Det har vært en lang sommer, og eldstemann på 2,5 år har tilbrakt store deler av sommeren i Elsa-kjolen sin. Frost er yndlingsfilmen, Elsa er en dronning som kan lage snø, og kjoler er så fine når vi snurrer rundt i ring. I dag hadde eldstemann første dag i ny barnehage, og da vi skulle kle på oss, kom selvfølgelig spørsmålet:
“Kan jeg få ha på Elsa-kjolen?” (Vi har snakket mye om å be pent om ting i sommer!)
Problemet er bare at eldstemann er en gutt. Det vil si, det er det vi har antatt siden fødselen i alle fall. Sannheten er jo selvsagt at dette vet vi egentlig ikke noen ting om. Det er opp til folk selv å bestemme om de er det ene eller det andre (eller begge deler, eller noe annet). Jeg kom over en liten tankevekker på nettet her om dagen, som enkelt oversatt lød slik:
“Velg farger til barneklærne så fremmede kan vite hvordan kjønnsorganene til barnet ditt ser ut.”
-Vel, når vi sier det sånn, så høres det ganske idiotisk ut, ikke sant? Likevel er det slik vi lever. Vi antar en hel masse ting på grunnlag av hva vi tror vi ser.
Vel, slik tenker jeg om dette i alle fall. Jeg vet at mange andre, kanskje de aller fleste, ikke tenker helt slik på det. De fleste tenker nok at gutter er gutter og jenter er jenter, og at det fins noe slikt som kropper som med den største selvfølgelighet hører til henholdsvis gutter eller jenter.
Jeg en skeiv mamma selv, og jeg har erfaring med at det kan koste å skille seg ut. Det koster å være annerledes, fordi reaksjoner fra andre kan såre, forvirre, skremme og påføre deg skam. Jeg vet også litt om hvordan folk flest tenker om de som ikke følger normene for hvilket kjønn du skal identifisere deg som. Eller hvilket kjønn du skal forelske deg i. Holdningene er i ferd med å bli bedre, men vi har fortsatt langt igjen.
Vi har fått kommentarer fra andre barn i sommer om at det er veldig rart at en liten gutt er så glad i Elsa. Da har jeg i det minste vært sammen med han, og vi har kunnet prate sammen om det. Dette er den første dagen i en helt ny barnehage, og jeg vet for lite om de andre ungene og de voksne i barnehagen til at jeg tør å sende avgårde en gutt i kjole. Hvordan vil de tolke det? Hva vil det gjøre for ungen min at det blir førsteinntrykket? Vil noen reagere på måter som er ubehagelige for han?
Jeg ønsker at ungen min skal vokse opp med minst mulig skam for å være den han er. Derfor er det sårt for meg at jeg selv faktisk ofte er den som begrenser utfoldelsen og kreativiteten hans. For meg spiller det ingen rolle hva slags kjønnsidentitet eller hvilken seksuell legning hen får. Jeg har heller ikke noe behov for å prøve å tolke hva det betyr at eldstemann er så glad i å gå i kjole. Han kan få lov til å definere seg selv når han er klar for det. Hans største interesser er store kjøretøy og fine kjoler. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal framelske det første med den største selvfølgelighet, men ikke det siste? Likevel er det ofte slik det blir. Og jeg blir lei meg hver gang.
I dag sier jeg:
“Det er ikke så veldig praktisk med kjole i barnehagen. Vi tar på shorts og t-skjorte, synes jeg.”
Samtidig vet jeg inni meg at hvis eldstemann hadde vært ansett som jente ved fødselen, ville hun selvfølgelig få gått i barnehagen i kjolen. Så hvorfor kan han ikke få ha på seg yndlingsplagget sitt, bare fordi vi antar at han er gutt? Det hjelper å føle seg fin i tøyet når vi skal gjøre noe helt nytt og kanskje litt skummelt. Som å starte i ny jobb, på skolen – eller i ny barnehage.
Når vi kommer til barnehagen, går det selvsagt en hel masse jenter rundt i kjoler. Jeg lurer på om han tenker over at en del av barna får gå i upraktiske, men fine, kjoler – men ikke han.
Sånn vurderte jeg altså kjolespørsmålet i dag. I morgen er en ny dag, kanskje vurderer jeg det annerledes da?
Hva ville dere gjort?
– Skeiv Mor
Jeg ville som deg sagt at det er upraktisk hvis man skal klatre i trær, men hvis hen vil, så er det greit. I barnehagen har man tross alt som regel minst ett ekstra skift, hvis klærne skulle bli for upraktiske.
