker kvinner oppsøker gjerne forskjellige miljøer, noe som gir forskjellige erfaringer og forskjellig språkbruk.
Blanchard påstår at avvikene i hans eget tallmateriale skyldes at de “autogynefile” trans kvinnene lyver. Av en eller annen grunn faller det ham ikke inn at de som elsker menn også kan lyve. Det ville nemlig ødelegge hele teorien.
Teorien er også blitt grundig falsifisert av andre forskere (se referanser under).
Faktum er at Blanchards teori er sirkulær: Den forutsetter allerede i utgangspunktet at biologisk kjønn avgjør identitet. Den forutsetter også at maskulinitet og femininitet (hva du nå måtte legge i disse begrepene) er en funksjon av seksuell orientering. De fleste som vet noe om LHBT-miljøet vet at dette ikke er riktig.
Fantasiene eksisterer
Blanchard & Co hevder gjerne at de trans-aktivistene som argumenterer mot dem narrer både seg selv og andre når de hevder at trans kvinner ikke har slike fantasier. Dette er gjerne en påstand som blir repetert av høyre-ekstremister og TERFer.
Faktum er imidlertid at ingen seriøse trans-aktivister benekter at slike fantasier finnes. Filosofen, forskeren og trans kvinnen Julia Serano kaller dem for eksempel female/male embodiment fantasies. Trans forskeren Jaimie Veale kaller dette crossgender arousal. Jeg har kalt det crossdreaming.
De fleste av de seriøse forskerne på feltet aksepterer at slike fantasier kan være et naturlig uttrykk for en fortrengt identitet. Slik jeg ser det like naturlig at en kjønnsidentitet uttrykker seg gjennom ønsket om å ha et seksualliv i harmoni med ens indre selv, som gjennom en fascinasjon for kjønnsstereotyper som Barbie-dukker eller motorsykler. Med andre ord: Fenomenet kan lett forklares uten å redusere trans kvinners identitet til en seksuell perversjon.
Og ja, det finnes sannsynligvis like mange KtM “crossdrømmere”, som MtK. Jeg kjenner mange av dem. Grunnleggeren av den amerikanske KtM-bevegelsen, Lou Sullivan, var en homoseksuell trans mann som snakket åpnet om slike fantasier. Eksistensen av slike trans menn er alene nok til å senke Blanchards teori.
Autogynefili er en pseudo-vitenskap
Så hvorfor har da teorien fortsatt makt? Svaret er enkelt: Den legger et lag med kvasi-vitenskapelig språkbruk over gamle fordommer, fordommer som har til hensikt å opprettholde gamle maktmønstre, der menn er menn og kvinner fortsatt er mykere, svakere, koseligere og mer ufarlige. Teorien gir sexistiske dogmer status som vitenskap.
Blanchard og hans supportere er drevet av forakten for feminine menn. Dette er da også grunnen til at de fortsatt argumenterer for “konversjons-terapi” for feminine gutter og MtK trans barn. De færreste leser jo dessuten Blanchards forskning og de ser derfor ikke de gapende hullene i argumentasjonen hans.
Teorien bidrar også til å opprettholde en streng binær forståelsen av kjønn. Menn og kvinner som er usikre på egen identitet, eller som har investert mye i det rådende systemet, kan derfor bruke teorien til å avvise dem som bryter med det.
Da er det ikke lenger så rart at militante, reaksjonære, religiøse fanatikere og transfobiske radikale feminister står på samme side. Hele deres verdensbilde krever at det klare skillet mellom menn og kvinner opprettholdes.
Derfor foretrekker de også denne teorien fremfor den dominerende forståelsen av trans i moderne vitenskap. De fleste som forsker på trans mener at den store variasjonen vi ser i seksualitet og kjønnsidentitet skyldes komplekse samspill mellom biologiske, psykologiske og kulturelle faktorer. Kjønnsdysfori er ikke noe man innbiller seg, sier disse forskerne, og den kan heller ikke reduseres til et spørsmål om sex alene. De fleste av kjønnsforskerne på samfunnsfagssiden avviser også den binære modellen.
Men dette blir for komplisert for fordomsfulle folk som leter etter en unnskyldning for å tvinge trans personer tilbake i skapet.
Religiøse ekstremister og militante feminister viser gjerne til forskning når de skal invalidere trans kvinner. I denne gjestebloggposten viser Jack Molay hvordan den såkalte “autogynefili”-teorien er en videreføring av den gamle patriarkalske forståelsen av sex og kjønn og hvorfor den ikke holder faglig mål.
Av Jack Molay
Tenk om alle kvinner var perverse
Forestill deg at en norsk psykolog kom ut med følgende teori: “Alle kvinner som blir opphisset av tanken på å ha sex er mentalt syke og lider av en parafili — en seksuell perversjon”.
Jeg antar at de aller fleste vil avvise en slik teori som noe som hører til i det 19. århundre og ikke 2015. Få betviler vel i dag at det er sunt for kvinner å bli seksuelt opphisset, og de fleste gir dem også ganske stort spillerom når det gjelder kreative seksuelle fantasier.
Men slik er det ikke for transkjønnede kvinner. Riktignok blir ikke kjønnsdysfori lenger regnet som en mental lidelse (kjønnsdysfori viser til den smerten som følger av en uoverensstemmelse mellom opplevd og tillagt kjønn). Men noen forskere og helsepersonell finner andre måter å invalidere trans kvinner på.
Autogynefili-teorien
Det finnes faktisk en teori som sier at at MtK trans personer som blir opphisset av tanken på å ha sex som en kvinne med en kvinnes kropp lider av en perversjon kalt “autogynefili” (autogynephilia).
(MtK står for “mann til kvinne” og viser til trans personer som er tillagt kjønnet mann ved fødselen men som opplever seg selv som kvinne. Ikke alle MtK trans personer står frem som trans kvinner.)
Autogynefili-teorien har ikke fryktelig mange tilhengere i dagens helsevesen, men mange nok til å gjøre skade. Dessuten har den ekstreme, religiøse, høyresiden oppdaget teorien. De bruker den aktivt til å forfølge og invalidere trans kvinner. Det samme gjør de såkalte TERFene (trans-ekskluderende radikale feminister).
Nå kan man jo lure på hvordan en trans kvinne skal drømme om å ha sex, om det ikke er som en kvinne med en kvinnes kropp. Men forskeren som lanserte denne teorien, amerikaneren Ray Blanchard, tar ikke det poenget. Han tar for gitt at trans kvinner er menn.
Et ektefødt barn av patriarkatet
Teorien hans kan føres rett tilbake til ideer utviklet på 1800-tallet. Dette var på den tiden vitenskapen tok over mye av seksualmoralen. Patriarker som Richard von Krafft-Ebing laget komplekse kvasi-greske termer for seksuell adferd som ikke passet inn i tidens høyborgerlige idealer. Dette var tiden da aktive og sterke menn skulle forføre passive, svake, kvinner og undertrykke ville menn i fjerne strøk.
Det var også da myten om at kvinner har meget lav seksualdrift slo igjennom. To hundre år tidligere hadde “ekspertene” sagt det motsatte: Da ble kvinnene sett på som kåte og ville vesen som måtte holdes i sjakk av beherskede, rasjonelle menn.
