Til anonym som flytter inn psykiatri imorra!

Mine tanker er med deg, og som lovet deler jeg kommentaren du hadde på innlegget om Fra Bacon, Brus Og Spilleavhengighet, Til Sunnere Helse.

“Det er litt trist å si at jeg er der du var før omtrent… har blitt så introvert at den lille tiden av dagen jeg må omgås noen som helst er fæl og jeg blir gretten og frekk mot folk som fortjener bedre av meg… Jeg snuser heldigvis ikke, røyker heller ikke, mine problemer er bare at jeg er utrolig usunn og sitter ekstremt mye foran pcn. Spiller eller surfer på nett. Spiser 2 måltider om dagen som oftest er noe jeg kan kaste i mikroen i noen minutter, og drikker bare brus og sjokolademelk, iblant energidrikke. Den tiden jeg ikke spiser mat spiser jeg potetgull og sjokolade.Jeg sitter nå i en to seter sofa med tomme potetgullposer og noen halvfulle rundt meg, tomme brusflasker og sjokolademelk kartonger på gulvet. Jeg har både problemer med kjønns identitet og generelt med det å takle livet. Men det positive er at den 9. mars flytter jeg inn på psykiatri for andre gang. Jeg er bare 19. Første gang var jeg 15. Jeg håper virkelig jeg får orden på livet mitt, og jeg prøver alt jeg kan for å gjøre meg selv mer positiv og glad. Asosialiteten og usunnheten klarer jeg ikke å legge fra meg uten hjelp. Beklager klaging, jeg følte at innlegget ditt beskrev meg ganske bra så jeg måtte bare få det ut et sted. Jeg er veldig glad på dine vegne at du har det bedre nå.”

Første steget til å få hjelp, er å innse at man trenger det, og det har du gjort for lengst! Det er kjempebra! Håper de tar godt vare på deg på psyken, og at du tar vare på deg selv!

Husk på at om du går igjennom helvete, så fortsett å gå! <3

Om ikke annet så skulle jeg ønske du kunne vært med og gått imorgen på kvinnedagen. En av hovedparolene er å stoppe tvangskastreringen av transpersoner, så det går uten tvil bedre i samfunnet! <3 Klem!

I de senere årene har transpersoner vært mer og mer synlige i det offentlige rom. Selvsagt er det Hollywood som står for det meste, gjennom TV-serier som “Orange is the new black” med Laverne Cox, selv transperson i en av hovedrollene – og nå den nye amerikanske serien “Transparent”. I Sverige ble filmprisen Guldbaggen nettopp gitt til en transperson som beste kvinnelige skuespiller! Så noe skjer. Men er det en transrevolusjon, slik det svenske kultur-programmet “Cobra” nylig påstod?

For det første: En revolusjon forutsetter misnøye som i prinsippet må gå ut over en så stor gruppe mennesker at flertallet på et tidspunkt finner at man ikke kan leve med det lenger. Det kan innebære opprør mot etablerte verdier, normer eller politiske systemer. Apartheid er et godt eksempel på en misnøye som ledet til revolusjon. Kvinner har også i prinsippet rett til å lage revolusjon. De har holdt ut med undertrykkelse fra den patriarkalske mannen i hundre-talls for ikke å si tusentalls år. Homofile er lei av homofobi – av ikke å kunne få leve sine liv med samme rettigheter som det store flertallet; undertrykt av kirkens verdier men også av andre mennesker. På samme måte kan man si at transpersoner er lei av å bli undertrykt av transfobiske holdninger. Av ikke å bli akseptert med det kjønnsuttrykket de ønsker å leve i. Men kommer revolusjonen?

En revolusjon forutsetter enda en ting: at det står et etablert alternativt system klar til bruk i det øyeblikket det gamle systemet bukker under. Og her er kanskje noe av forklaringen. Alternativene er ikke ferdig definerte og klare til bruk. Som på syttitallet da mange mente at det var på høy tid at kvinner fikk rettigheter til lik lønn og likeverd. Vi var mange ute i gatene den gangen. Togene var kjempelange. Og langt på vei skjedde det noe. Men ble det virkelig revolusjon? Ja, endringer ble det. Men ingen revolusjon.

