Jeg ble tildelt kjønnet kvinne ved fødsel. Idag lever jeg som mann. Og lettelsen med å si det høyt til meg selv og andre har ført med seg utrolige helsefordeler.

I nesten 10 år, til tross for at jeg bare er 18 år, har jeg slitt med psykiske problemer. Det begynte med mobbing fordi jeg aldri hørte til, passa aldri inn verken i guttegjengen eller i jentegjengen på skolen. Jeg vokste opp på en liten plass uten rom for å finne andre mennesker på min alder å være med. Dette var tidlig mer enn nok for et ungt menneske å takle. I puberteten ble det enda verre, kroppen vokste på steder der jeg ikke ville og forvirrelsen om hva som skjedde tok over.

I en alder av 15 ble jeg henvist til psykolog, siden har jeg vært inn og ut av institusjoner, både innenfor psykiatrien og barnevern. Og jeg skjønte aldri helt hva som var galt, og det gjorde heller ikke folk rundt meg. Ropte etter hjelp i form av selvskading, selvmordsforsøk og utagerende oppførsel, men ingen kunne hjelpe meg, fordi det var bare jeg som visste svaret.

Det var ikke før jeg var 17 år at jeg lærte at trans ikke er bare den stereotypiske «mann som liker å gå i kjole.» At transkvinner er ikke det, og at transmenn faktisk eksisterer. Etter noen få dager med fullstendig krise og forvirring med hvem jeg er, hva jeg er, og hva jeg vil, gikk det unna. Bytta fra å være hyperfeminin, til å gå i hva jeg vil, et mer maskulint kjønnsutrykk om du vil. Kom ut til venner, familie, helsevesen og barnevern. Til å nå være åpen om hvem jeg er, og historien min.

Idag lever jeg for meg selv, har ikke vært innlagt på over et år, den psykiske helsa mi er mye bedre og er aktiv i Skeiv Ungdom. Åpenheten har lettet på et lokk som var skrudd fast i mange år, gitt meg mulighet til å jobbe med noe jeg virkelig bryr meg om, og blitt kjent med utrolig mange fine folk.

Jeg er fortsatt den samme, kroppen min er fortsatt den samme, men bare det å være åpen med meg selv, og de rundt meg har forandra alt.

Signert

Ask Aleksi Berglund