Men kåte kvinner skremte viktoriatidens patriarker, som foretrakk hjemmeværende, innsnørte, hustruer. Gudene vet hva konene kunne komme til å gjøre med tjenerskapet hvis de hadde slike følelser. Da var det bedre å fortelle dem at de ikke hadde noen kjønnsdrift.
På 1800-tallet begynte legene og forskerne å hevde at ekte kvinner primært var drevet av lengselen etter å få barn. Kvinner som uttrykte en sterk seksuell lyst var enten mentalt syke, horer, lesbiske eller primitive mørkhudede.
“Homoseksuelle transseksuelle”
I en verden der menn var herskere, kvinner var svake og umyndiggjorte, og kvinners seksualitet var fornektet og fortrengt, ble det imidlertid veldig vanskelig å forstå trans personer, spesielt MtK-varianten. Hvorfor i himmelens navn skulle en mann født til makt og privilegier ønske å bli en kvinne?
Med noen hederlige unntak endte de fleste forskerne opp med to forklaringer, og begge løste “problemet” ved å redusere de transkjønnedes identitet til et spørsmål om mannlig seksualdrift på avveie.
Den ene var den såkalte inversjons-teorien. Alle homoseksuelle menn var født med en kvinnelig psyke, sa professorene. Det var derfor de var så feminine og det var derfor de var tiltrukket av menn. Det vi i dag kaller trans kvinner var i følge denne teorien ekstremt homoseksuelle menn.
Noen forskere, som den langt mer vidsynte forskeren Magnus Hirschfeld, påpekte at mange homoseksuell menn ikke er spesielt feminine, og at mange lesbiske kvinner ikke er maskuline. Den slags tanker var imidlertid med på å svekke den eksisterende binære forståelsen av kjønn og seksualitet. Denne var en sentral del av det maskineriet som opprettholdt menns dominans i samfunnet. Derfor ble slike motargumenter effektivt ignorert av dem som samlet på mentale lidelser.
På slutten av 1980-tallet adopterte Ray Blanchard denne inversjonsteorien. Han hører til en tradisjon innenfor psykologien som kalles “evolusjonær psykologi”, der samspillet mellom kjønnene ofte blir redusert til et spørsmål om reproduksjon (evolutionary fitness). All seksualitet som ikke kan bidra til en videreføring av genene er en mental lidelse, i følge Blanchard.
I hans modell finner vi en kategori med trans kvinner som han kaller “homoseksuelle transseksuelle”. Trans kvinner som er tiltrukket av menn er bare ekstremt feminine homoseksuelle menn, sier Blanchard. De skifter kjønn for å forføre streite menn. De blir ikke opphisset av tanken på å ha sex som kvinner, sier han. De blir bare opphisset av tanken på å ligge med attraktive menn.
Blanchards venn og allierte, sexologen J. Michael Bailey, understreker også sterkt at disse trans kvinnene fortsatt er menn. Det er deres mannlige seksualdrift om gjør at “de passer så godt som prostituerte”, sier han (!). Men de er i hvert fall feminine menn, om ikke annet.
Fetisjister og “autogynefile” menn
Legene og vitenskapsmennene på 1800- og tidlig 1900-tall hadde et annet “problem” – et problem også Blanchard arvet. Noen av de “mennene” som kom til dem med kjønnsidentitets-problemer var faktisk tiltrukket av kvinner – eller de rapporterte om seksuelle fantasier om både menn og kvinner. Noen av dem så dessuten ikke spesielt feminine ut (noe som kanskje ikke var så rart, gitt oppdragelse og testosteron).
Inversjons-teorien kunne ikke forklare dette. På 1800-tallet og tidlig 1900-tallet ble disse derfor satt i en annen bås. De ble klassifisert som “fetisjister”. De likte jo å gå i dameklær, disse “mennene”, og noen ble til å med seksuelt opphisset en femme. Dette ble derfor sett på som en kompleks form for kles-fetisj.
Igjen var det forskere som protesterte. Hirschfeld påpekte at det her ikke bare var snakk om en fascinasjon av klær, men svært ofte et ønske om å ha en kvinnes kropp og leve en kvinnes liv. De seksuelle fantasiene var bare en liten del av deres opplevelse av å være kvinne. Fetisj-forklaringen holdt derfor ikke mål.
Det hjalp ikke. Etter andre verdenskrig fikk Freudianerne mer og mer makt, og de elsket fetisj-teorien. De forklarte fenomenet med for sterke mødre eller for svake fedre, ødipus-komplekser og innpreginger. Og om ikke én forklaring passet, kunne de alltid komme på en annen.
De behandlet pasientene med tvangsinnleggelser, kalde avrivinger, elektrosjokk og medisiner som førte til kvalme og oppkast. Men denne formen for tortur virket like lite på trans kvinner som på homoseksuelle menn. Ingen ble “helbredet.”
På 1970 og 80-tallet var det flere og flere som påpekte at Freudianerne ikke hadde virkelig vitenskapelige bevis for noen av de forklaringene de kom med. Ray Blanchard kom derfor opp med sin ?autogynefili?-teori som en erstatning for den meget svekkede fetisj-teorien.
I dag blir det et gjesteinnlegg om Rikshospitalet skrevet av “Anonym”.
Rikshospitalet har fått masse negativ omtalelse om seg. Men det har de seg selv å takke. De har en så kalt “One size fit all” system. Det vil si at en må følge riksens fordommer om kjønnsroller osv for å få behandling, eller så får en glemme det.
* De som ikke får F.64.0 får ikke noe form for behandling
* Det er enten å ta alt riksen tilbyr, ellers får du ingenting
* F.64.0 blir sett på som en mental lidelse av riksen
* En risikere å måtte kvitte seg med deprasjonen før riksen vil undersøke deg videre
* En er nødt til å ha utdanning og være i jobb. Uføretrygde får ikke behandling, heller ikke deprimerte.
* Det er krav på å steriliseres for å endre jurdisk kjønn.
(Bloggerens anm: Iblandt så gjør Frode Øverli sine skriblerier seg for gjeldende til at jeg ikke kan dy meg.)
Det er ubegripelig at vi ikke har kommet lengre i 2015. Dette er snakk om mennesker. Det kunne vært deg eller dine kjære. Disse menneskene i denne minoriteten må ofte gjennom diskriminering, smerter over kroppen sin, deprasjoner og angst over å bli avist av både nære og samfunnet. Å bli født slik er ikke noe de har valgt. Men alikevel blir mange av dem avist og ikke trodd. At rikshospitalet oppfører seg sånn som de gjør viser at det er noe som svikter. Mennesker som har behov for kjønnskorrigerende behandling fortjener like god helse som alle andre. Men det forstår tydeligvis ikke helsevesenet.
Det Norge holder på med er skremmendes. Riksen krever at de som søker behandling skal gjøre alt som riksen krever for å endre jurdisk kjønn. Men hva er hensikten? Staten betaler all behandlingen. Staten kunne ha spart flere tusen kroner pluss mange andre ressurser hvis en med diagnosen F.64.0 ikke har lyst på operasjon. Å kreve at folk skal legge seg under kniven er både overgrep og sløsing med ressurser. Og ikke minst så ville sykehuset spart masse tid hvis ikke riksen hadde disse umennesklige kravene. En operasjon kan vare i flere timer.
