Jeg har tenkt litt på debatten rundt transtematikk i det siste, og hvordan flere opplever at den har blitt verre og verre de siste årene. Men når jeg ser tilbake på da det på mange måter “begynte” med denne typen retorikk, da Caitlyn Jenner kom ut og noen individer fikk kollektivt hetta, så er det ikke nødvendigvis blitt så mye dårligere. Transfobene er fremdeles ufine mot meningsmotstandere, eier ikke kildekritikk og bommer på det meste. Selv om den gang da klarte de som oftest å bruke rett pronomen og pedobeskyldningene lå ikke like lett tilgjengelig, så det var jo unektelig bedre sånn sett.
Hvis jeg husker rett var min debut i den offentlige debatten et tilsvar til Vally Vegge, og hennes påfølgende svar til meg er noe jeg alltid leser om jeg skal plukke meg selv opp litt, fordi det er noen bommerter der som jeg ikke kan annet enn å flire av. Dette er også mye av grunnen til hvorfor jeg finner innlegg av Jaquesson og Gjevjon så ufattelig unødvendige og kjedelige. For de sier lite som ikke Vegge sa for fire år siden. Hørt det før. Vegge tapte debatten ettertrykkelig da, og Gjevjon og Jaquesson taper nå. Men jeg flirer ikke lenger.
Tenk om media endelig kunne innsett at det er bare den samme retorikken om og om igjen. Vi trenger ikke ta hele debatten enda en gang bare fordi en ny kjendis med hakket flere følgere hadde tanker om temaet. Tanker hen har lånt fra andre, som allerede var blitt argumentert nedenom og hjem.
Noe av det jeg liker best med Vegge sitt svar til meg, det som får meg til å flire, er først og fremst at hun misforstår og tror jeg vil bli mann.
“At hormoner ikke tenker og ikke styrer følelser og atferd i en bestemt retning, er du selv en bekreftelse på, Jentoft. Du er, antar jeg, biologisk og hormonell kvinne, men har en mannlig kjønnsidentitet, påstår du. Hvordan er så det mulig?”
Jeg har aldri følt meg så validert og anerkjent som kvinne som i det øyeblikket jeg leste sitatet ovenfor.
Samt at det neste, på svar om hva hun har av kilder, så svarer hun helt ærlig “At en firedel av alle mennesker har et androgynt utseende (ansikt) har jeg lest et sted, men har selv ikke gått rundt og sjekket.”.
For å ikke nevne at allerede da var det gjengs å åpne innlegget sitt med en eller annen negativ skildring av den som irettesatte deg:
“Det er vanskelig å argumentere mot fantasifull lesning og manisk skriving, men jeg skal gjøre et forsøk.”
Men jeg flirer ikke lenger. Fordi alle former for folkeskikk utvist mot transpersoner har blitt byttet ut med mer ugrei retorikk mot transpersoner. Hvor skribenter og mediene som publiserer dem mener det er helt innafor med perverse karikaturer av spesifikke transpersoner, påstander om andre underliv, påstander om grooming og en konspiratorisk tankegang om transpersoners intensjoner for ciskvinner og barn. Vi fikk bekreftet i fjor at PFU bryr seg lite om slike overtramp, da sekretariatet til PFU mente Loke Aashamar sitt innlegg om tissen min og “Han Jentoft”(Loke mente meg) i Tønsberg Blad var helt innafor, at man måtte forvente slik i aktuell debatt og jeg hadde jo fått svare Loke, så så ille kunne det ikke være. Så jeg flirer ikke lenger. Det var ille da, det er litt verre nå, og det har vært for dumt hele veien hit.
Nå må vi snart komme oss videre og slutte å la debatten gå i sirkler.
Jeg er fremdeles ganske fornøyd med det jeg svarte Vally Vegge, i 2015, og tittelen står seg enda, både i relasjon til Vegges angrep på transpersoner, men også til samtlige av de andre som har kommet i ettertid.
“Jeg er hverken kjønnslig død, ødelagt eller intetkjønn. Jeg er trans.”
((Mitt svar til Vally: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/vbql/jeg-er-hverken-kjoennslig-doed-oedelagt-eller-intetkjoenn-jeg-er-trans ))
((Vally sitt svar til meg igjen: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/vpVl/vally-vegge-skriver-bruce-jenner-blir-aldri-kvinne-han-er-en-kjoennsskifteillusjon-og-en-utstillingsdukke))
I dag skal vi snakke litt om noe mange transfober tror transfolk vegrer seg for å snakke om, nemlig angrere. Mange transfober tror de kan bruke de av oss som angrer som et våpen mot transtematikk, både som en “Haha, dere er ikke trans allikevel!”, og som en “Se hva dere gjorde med denne stakkars personen!”. Oppfattelsen om at vi vegrer oss for det kommer såvidt jeg har forstått fra en tanke om at “Hvis en kan angre, så kan du det og!” eller at anger gjør trans mindre valid.
Ingen av delene er spesielt riktig, men siden det jeg(og mange andre) har sagt om angrere tidligere sjeldent tas med når jeg eller andre blir debattert, så kan det vel sikkert gjentas(pluss det er vel kanskje for mye å forvente at transfober ramler seg inn på debatter/foredrag jeg er i).
Først og fremst at vi må ivareta deres behov og anerkjenne deres følelser/opplevelser. Deres perspektiver og spesielt erfaringer med helsevesenet er viktige.
Basert på tall Nasjonal Behandlingstjeneste på Rikshospitalet(NBTS) har opplyst til Minerva var det ca 350 individer som mottok kjønnsbekreftende behandling via Riksen i 2004 – 2018. (Da er altså ikke private alternativer og de ca 75% som ble nektet behandling av forskjellige grunner, deriblant ikke “trans nok” om de ikke ønsket hele det standardiserte behandlingsløpet, eller passet godt nok inn i utdaterte kjønnsroller, regnet med).