Transrevolusjonen er først og fremst media-skapt. For media er fortsatt transpersoner interessante som isolert fenomen. Fortsatt skrives det om transer som popper ut av skapene sine. Men nå skal de helst være født i feil kropp. Adam skal bli Eva og Eva skal bli Adam. At Adam bare ønsker å være Eva en gang imellom er ikke like interessant. Hittil har jeg sett få om noen eksempler på at media ser dette i en større og bredere sammenheng. Det blir med den lille historien. Den ufarlige lille historien med fine fargebilder i et lørdagsbilag til en avis. Men den store historien derimot er sjelden å lese. Den som setter hele transbildet inn i en større politisk sammenheng og ser på hvordan samfunnet ville respondere på at så mange som kanskje 20 000 av befolkningen i Norge ikke er fullt og helt kvinne eller mann, slik det forventes at man skal være. Det heteronormative kjønnsbildet er altså “normalen”. Men hvor lenge skal den få være det?

Kanskje kommer det året hvor undertrykkelsen når sine høydepunkter. Hvor skapene revner og gatene fylles av transmenn og transkvinner som sier at nok er nok. Vi vil også høre til. Men hva vil vi høre til? Samfunnet, ja vel. Men hva vil vi ha av samfunnet – og hva vil samfunnet ha av oss?

Synlighet er selvsagt viktig i denne sammenhengen. Men jeg skulle så gjerne sett at flere positive ting skjedde utenfor TV-ruta. Utenfor filmlerretene. At transpersoner selv tok ansvar og klarte å klatre ut av offerrollen og kvitte seg med skamfølelsen. Hvordan man enn snur og vender på det: Det er skammen som er den store stygge antirevolusjonære. Hovedskylden for denne skammen tilligger det samfunnet vi lever i. Det er det som skaper skammen. Skam for ikke å være som “alle andre” .Kunne vi i fellesskap tatt opp kampen mot den, ville enhver ha anledning til å frigjøre sitt kjønnsuttrykk og vise det. På gatene. På jobben. I familien. På skolene. På bussene. På togene. I butikkene.

Vi må ikke bare snakke om hvor glad vi er i mangfold. Vi må være det også. Vi må leve mangfold. Alle vet at en hver kultur gjennom historien som ikke har evnet å ha mangfold som en naturlig del av sin samfunns-struktur, har dødd ut. Uten unntak.

Så kanskje latteren stilner en dag. Når alt kommer til alt så er ikke vi transpersoner annet enn vanlige mennesker som bare har fått en liten ekstra håndbagasje å bære. Vi blir derfor veldig glade når noen kommer bort og spør om de skal hjelpe å bære bagasjen, om så bare et lite stykke på veien. Da først opplever vi transrevolusjonen. En revolusjon som er langt mer ektefølt og viktig enn den media-skapte transrevolusjonen som altså TV-programmet “Cobra” snakker om.

Jan Elisabeth

Transperson

Jeg heter Hailey, jeg er 19 år – og nordlenning. Skummelt, huh?

Siden jeg ble tennåring har det vært mye fokus rundt seksualitet, noe som har gitt meg muligheten til å bli kjent med meg selv. Det har også vist meg at jeg ikke har noen anelse mellom himmel og jord om hva jeg «egentlig er». Per dags dato, så annser jeg meg selv som pan-seksuell. Det vil si at jeg har følelser uansett kjønn, eller situasjon.

Som trettenåring var det vanskelig å flette tankene rundt det at ikke alle synes det var så greit å bare «være seg selv». Jeg har vokst opp med en «onkel» som er homofil, jeg har venner som er veldig åpne og har alltid synes det å være stolt av legningen sin er det mest normale i hele verden. Jeg har ingen fordommer, og jeg tror virkelig det har hjulpet meg med å være åpen mot andre mennesker.

Det tok derifra ikke lang tid før jeg forsto at det var ikke så lett, det var store fordommer ute å gikk i verden. Mennesker som viste kjærlighet kunne risikere å bli forfulgt og i verste fall drept. For meg som så vidt viste hva sex og kjerlighet var (og ikke det engang) var dette helt sinnsykt. Hva har disse menneskene gjort galt? Om du føler deg som en jente, men har blitt født som noe anna så har vel du retten til å vise verden hva du føler deg som på innsiden? Hvis du elsker en gutt, når du er gutt selv så er vel det fantastik at du har funnet noen å være glad i uansett hva resten av verden synes?

Jeg tenkte lenge og hardt fordi dette hang virkelig ikke helt på greip inni hode mitt.

Årene gikk og jeg leste mer – kampen om «gay marrige» var blitt stor.

Det var ikke noe jeg ville tenke på mere, fordi jeg absolutt ikke brydde meg om deres mening mer.

