Å ha noe å leve for.

Å kunne se hverdagen som en mulighet, ikke en hindring som må overvinnes.

Å se glede i de små tingene.

Har jeg? Kan jeg? Gjør jeg?

 

Nei.

 

Jeg tror jeg har noe å leve for. Jeg har i det minste en drøm. En drøm som en dag vil få meg til å klare disse tre tingene. Den dagen har jeg noe å leve for, jeg vil glede meg over hverdagen og se de små tingene som gjør meg lykkelig.

Det er denne drømmen som holder meg i live.

 

Å bare vente.

Å eksistere, fremfor å leve.

Å bare være.

 

Sånn er det nå.

 

Bare jeg får lov til å finne meg selv. Gjøre meg selv utenpå til den jeg er inni. Er det så viktig? Jeg er allerede den jeg er, hvorfor er kropp så viktig? Hva betyr kropp for meg? Jo, å bli oppfattet riktig. Kan jeg ikke bare være lykkelig som jeg er?

 

Jeg er en kropp om flyter rundt. Blåser vekk i vinden. Jeg kan gjøre, men jeg kan ikke være. Jeg gjør det jeg må. Mer gjør jeg ikke. Jeg lever for alle andre. På jobb utfører jeg de oppgavene jeg må som best jeg kan. Jeg eksisterer for alle rundt meg. Når jeg kommer hjem, venter jeg på neste dag. Neste dag på jobb. Neste gang jeg skal eksistere. Er jeg bare en maskin nå? Som skrus av klokken 16:00? I flere år har jeg vært en maskin. Utdanning, utdanning, utdanning. Hjelpe andre, hjelpe andre, hjelpe andre. Leve for alle andre. Ingen følelser. Ingen glede. Frustrasjon er den eneste følelsen jeg har. Men jeg legger den vekk, rydder den bort, gjemmer den på innsiden.

 

Frustrasjon. Den kommer frem av og til. I svake øyeblikk. Bang! Der var den løs. Helt ut av det blå. Alt blir mørkt. Jeg er sint på alt. Det er veggen som får straffen. Veggen, eller mobilen. Eller kroppen min. Det er kroppen min sin feil. Hvorfor er den ikke sånn den skal være? Derfor straffes den. Men jeg er forsiktig. Fordi det lille lyset i enden av tunellen titter fram selv i disse mørke stunder. Det kan hende jeg en dag ligger på operasjonsbordet, dagen hvor jeg skal få lov til å være meg selv. Jeg vil jo ikke spolere denne dagen, og fremtiden, med arr.

 

Klokka 16:10, i sofaen i stua skrus en bryter. Den går fra ?on? til ?standby?. Klokka 21:30 skrus bryteren igjen. Til ?off?. Alt skrus av. Tanker, frustrasjonen, hjernen, kroppen. Befrielse.

 

Å ikke tenke.

Å skrus av.

Å forsvinne.

 

Får ikke sove. Det tar tid å skru alt av. Tankene virrer. De går opp og ned, fra å være litt fornøyd med meg selv, til å hate meg selv, til total nøytralitet. Jeg tenker. Tenker. Bare tenker. I en time eller to. Til det endelig blir stille.

Ro. Fred. Frihet. Endelig.

 

Faen. Klokken 7:00 ringer alarmen. Igjen. Jeg må eksistere. Igjen.

På jobb er jeg nøytral. Ingenting. Hjemme hater jeg. Av og til, foran speilet, kan jeg kjenne et gnist av glede. Jeg ser OK ut. Jeg ser kanskje litt mer ut som en mann enn den vanlige kvinnen i gata. Er det en måte å se på seg selv? Er det greit? Sammenligne?

 

Jeg er ikke flink på jobb. Jeg er ikke god nok. Må bli bedre. Må lese mer, øve mer.

Jeg eier ikke sosialt liv. Jeg er ikke kul, morsom, kjekk nok.

Jeg er omsorgsfull, pålitelig, hyggelig. Det viser seg at det holder ikke. Er fortsatt ikke bra nok.

 

Jeg har flyktet hjemmefra. Har forlatt alt. Forlatt de eneste menneskene som virkelig, helt inne i hjerterota bryr seg om meg. De som blir triste om jeg ikke har det bra. De som lyser opp når jeg smiler. De som spør. De spør, jeg svarer.

Svarer jeg ærlig? Nei.

 

Jeg svarer ikke ærlig. Fordi de er de eneste som bryr seg. De bryr seg så mye at de blir lei seg når jeg er nede. Når jeg er på vei til å drukne i gjørma. Jeg sparer dem. Hvorfor dra dem med meg ned? De kan ikke hjelpe.

Det er ingenting de kan gjøre.

Eller?

 

Denne teksten tør jeg ikke dele med noen, ikke med navn. De jeg eventuelt ville delt den med, ville enten blitt lei seg på mine vegne, eller skrevet det på papirene sine, og krysset av i boksen hvor det står ?Diagnose: depresjon?. Hva sier Rikshospitalet da? De vil ikke ha deprimerte mennesker. De vil sende oss hjem igjen, gjemme oss, glemme oss. Rydd opp selv. Fiks det selv.

Gå vekk. Ikke bra nok der heller.