Alle mennesker er forskjellige og har ulike behov. Noen i denne gruppen trenger bare hormoner, mens andre har behov for operasjon i tilegg. Men riksen har fordommer og “One size fit all” system. De mest kjente kravene dems er:
* Du skal føle deg fanget i feil kropp i tidlig barndom.
* Du skal være typisk jentete eller guttete – følge typiske kjønnsroller.
* Du må hate kjønnsorganene dine så mye at du vil opereres.
Å gi alle pasienter lik behandling er noe som skurrer. Hvis vedkommede trenger behandling for noe annet, tilpasses det til hver enkelt. Men med transkjønnede funker det ikke slik. Rikshospitalet tilbyr bare en type, noe som ikke er godt nok. Noen frykter riksen fordi at de har behandlingstilbud som ikke passer dem og andre unngår riksen på grunn av lange køer. Enkelte får behandling andre plasser som f.eks via internett eller i utlandet. Andre får ikke, noe som kan ende med selvmord.
Høsten 2015 starter Sex og samfunn, senter for ung seksualitet opp samtalegrupper for unge opp til 25 år. Målgruppen er unge med utfordringer knyttet til trans/kjønnsidentitet.
Oppstart i uke 36, onsdag den 2 september fra kl 17.00-19.00. Gruppen vil gå over 6 ganger hver 14. dag i lokalene til Sex og samfunn, adresse Trondheimsveien 2 Oslo.
Gruppen ledes av tre sykepleiere med spesialisering innen psykiatri, kognitiv terapi og sexologisk rådgivning. De har god kompetanse og erfaring med spørsmål rundt kjønnsidentitet og kjønnsmangfold.
Målet er at unge skal møte andre i lignende situasjon for å dele erfaringer. Det vil også gis en del informasjon og vi vil få besøk av fagpersoner innen feltet.
Sex og samfunn har tidligere arrangert samtalegrupper med positive tilbakemeldinger fra de som deltok.
Her er noen av temaene som tas opp:
Aksept.
«Passering» – hvordan bli oppfattet som det kjønnet en identifiserer seg med? Navn, klær, hår, bruk av toalett/garderobe osv.
Psykisk helse – hva gjør vi når livet er vanskelig?
Helse – hvordan ivareta kroppen når kroppen er «feil»?
Selvbestemt seksualitet – du bestemmer selv over egen kropp, seksualitet og kjønnsuttrykk.
Annerledes – kan det være positivt å skille seg ut?
Hvor få den hjelpen du trenger?
Hva gjør du når du ikke får den hjelpen du trenger?
Ved spørsmål eller påmelding kan du ringe 22993900 eller sende mail til [email protected]
Det har vært en lang sommer, og eldstemann på 2,5 år har tilbrakt store deler av sommeren i Elsa-kjolen sin. Frost er yndlingsfilmen, Elsa er en dronning som kan lage snø, og kjoler er så fine når vi snurrer rundt i ring. I dag hadde eldstemann første dag i ny barnehage, og da vi skulle kle på oss, kom selvfølgelig spørsmålet:
“Kan jeg få ha på Elsa-kjolen?” (Vi har snakket mye om å be pent om ting i sommer!)
Problemet er bare at eldstemann er en gutt. Det vil si, det er det vi har antatt siden fødselen i alle fall. Sannheten er jo selvsagt at dette vet vi egentlig ikke noen ting om. Det er opp til folk selv å bestemme om de er det ene eller det andre (eller begge deler, eller noe annet). Jeg kom over en liten tankevekker på nettet her om dagen, som enkelt oversatt lød slik:
“Velg farger til barneklærne så fremmede kan vite hvordan kjønnsorganene til barnet ditt ser ut.”
-Vel, når vi sier det sånn, så høres det ganske idiotisk ut, ikke sant? Likevel er det slik vi lever. Vi antar en hel masse ting på grunnlag av hva vi tror vi ser.
Vel, slik tenker jeg om dette i alle fall. Jeg vet at mange andre, kanskje de aller fleste, ikke tenker helt slik på det. De fleste tenker nok at gutter er gutter og jenter er jenter, og at det fins noe slikt som kropper som med den største selvfølgelighet hører til henholdsvis gutter eller jenter.
Jeg en skeiv mamma selv, og jeg har erfaring med at det kan koste å skille seg ut. Det koster å være annerledes, fordi reaksjoner fra andre kan såre, forvirre, skremme og påføre deg skam. Jeg vet også litt om hvordan folk flest tenker om de som ikke følger normene for hvilket kjønn du skal identifisere deg som. Eller hvilket kjønn du skal forelske deg i. Holdningene er i ferd med å bli bedre, men vi har fortsatt langt igjen.
Vi har fått kommentarer fra andre barn i sommer om at det er veldig rart at en liten gutt er så glad i Elsa. Da har jeg i det minste vært sammen med han, og vi har kunnet prate sammen om det. Dette er den første dagen i en helt ny barnehage, og jeg vet for lite om de andre ungene og de voksne i barnehagen til at jeg tør å sende avgårde en gutt i kjole. Hvordan vil de tolke det? Hva vil det gjøre for ungen min at det blir førsteinntrykket? Vil noen reagere på måter som er ubehagelige for han?
Jeg ønsker at ungen min skal vokse opp med minst mulig skam for å være den han er. Derfor er det sårt for meg at jeg selv faktisk ofte er den som begrenser utfoldelsen og kreativiteten hans. For meg spiller det ingen rolle hva slags kjønnsidentitet eller hvilken seksuell legning hen får. Jeg har heller ikke noe behov for å prøve å tolke hva det betyr at eldstemann er så glad i å gå i kjole. Han kan få lov til å definere seg selv når han er klar for det. Hans største interesser er store kjøretøy og fine kjoler. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal framelske det første med den største selvfølgelighet, men ikke det siste? Likevel er det ofte slik det blir. Og jeg blir lei meg hver gang.
I dag sier jeg:
“Det er ikke så veldig praktisk med kjole i barnehagen. Vi tar på shorts og t-skjorte, synes jeg.”
Samtidig vet jeg inni meg at hvis eldstemann hadde vært ansett som jente ved fødselen, ville hun selvfølgelig få gått i barnehagen i kjolen. Så hvorfor kan han ikke få ha på seg yndlingsplagget sitt, bare fordi vi antar at han er gutt? Det hjelper å føle seg fin i tøyet når vi skal gjøre noe helt nytt og kanskje litt skummelt. Som å starte i ny jobb, på skolen – eller i ny barnehage.
Når vi kommer til barnehagen, går det selvsagt en hel masse jenter rundt i kjoler. Jeg lurer på om han tenker over at en del av barna får gå i upraktiske, men fine, kjoler – men ikke han.
Sånn vurderte jeg altså kjolespørsmålet i dag. I morgen er en ny dag, kanskje vurderer jeg det annerledes da?
Så mange mennesker. Der ute. Som tror jeg suser rundt på hver eneste cafè i Haugesund. Og diskuterer brystspreng. Ammeinnlegg. Søvnmønster. Strømpebukser…
De tror. De antar. De definerer. De klarerer. Diskuterer. Bagatelliserer. Forlanger.