Etter 2008 er det 5 som har rapportert at de ønsker “tilbake-konvertering”(ikke mitt ordvalg), tre menn, to kvinner(tildelt fødselskjønn).
1,75% der altså, som av forskjellige grunner kommer frem til at de ikke lenger er trans.
Dette er absolutt viktig og Riksen må se på sine rutiner for hva dette kommer av. Det er helt innafor å finne ut at dette ikke var riktig valg allikevel, eller at det kan være andre omstendigheter som førte til at de ønsker behandling i utgangspunktet.
Aleksander Sørlie, nestleder i Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens(PKI) svarer til Minerva at 《Det er fremdeles slik at det største problemet i Norge er at personer som trenger kjønnsbekreftende behandling blir nektet dette, og ikke at folk får behandling de ikke skulle fått. Når det er sagt er dette noe vi tar seriøst og jobber med på flere ulike måter》.
Sørlie peker også på at en måte å jobbe mot overbehandling på er å individualisere behandlingen, fremfor en standardisert “one size fits hardly none perfectly”(min ordlegging).
Dere som har fulgt meg en stund vil nok huske at jeg og andre har kritisert dette tidligere. At diverse kirurgier ikke er ønskelige, enten fordi resultatene ikke oppleves som gode nok, eller fordi vedkommende ikke har sterk nok kjønnsdysfori til akkurat den kroppsdelen. Det kan også være at hormonbehandlingen er for sterk da den igangsettes i full pakke, samt andre ønsker. Det er som oftest lurt å se pasienten som individ fremfor en Happy Meal hvor innholdet alltid skal være en cheeseburger med pommfri, for plutselig er det salat eller chicken nuggets inni der isteden. Jeg som gikk privat fikk begynne med en lav dosering og heller øke etterhvert, dette gjorde også at eventuelle bivirkninger på humør ble svakere.
Som Sørlie også peker på er det også en del angrere som aldri opplevde seg anerkjent som det kjønnet de så de var, at de opplevde ekstrem motgang sosialt, og dermed detransitionerer nettopp for å unngå mer trakassering, diskriminering og feilkjønning. Denne gruppen er vel den jeg personlig kan best forstå utifra egne erfaringer, for dæven så mye lettere livet mitt ville vært om jeg aldri stod frem som meg selv. Ja det ville faktisk vært helt fritt for trimdronninger og kunstnere som bevisst forsøker å feilkjønne, latterliggjøre og “insinuere”.
Men for å snakke om de som angrer og som reelt mottok feilbehandling av forskjellige grunner, det er ufattelig synd at de har måtte gå gjennom noe slikt, og vi som ikke angrer må (om vi ikke allerede gjør det) se dem som individer, og som at de har ikke fått den behandlingen de trenger. Deres anger gjør ikke vår identitet mindre valid, selv om transfober elsker å få det til å virke sånn.
En kompis som angrer på å ha kommet ut som kvinne, gjør ikke min identitet som kvinne mindre svak. Det blir uansett et negativt forsøk på å sette to grupper opp mot hverandre, hvor det ikke trenger å være noen rivalisering. Det er heller ikke som at de som detranisitionerer helt eller delvis slutter å henge med transfolk automatisk eller blir uvenner per definisjon. Jeg tror de fleste absolutt er interessert i et best mulig helsetilbud.
Jeg stiller meg bak Sørlie og PKI sin logikk om at hvis vi åpner opp behandlingsmodellen til å være individuell, så vil det være et godt middel for at folk ikke føler seg presset til å si ja til noe de ikke vil ha. (Skeiv Ungdom f.eks var tidlig ute med å kritisere Riksen for dette forøvrig, i sin tid). Jeg mener også at om vi som et samfunn, lar normene for kjønn bli friere, så vil det også være lettere for alle å uttrykke seg slik de selv vil, uten å føle at de må endre noe ved seg selv kun på grunn av interesser og lignende. Ei heller er jeg spesielt fan av narrativet om at hva vi lekte med som små er en indikasjon på hvilket kjønn vi er, samtidig som det er helt greit for unge transfolk å selvforklare på den måten for å gjøre det lettere for voksne å forstå. Jeg kritiserte deriblant vinklingen i Født i Feil Kropp for dette da sesong 1 kom ut i ett blogginnlegg 20.08.14. Så at det nå vris rundt og brukes mot meg(og andre), ar vi tror vi er kvinner fordi vi liker “kvinneklær” f.eks, av transfober er jo litt “artig”, men velkommen etter. Jeg mener ikke at jeg er trans fordi jeg er frisør, ei heller er jeg spesielt feminin, så kjønnsidentiteten stammer ikke fra dette for min del. For min del er det fordi jeg opplever kjønnsdysfori til deler av kroppen min, at det føles rett når jeg blir anerkjent som kvinne og de første 20 årene med en kropp jeg hatet. Samt å ha levd med en tiltaleform som opplevdes feil og ekstremt mange år vitende at noe gikk skeis på fabrikken, før jeg ble produsert, om du vil. Hver eneste dag hvor jeg ble ansett, og forsøkte å anse meg selv som mann, var en ren fysisk og psykisk pinsel, som minket og bortimot forsvant ved anerkjennelse og behandling.
Det som primært skaper nærliggende den pinselen i disse dager, er når trimdronninger og andre går ut av sin vei for å omtale meg som mann, skrive navnet mitt i anførselstegn eller rett og slett være nedsettende og sitere det de selv tror de kan om biologi.
Så jeg kunne nok godt tilhørt den ene gruppen som søkte “tilbake-konvertering” om jeg ikke hadde en innstilling(samt nettverk og psyken) til at jeg vil heller sloss for alltid enn å gi fra meg kjønnet mitt, som jeg allerede sloss for å få i utgangspunktet. Å være i skapet er tryggere utad, med tanke på sanksjoner, hets osv, men det er farligere innad, grunnet depresjon, selvmordsrisiko osv.