Elsa er ei tøff dame som bare vil andre godt, og som atpåtil har snø-superkrefter, så jeg skjønner godt at man vil “være” henne, både i og utenfor lek, akkurat som det var med Turtles og Power Rangers og sånt i min barndom.
La barn gå med kjole uansett kjønn. Drit i normer og la barnet være seg selv.
Hilsen en mann som jobber i barnehage. 🙂
Hei
Det er et vanskelig tema du tar opp. Og om du sier kan det koste å skille seg ut.
Synes du reflektere veldig godt.
Selv om det kan være leit der og da er det nokk riktig å se an situasjonen litt i ny barnehage.
Opplevde selv mobbing veldig tidlig og det skapte dype sår som nokk aldri går helt vekk.
Håper det går bra slik han/hun kan bruke kjole hvis det ønsket for dagen.
Jeg synes ikke du skal bry deg så mye om andres fordommer. Jeg kjenner mange gutter som gjerne kler seg ut i kjole på den alderen og eldre, og det trenger ikke bety noen verdens ting. Kanskje han rett og slett ikke har oppdaget at “kjoler er for jenter” enda? Han finner det nok ut tilslutt, men da er det jo opp til dere å lære ham at om han likevel vil bruke kjole er det greit. Om du snakker med de ansatte i barnehagen, og forklarer “situasjonen” går jeg ut ifra at både du og gutten din blir møtt med respekt og forståelse. Lykke til 😊
Marius: Takk for fin kommentar, sender den videre til forfatter 🙂
Julie: Takk for fin kommentar, sender den videre til forfatter 🙂
Barehageansatt: Takk for fin kommentar, sender den videre til forfatter 🙂
Det er bra at du tar opp vanskelige temaer, forfatter! 🙂 Jeg synes de skal få gå med det de føler er komfortabelt. Det er trangsynte mennesker som fant opp kjønnsroller og trer dem over barn. Kjønnsroller er greit, så lenge en kan velge å følge dem eller ikke. Men kjønnsrollene skal ikke trees over barn, det blir for idiotisk. Men samfunnet dømmer ofte folk som bryter disse så kalte normene. Jeg kan ikke fatte og begripe at vi ikke har kommet lengre i 2015.
Takk for så mange gode kommentarer! Det er hyggelig å få støtte fra andre som også syns det er helt dust at det er noe rart å gå i kjole for en liten gutt som ikke en gang har noen sterke begreper om kjønn enda.
Det fins nok ingen fasit på dette. Men som foreldre er det nok noe av det verste vi ser for oss at barnet skal bli utestengt fra leken eller mobbet. Jeg har så lyst til å si at vi bare skal drite i hva andre sier, og la ungen få ha på yndlingsplagget. Men samtidig er det viktig å la barn få slippe å skille seg så veldig ut noen ganger. Jeg vet jo selv at det er viktig for meg å ikke alltid være åpen om legningen min for å beskytte meg selv mot negative reaksjoner i sårbare situasjoner. Det er synd at det er slik, men vi har ikke ansvar for å skille oss ut heller.
Det er ikke så farlig for meg om barnet mitt blir hetero, bifil eller homo, cis eller trans eller queer eller ikke-binær – eller noe annet. Det at han liker å bruke kjole nå, er nok ikke så relevant sånn sett nødvendigvis. Han er et lite barn.
Grunnen til at jeg skrev innlegget, var fordi dette med Elsa-kjolen plutselig har demonstrert tydelig for meg at det ikke er så greit å være litt annerledes enn det vi tror. Vi har faktisk ikke sett én annen unge i sommer som har brutt med normene for hva slags klær gutter vs. jenter skal gå med. Og vi har fått mange spørrende blikk og møtt noen få kjipe kommentarer. Jeg har lyst til og behov for å beskytte sønnen min fra å oppleve sånt, samtidig som jeg vil la han utfolde seg og finne ut av hvem han er uten å bli satt i trange kjønnsbåser. Det er en balansegang, men du store så givende det er å få være mor også <3
Hadde det vært mitt barn hadde jeg nok tatt det opp med barnehageansatte først- sett hvordan de hadde reagert, og evt. hørt om de hadde kunnet gripe inn hvis det skulle oppstå noe mtp. de andre barna. Synd det ikke er uproblematisk at gutter går med kjole i 2015, men nettopp det er vanskelig å få gjort noe med :/