Jeg er lei. På mange måter. Samtidig er det et interessant paradoks – det faktum at noen kan definere andres tid. Den tiden som skal speile et smilende spedbarn som sover søtt, og lykkelige foreldre med korrekte rammer.
Nå skal jeg fortelle deg sannheten. Sannheten fra mitt eget liv. Sannheten fra mitt eget perspektiv. Det blir kanskje ikke like vakkert som ukebladene og mammabloggerne skriver det, men jeg legger ikke skjul på at dette er sannheten fra et «random» døgn. Et døgn fra en tid hvor svært mange tror du har all tid til overs. La meg knuse teorien om denne euforien.
19.00. Så segner det på. Er det ikke det vi sier a`? Beibien sitter i stolen sin på kjøkkenet etter noe som virker som en lang dag, men med timer som bare forsvant. Jeg skal røre sammen grøt til poden. Hen skjønner at det skjer noe. Hen kjenner igjen skålen. Skjeen. Pakken med grøtpulver. Så da passer det å sette i gang med å lage kjeftelyder av utålmodighet og akutt sult, slik at mor begynner å svette og strever med å få riktig konsistens!
19.05. Grøten er klar. Beibien kan endelig mates, og hen sluker det rått!
19.15. Badebaljen fylles opp. Beibien bader.
19.30. Beibien legges i sengen sin. Hen vil ikke ligge i sengen sin. Beibien blir fornøyd når man skrur på fulgelyder. Da går det et kvarter og så sovner beibien.
19.35. Klesvasken rekker opp til taket. Hvorfor gjorde jeg ikke noe med dette før? Jeg setter på klesvask. Sorterer resten av klesvasken. Bodyer med bæsj på. Bodyer med grøt på. Bodyer med middag, og bodyer med gulp. Og så en liten andel av fars og mors tøy – med enda mer gulp.
19.50. Beibien knirker. Hen har mistet tutten sin. Jeg leter etter tutten. Beibien har rotet den bort. Finner en ny tutt og gir den til beibien.
19.55. Telefonen ringer. Det var visst viktig. Må ta denne.
20.33. Samtalen avsluttes. Så viser det seg at oppvasken flyter over. Tar ut ren oppvask fra maskinen. Setter inn skitten oppvask. Vasker opp gryter og annet som ikke går inn. Tar en sveip over kjøkkenbenken.
21.15. Dustevalpen har vært ett minutt uten oppsyn og har veltet en stor palme og gravd et fint stort rede hvorpå den har rullet seg godt. Oppdager at jeg har oppdaget det og grafser med seg en stor munnfull som den slipper fint gjennom leiligheten – litt etter litt – mens den løper rundt. Løper for å fange dustevalpen. Får fatt i den og setter den midlertidig i buret. Bretter opp armene og finner frem støvsugeren. Birken sitter og betrakter det hele. Rolig. Uten skyld. I en tilstand som minner om katatoni.
21.30. Hybelkaniner av hundehår fra dagen som har gått må sveipes opp.
21.50. Kjenner tretthetsfølelsen sige på, men nå må regninger betales, mailer besvares.
22.30. Beibien knirker. Beibien er tørst. Hen får vann fra tutteflasken på nattbordet. Finner ikke den andre tutten. Finner en tredje og stapper inn.
22.40. Kjenner eimen av gulp på hud og i hår. Tar en etterlengtet dusj.
23.00. En haug med nyvaskede klær skriker etter å bli lagt sammen. Orker ikke. Må legge meg. Bare fire timers søvn sist natt. Dustevalpen og Birken må ut og tisse på gresset.
23.45. Rett før jeg sovner. Beibien knirker. Hen er sulten. Beibien løftes opp i sengen og kobles til puppen. Beibien pupper i 10 min og sovner igjen.
02.15. Beibien vil ha den andre puppen. Må snu meg. Beibien kobler seg til puppen.
02.45. Våkner av at beibien klorer på ryggen. Tror først det er en pusekatt, men det var visst bare beibien.
03.10. Får en fot i trynet.
04.00. Beibien savner tutten sin. Finner ikke de tre andre fra sengen. Finner en ny til beibien.
06.00. Har glemt å skru av vekkerklokken. Den ringer. Beibien våkner og mener dagen skal starte. Prøver å overbevise beibien i en time om at dagen slett ikke har startet. Til ingen nytte. Oppdager at trettheten i natten har sørget for at amme-bh’en ikke er lukket på noen av sidene og begge puppene er fri.
07.00. Står opp med beibien. Kler på meg det første jeg finner. Slipper dustevalpen og Birken ut på plenen. Legger beibien i den store blå bingen. Beibien vil ikke være alene i bingen. Beibien vil heller sitte i bæresele på ryggen og betrakte alle gjøremål. Finner frem skålene til dustevalpen og Birken som skal spise frokost. Med beibien på ryggen.
08.00 Setter beibien i stolen for å pusse tennene. Beibien kjefter.
08.15. Beibien vil opp på ryggen. Setter beibien på ryggen mens jeg fanger opp alle knottene som dustevalpen og Birken ikke spiste til frokost. Beibien sovner bakpå ryggen. Prøver å legge beibien i bingen. Dette liker ikke beibien og blir illsint. Kobler beibien til puppen. Beibien sovner.
08.30. Prøver å skrible ned planen for dagen. Handle melk, vaske Land Cruiseren (som ikke er vasket på 7 måneder), tørke klær, legge sammen klær. Gå en lengre tur med dustevalpen og Birken. Handle inn maurmiddel. Fjerne vepsebolet ved ytterdøren. Olje terrassen.
08.45. Beibien våkner. Dustevalpen har hatt et uhell på gulvet. Dustevalpen har samtidig duppet potene sine i uhellet og løper rundt på hele parketten med våte poter. Løper fra bingen for å fange dustevalpen mens beibien får akutt seperasjonsangst og setter i et vræl. Stenger dustevalpen inn i buret for å tørke opp og vaske gulv – med beibien på ryggen.
09.00. Slipper dustevalpen ut igjen. Birken følger etter. Birken skal tøffe seg. Dustevalpen skal tøffe seg mer. Birken og dustevalpen sloss i sofaen, i gardinene, på parketten, mens jeg gjør et forsøk på å lage meg litt frokost. Frokost må utsettes – går for lang tid. Tar et glass melk i stedet.
09.15 Beibien betrakter slosskjempene og blir rød i ansiktet med jevne mellomrom. Beibien har bæsja. Stenger dustevalpen inn i buret et øyeblikk for å skifte bleie. Oppdager at beibien har bæsj opp til nakken. Vasker hele beibien, som for øvrig ler og åler seg som en makk på stellematten. Tar med beibien inn på soverommet for å finne ny body.
09.25. Babyen gulper massivt på den nye bodyen og strømpebuksa. Tar beibien inn på soverommet igjen og leter frem ny body og strømpebukse. Beibien blir stille, med unntak av få knuff. Beibien var ikke ferdig å bæsje. Tar beibien på badet og fjerner gulpebody og –strømpebukse. Skifter bleie mens beibien ler og fekter med armene og får bæsj på armene. Vasker hele beibien og tar på nok en ny body og strømpebukse.