Så angrere skal vi lytte til og ta vare på, de kan påpeke feil ved utredningen, feil ved samfunnets holdninger og gi oss viktig innsikt i andre livserfaringer. Det er helt i orden å finne ut at man ikke er trans allikevel.
Men de skal ikke brukes som vitner mot transpersoner og ei heller som en dørstopper for andres behandling. Det anser jeg som en urett mot angrerne selv, og transpersoner.
Transaldrende, transartede og andre trans-«vitsemakere» der ute som synes de er så forbaska artige og synliggjør et «viktig» problem i samfunnet vårt. Folk som Emile som hevder seg fanget i feil alder for å gjøre narr av transkjønnede. Som om den vitsen ikke er gammel og kjedelig for lenge siden? Det er ikke som om vi har hørt den før i tilnærmet alle kommentarfelt under saker som omhandler transpersoner.
«Transperson(31) nektet inngang på dametoalett» kan saken være og så får vi et kommentarfelt med moroklumper som ikke tror på trans, noe som er en vitenskapelig bommert i seg selv.
Mann(43): Men hva med oss som identifiserer som Apache Helicopters da?! Skal ikke vi få noe anerkjennelse?!»
Vet du hva, jo det synes jeg dere bør, og siden dere er så opptatt av å emulere transpersoner så synes jeg dere kan få gå igjennom det transfolk har måtte gått igjennom i såkalt "moderne" tid. Hva med om psykologene skal begynne samme sted som de begynte med transeriet, med 1800-tallets fantastiske sexologi, hvor han utsettes for gjentatte sjekk av underliv, kroppsfasong, størrelse på kraniet, skrives rapporter om, elektrosjokkterapi og all den andre driten og dauer etter å ha sittet innelåst på galehuset etter 30 år(Google Joseph Lobdell for mer om den saken).
Anbefalt behandling: Pusteøvelser og grønn te.
Mann(69): Jeg er egentlig 49 og Guds gave til Kvinnen! Hvorfor får ikke jeg hjelp?
Helt enig! Jeg synes retten burde anerkjenne at din mentale alder er på nivå med en forbigått 13-åring. Dermed burde du få førerkortet inndratt, ingen mer alkohol eller noe moro. Samt enten umyndiggjøring eller hjemflytting til mor, selv om vi alle vet oddsen er stor for at du allerede bor i kjelleren hennes. Du klarer ikke oppføre deg saklig blant folk så noen må helt klart komme og ta vare på deg. Jeg mener, om alder først skal være en mental greie, slik som de «slemme transene» holder på med, så må det jo være opp til noen få spesialister å avgjøre, basert på utdaterte retningslinjer, hvor gammal han faktisk er. Dere vil ha lik behandling som transpersoner, så her har du den:
Først må Emil(69 men identifiserer som 49)til legen, få henvisning til dps, så gå der en stund før han kan henvises til Nasjonal Behandlingstjeneste for Transalderisme på Rikshospitalet, hvor han har en 75% sjans for å bli nektet behandling, for så å bli utsatt for en rekke hårreisende spørsmål om hvorvidt han tenker på mamma når han masturberer, så om noen års tid kanskje han kan få en diagnose(wooops, finnes ingen diagnose for han gitt..), som han så kan ta med til skatteetaten, bli umyndiggjort og så endelig få anerkjent alderen sin. Men kun etter han har gjennomgått en real life test selvfølgelig. Kan jo hende han bare er schizofren..
Anbefalt behandling: En god klem av mamma og en streng snakk om Kardemommeloven.
Mann(32): «Jeg identifiserer som løve, rawrrrr! Hihihihihi»
Flott, vi har stående avtale med Dyreparken om at de tar i mot bortkomne løver fortløpende(selv om de nye løvene ser ut til å bli nomset på rimelig fort av de andre løvene). Logg av Facebook og hopp på toget til Kristiansand snarest! Det er synd, men passende om du blir spist, da man kan anse det som Darwinisme i praksis.
Anbefalt behandling: Omplassering til et sted med høye gjerder og intet Internett.
Gutta… de vitsene er helt ufattelig utdatert innen nå.. Dere henger igjen, tilogmed de transfolkene dere misliker så sterkt har bedre vitser om transfolk enn dere.. På tide med nytt materiale.
Og til mediefolk, seriøst… gir dere plass til disse sneglene så er det på tide å se etter en annen karriere. Hva med å skrive om den faktiske situasjonen for transpersoner? Eller om hvor latterlig debatten om trans er? Hva med å skrive om at PFU anser det som helt innafor i en debatt om trans at transfober skriver om en spesifikk transperson sin potensielt eksisterende penis? Jeg skjønner det funker som clickbait, men transfolk ender opp med å måtte bruke latterlig mye tid og energi på å forsvare seg mot argumenter fra folk som har sett sånne saker som dette.
(P.S. Hvis du helt oppriktig opplever deg som transartet eller noe slikt, så flott for deg, da er ikke denne teksten rettet mot deg).
Dagens sak om Rikshospitalet og transpersoner i A-Magasinet er dessverre nok et tilfelle hvor flere deler av denne saken som er rett og slett feil eller dårlig nyansert.
Det første som åpenbarer seg for meg er mangelen på kritiske spørsmål rettet mot overlege Anne Wæhre. Dette er samme person som påstod i Aftenposten, sammen med Kim Alexander Tønseth, at «behandlingsivrige sexologer spanderer hårvekst og mørk stemme til nasjonens døtre». Spesielt bruken av «nasjonens døtre» burde gi en uggen bismak i munnen til de fleste, spesielt når de snakker om mennesker som opplever seg som menn.
Journalister ser også helt ut til å unnlate at Rikshospitalet, sammen med den ene(av to) pasientorganisasjoner Harry Benjamin Ressurssenter, kommer svært dårlig ut i ekspertgrupperapporten «Rett til rett kjønn – Helse til alle kjønn», hvor de tar ut dissens mot blant annet det som skulle blir den nye loven om endring av juridisk kjønn. På mange måter er også Rikshospitalet grunnen til hvorfor transpersoner måtte bli kastrert frem til 2016, om de ønsket å endre sitt juridiske kjønn. De hadde mulighet til å åpne opp tilbudet, fjerne kravet om kastraksjon, men gjorde det ikke.
