Tobarnsfar og kvinne

//Dette gjesteinnlegget er forfattet av Mia, hun har sin egen blogg du kan sjekke ut på: http://www.transfaction.no //

Etter å ha brukt mine 31 første leveår på å fullstendig fornekte hvem jeg er, så maktet jeg endelig å innse og erkjenne for meg selv at jeg ikke er det kjønnet jeg har fremstått som.

For meg har det å forstå at jeg faktisk er kvinne vært en nærmest umulig erkjennelse. Jeg har vært totalt blokkert for å ta til meg informasjon om det å være transseksuell, jeg ville ikke innse realiteten. Jeg kunne jo veldig tydelig se i speilet hvilket biologisk kjønn jeg var, så jeg sa til meg selv – Slutt å tull! Du blir aldri noen fullverdig kvinne uansett.

Slik levde jeg i 31 år. Men det å stifte familie tror jeg gjorde noe med meg. Kjønnsrollene ble plutselig så tydelige.

Følelsen av at jeg er jente har jeg hatt så lenge jeg kan huske. Og jeg vet nøyaktig når jeg tenkte tanken at dette er ikke noe jeg kan ignorere. Det var i påsken 2011 at jeg stod i blomsterbedet hos min far og luket ugress. Det ga meg god tid til å tenke. Og dette var en sånn opplevelse hvor det virkelig sa ”pling” og det gikk et lys opp for meg. Der og da bestemte jeg meg for at dette ikke kan fortsette. Jeg sa til meg selv – Slutt å tull! Du ER kvinne!

Det skulle gå enda 4 år før jeg også kunne leve som den kvinnen jeg er. I mars 2015 lettet jeg en vanvittig byrde fra mitt hjerte og fortalte omverdenen hvem jeg er.

Opplevelsen av å finne meg selv på nytt har vært så altomfattende at jeg har innstilt meg på en total mental reset. Min kjønnsidentitet er jeg nå helt sikker på. Men hvis jeg har klart å fornekte denne et helt liv, hva annet har jeg da fornektet?

Den reisen jeg har foran meg nå er som å bli født på ny. Jeg skal igjen la meg selv formes som et lite barn. Bare at denne gangen har jeg både språk og formuleringsevne fra fødselen av. Og ikke minst, jeg har styrken som trengs for å ikke la meg påvirke av andres forventninger.

Samtidig som jeg finner meg selv har jeg et stort behov for ikke å måtte legge skjul på noe. Verken min fortid eller nåtid. Både på riktig og gal side av loven. Derfor bestemte jeg meg for at det nå er på tide å dele av livet mitt, og startet bloggen Transfaction.

Jeg har et håp om at jo flere vi er som synes i offentligheten, jo lettere vil det være for de som kommer etter oss. For vi transpersoner er ingen homogen gruppe, vi er like forskjellige som folk flest.

Hilsen Mia, tobarnsfar og kvinne

4 kommentarer
    1. Hei Mia!
      Tusen takk for at du tør å komme ut å skrive om dette! Jeg føler at det finnes mye transfobia i den norske mentalitet og selv i det norske språket. Jeg håper at din reise vil gå så smertefritt som mulig!
      Selv om jeg er hva man kaller cis-jente(født jente-føler meg som jente), vil jeg bare at du skal vite at jeg støtter deg 100% og ønsker deg det beste!!! 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg