I dag skal vi snakke litt om noe mange transfober tror transfolk vegrer seg for å snakke om, nemlig angrere. Mange transfober tror de kan bruke de av oss som angrer som et våpen mot transtematikk, både som en “Haha, dere er ikke trans allikevel!”, og som en “Se hva dere gjorde med denne stakkars personen!”. Oppfattelsen om at vi vegrer oss for det kommer såvidt jeg har forstått fra en tanke om at “Hvis en kan angre, så kan du det og!” eller at anger gjør trans mindre valid.
Ingen av delene er spesielt riktig, men siden det jeg(og mange andre) har sagt om angrere tidligere sjeldent tas med når jeg eller andre blir debattert, så kan det vel sikkert gjentas(pluss det er vel kanskje for mye å forvente at transfober ramler seg inn på debatter/foredrag jeg er i).
Så, angrere, hva tenker jeg om dem?
Først og fremst at vi må ivareta deres behov og anerkjenne deres følelser/opplevelser. Deres perspektiver og spesielt erfaringer med helsevesenet er viktige.
Basert på tall Nasjonal Behandlingstjeneste på Rikshospitalet(NBTS) har opplyst til Minerva var det ca 350 individer som mottok kjønnsbekreftende behandling via Riksen i 2004 – 2018. (Da er altså ikke private alternativer og de ca 75% som ble nektet behandling av forskjellige grunner, deriblant ikke “trans nok” om de ikke ønsket hele det standardiserte behandlingsløpet, eller passet godt nok inn i utdaterte kjønnsroller, regnet med).
Etter 2008 er det 5 som har rapportert at de ønsker “tilbake-konvertering”(ikke mitt ordvalg), tre menn, to kvinner(tildelt fødselskjønn).
1,75% der altså, som av forskjellige grunner kommer frem til at de ikke lenger er trans.
Dette er absolutt viktig og Riksen må se på sine rutiner for hva dette kommer av. Det er helt innafor å finne ut at dette ikke var riktig valg allikevel, eller at det kan være andre omstendigheter som førte til at de ønsker behandling i utgangspunktet.
Aleksander Sørlie, nestleder i Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens(PKI) svarer til Minerva at 《Det er fremdeles slik at det største problemet i Norge er at personer som trenger kjønnsbekreftende behandling blir nektet dette, og ikke at folk får behandling de ikke skulle fått. Når det er sagt er dette noe vi tar seriøst og jobber med på flere ulike måter》.
Sørlie peker også på at en måte å jobbe mot overbehandling på er å individualisere behandlingen, fremfor en standardisert “one size fits hardly none perfectly”(min ordlegging).
Dere som har fulgt meg en stund vil nok huske at jeg og andre har kritisert dette tidligere. At diverse kirurgier ikke er ønskelige, enten fordi resultatene ikke oppleves som gode nok, eller fordi vedkommende ikke har sterk nok kjønnsdysfori til akkurat den kroppsdelen. Det kan også være at hormonbehandlingen er for sterk da den igangsettes i full pakke, samt andre ønsker. Det er som oftest lurt å se pasienten som individ fremfor en Happy Meal hvor innholdet alltid skal være en cheeseburger med pommfri, for plutselig er det salat eller chicken nuggets inni der isteden. Jeg som gikk privat fikk begynne med en lav dosering og heller øke etterhvert, dette gjorde også at eventuelle bivirkninger på humør ble svakere.
Som Sørlie også peker på er det også en del angrere som aldri opplevde seg anerkjent som det kjønnet de så de var, at de opplevde ekstrem motgang sosialt, og dermed detransitionerer nettopp for å unngå mer trakassering, diskriminering og feilkjønning. Denne gruppen er vel den jeg personlig kan best forstå utifra egne erfaringer, for dæven så mye lettere livet mitt ville vært om jeg aldri stod frem som meg selv. Ja det ville faktisk vært helt fritt for trimdronninger og kunstnere som bevisst forsøker å feilkjønne, latterliggjøre og “insinuere”.
Men for å snakke om de som angrer og som reelt mottok feilbehandling av forskjellige grunner, det er ufattelig synd at de har måtte gå gjennom noe slikt, og vi som ikke angrer må (om vi ikke allerede gjør det) se dem som individer, og som at de har ikke fått den behandlingen de trenger. Deres anger gjør ikke vår identitet mindre valid, selv om transfober elsker å få det til å virke sånn.