Jeg tror jeg hopper over det meste av skremselsordene som er lagt med, i et forsøk på å tegne et overdrevent dramatisk bilde av kjønnsbekreftende behandling, men jeg vil si dette: Journalisten skriver «Hvis disse biologisk fødte jentene får tilbud om behandling, kan de når de blir 18 år velge å fjerne brystene, livmoren og eggstokkene. Lukke skjeden. Før de er ferdig på videregående, før hjernen er ferdig utviklet, kan de ha tatt irreversible valg.»
Dette er en helt enormt problematisk setning å skrive, spesielt når det mangler den andre siden av saka. Dysfori er såpass jævlig at mange får depresjon, selvskading, selvhat og tar til slutt livet sitt, fra de treffer puberteten. Journalisten får det også til å virke som at i det du fyller 18, så legges man inn og våkner magisk opp igjen som gutt. Prosessen tar ganske mange år, og lange ventelister, for å ikke nevne Riksen sin latterlige lave kirurgimengde(9 i fjor) sett opp i mot pasientmengden.
At Anne Wæhre ikke har sett det komme at mengden transmenn vil øke med økt synlighet og opplysning av transpersoner, får hun ta på egen kappe. Transkvinner(altså motsatt vei) har dominert alle aspekter av dette feltet siden 1920-tallet, og det er naturlig at med synligheten til flere transmenn, så vil også andelen som kjenner seg igjen, og kommer ut, øke. Det kan også være flere grunner til dette, men bekymringsgrunnlaget, om at jenter bryter med kjønnsrollen og dermed kan «tro» de er menn, finnes det ikke hold for.
Å gå ut med skremselspropaganda, som i hovedsak vil nå allerede bekymrede foreldre, er en jevnt over dum idé. Man får det til å høres ut som en forferdelig greie, når det i realiteten er en livreddende behandling.
Det virkelige problemet med behandlingen til Riksen er at de følger en «full pakke eller ingenting»-modell. Til tross for at deres kirurgiske ekspertise er langt fra tipp-topp. Det virkelige problemet er at 75% av søkerne får avslag for å ikke være trans nok. Det virkelige problemet er en utdatert behandlingsmodell og problematisk stab. En stab som har all makt over sine pasienter.
Når journalisten så skriver «Flere har lurt på om det også kan ha sammenheng med trangere kjønnsroller og kroppspress, og at jenter som ikke føler de passer inn, finner sin identitet i det motsatte kjønn.», helt uten å påpeke hvem som har lurt på dette, så anser jeg det som slett journalistikk. For det er i hovedsak Kari Jaquesson og Tonje Gjevjon som har påstått, ikke lurt, på slikt. De samme folkene som står bak utsagn som «Trans er mote», «Pro-Trans Propaganda rettet mot ungdom» og «Fronthull eller vagina?». Det er dumt nok at vi ikke kan forvente kildekritikk når disse trans"kritikerne" skriver innlegg, men vi burde kunne forvente det av A-Magasinet sin journalist.
Jeg forstår heller ikke helt hvorfor journalisten velger å trekke inn debatten, og transpersoner, fra USA, når vi har treffende eksempler på begge deler her i Norge også.
Etter all denne krisemaksimeringen så viser journalisten et snev av etikk og snakker med rådgiver i FRI, Luca Dalen Espseth, som får alt for lite plass. Han avviser logisk og saklig kritikken, men burde fått mer mulighet til å tale i mot Anne Wæhre.
Thomas(altså transmannen i saken) er derimot flink til å svare for seg, og forklarer hvordan han allerede har stilt seg selv alle spørsmålene trans"kritikerne" er så opptatt av.
Så kommer vi til seksjonen om pårørende. At moren er inne i en form for sorg. Jeg skulle bare ønske hun hadde ordlagt seg annerledes, at hun er redd for hva Thomas kan oppleve av motgang, da det ofte er dette som er grunnen til foreldres labre respons når barna kommer ut.
Så skal det handle litt om interesser igjen, at moren synes det er vanskelig å forstå, fordi Thomas likte både å være aktiv, men også å pynte seg da han var liten. Men her kan det kanskje være at jeg er hakket for radikal og tenker at interesser ikke styrer et barns kjønn.
Så kommer det aller latterligste i hele saken, at journalisten har snakket med det anonyme «foreldrenettverket GENID SCANDINAVIA». Som man kan anta er de samme som skrev «Skal populisme trumfe biologi og vitenskap i helseomsorgen?» 22. April i år, bare at da kalte de seg «Skandinavisk foreldrenettverk for personer med raskt oppkommen kjønnsdysfori». GENID klinger bedre, det gjør jo det. Men dette er ikke en reell gruppe på området, ei heller er de kjent verken innad blant pasienter, fagfolk eller aktivister. De har absolutt ingen hold for sine bekymringer og påstander annet enn egne fordommer. Vedkommende A-Magasinet har snakket med hevder at hun ønsker å være anonym fordi hun blir stemplet som transfob hvis ikke. Når det er påstås negative ting om en gruppe, uten hold, så er det ikke så rart at man får et slikt stempel.
Den eneste delen av kritikken mot Riksen Anne Wæhre er enig i, er at de har få ressurser. Det er skremmende med så lite selvinnsikt.
Så har journalisten snakket litt med kirurg Halvdan Vier Simensen, ved privatklinikken Aviva Helse, som også gis alt for lite plass totalt her. Han får mene at Riksen ikke gir transfolk den hjelpen de trenger, samt at de kun tar de lette sakene, og så var det takk til han.