09.45. Gjør klar hunder og beibi for å gå ned å vaske Land Cruiseren. Utenfor blokka. Setter på seler og bånd på Birken og dustevalpen. Kler beibien. Leter frem vaskeutstyr. Beibien har lyst på melk. NÅ! Setter meg ned og ammer beibien.
10.15. Beibien er superfornøyd. Birken og dustevalpen er utålmodige. Fester beibien på ryggen, tar hundebåndet i ene hånda, bøtta i den andre og går ned fem etager. Finner frem vogn til beibien, kjører Land Cruiseren frem, fester Birken og dustevalpen ved gresset. Beibien koser seg i vognen. Birken og dustevalpen uler etter pusekattene i borettslaget.
10.30. Beibien vil ikke sitte i vognen mer. Beibien vil sitte på ryggen. Skrubber Land Cruiseren med beibien på ryggen.
10.45. Mingler med naboen som er entusiastisk over hvor lurt det er å vaske sin egen bil. Naboen har et langt foredrag. Beibien liker ikke foredraget og begynner å kjefte.
11.05. Naboen går. Endelig. Fortsetter å vaske Land Cruiseren med humpebevegelser for å «please» beibien. Nye naboer kommer forbi. Nytt foredrag begynner mens jeg skrubber Land Cruiseren med humpebevegelser.
11.20. Naboene går. Endelig. Beibien er utålmodig. Setter beibien i bilsetet og skrur på Snipp og Snapp. Beibien ler og koser seg. I 10 min.
11.30. Beibien vil opp på ryggen igjen. Eller vil hen egentlig det? Setter meg ned på fortauskanten og slipper frem puppen. Kobler beibien på. Beibien pupper i 10 min og sovner søtt.
11.45. Legger beibien i vognen. Forsiktig, forsiktig! Det liker ikke beibien. Vugger beibien frem og tilbake. Men beibien var ikke trøtt. Setter beibien på ryggen igjen og fortsetter bilvasken med humpebevegelser.
11.50. Beibien sovner bakpå ryggen. Vasker litt til. Tar beibien forsiktig av ryggen og legger den i vognen. Det liker ikke beibien. Kjører vognen rundt på parkeringsplassen mens Birken og dustevalpen piper i kor.
12.10. Endelig sover beibien. Fortsetter å vaske Land Cruiseren. Birken og dustevalpen graver i bedet. Spyler med slangen på Birken og dustevalpen. Dustevalpen ruller seg i bedet.
12.30. Endelig ferdig. Trodde jeg. Birken og dustevalpen gnir seg inntil Land Cruiseren fulle i mold. Spyler Land Cruiseren en gang til og vasker kjapt over med svamp.
12.40. Beibien har sovet 30 min og er våken og klar. Beibien vil opp på ryggen. Land Cruiseren har tørket på ene siden, så jeg boner den med voks. Med humpebevegelser.
13.10. Land Cruiseren er endelig ferdig. Setter den på plass. Pakker sammen hunder, beibi og utstyr. Går ned i garasjen med vognen. Drar hundene med opp 5 etager.
13.30. Setter dustevalpen i buret sitt. Kommer plutselig på at jeg ikke rakk frokost. Spiser et knekkebrød med skinkeost. Pakker bleiesekken og kjører av gårde. Går innom Felleskjøpet, XXL, Rema 1000. Med beibien på ryggen.
15.00. Kommer hjem til to logrende firbeinte. Setter fra meg varene. Putter bånd på dustevalpen og Birken og går en lang tur. Dustevalpen terger Birken, og Birken er opptatt med å tisse og bæsje over alt. Plukker opp bæsj. Med beibi på ryggen. Beibien sovner.
16.15. Kommer hjem. Beibien våkner. Kommer på at varene må i kjøleskap. Slipper hundene inn i huset og begynner med vareopprydning. Setter på litt middag til beibien. Putter beibien i stolen sin og skal til å servere middag. Dustevalpen har rømt av gårde med tutten til beibien. Den er nå halvspist. Putter dustevalpen i buret og gir beibien middag.
17.00 Far ringer og spør hvordan det står til hjemme. Etter forholdene – bra. Som vanlig. Far forteller at han elsker mor før han legger på. Det var koselig.
17.10. Kommer på at det er våte klær i vaskemaskinen. Setter på en tørketrommel og plukker ut de tørre. Setter på ny klesvask. Med beibien på ryggen.
17.20. Legger meg i bingen med beibien. Spiller gitar for beibien. Beibien vil bare høre «Ri ri på islandshest». Prøver å synge «Lille Petter edderkopp». Da kjefter beibien. Spiller «Ri ri på islandshest» 22 ganger. Da ler beibien. Later som om jeg skal spise beibien. Later som om beibien er en pølse som må rulles inn i et teppe-pølsebrød. Beibien ler. Får en mail. Leser den. Viktig. Må besvares. Beibien kjefter. Legger fra meg mobilen og leker pølsebrød-leken igjen. Beibien blir fornøyd igjen.
18.00. Lurer på om beibien vil hjelpe til med å legge sammen klær. Det vil hen. Setter beibien i stolen sin og serverer hen kjøkkenredskaper. Beibien klasker med kjøkkenredskapene i ren ekstase. Jeg legger sammen klær.
18.30. Kun halvferdig med sammenlegging av klær, men nå er det tid for beibi-grøt. Lager grøt til beibien, mens beibien ser på. Beibien blir utålmodig, for hen vet hva skål, skje og grøtpakke betyr. Beibien kjefter og smeller fordi det ikke går fort nok. Mammaen svetter.
18.40. Grøten er ferdig. Beibien sluker grøten. Beibien er storfornøyd.
18.50. Lager spa til beibien. Som vanlig. Fyller opp baljen, skrur av lyset, tenner telys, skrur på regnbuelampen. Setter på Arne Nordheim på Spotify. Beibien koser seg i baljen. Beibien synes vannet skal ligge på hele golvet istedenfor i baljen. Birken og dustevalpen mener stellematten er deres liggeplass og at baljen er deres drikkeskål.
19.00. Beibien løftes opp fra baljen. Det var ikke hyggelig, synes beibien. Men beibien får en våtserviettpakke og synes det er helt greit. Beibien må smøres med krem og få på ny body.
19.15. Beibien kobler seg til puppen i mor og far sin seng. Pupper i 2 min, men vil heller leke og tulle med puppen. Beibien flyttes over i sin egen seng. Skrur på fuglelyder og kobler tutten til beibien. Beibien koser seg i 10 min og sovner.
19.30. Gjør klar til å olje terrassen med babycall rundt halsen. Setter dustevalpen og Birken i bånd. Rydder bort store møbler. Koster godt. Begynner å olje.
19.50. Naboen og hunden kommer innom for å erte dustevalpen og Birken. De koser seg i et kvarters tid, før babycallen uler. Sier hadet til naboen og går inn en tur. Beibien savner tutten sin. Finner ikke tutten blandt kosedyrene. Finner en ny og dytter inn. Går ut igjen og fortsetter å olje terrassen.