Jeg skjønnte med en gang at denne fordommen var uakseptabel, nettopp av den grunn at kjærlighet er kjærlighet. Er det noen som husker at alle gikk rundt å sa «men størst av alt er kjærligheten»? Vel det gjorde jeg, og jeg bestemte meg for at det var det jeg skulle leve etter. Ingen har noen sinne vært mindre verdt i mine øyne, men nå var tiden for å si det jeg tenkte høyt. Jeg har alltid vist at kjønn ikke har vært en sperre for meg, men familien min måtte vite det. Jeg tror jeg prøvde å komme ut som «pan seksuell» sikkert tre ganger før jeg bare gav opp. Det var ikke vitsi fordi det var ingen som hørte på meg når jeg sa det. Ikke på den negative måten, men det var rett og slett ingen reaksjon. Mamma drakk kaffen sin og så vidre på tv, pappa så ikke ut til å høre meg en gang – og etterhvert bare lot jeg være. De fikk eventuellt ta det som det kommer om jeg møtte opp med en dame eller transperson en dag.

I disse dager så prøver jeg bare å støtte, vise at jeg er en «supporter of LGBT rights» noe som jeg egentlig har funnet lett. Min rolle har vært å skrive for meg selv, hva jeg oppfatter – hva jeg ser. Jeg vil være med på kampen, men da jeg ikke akkurat er i superform har skriving blitt mitt svar.

Jeg kjenner så mange som går igjennom kampen på grunn av sin seksualitet, noe jeg synes er direkte trist. Det er ikke din plass å få folk til å skamme seg på grunn av sin legning. Det er ikke noe man velger, det er ikke noe man kan ta bort. Det er en del av deg, en del du skal bære med stolthet. Som en diger medalje som skinner i sola mens du tusler igjennom gatene med hode hevet. Det er et vakkert syn å se «skjeive mennesker» bære seg selv med stolthet – akkurat som de er. Det er et slag i trynet til verden som sier «Du knekker ikke meg, fordi jeg er sterk. Sterkere enn du noen gang kan inbille deg».

Kind of like COME AT ME BRO!

Jeg vil at dere skal huske det at dere er verdt kjærlighet, dere er verdt håp. Dere skal ikke stå på sidelinjen, krev respekten dere fortjener. Fordi mennesker som står for dem de er, det er de som skinner sterkest. Vær en stjerne, ikke la andre definere deg.

Hailey

(Christine minner om at hun ser etter gjestebloggere, så send mail!)

Å ha noe å leve for.

Å kunne se hverdagen som en mulighet, ikke en hindring som må overvinnes.

Å se glede i de små tingene.

Har jeg? Kan jeg? Gjør jeg?

 

Nei.

 

Jeg tror jeg har noe å leve for. Jeg har i det minste en drøm. En drøm som en dag vil få meg til å klare disse tre tingene. Den dagen har jeg noe å leve for, jeg vil glede meg over hverdagen og se de små tingene som gjør meg lykkelig.

Det er denne drømmen som holder meg i live.

 

Å bare vente.

Å eksistere, fremfor å leve.

Å bare være.

 

Sånn er det nå.

 

Bare jeg får lov til å finne meg selv. Gjøre meg selv utenpå til den jeg er inni. Er det så viktig? Jeg er allerede den jeg er, hvorfor er kropp så viktig? Hva betyr kropp for meg? Jo, å bli oppfattet riktig. Kan jeg ikke bare være lykkelig som jeg er?

 

Jeg er en kropp om flyter rundt. Blåser vekk i vinden. Jeg kan gjøre, men jeg kan ikke være. Jeg gjør det jeg må. Mer gjør jeg ikke. Jeg lever for alle andre. På jobb utfører jeg de oppgavene jeg må som best jeg kan. Jeg eksisterer for alle rundt meg. Når jeg kommer hjem, venter jeg på neste dag. Neste dag på jobb. Neste gang jeg skal eksistere. Er jeg bare en maskin nå? Som skrus av klokken 16:00? I flere år har jeg vært en maskin. Utdanning, utdanning, utdanning. Hjelpe andre, hjelpe andre, hjelpe andre. Leve for alle andre. Ingen følelser. Ingen glede. Frustrasjon er den eneste følelsen jeg har. Men jeg legger den vekk, rydder den bort, gjemmer den på innsiden.

 

Frustrasjon. Den kommer frem av og til. I svake øyeblikk. Bang! Der var den løs. Helt ut av det blå. Alt blir mørkt. Jeg er sint på alt. Det er veggen som får straffen. Veggen, eller mobilen. Eller kroppen min. Det er kroppen min sin feil. Hvorfor er den ikke sånn den skal være? Derfor straffes den. Men jeg er forsiktig. Fordi det lille lyset i enden av tunellen titter fram selv i disse mørke stunder. Det kan hende jeg en dag ligger på operasjonsbordet, dagen hvor jeg skal få lov til å være meg selv. Jeg vil jo ikke spolere denne dagen, og fremtiden, med arr.