Så beveger saken seg videre til Helsestasjonen for kjønn og seksualitet, i Oslo. Her har journalisten snakket med avdelingsleder og sexolog Ingun Wik(flott individ forøvrig), som uttaler at de har tilbudt hormonbehandling til ca 30 personer i fjor, og poengterer at det regnes ikke som høyspesialisert behandling(altså riksen), og kan ansees som reversibelt.
Så tar saken en fin avslutning med Thomas, før den tar en uventet ekstra avslutning, for å bygge oppunder angrerne. Der har journalisten snakket med Edea, som ikke fikk behandling hos Riksen, og fant ut av at det var en fase. Det er vel og fint, men om man først skal begynne å ta med andre tilfeller enn den saken først handlet om, så finner jeg det besynderlig at journalisten ikke valgte å snakke med noen av de ti-talls/hundretalls, som ikke mottok behandling på Rikshospitalet, og som det ikke var en «fase» for. Eller hva med noen av oss som gikk privat fra start fordi vi ikke ønsket å utsette oss for en årelang rekke med dårlig helsetilbud, ekstra fysisk og psykisk misnøye og stress fra Riksen?
Til syvende og sist er denne saken ikke spesielt holdbar, ei heller nøytral. Det er for mye fokus på anger, som er en forsvinnende liten del av feltet, samt der burde utdatert behandlingsmodell ta litt av støyten.
Så derfor følger jeg opp med noen linker til saker hvor Rikshospitalet ikke ses gjennom ølbriller:
Avbildet: Martine Halvorsen, Christine M. Jentoft, Sofia N. Srour, Mia Landsem. Foto: Stein Wolff Frydenlund
Hets, trusler, snakk om voldtekt, forfølgelse og konfrontasjoner er bare litt av responsen disse kvinnene må igjennom for å være synlige.
Det er selvfølgelig ikke bare negativt, for det meste er det fine tilbakemeldinger en mottar. Men det trengs mange «Yasssgiiiirrrrlll!» for å veie opp for en «Duburdevoldtasdifeiteku!». Det trengs mange blomster på døra for å veie opp for at en fyr forsøker å tenne på nevnte dør. Ikke fordi verdien av en blomst eller en fin tilbakemelding er mindre enn en trussel, men fordi det negative ofte kan veie tyngre enn det positive. Det skremmende treffer hardere enn det fine.
Personlig kjenner jeg ofte på at de usaklige, nedsettende og direkte hatske tingene folk sier når jeg uttaler meg om trans, kan veie tungt. Det har ikke hjulpet at de siste års offentlige debatt om kjønnstematikk stort sett har blitt ganske usaklig, hvor man nå må regne med intensjonell feilkjønning og spekulasjoner om ens eget underliv. Parr det sammen med kjipe kommentarfelt hvor det proklameres at man er forstyrret og burde legges inn, at ens barn burde hentes av barnevernet fordi foreldrene er skeive, hets, trusler og annet møkk, så kan det bli slitsomt i lengden. En kamp for frihet, bedre normer, rettigheter og holdninger er ikke en kamp hvor man ser effektene med en gang. Det er ikke som et videospill hvor man investerer noen timer og får en fin sluttvideo når man er igjennom. Så å holde seg sterk i troen når det stormer som verst kan være vanskelig, spesielt når man slites ut sakte men sikkert og kanskje ikke ser at det blir bedre.
Min taktikk i slike situasjoner er å finne frem de fineste meldingene jeg har fått opp igjennom. De som sier ting som «Jeg kom ut til foreldrene mine på grunn av det du gjorde den gang da!» eller «Mamma fikk en bedre forståelse for at jeg er trans fordi hun hadde sett det du skrev i den avisen!». Jeg er også så heldig å ha flotte folk rundt meg, deriblant en fantastisk kjæreste, som uten å forvente noe i retur låner meg en støttende skulder før jeg skjønner at jeg trenger den. Så ikke undervurder verdien av å sende en fin melding til en som uttaler seg og kanskje trenger det. Som oftest ser ikke de utenfor mesteparten av det hatet som uttales, og en støttende melding på akkurat rett tidspunkt kan gi en energien til å fortsette bare litt til. Støtte er medisin mot giften som er hat.
Alle vi som er en del av online samfunnet kan gjøre en innsats for å få bukt med netthets. Ja, vi kan kreve strengere lovgivning og hardere straff. Vi kan kreve at moderatorer gjør en mer aktiv innsats i kommentarfeltene og sier klart ifra at usaklige kommentarer ikke vil tolereres. Men vi burde alle gjøre noe. Slik det er nå så er det alt for mange som opplever at de sitter trygt bak en skjerm, både anonymt og ikke. De kan fyre av eder og galle mot mennesker som ikke gjør annet enn å si «Jeg vil være fri til å kle meg som jeg vil, bestemme over min egen kropp og også nyte litt av denne flotte ytringsfriheten». De føler seg tøffe men de er ikke annet enn små mennesker med veldig vondt inni seg, helt uten teknikker for å håndtere sine egne følelser på mer positivt vis.
Men mange små hatere kan slite ut en samfunnsdebattant, samt det kan fort være en i mengden som forsøker å gjøre alvor av truslene sine. Så vi har alle et ansvar for å si ifra når vi hører kritikk som går på person fremfor sak. Jeg tror at disse som ofte er anonyme online iblant lar sine holdninger dryppe gjennom i selskap hvor de føler seg trygge, om enn kanskje moderert. En uenighet trenger ikke gjøre at man blir uvenner, men stillhet tolkes ofte som samtykke. Vi kan ikke stoppe de som sitter bak skjermer når de sitter og skriver, da er de som oftest alene. Men vi kan sørge for å si ifra når vi hører de rundt oss si lignende, eller vi ser det skje. Nett-troll er folk som trenger å høre at meningene deres er kjipe. Det kan være så enkelt som å si til kompisen din som nettopp sa noe dritt angående en miljøpolitiker som ble gravid, «Døh, la nå dama få bli gravid i fred a? Ikke piss på en fin nyhet bare fordi du er uenig i politikken hennes!». Folk trenger å få høre når de går over streken, et vennskap skal tåle såpass.