19.55. Birken og dustevalpen slikker på oljen. Jager dustevalpen og Birken opp på gresset igjen.
20.45. Endelig ferdig med å olje terrassen. Tar inn Birken og dustevalpen.
21.00. Når spiste jeg sist? Finner frem frokostblanding og melk. For sliten til å lage noe som helst. Sluker maten.
21.05. Kommer på at det er våte klær i vaskemaskinen. Setter på en ny tørketrommel. Tar ut de tørre. Setter på en ny klesvask. Fortsetter klesbrettingen jeg stoppet opp i.
21.35. Beibien knirker. Lytter godt etter. Går inn og ser. Tutten er fremdeles tilkoblet. Snur dyna og går ut igjen for å legge på plass dagens bretting. Tørker baderomsgolvet for badevann, og tar proppen ut av baljen.
22.00. Setter meg ned i sofaen. Tar opp nettbrettet. Birken og dustevalpen må tisse. Slipper ut Birken og dustevalpen.
22.15. Jeg trenger en dusj. Og hårene på leggene og bikinilinja er blitt tettere enn amazonas regnskog. Jeg skulle betalt et par regninger. Jeg skulle sortert i Anna sitt klesskap. Jeg skulle vært innom mine foreldre på besøk litt oftere. Jeg skulle vært flinkere til å ta meg tid til å svare på meldinger. Jeg skulle gjerne hatt råd til å reise på ferie dette året – råd og tid. Jeg burde sortert i kjøleskapet. Jeg skulle ha vært hos frisøren. Jeg skulle ha besøkt venner. Jeg skulle ha vært på treningssenteret. Jeg skulle fått sove ut. Jeg skulle ønske jeg fant tid og lyst til å lage skikkelig middag. Jeg har lyst å bake mer. Men jeg skulle IKKE sittet på cafè – for hvor finner jeg tiden til det?
22.45. Tankekjør. Jeg legger meg. Kommer borti nattbordet. Beibien våkner. God natt…
Så hvor er min mann når dette foregår? Han som er pappaen til beibien. Han er på jobb. Gjerne på døgnvakt på legevakten.
«Din mann er på jobb, og du er hjemme i permisjon. Du har jo fri. Du får jo tid til så mye. Da må det jo stilles krav til deg som ikke jobber!».
Ikke jobber… hehe. Sjarmerende uttalelse du har der.
Noen kaller permisjonstiden en 24-timers jobb. Noen kaller det et slit. Alle har rett til å definere sin permisjonstid. Jeg for min del synes det er verdens fineste «jobb». Men den krever svært mye. Den krever at jeg dusjer på gitte tidspunkter – Ikke hver dag! Den krever at jeg gir slipp på 5 timer med søvn i døgnet. Den krever at jeg setter min kropp til disposisjon når det måtte passe beibien. Den krever at jeg likevel må få til de altfor mange huslige formål – med beibien på slep. Den krever at jeg må sette til side vår førstefødte bittelitt for at tiden til beibien skal strekke til. Når du kjenner disse kravene på kroppen – rent fysisk – da kjenner du at det er en ekstremt høy pris. Men det er f*** så verdt det!
Så er det Birken og dustevalpen da. «Hvorfor i alle dager har du anskaffet Birken og dustevalpen? Tar ikke beibien nok tid?». Birken og dustevalpen. Som jeg er blitt så glad i. Jeg har bare en ting å si her, og jeg trenger ikke utdype det mer: «Hunder burde vært på blå resept».
Jeg sender meldinger til min mann. Med bilder av utviklingen til hans barn. Beibiens første smil. Latteren. Første gang h*n kryper. Når h*n kjefter. Når h*n smiler. Og min mann kommer hjem og sier; «Jeg skulle ønske at jeg kunne være der hjemme og se det med egne øyne. Alle de tingene som skjer med beibien går jeg glipp av». Jeg føler meg privilegert.
I feminismens navn gjør jeg herved mine egne prioriteringer. De som hadde glemt hvordan det var å ha beibien i hus – de om det. De som står på sidelinja og ikke vet bedre – de om det. De som hadde beibier som sov svært godt – de om det. De som definerer min tid og min beibi – Fuck off!
Døgnet er allerede for snevert med tid. Skulle noen, mot formodning, finne noen ekstra timer å spe på døgnet med – ikke nøl med å ta kontakt.
M.v.h Feministen, sosialisten, humanisten, forfatteren, vaskehjelpen, advokaten, diplomaten, megleren, pedagogen, nattevakten, svømmelæreren, leksehjelperen, sykepleieren, oppdrageren, ryddehjelpen, sjåføren, underholderen, økonomen, ‘morra’ til beibien og Anna, kona til Ola:
Jeg syns det er så dumt at én ting, kan ødelegge så vanvittig mye. Spesielt ting du ikke kan noe for selv, men som andre har gjort.
For det er noe jeg aldri har skrevet om før, og som få folk er klar over. Men jeg syns det er så viktig at folk skal vite. Ikke at det er en ting jeg veldig gjerne har lyst til å snakke om, men fordi jeg vil hjelpe andre. Og det er heller ikke noe jeg vil at folk skal gi meg oppmerksomhet for, jeg er nemlig ikke så glad i oppmerksomhet. Spesielt ikke angående det temaet jeg er i ferd med å ta opp. Det er ikke noe jeg vanligvis snakker om, men ikveld har jeg valgt å faktisk gjøre det.
(Forfatteren bak innlegget Ane Dybvadskog)
“Det anslås at det hvert eneste år er mellom 8.000 og 16 000 kvinner som blir utsatt for voldtekt eller forsøk på voldtekt i Norge”.
Det er så utrolig trist at dette faktisk er sant. At det er så mange jenter og kvinner som får livet sitt ødelagt hvert e n e s t e år. Og det er kun fordi folk ikke tar nei for et NEI.
Vi har rett til å bestemme over våre egne kropper, og vår egen seksualitet, det er en menneskerett. Voldtektsmenn bryter vår grunnleggende menneskerett, vår rett til å si ifra og vår rett til å bli hørt. Og jeg klarer virkelig ikke å forstå at det i det hele tatt er noen som vil ødelegge noen andres liv på denne måten.
9,4 prosent av norske kvinner, og 1,1 prosent av norske menn svarte at de har blitt utsatt for voldtekt minst én gang i livet. Og halvparten av kvinnene har opplevd voldtekt før de fylte 18 år. Denne rapporten ble utarbeidet av Nasjonalt Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Det står også at det ikke er mange som anmelder det, og at det er fåtallet som i det hele tatt forteller noen om det. Jeg er og var en av de prosentene som verken anmeldte det, eller fortalte det til noen. Ikke før to år senere.
Det er litt rart at her sitter jeg som 17-åring og er i ferd med å dele en veldig stor del av livet mitt til veldig, veldig mange andre mennesker. Mest trolig mennesker jeg engang ikke kjenner. Og mennesker som står meg veldig nær. Og jeg vil på forhånd si unnskyld til de menneskene som står meg nær, for at jeg ikke har fortalt det til alle, og at dere nettopp fikk vite det. Men det er fordi jeg er over den fasen hvor jeg ikke tørr å snakke om ting. For jeg har kommet meg gjennom det nå, og det var kun fordi jeg ba om hjelp. Og det er så utrolig viktig.