 

Klokka 16:10, i sofaen i stua skrus en bryter. Den går fra ?on? til ?standby?. Klokka 21:30 skrus bryteren igjen. Til ?off?. Alt skrus av. Tanker, frustrasjonen, hjernen, kroppen. Befrielse.

 

Å ikke tenke.

Å skrus av.

Å forsvinne.

 

Får ikke sove. Det tar tid å skru alt av. Tankene virrer. De går opp og ned, fra å være litt fornøyd med meg selv, til å hate meg selv, til total nøytralitet. Jeg tenker. Tenker. Bare tenker. I en time eller to. Til det endelig blir stille.

Ro. Fred. Frihet. Endelig.

 

Faen. Klokken 7:00 ringer alarmen. Igjen. Jeg må eksistere. Igjen.

På jobb er jeg nøytral. Ingenting. Hjemme hater jeg. Av og til, foran speilet, kan jeg kjenne et gnist av glede. Jeg ser OK ut. Jeg ser kanskje litt mer ut som en mann enn den vanlige kvinnen i gata. Er det en måte å se på seg selv? Er det greit? Sammenligne?

 

Jeg er ikke flink på jobb. Jeg er ikke god nok. Må bli bedre. Må lese mer, øve mer.

Jeg eier ikke sosialt liv. Jeg er ikke kul, morsom, kjekk nok.

Jeg er omsorgsfull, pålitelig, hyggelig. Det viser seg at det holder ikke. Er fortsatt ikke bra nok.

 

Jeg har flyktet hjemmefra. Har forlatt alt. Forlatt de eneste menneskene som virkelig, helt inne i hjerterota bryr seg om meg. De som blir triste om jeg ikke har det bra. De som lyser opp når jeg smiler. De som spør. De spør, jeg svarer.

Svarer jeg ærlig? Nei.

 

Jeg svarer ikke ærlig. Fordi de er de eneste som bryr seg. De bryr seg så mye at de blir lei seg når jeg er nede. Når jeg er på vei til å drukne i gjørma. Jeg sparer dem. Hvorfor dra dem med meg ned? De kan ikke hjelpe.

Det er ingenting de kan gjøre.

Eller?

 

Denne teksten tør jeg ikke dele med noen, ikke med navn. De jeg eventuelt ville delt den med, ville enten blitt lei seg på mine vegne, eller skrevet det på papirene sine, og krysset av i boksen hvor det står ?Diagnose: depresjon?. Hva sier Rikshospitalet da? De vil ikke ha deprimerte mennesker. De vil sende oss hjem igjen, gjemme oss, glemme oss. Rydd opp selv. Fiks det selv.

Gå vekk. Ikke bra nok der heller.

 

Anonym

Et sted langt borte

21 December 2014

Rikshospitalet GID-klinikken

 

Kjære Rikshospitalet – psykosomatisk avdeling, GID-klinikken,

Jeg vil åpne ved å takke for et slikt fantastisk helsevesen: Jeg vil takke for et helsevesen som alltid følger opp pasienter, et helsevesen som aldri drar ut tiden unødvendig og sist men ikke minst, selvsagt et helsevesen som setter pasientene først. GID-klinikken er slikt et flott hjelpeapparat?Det er faktisk så flott at de fremdeles har monopol på utredning av alle innenfor trans-paraplyen her i landet. Tenk det, de er så effektive at de bare trenger én klinikk på ett sykehus i hele Norge.

Min behandling på rikshospitalet begynte for 4 år siden nå i desember. Jeg er en mann som tilfeldigvis var så uheldig å få utlevert feil pakke fra storken og dermed endte opp uten penis og plutselig i løpet av tenårene hadde jeg et sett med baller litt lengre oppe enn hva som er tradisjonelt for en gutt på 14. Men fortvil ikke! Vi har jo slikt et effektivt system på plass i Norge at jeg kunne få hjelp med dette! Ikke misforstå, jeg er kjempetakknemlig for at jeg har vært så heldig at jeg får lov til å vente på ferdig behandling. To og et halvt år etter første hormonsprøyte venter jeg fremdeles på operasjon som vil maskulinisere brystkassen. Men eggstokkene kunne de fjerne nå i sommer, jada, det var ikke noe problem. Så nå har jeg en M i passet, lever hver dag som mann, men har fremdeles et sett med ?funbags? pent planta på brystkassa. Livet er herlig. Men hva har jeg egentlig å klage over? Alle menn drømmer jo om å våkne opp med to leketøy på brystet!

Jeg får jo hjelp, hva så om det tar lang tid? Nei, jeg har jo ingenting å klage på der. Jeg unngår ikke situasjoner hvor det er fare for at jeg sitter igjen som den eneste karen med t-skjorte på, som å dra på stranda eller være intim med et annet menneske.