En som ikke evner å argumentere sak og heller går etter person, gjør ikke annet enn å vise verden sin manglende kapasitet til debatt(og strengt tatt begrensede intellekt). Man skal selvfølgelig få si og tenke det man vil, men vi burde kunne forvente et minimum av folkeskikk før tanker blir til ondsinnede ord og handlinger.
Debattanter som blir stilnet som resultat av slike folks ord og handlinger er et tap for offentligheten og en skikkelig debatt. La oss gjøre det til et mål at alle skal kunne ytre seg om sin kropp/religion/seksualitet/virkelighet/politikk/annet uten frykt for fysiske og psykiske represalier, for slik det er nå er det ikke tilfellet. Om du mener det er innafor å tenke at andre burde drepes, voldtas, bankes, hetses eller på annet vis tie deres fredelige ord, så kan du gjøre oss andre en tjeneste og holde munn. Din frihet til å ytre deg skal ikke gå på bekostning av andre, da kan du heller finne en mer positiv bruk av din tid, slik som å se maling tørke.
Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen Fredag 27. Juli 2018. Republisert med tillatelse.
«Vi trenger en fullstendig endring i den offentlige debatten om transkjønnede! Transkjønnede er ikke mote, en trussel eller en konspirasjon for å kreve inngang i kvinnerom.»
De siste årene har transkjønnedes kamp for rettigheter økt i synlighet og tempo. I 2016 kom endelig loven som gjorde at man kunne endre sitt juridiske kjønn uten krav om kastraksjon, operasjon, hormoner eller noe annet. I år fikk vi også bekreftet at i den nye utgaven av diagnosemanualen, så er ikke transpersoner lenger regnet som psykisk syke. Dessverre viser ekspertgrupperapporter at helsetilbudet er for dårlig, og i følge BUFDIR er samfunnets holdninger til transkjønnede et sårt kapittel, men det går fremover også her.
Den offentlige debatten om trans reflekterer derimot ikke at situasjonen beveger seg fremover. De siste årene har vi sett en økning i individer som ytrer seg i media og maler et falskt fiendebilde av transpersoner, med manglende rot i fakta. Kari Jaquesson påstod nylig at «trans er mote», og undret på hvorfor det ikke foretas sjekk av kriminelt rulleblad før endring av juridisk kjønn. Hun sier i samme innlegg at det foregår «pro-trans propaganda rettet mot ungdom». Dette minner mistenkelig om de samme argumentene vi har hørt mot homofile og andre minoritetsgrupper tidligere. Slike påstander mangler rot i virkeligheten og det fremstår besynderlig at noen vil trykke slikt i sin avis. Vi trenger en fullstendig endring i den offentlige debatten om transkjønnede! Transkjønnede er ikke mote, en trussel eller en konspirasjon for å kreve inngang i kvinnerom.
Andre har hevdet at transpersoner ønsker å omstrukturere språket, hevdet at lovforslaget om endring av juridisk kjønn ble hamret gjennom nærmest uten høring, til tross for at det ble sendt ut til over 80 forskjellige instanser og organisasjoner. Det snakkes om «transing» av barn og fare for kvinner. Kildebruken til skribentene kan i beste fall karakteriseres som tvilsom, og grepet deres om biologi som utdatert.
«Nå kan menn beholde helskjegget og juridisk sett «bli» kvinner ved å fylle ut et skjema, men selv ved amputasjon av penis og testikler, hormontilskudd, klær og sminke vil en mann aldri bli til en kvinne.» skriver Jaquesson.
Nå er det ikke slik at ansiktsbehåring gjør mannen eller kvinnen, da det finnes kvinner der ute med ansiktsbehåring og menn fri for det samme.
Det er absurd at det i tilsvar må poengteres at transkjønnede kvinner ikke har for vane å amputere kroppsdeler i et forsøk på å «bli kvinne». Det å være kvinne handler ikke om klær, sminke, eller kjønnsrolle, selv om det finnes fellesnevnere av dette for mange kvinner. Det handler om ens egen oppfatning av seg selv, sin kropp og sitt kjønn. For transpersoner handler ens uttrykk ofte om trygghet ved å passere som det kjønnet man opplever seg om. Om en kvinne blir tatt for å være «mann i kvinneklær» kan dette føre til negative reaksjoner fra andre. Slike utfordringer er ikke eksklusive for transkvinner, også maskulint presenterende kvinner, feminine menn og andre kan oppleve sanksjoner basert på hvordan de uttrykker kjønnet sitt. Transkvinner er ikke kvinner om de sminker seg eller tar på seg en kjole i sommervarmen, de er kvinner fordi de opplever seg som kvinner.
Det er også besynderlig å se hvordan de samme skribentene forsøker å male transkjønnede kvinner som noe truende for andre kvinner. Transkjønnede på do og i garderober er der primært for å gjøre sitt fornødende og å skifte. Går vi går inn i en garderobe, så er det ikke tissen vår som leder vei, men kjønnet vårt som helhet. Mennesker møter primært ikke andre mennesker med tissen sin, med unntak av de som sender dickpics før «hei». Hvordan andre i samfunnet leser kjønnet vårt baseres på ting som ansikt, stemme og kroppsfasong, som normene også knytter opp mot kjønn. Tissen er som oftest gjemt under flere lag stoff. Vi kan veldig godt jobbe for friere normer rundt kjønn, men må samtidig anerkjenne at det finnes normer.
Blant svarene til transkritikerne finner vi forskere, leger, aktivister og andre som alle saklig tilbakeviser de samme påstandene gang på gang. De forklarer hvordan kjønn er mer komplekst enn underliv, hvordan ikke alle kvinner har nøyaktig samme erfaringer og hvordan det ikke finnes noe belegg for å hevde transkvinner som en trussel. Allikevel kommer det nye innlegg med like påstander fra de samme skribentene. Mediehusene må bli mer kritiske til hva slags påstander de lar komme på trykk. Vi kan ikke ha et debattmiljø basert på feilinformasjon.