Jeg valgte selv å ikke anmelde det fordi det tok såpass lang tid før jeg fortalte det til noen, at jeg ikke lengre trodde det var til noen hjelp. Man blir så innestengt når noe sånt som dette skjer. Og jeg tror kanskje at den aller største grunnen til at jeg ikke fortalte det til noen før etter to år, var fordi jeg trodde dette var et tabu tema. Noe det muligens fortsatt er for noen, men det er derfor jeg velger å snakke om det. For det er ikke tabu, men det er et tema som jeg mener ikke blir snakka så ofte om som det egentlig burde blitt. Jeg ser jo ofte artikler om det i forskjellige nettaviser blant annet, men i det dagligdagse liv så er det ikke mange som velger å ta det opp.
For det er ingen som ber om det. Uansett hva man har på seg, hvordan man oppfører seg, eller hvordan man snakker, så er det absolutt ingen som ber om å bli voldtatt. Offeret gjør aldri noe galt, de som gjør noe galt er de som så absolutt skal seksualisere alt. Alt utifra de tre punktene jeg nevnte nå nettopp. Og det er så feil, og det burde absolutt ikke vært sånn. Det jeg mener med at de “seksualiserer” alt, er at jeg ikke kan gå med en utringa topp uten at noen mener jeg er utfordrende. For det var det jeg gjorde. Jeg hadde på en utringa topp på fest.
Det er også ganske viktig å snakke om at dette skjer ikke bare jenter og kvinner. Men også gutter og menn. Uansett om det er flertallet av kvinner som blir utsatt for overgrep enn gutter og menn, så må vi ikke glemme det fåtallet som blir det. For de fortjener like mye oppmerksomhet som oss jenter. Det er veldig sjeldent man ser at gutter og menn har gått ut med sin egen historie angående nettopp dette temaet. Jeg velger å tro det er veldig mye vanskeligere for dem å komme ut med noe sånt, kanskje på grunn av måten menn blir fremstilt i samfunnet. Jeg skal ikke snakke så veldig mye om det, for jeg vet ikke like mye om det heller.
Det er noen som bare forteller om det til andre med en gang, mens med noen så kan det ta flere år før de i det hele tatt forteller om det. Som sagt så blir man veldig innestengt etter noe som dette. Man begynner også å tenke at det faktisk var MIN EGEN FEIL. Det tok meg tre år å faktisk skjønne at dette ikke var min feil i det hele tatt, og det ved hjelp av veldig hjelpsomme mennesker. Mennesker som visste hva de snakket om, og visste hvordan “behandlingen” skulle gå for seg. Og jeg er evig takknemmelig for at jeg nå endelig klarer å snakke om det til andre mennesker. Selvfølgelig er det noe som følger deg for resten av livet, men man kommer faktisk til det punktet hvor det blir bedre. Det kan jeg med glede bekrefte her og nå. Og desto fortere man sier ifra til noen, jo fortere får man hjelp. Så kjære deg: BRUK STEMMEN DIN.
Nå er jeg stolt. For nå tørr jeg, nå klarer jeg, og når jeg deler dette, så har jeg gjennomført. Forbanna stolt.
Dette er et gjesteinnlegg om det å være bi, anbefales sterkt siden bi’ene gjerne glemmes!
1. En grei definisjon av å være bi: Jeg kaller meg bifil fordi jeg anerkjenner at jeg har et potensiale til å bli tiltrukket romantisk og/eller seksuelt av mennesker av flere enn ett kjønn; ikke nødvendigvis på samme måte, ikke nødvendigvis til samme tid, ikke nøvdendigvis i samme grad. (Kilde: http://robynochs.com/)
2. Det er ikke nødvendigvis slik at alle bifile liker både (cis)menn og (cis)kvinner. Selv om ordet “bi” opprinnelig henspeilet på de binære kjønnene mann og kvinne, så har ordet bifil utviklet seg og fått nye meninger i dag. Det fins mange varianter av kjønnsidentitet og kjønnsyttrykk – vi bifile har altså potensiale til å bli forelsket i, og/eller føle seksuelt begjær overfor mennesker av flere enn ett kjønn. Noen kan bli tiltrukket av folk uansett kjønn. Noen av oss bifile tiltrekkes for eksempel av kvinner og folk med ikke-binær kjønnsidenitet, men ikke trans eller cis menn. Det fins rett og slett like mange muligheter som det fins folk.
3. Mange av oss bifile opplever at vi har sterkere eller svakere preferanser for folk av ulike kjønn, som varierer over tid eller ut fra situasjon. Det som er konstant, er at vi har et potensiale til å bli tiltrukket av mennesker av flere enn ett kjønn.
4. Vi bifile kan være trans/cis menn eller kvinner, eller folk av ikke-binære kjønn. Legning og kjønnsidentitet defineres uavhengig av hverandre.
5. Ikke alle bifile har preferanser som varierer – noen av oss har for eksempel ikke noen spesiell preferanse for hvilke kjønnsidentiteter personene vi tiltrekkes av har, men er mer opptatt av personlighet. Andre liker for det meste akkurat det vi liker ved folk, uten at det varierer over tid. Vi har samme seksuelle identitet og tenningsmønster gjennom hele livet.
6. Selv om du ut fra partnerne våre i fortid og nåtid tror at du ser et mønster i hva vi foretrekker, er det ikke sikkert det stemmer. Det er mange tilfeldigheter i livet, som gjør at vi ender opp med å finne oss en eller flere spesifikk(e) partner(e) – slik er det jo for heterofile og homofile også.
7. Selv for oss som er bifile og har preferanser som varierer, er det godt mulig å være fornøyd i stabile, monogame forhold for oss som ønsker det.
8. Noen ganger er det skikkelig artig å ha preferanser som varierer mellom hvilke kjønn vi begjærer og/eller forelsker oss gjennom livet.
9. Noen ganger er det skikkelig kjipt å ha preferanser som varierer mellom hvilke kjønn vi begjærer og/eller forelsker oss i gjennom livet.
10. Noen bifile føler det er vanskelig å forene de delene av seg selv som er tiltrukket av folk av ulike kjønn. Det kan være man tenner på ulike ting sammen med folk av ulike kjønn. Kanskje handler det også om hva man “får lov til” å gjøre med folk av ulike kjønn og legninger. Det er kanskje ikke så lett for en bifil person å få muligheten til pule en heterofil cismann med strap-on hvis det er en måte hen liker å ha sex på. Det er heller ikke nødvendligvis så lett for en bifil person med mannlig kjønnsidentitet å bli pult i rumpa av en heterofil ciskvinne. Og dette er bare to åpenbare eksempler. Rommene for seksuell utfoldelse blir ofte definert i snevre rammer ut fra hvilket kjønn folk blir tilskrevet.
11. Det er viktig for bifile å ha noen å snakke åpent med, og som man kan stole på, enten det er partner, venner eller andre. Prøv å være åpen og lytte. Still heller spørsmål enn å anta at du forstår. Her er en video om støtte blant venner: https://www.youtube.com/watch?v=VYzdytktpv0&feature=share (i samme serien fins det videoer om støtte fra partnere, familie og helsearbeidere).