Så igjen, takk kjære Rikshospitalet for at jeg for lov til å gå igjennom behandling gjennom dere, jeg kan virkelig ikke få sagt hvor mye dette betyr for meg. For som en hver annen, smiler og takker jeg pent for behandling uten å mukke. Hvis jeg åpner kjeften litt for høyt, kan det jo være jeg ender opp utenfor systemet som så mange andre.

Anonym

Som man sikkert husker så etterlyste jeg gjestebloggere for en tid tilbake, noe jeg forøvrig fortsatt gjør. I den anledning har Oda skrevet et innlegg:

 

 

På transminnedagen hørte jeg et ord jeg aldri har hørt før: kjønnslengsel. Endelig et ord jeg virkelig kan kjenne meg igjen i, i motsetning til kjønnsdysfori.

 

Kjønnsdysfori har jeg aldri helt forstått meg på, jeg har bare forstått at det er noe transkjønnede sliter med, og derfor kunne ikke jeg være transkjønnet. Jeg var 24 da mine transfølelser først kom til uttrykk gjennom et ønske om å kle meg som kvinne. Det føltes helt absurd, men samtidig så følte jeg en veldig glede med tanken på å se en jente i speilet. Og når jeg omsider prøvde det føltes det også godt. Jeg identifiserte meg som crossdresser, og etterhvert som genderqueer eller litt midt i mellom, mann men litt kvinne også.

 

Før forsto jeg ikke hvordan noen kunne “tro” at de er et annet kjønn, synes det var litt ekkelt med “menn som kler seg om kvinner” (slik jeg tenkte). Transfobien begynte å bli borte etterhvert som jeg kom over artikler om trans og kjønnsidentitet på FreeThoughtBlogs og skepchick. Jeg husker spesielt en artikkel av transkvinnen Zinnia Jones, hvor hun skriver om første gang hun møtte kjæresten Heather. Heather spurte om hun ville være hennes “girlfriend”. Zinnia beskriver hvordan det ikke hadde falt henne inn at hun kunne være noens jentekjæreste. Jeg synes det var en veldig vakker historie.

 

Jeg tenkte vel først og fremst fortsatt på meg selv som mann, selv om jeg begynte å ønske at jeg hadde blitt født som kvinne, at det hadde passet meg bedre. Jeg husker jeg leste i en artikkel at noen crossdressere etterhvert utvikler kjønnsdysfori, og håpet halvveis at det ville skje meg, for da kunne jeg leve som kvinne. Men til tross for at jeg ønsket at jeg hadde blitt født som jente, tenkte jeg ikke at jeg kunne være trans. Selv om jeg til og med noen ganger ønsket jeg var trans. Jeg “visste” at de som er det har visst det siden de var små, og hadde kjønnsdysfori, og det hadde jo jeg lite av. Riktignok ønsket jeg av og til at jeg hadde en mer feminin kropp, men jeg hatet ikke kroppen min. Jeg hatet heller ikke å bli refert til som mann, selv om det ofte dukket opp et spørsmålstegn i hodet; er jeg egentlig det?

 

Ett år etter at min transreise begynte jeg å innse at jeg kanskje er trans. Jeg leste om historien til andre transkvinner, og oppdaget at mange først finner ut av sin kjønnsidentitet i voksen alder. Jeg oppdaget at ikke alle har kjønnsdysfori. Jeg oppdaget at ikke alle føler at de er kvinner før de begynner prosessen, de føler i stedet et sterkt ønske om å være kvinne. Jeg oppdaget at jeg ikke må være så veldig feminin for å være kvinne, jeg kan være en femme tomboy eller hva som helst. For cis kvinner, altså de som både føler seg som kvinne og blir oppfattet som det av andre fra fødselen av, finnes jo i alle mulige varianter.

 

Da jeg endelig fortalte meg selv at jeg er transkjønnet, jeg kan leve som kvinne, begynte jeg å gråte, holdt liksom rundt meg selv. “Du trenger ikke forsøke å være mann lenger, det er over nå.” Jeg følte mer kjærlighet for meg selv.

 

Basert på det jeg har skrevet virker det kanskje enkelt. Nå har jeg endelig funnet meg selv. Men det var bare begynnelsen på neste fase, krisen, hvor lengselen og gleden slåss mot tvilen og frykten. Den har vart i fem måneder så langt. Ingen av sidene er kraftige nok til å vinne, og konflikten sliter litt hele tiden, og jeg er fanget mellom to kjønn. Jeg kan ikke, vil ikke, gå tilbake og jeg tør ikke gå helhjertet fremover. Det er kanskje ikke kjønnsdysfori men det er vondt og slitsomt. Jeg har inntrykk av at for mange er dysfori en slags ledesnor, den er unektelig vond men smerten forteller dem at dette er riktig, dette må de gjøre.