Som transaktivist og feminist ønsker jeg debatt, men det vi ser av transkritikk er for svakt til å skape en god diskurs. Skal vi kunne bevege oss videre i denne debatten må vi kunne holde oss for gode til å mistenkeliggjøre motivene til mennesker som ønsker å bli anerkjent som seg selv. Personlig tenker jeg at samfunnet har beveget seg vekk fra å redusere kvinner til vandrende vulvaer, så jeg blir trist når folk gjør nettopp dette for å angripe kvinner annerledes enn dem selv.
Det er trist og en smule vanskelig å tro når man leser dette. Nasjonal Behandlingstjeneste for Transseksualisme på Rikshospitalet(NBTS), som flere ganger tidligere har blitt sterkt kritisert for hvordan de møter og behandler pasienter, velger nå å fullstendig utestenge de av oss som har valgt andre alternativer for behandling. Det er mange grunner til å begynne behandling utenfor Rikshospitalet, deriblant ventetid, høy risiko for avvisning og utdaterte holdninger til kjønnet adferd. At Rikshospitalet nå velger å kategorisk avvise pasienter de ikke selv får monopol på, er vanskelig å se som noe annet enn uetisk. Dette betyr i praksis at hvis jeg ønsket min behandling overført til Rikshospitalet grunnet f.eks ønske om nødvendig kirurgi i Norge, så kan jeg nå ikke få dette. Til tross for at jeg kan vise til at min behandling ble igangsatt av en av Norges fremste eksperter på området(Esben Esther Pirelli Benestad), og videreført av min fastlege i samråd med nevnte ekspert og NBTS.
Selv søkte jeg aldri Rikshospitalet av flere grunner da jeg begynte denne prosessen for flere år siden. Jeg hadde allerede ventet i mange år på å komme i gang, og ønsket ikke vente enda lenger. Før behandling var jeg mye sint, lei meg og uten energi. Jeg trivdes ikke på jobb og ubehag med kropp og kjønn gjorde det vanskelig å fungere optimalt. Jeg er såpass heldig å ha vært forholdsvis ressurssterk i utgangspunktet; andre har hatt større utfordringer før behandling ble igangsatt. Etter påbegynt behandling kunne mitt liv begynne skikkelig, jeg ble mer komfortabel med meg selv og kom i gang med utdanning, samt fungerte bedre som forelder. Jeg fryktet også avvisning med grunnlag i en lite feminin fremtoning samt at jeg allerede hadde et biologisk barn, noe jeg hadde hørt kunne bidra til mistenkeliggjøring. Nå kan jeg aldri søke meg til de som hevder seg å ha spesialkompetansen på meg. At Riksen hevder at de ikke kan stille sikker diagnose om man har begynt utenfor NBTS, gir meg inntrykket av at de mangler sikkerhet rundt egen kompetanse. Jeg undrer meg om dette er vanlig praksis i norske helsetjenester? At man blir avvist et offentlig tilbud om man har oppsøkt private behandlere tidligere?
Rikshospitalet har tidligere forsøkt å stoppe private behandlere fra å behandle transpersoner, og nå velger de altså å oppnå dette ved å true pasienter til å velge NBTS.
«Velg kun oss, ellers vil vi aldri bistå deg senere».
Når man i tillegg husker Overlege Anne Wæhre og Klinikksjef Kim Alexander Tønseth sitt nylige innlegg i Aftenposten, angående deres frykt for at «nasjonens døtre» skal «påspanderes hårvekst og mørk stemme», blir det vanskelig å se hvordan disse menneskene skal tilfredsstille de anbefalte standarder for behandling av transkjønnede.
Jeg synes dette reflekterer dårlig dømmekraft og liten vilje til å forstå sine pasienter. Rikshospitalet har lenge blitt sterkt kritisert, både av andre eksperter og pasienter, for sin behandling av denne gruppen, og nå må de ansvarlige ta grep for å sørge for at våre offentlige behandlere blir med oss andre inn i 2018. Vi krever god, individualisert behandling av mennesker som ser oss som individer!
(Edit: Det vil bli en demonstrasjon foran Stortinget – onsdag 18. april klokken 16:00. Arr: FRI.
Forbundet for transpersoner i Norge – FTPN stiller også.)
Så i går ble jeg indirekte kalt tjukk på jobb av en tilfeldig kunde. Det føles fremdeles ganske rart med tanke på settingen. Jeg har blitt kalt masse forskjellig på grunn av hvordan jeg ser ut tidligere, på blogg, på fest og andre steder. Men jobb er liksom..jobb? Her står man og selger en fyr sjampo og så plutselig smeller det en nedsettende kommentar om størrelsen til selgeren. Alt i denne forholdsvis store kroppen ønsket å be fyren dra til helvete, å vise at man ble sint, men sånt gjør man jo ikke på jobb. Så jeg svarte bare «nei, jeg er ikke gravid» og tok betalt, sa Hadet og gikk på bakrommet i sjokk. Men jeg tenker fortsatt på det, for en utrolig snodig ting å si til en annen person. Trengte jeg å opplyses om at jeg var stor, jeg er da fullt klar over hvordan kroppen min set ut? Jeg jobber i en frisørsalong, dekket i speil, man kan da anta at jeg har på et eller annet tidspunkt sett på meg selv i et av de speilene? Jeg håper han angrer på det han sa. At han har den samme intense kleine følelsen som jeg får da jeg sier «takk det samme» til noen som har ønsket meg en god reise til svigers, når de slett ikke skulle til svigers, men svaret kom automatisk. Jeg håper han innser at det han sa ikke var greit, men jeg håper også at han velger å handle et annet sted i fremtiden.
Julen nærmer seg med stormskritt, og dette er den mest hektiske tiden for frisører. Mange ønsker å få håret flott til besøk hos svigers i jula, eller til julebordet med jobben. Her er noen tips som kan være greie å ha i bakhodet til juleklippen.