12. Visste du at 70-80% av bifile ikke er åpne for sine nærmeste, på jobben eller overfor venner? Å være i skapet kan gjøre kjipe ting med deg – selvforakt, usikkerhet og redsel for å bli avslørt kan dessuten gjøre at vi er kjipe mot andre. Det er ikke en unnskyldning, men det er en god grunn til å møte de åpne bifile du faktisk treffer på din vei med åpenhet og aksept.
13. Vi bifile har ikke ansvar for hva andre bifile driver med, selv om vi tilfeldigvis deler samme legning.
14. Vi blir ikke homo/lesbisk/hetero ut fra hvem vi er sammen med. Vi bifile setter stor pris på om du husker det. Det er flere anledninger enn du kanskje tror hvor vi må ta stilling til om vi skal være åpne om vår bifili. Det gjelder kanskje noe så enkelt som samtaler om tidligere forhold eller diskusjoner om kjendiser.
15. Mange av oss bifile har verken spesielt mye eller spesielt interessant sex.
16. Det er lov for heterofile cismenn å ikke anta at bifile kvinner ønsker å ha sex med dem sammen med en annen kvinne.
17. Seriøst, hva er denne fikseringen på trekanter? Vi bifile har utrolig mye annen kinky, akrobatisk og grensesprengende sex.
18. Ærlig talt, trekant med to damer og en heterofil cismann? Er det det beste du kommer på?
19. Åpne forhold og polyamorøse forhold ser kanskje ut til å være mer vanlig blant åpne bifile – eller kanskje det bare er mer akseptert i bifile miljøer. Prøv å utdanne deg på området, og forstå hva som er forskjellen på utroskap og åpne forhold.
20. Det går fint an å være bifil og aseksuell; vi bifile kan være romantisk tiltrukket av mennesker av flere enn ett kjønn, uten å ha lyst til å ha sex med noen.
21. Det fins ingen opptaksprøve for å få lov til å kalle seg bifil. Du trenger ikke å ha sex med folk av alle kjønn for å kalle deg bi. Du trenger ikke ha sex med noen for å kalle deg bi. Men skriv gjerne ut ditt eget bidentifikasjonskort, og meld fra til nærmeste bi-hovedkvarter, så kan du velge mellom en brødrister eller en t-skjorte med dårlige bi-ordspill som velkomstpresang!
22. Det er OK å være bifil. Det er OK å være nysgjerrig og bifil. Det er OK å være usikker og bifil. Det er OK å være forvirret og bifil. Det er OK å være bifil hvis du sjelden blir tiltrukket av noen av ditt eget kjønn. Det er OK å være bifil hvis du som regel blir tiltrukket av folk av ditt eget kjønn, men av og til liker noen av et annet kjønn. Det er OK å være bifil og ha masse sex. Det er OK å være bifil og ha lite sex. Det er OK å være bifil og ikke ha sex. Det er OK å kjenne seg veldig, veldig bifil hele tida. Det er OK å være bifil.
Til våre homofile brødre og søstre – eller: hvordan være en god alliert for bifile du møter på din vei:
Kanskje er det lurt å ikke se det at en person kommer ut til deg som bifil, som en anledning til å snakke om den gangen da en bifil mann prøvde å sjekke deg opp mens kona hans sto like ved i baren, eller den gangen da din bifile eks bedro deg med en mann. Ikke bli overrasket over hvis vi som svar forteller om den lesbiske eksen som syns vi var litt ekkel fordi vi likte kuk også, eller han heterofile mannen som vi gikk ut med, som antok at bifil dame = trekantsex med to damer for han. Folk kan være kjipe, det er ikke begrenset til seksualitet eller kjønn.
Prøv å ikke trekke fram din egen bifile fase med én gang noen kommer ut til deg som bifil. Det er helt greit å ha en bifil fase, og vi kan godt sammenligne opplevelser i en artig diskusjon på en fest. Problemet er at vi møtes med denne responsen fra homofile oftere enn du kanskje tror. Til slutt kan vi begynne å lure på om du virkelig mener at å være bifil = å være i en fase.
Ikke anta at bifile menn er homofile som ikke tør å komme “helt ut av skapet”.
Ikke anta at bifile kvinner er heterofile kvinner som er bifile for å gjøre seg “interessante” for heterofile cismenn.
Prøv å ikke “rose” bifile med at de er tøffe som tør å være åpne som bifile. Vi vet at mange har fordommer mot oss, så vi trenger ikke at folk som vil støtte oss minner oss på det.
Støtt bifile i forhold som tilsynelatende ser heteroseksuelle ut, når de kommer på pride-eventer. Vi har bruk for åpne folk i alle slags forhold, jobber fra alle samfunnslag og kjønnsidentiteter. Det er umulig å se på folk om de er bi-, pan-, aseksuelle og/eller trans. Eller homo/lesbe/hetero for den saks skyld. Jobb med å lære deg selv å ikke anta for mye om folk generelt 🙂
Håper du lærte noe, del det gjerne så vi får mer synlighet rundt bifile, og en stopp på disse teitene stigmaene de går igjennom.
Jeg ble tildelt kjønnet kvinne ved fødsel. Idag lever jeg som mann. Og lettelsen med å si det høyt til meg selv og andre har ført med seg utrolige helsefordeler.
I nesten 10 år, til tross for at jeg bare er 18 år, har jeg slitt med psykiske problemer. Det begynte med mobbing fordi jeg aldri hørte til, passa aldri inn verken i guttegjengen eller i jentegjengen på skolen. Jeg vokste opp på en liten plass uten rom for å finne andre mennesker på min alder å være med. Dette var tidlig mer enn nok for et ungt menneske å takle. I puberteten ble det enda verre, kroppen vokste på steder der jeg ikke ville og forvirrelsen om hva som skjedde tok over.
I en alder av 15 ble jeg henvist til psykolog, siden har jeg vært inn og ut av institusjoner, både innenfor psykiatrien og barnevern. Og jeg skjønte aldri helt hva som var galt, og det gjorde heller ikke folk rundt meg. Ropte etter hjelp i form av selvskading, selvmordsforsøk og utagerende oppførsel, men ingen kunne hjelpe meg, fordi det var bare jeg som visste svaret.
Det var ikke før jeg var 17 år at jeg lærte at trans ikke er bare den stereotypiske «mann som liker å gå i kjole.» At transkvinner er ikke det, og at transmenn faktisk eksisterer. Etter noen få dager med fullstendig krise og forvirring med hvem jeg er, hva jeg er, og hva jeg vil, gikk det unna. Bytta fra å være hyperfeminin, til å gå i hva jeg vil, et mer maskulint kjønnsutrykk om du vil. Kom ut til venner, familie, helsevesen og barnevern. Til å nå være åpen om hvem jeg er, og historien min.
Idag lever jeg for meg selv, har ikke vært innlagt på over et år, den psykiske helsa mi er mye bedre og er aktiv i Skeiv Ungdom. Åpenheten har lettet på et lokk som var skrudd fast i mange år, gitt meg mulighet til å jobbe med noe jeg virkelig bryr meg om, og blitt kjent med utrolig mange fine folk.
Jeg er fortsatt den samme, kroppen min er fortsatt den samme, men bare det å være åpen med meg selv, og de rundt meg har forandra alt.