 

Og de nærmeste kan ikke hjelpe meg. De er redde på min vegne og de er skeptiske, og gir kun næring til tvilen og frykten, som likevel ikke kan vinne. Og kanskje nettopp derfor er det at så mange transpersoner holder stille om tvilen. Vi møter en skeptisk omverden, og vi er redde for ikke å bli trodd. Og hvis vi innrømmer at vi tviler selv, gir vi ammunisjon til andre å nekte oss vår identitet.

 

Jeg har besluttet å begynne på behandling. På tross av tvilen og frykten føler jeg at jeg må. Kanskje er det eneste måte å finne et svar på, og hvis jeg ikke gjør det vil jeg alltid lure på hva som kunne ha vært.

Oda

Så ofte jeg kan skal jeg prøve å ha gjesteinnlegg her på bloggen. Derfor oppfordret jeg for litt siden til at folk skulle skrive gjesteinnlegg her. Dette er det første:

Jeg er 26, ble fortalt at jeg var gutt fra jeg ble født, men har følt siden jeg var 10-12 at ‘noe’ var galt og at jeg passa bedre som jente eller jente-aktig. Det har holdt seg i huet mitt, selv om jeg liker en del tradisjonelt mannlige ting – programmering og å titte på sport f eks – men det er nok trans- og cisjenter som liker de tinga òg. På den andre sida: å mekke noe mer avansert enn en Ikea-stol kan jeg ikke, så der slår Christine meg kraftig tror jeg. Akkurat sånne ting blir uansett rasjonalisering, har jeg skjønt etter hvert: jeg kan være hva faen jeg vil, like hva faen jeg vil, og følge hvilket narrativ jeg vil.

Det har tatt lang – veldig lang – tid for meg å skjønne at det er lov å være slik. Som jeg husker det prøvde jeg alltid å skjule slike tanker; de ville bare skuffe andre mennesker som jeg var glad i. Kjønn er jo noe fast, trodde jeg, og det måtte være noe galt med meg om jeg ville være noe annet enn det tingen mellom beina mine sa. Så jeg holdt kjeft, prøvde kanskje til og med å overkompensere ved å bruke hat og stereotyper jeg hadde internalisert. Jeg ville aldri tråkke for langt over linja til gutte-rollen, da kunne jo folk skjønne at det var noe galt med meg, og det var best å erte de som prøvde å bryte rollene også. (Jeg er ikke stolt av dette, men et sted må man begynne her i livet…)

Det var en annen vei ut også da jeg var yngre; spesielt før jeg sovna, lagde og leste jeg historier om transjenter. Selv om verden så meg som gutt, så kunne jeg lage en annen verden i drømme, og dit dro jeg nesten hver natt. Drømmene var kanskje enda mer stereotype enn virkeligheten, men det var et fristed likevel, i hvert fall kunne jeg finne stereotyper som passa bedre enn de andre dytta på meg! I tillegg har kjønnsoverskridende følelser aldri vært helt dominerende for meg, jeg har klart å finne meg rimelig godt til rette som mann. Litt skuespill og en ganske stor dose sportsinteresse hjelper på for å fake det.

Men tankene var der alltid. Et annet eksempel: klær visste jeg at det ikke var noe vits i å prøve å like, jeg kunne jo uansett ikke bruke de klærne jeg mente var riktig, så da kunne det egentlig være det samme – og menn skal jo ikke bry seg om sånt heller, så da fikk jeg bare oppføre meg som om det ikke spilte noen rolle. Dessuten var det stort sett mamma som kjøpte klær til meg, så jeg slapp å tenke noe særlig over det. Jeg har alltid slitt med å ha på klær som er veldig maskulint koda, knapper og slips og slike ting, men det kan nok være en rasjonalisering det også. Uansett, for et par uker siden kjøpte jeg forresten noen veldig søte jenteklær, og selv om noen andre sikkert vil synes jeg ser helt teit ut, så liker jeg å ha dem på for meg selv. Det er vel første virkelige steget jeg har tatt for å innse at jeg faktisk er trans. 🙂 Akkurat hva slags: veit ikke, men i hvert fall ikke 100 % cis! I’ll get there in the end…