En kompis som angrer på å ha kommet ut som kvinne, gjør ikke min identitet som kvinne mindre svak. Det blir uansett et negativt forsøk på å sette to grupper opp mot hverandre, hvor det ikke trenger å være noen rivalisering. Det er heller ikke som at de som detranisitionerer helt eller delvis slutter å henge med transfolk automatisk eller blir uvenner per definisjon. Jeg tror de fleste absolutt er interessert i et best mulig helsetilbud.
Jeg stiller meg bak Sørlie og PKI sin logikk om at hvis vi åpner opp behandlingsmodellen til å være individuell, så vil det være et godt middel for at folk ikke føler seg presset til å si ja til noe de ikke vil ha. (Skeiv Ungdom f.eks var tidlig ute med å kritisere Riksen for dette forøvrig, i sin tid). Jeg mener også at om vi som et samfunn, lar normene for kjønn bli friere, så vil det også være lettere for alle å uttrykke seg slik de selv vil, uten å føle at de må endre noe ved seg selv kun på grunn av interesser og lignende. Ei heller er jeg spesielt fan av narrativet om at hva vi lekte med som små er en indikasjon på hvilket kjønn vi er, samtidig som det er helt greit for unge transfolk å selvforklare på den måten for å gjøre det lettere for voksne å forstå. Jeg kritiserte deriblant vinklingen i Født i Feil Kropp for dette da sesong 1 kom ut i ett blogginnlegg 20.08.14. Så at det nå vris rundt og brukes mot meg(og andre), ar vi tror vi er kvinner fordi vi liker “kvinneklær” f.eks, av transfober er jo litt “artig”, men velkommen etter. Jeg mener ikke at jeg er trans fordi jeg er frisør, ei heller er jeg spesielt feminin, så kjønnsidentiteten stammer ikke fra dette for min del. For min del er det fordi jeg opplever kjønnsdysfori til deler av kroppen min, at det føles rett når jeg blir anerkjent som kvinne og de første 20 årene med en kropp jeg hatet. Samt å ha levd med en tiltaleform som opplevdes feil og ekstremt mange år vitende at noe gikk skeis på fabrikken, før jeg ble produsert, om du vil. Hver eneste dag hvor jeg ble ansett, og forsøkte å anse meg selv som mann, var en ren fysisk og psykisk pinsel, som minket og bortimot forsvant ved anerkjennelse og behandling.
Det som primært skaper nærliggende den pinselen i disse dager, er når trimdronninger og andre går ut av sin vei for å omtale meg som mann, skrive navnet mitt i anførselstegn eller rett og slett være nedsettende og sitere det de selv tror de kan om biologi.
Så jeg kunne nok godt tilhørt den ene gruppen som søkte “tilbake-konvertering” om jeg ikke hadde en innstilling(samt nettverk og psyken) til at jeg vil heller sloss for alltid enn å gi fra meg kjønnet mitt, som jeg allerede sloss for å få i utgangspunktet. Å være i skapet er tryggere utad, med tanke på sanksjoner, hets osv, men det er farligere innad, grunnet depresjon, selvmordsrisiko osv.
Så angrere skal vi lytte til og ta vare på, de kan påpeke feil ved utredningen, feil ved samfunnets holdninger og gi oss viktig innsikt i andre livserfaringer. Det er helt i orden å finne ut at man ikke er trans allikevel.
Men de skal ikke brukes som vitner mot transpersoner og ei heller som en dørstopper for andres behandling. Det anser jeg som en urett mot angrerne selv, og transpersoner.
Link:
Minerva med Sørlie, nestleder PKI: https://www.minervanett.no/helsepolitikk-lhbt-rettigheter-transseksualisme/enkelte-transseksuelle-onsker-a-komme-tilbake-til-sitt-opprinnelige-kjonn/196899
Luca, en transmann, om angrere: https://bestmedbart.no/2019/03/29/hva-om-du-angrer/
Mitt innlegg om vinklingen i Født i Feil Kropp Sesong 1 fra 2014: https://comingoutchristine.blogg.no/1408536569_etter_premieren_fdt_i.html