1. Book time tidlig, drop-in blir vanskeligere å få jo nærmere du kommer 23. Desember. Julaften er derimot ofte ledig, men da er du nok opptatt med å passe på at ribba ikke svir seg. Dette gjelder like mye din farge og klipp, som barnas juleklipp. At du hevder at klippen til ungen går fort og bare tar 5 minutter betyr ikke at den faktisk gjør det. Jula er vår mest hektiske tid i året og de fleste av oss dytter inn mange ekstra timer for at alle skal føle seg fine til jul.
2. Ja, det koster å klippe seg i Norge. Nei, frisøren kan ikke noe for det. Ja, frisøren er fullt klar over det og har dårlig samvittighet som det er allerede. Noe hen ikke burde ha, da det er verdt tiden og arbeidet hens. Spør gjerne om pris, men det er lurt å ha litt rom i lommeboka. Det er helt i orden om en frisørs pris er for stiv, men da kan det være lurt å enten høre om andre behandlinger, eller prøve et annet sted.
3. Vær snill med lærlinger. De bruker lengre tid enn en frisør. Om du er av det utålmodige slaget så kan det være lurt å heller velge frisør, eller ta med niste.
4. Hvis du bruker 2000 på å farge og klippe håret, bruk 200 ekstra på en god fargebevarende sjampo. Det er synd når man bruker dårlige sjampoer og en kul farge ikke får vare så lenge som den burde.
5. Rett før julen er kanskje ikke det beste tidspunktet for å gjøre de store fargeendringene. Hvis du har mørkt hjemmefarget hår men vil bli blond kan det ta mer enn en omgang(og flere tusen kroner). Spør om frisøren har noen forslag til andre endringer som kanskje kan være mer oppnåelige der og da.
6. Ta gjerne med bilde, men husk på et par ting:
• Du er ikke Jennifer Aniston(med mindre du er Jennifer Aniston, isåfall Heeei!)
• Hår på bilder er ofte ekstremt stylet og photoshoppet.
• Vær åpen for å la frisøren si om sveisen på bildet kan kle deg.
7. Vær ærlig med frisøren. Vi vet som oftest ikke historikken til håret ditt og den hjemmefargen du gjorde i fjor kan fortsatt bli en utfordring for oss når vi skal farge. I tillegg så er det lettere for oss å anbefale gode produkter til håret ditt.
8. Vi er ikke barnevakten din.
Hvis du har med små barn til frisøren, ikke etterlat dem med oss for å gjøre unna litt juleshopping. Barn kan ofte sitte urolig, og da er det ekstra fint om en forelder kan bistå med å si ifra. Jo roligere et barn sitter, jo fortere er de ferdig. Pluss, ville ikke en liten pause med en kaffe være godt?
8 1/2. Absolutt aldri si til et barn at hvis de ikke sitter i ro så kan frisøren klippe dem i øret. Ungen din sitter garantert ikke i ro etter det.
9. Du kan ikke jobben vår. Med mindre du faktisk er frisør, isåfall, hvorfor klipper jeg ungen din? Så vennligst ikke pirk mens vi jobber.
10. Hvis du mot formodning ikke er fornøyd, kom gjerne tilbake og si høflig i fra. Vi har ingenting i mot å justere litt på sveisen. Men om du plutselig vil ha noe helt nytt så er det litt på kanten.
11. Beregn tid: En klipp tar vanligvis en halvtime-tre kvarter. Men hvis du ønsker en flott føn eller å få håret glattet ut, så regn med ekstra tid, og ekstra penger. Å helfarge kan ta over en time og foliestriper kan ta to. Har du tykt hår? Regn med enda mer tid.
12. Julebordsesongen er i gang, og mange vil ha håret satt opp. Ta gjerne kontakt med salongen og hør om de har frisører som er dyktige til akkurat dette. Da er det en bedre mulighet for at du får et oppsett som passer ditt ansikt og hår bedre! Ulike frisører spesialiserer seg ofte på ulike ting, så om du spør får du mest sannsynlig den frisøren som er dyktigst på akkurat det du ber om.
Med disse 12 punktene i bakhodet håper jeg du får ordnet håret til jul, uten å måtte jakte etter en tilfeldig salong som har drop-in akkurat der og da. Til sist vil jeg bare legge til ekstra punkt, fra et personlig ståsted om du vil.
13. Hvis du forteller meg at du vil ta av 2 1/2 centimeter av tuppene, så kommer jeg til å hente et linjal!
Noen punkter du vil legge til eller utvide på? Fortell meg det gjerne i kommentarfeltet!
Følg meg gjerne på Instagram/Facebook @comingoutchristine eller på snap @christinebazz
En transkjønnet kvinne jeg kjenner ble nylig anmeldt for blotting i damegarderoben, fordi hun var naken og hadde en kropp «fornærmede» mente ikke hører hjemme der.
Dette er så enormt drøyt og trist. Altså, jeg mener, dessverre helt oppriktig, at transpersoner må ta høyde for at folk ikke er vandt med deres eksistens i garderoben.
Den gjengse ciskjønnede person er mest sannsynlig ikke kjent med transtematikk, ei heller med den nye loven om endring av juridisk kjønn som kom i fjor. Derfor er det strategisk lurt av oss å trå varsomt. Men å anmelde noen for blotting når de var naken i en garderobe, er ikke kult. Om du ser noen i garderoben som du ikke aner om burde være der, som ikke gjør en flue fortred, anta at de selv vet hvilken garderobe de burde være i.
(Transkjønnet: Tildelt et kjønn ved fødsel, identifiserer som et annet kjønn.
Ciskjønnet: Tildelt et kjønn ved fødsel, identifiserer som det tildelte kjønnet.)
Om du er keen på å lese twittertråden kan du gå hit: https://twitter.com/cjentoft/status/920684853506592768