Det er kanskje fordi jeg har andre ting som jeg kan skape en identitet av at jeg ikke har krøpet noe særlig ut av skapet ennå. Jeg vil gjerne få med, selv om dette kanskje blir å pelle på et ømt sår for tida, at når man får vite om transfolk gjennom media framstår det ofte som om det er deres eneste identitet, at de ikke har andre interesser og er oppslukt av tanken på å bli riktig kjønn. Jeg synes ikke det er noe galt med dét om det er slik man er, men det er en ekkel stereotyp der som jeg ikke har lyst til eller klarer å passe inn i, og jeg skulle ønske vi fikk vite om transfolk som er mer synlige i andre roller enn ‘token trans’. Jeg vil ikke gi opp de tingene i livet mitt som samfunnet sier at menn skal like, akkurat som ciskvinner ikke skal trenge å gi opp slike ting bare fordi de blir tildelt kvinnekjønn ved fødselen. Derfor har bloggen til Christine vært viktig for meg, hun har skrevet om alle deler av livet sitt og at man ikke må passe inn i alle stereotyper.

I fjor flytta jeg hjemmefra til utlandet og tenkte kanskje tankene om å være en jente skulle gå over med det, men i stedet blir det bare sterkere og sterkere, sammen med en skyldfølelse overfor meg selv over at jeg ikke klarer å bli ferdig med dette. Derfor tror jeg det er riktig å skrive dette, selv om jeg er redd, redd for å bli oppdaga, redd for mine egne følelser, redd for at jeg tar feil, redd for transfobi, redd for over å bli flau over å måtte forklare dette, redd for å miste privilegier…

Nå ja. Beklager det der, jeg er ikke helt sikker som dere skjønner. Men likevel: jeg vil skrive om det sånn at jeg i hvert fall har noe utløp for ting annet enn inne i hodet mitt, men jeg mangler mot til å stå for det med min egen kropp og mitt eget navn. Og jeg vil skrive fordi jeg har blitt inspirert av å lese andres historier; jeg skjønner at det er andre som føler noe av det samme som meg og at jeg ikke må skamme meg over hva jeg er. Jeg håper noen andre leser dette og kjenner seg litt igjen – og for cisfolk: sorry, men jeg er bare sånn, jeg tenker ikke dette for tull!

H

Jeg fikk dette som en kommentar på gjesteblogginnlegget, og følte at det fortjente sitt eget innlegg, da slike tanker er viktige at folk får se! Synliggjøring ftw!

“Hei, flotte Christine;-)

Dette er første gang jeg setter ord på dette uforklarlige som jeg har gjemt bort innerst i en mørk korridor i hodet mitt siden jeg var 10-12 år. Det er ikke til å stikke under en stol at de siste ukers mediadekning om å være født i feil kropp har satt tankene i sving. Igjen. Men jeg passer ikke helt inn der heller. Syns det er fint at du tar opp dette med at det ikke trenger å være enten eller. Tror det er mange som svever frem og tilbake midt imellom der. Og du trenger ikke like Barbie heller. Jeg har hatt interesse for biler og superhelter i hele mitt liv.

Jeg er født med penis, og den har jeg enda:-). Jeg har levd det livet som samfunnet har ment jeg skal leve, og håpet jeg skulle vokse av meg de “rare” tankene. Tankene har ikke forsvunnet, og innimellom tør jeg å utfolde meg, når jeg er helt alene. Det har jeg gjort i 20 år. Kjønnet jeg er i hodet er litt flytende, legning likeså (sistnevnte har jeg heldigvis fått utløp for).

Nå er jeg 35 år med kone og barn, og syns ikke det er på sin plass å sprette ut offentlig for å bli hengt ut som et freak-show. Spesielt med tanke på mine barn.

Derfor gleder det meg at du og mange flere tør å stå fram som dere er. Enn så lenge lever jeg videre med å følge med på deres utvikling, og er stolt på deres vegne. Kanskje en dag? men det sitter langt inne.

Tar gjerne imot tips til flere som blogger om det samme. Leser også Luca sin blogg.

God helg;-)“

Hei! Tusen takk for kommentaren din!

Først og fremst, jeg føler meg utrolig priviligert for at du for første gang skriver om tematikken her på min blogg! Tusen takk!

Forøvrig, biler og superhelter er bare best! <3

Å håpe at man skal vokse av seg tankene er noe mange av oss kan kjenne seg igjen i, og at man tilogmed kan klare å fortrenge de ganske dypt. Men så kommer den ene triggende tingen, slik som serien «født i feil kropp», og alle de tankene kommer skyllende inn igjen, slik som du beskriver.

Mange svever imellom mann og kvinne, og mange svever utenfor kjønn fullstendig, så uansett hvor(hvis du ønsker) du skulle føle at du hører hjemme så er du ikke alene.

Du belyser noe som er ganske viktig, nemlig å bli hengt ut som ett “freakshow”.

Min erfaring når jeg har sett andre, som er eldre enn meg og med mer voksne barn komme ut, er at jo mer selvsikre de er når de kommer ut, jo mindre motstand møter de. I tillegg så er ens eget bilde av reaksjonene man møter mye værre enn det som vil skje i realiteten. Jeg vil hevde at til tross for normativiteten i serien «Født i feil kropp» så er dette en gyllen sjanse til å komme ut for mange, og vise til serien i samme slengen. Så får man heller gjøre folk oppmerksom på at interesser ikke er lik kjønn etterpå. :-p

Men for å bare være alvorlig ett sekund, man har jo sett andre som har gått før deg, som faktisk har blitt hengt ut offentlig. Ta Lise Lindalen for eksempel, og hvordan Carl I. Hagen totalt gikk over alle nivåer for hva som er ok i media, og hvem ble hengt ut i ettertid? Hagen! (Google this)

Hvis du med offentlig kanskje sikter til vennekretsen og svigerfamilie og din familie, så derimot kan frykten din være reell, da jeg ikke kjenner disse menneskene. Jeg vet godt hva det vil si når familie reagerer negativt, og jeg husker godt frykten før jeg kom ut.

Du kan ikke styre hva de rundt deg tenker, men å jobbe med holdninger på forhånd kan ha en posititv effekt. Jeg brukte en genderbendende artist(YOHIO) for å teste vannet hos broren min, og gitt hans reaksjon er jeg glad jeg gjorde det. Det gav meg også ett mye bedre bilde av hvordan han kunne komme til å reagere.

Men til syvende og sist, om folk ikke er villig til å legge fra seg arkaiske fordommer og idioti for noen de kjenner og skal være glad i, er de egentlig verdt å ha i livet sitt da?

Bare for å ha sagt det, jeg var også etablert med samboer og barn. Jeg kom ut til hu tidlig riktignok, for å sørge for at det var på bordet. Men det gav ett bedre grunnlag for samarbeid selv om det ofte kunne veie tungt på forholdet. For barna(stesønn og datteren min) var det rimelig null stress og rett frem, siden de var såpass små da.

Men flere barn vil nok kunne se dette uten å være egosentriske. De vil kunne forstå at dette er noe som har veid sykt tungt på forelderen sin. På samme måte som du vil at barna dine skal være lykkelige, så vil nok kidsa dine det samme for deg.

Se for deg hvordan du ville reagert, om du fikk vite at ett av barna dine holdt noe tilbake i frykt for hvordan du vil reagere, eller hva andre vil si om deg og barnet.

Setter veldig stor pris på at du følger med oss som er offentlig, og er stolt på våre vegne. Men husk at vi er offentlige av én grunn, å gjøre det lettere og tryggere for andre å leve som seg selv akkurat som de er. Selv om det vil ta tid å komme til det punktet av absolutt frihet.

Hvis det skulle vise seg at du ønsker å gjøre noe med det, så hold meg gjerne oppdatert, jeg har nok ikke mulighet til å bistå no særlig, men jeg vil gjerne vite om det utvikler seg.

Uansett masse lykke til! Og takk igjen!

(Linker:

– Luca sin dokumentar: http://p3.no/dokumentar/mann-uten-penis/

– Engelsk “komme ut” guide beregnet på ungdom, ikke nødvendigvis noe du trenger, men utrolig bra: https://www.lgbtyouth.org.uk/files/documents/guides/Coming_out_guide_-_T.pdf

– Tarald Stein sin forfatterside, han har holdt på en stund: http://framandkar.wordpress.com/?ref=spelling

Mange av de andre driver skikkelige rosablogger, og det linker jeg ikke til av prinsipp :-p men jeg jobber med en ressursliste, men blir nok en stund til den kommer.)

Jeg ser etter folk til å skrive gjesteinnlegg på bloggen. Hatt det et par ganger før, men skulle gjerne hatt det som en ukentlig greie. 🙂

Om du definerer som trans eller ei gjør ingenting, men helst at ditt kjønnsuttykk og/eller identitet er noe annet enn hva du ble angitt ved fødsel.

Hvor langt du har kommet i din egen prosess spiller heller ingen rolle, enten du er fersking eller gammal traver. Jeg ønsker å vise mest mulig mangfold så alle identiteter er velkomne, og du kan skrive under anonymt hvis ønskelig.

Tema kan du velge selv, eller vi kan bestemme ett sammen, det kan være om din reise, erfaringer, tanker eller noe annet.

Ikke vær sjenert, send meg PM! I want you!

Eventuelt mail på [email protected]