Så denne fyren, som skal forbli navnløs og uansett nok dukker opp i FB-feeden din, brukte nærmere 5 minutter av livet sitt på å skylle ut en Hennig Olsen is på boks mens han filmet det hele. Alt på grunn av at Hennig Olsen Is hadde støttet Pride. Denne stakkars fyren fikk isen sin ødelagt fordi homoer finnes. Det er synd på den kinnskjeggete mannen. Men det gjør at vi burde stille et relevant spørsmål: Hvem er det som egentlig er krenka, de skeive som sloss for sine rettigheter, eller de homofobe, som ikke engang kan spise isen sin uten å lage drama ut av det?
Snakk om å sløse god is..
(Forøvrig beklager click-bait tittel, jeg bare ler og ler og ler).
Oslo Pride 2017 er i gang, og vi lever i et land hvor vår hovedstads feiring foregår i over en uke. Det er ufattelig hyggelig å se hvor mange som pryder seg med regnbuer denne uken, og det sier noe om samfunnet vi lever i. Det er ikke mange steder i verden hvor man markerer Pride i en uke. Andre steder blir paraden stanset av politiet, utsatt for voldelige demonstrasjoner eller paraden er fullstendig ulovlig. Vi kan ikke ta det vi har kjempet oss frem til for gitt.
I går deltok jeg på en LHBT-hagefest på residensen til den kanadiske ambassadøren, for tredje år på rad. Dette var i regi av det diplomatiske miljøet, med den kanadiske ambassaden i spissen for over 20 andre ambassader.
Privilegiet av å kunne delta på noe slikt er enormt, og det sier så ufattelig mye om innsatsen som gjøres for å bedre rettighetene til skeive.
Allikevel føler jeg meg ikke alltid trygg ellers i løpet av året, og Pride for meg er noe jeg lengter frem til så fort fjorårets er ferdig. For en lesbisk, transkjønnet mor som meg, er Pride alle helligdager samlet sammen til en ukes feiring av mangfold og kjærlighet. Denne ene uka i året slipper jeg å tenke på nynazister som ønsker å marsjere, nisjepartier som synes homofili er svineri eller folk som kommer med trusler.
Jeg ønsker derfor å gi en ekstremt stor takk til alle frivillige som er med på å gjøre Pride til årets arena for trygghet og moro for meg og mine. I et samfunn som stadig ser ut til å bli mer polarisert med tanke på skeives rettigheter; og jeg fikk nylig se en som ytret ønske om å se en lastebil ramme paraden; så er det de frivillige og arrangørene ryggraden som holder denne skeive kroppen på topp.
De ekstreme som ønsker å demonstrere mot "homolobbyen" og skeives rettigheter tror oppriktig at Ola og Kari Nordmann tenker som de gjør, men at de ikke tør å si noe. Jeg tror ikke dette stemmer, men i blant må man vise hva man står for, selv om det bare er for å vise at vi lever i Norge, et land som går fremover, ikke bakover.
Jeg vil gjerne komme med en oppfordring:
Både Pride House, Pride Parken og paraden er rettet mot skeive, men de er åpne for alle, så uansett om du er råner, businessmann, frisør, Drag Queen, streit, skeiv eller noe fullstendig annet, så vær så snill og kom innom. Ta en pils og slapp av med underholdningen. Gå, hink eller trill med oss i paraden! Gå for de som ikke kan gå selv! Du trenger ikke være skeiv for å gå i Pride paraden, men det hjelper. Det sender et tydelig signal om at friheten til å være seg selv, og elske den man vil, står sterkere enn fordommer og utdaterte holdninger.
Bekjemp hat med kjærlighet, vi har ikke råd til å være stille.
Ok, så da har vi endelig fått T-skjorten med illustrasjonen min(«Transcend Hate») på. En del har sagt at de kunne vært interessert i å kjøpe en, både til Oslo Pride og til nazistdemonstrasjonen i Juli. Så vi tenkte å bestille flere og kjører Pride-tilbud på 350 kroner(som er break even for min del forøvrig). Hvis du er interessert i en så send meg gjerne en Mail til [email protected]. Fåes i hvit og svart til å begynne med.
Da jeg var ung spilte jeg en del skytespill på PlayStation. En del av disse spillene var satt til andre verdenskrig, med nazistene som fiender. De var en enkel fiende å ha i et spill. Å ta livet av animerte jøde- og homohatere etterlater deg rimelig fri for dårlig samvittighet etterpå. I mitt naive unge sinn kan jeg også ha kommet til skade for å tenke «Jeg skulle ønske jeg fikk muligheten til å sloss mot nazistene på ordentlig.». Det er lett å tenke slikt når man er såpass privilegert og vet at dette aldri kommer til å skje. Vel, jeg tok feil, og jeg skulle ønske tanken ikke ramlet inn i det naive lille hodet mitt.
Det har nylig vært flere angrep fra nynazister mot transfolk på nett. En ganske kjent tegneserieskaper ved navn Sophie LaBelle, en transkvinne, har fått mesteparten av dette hatet. De begynte med å poste diverse nazistiske bilder i kommentarene hennes, blandt annet illustrasjoner av hvordan hun burde bli gasset. De opprettet så diverse falske sider som lignet på hennes, hvor de videreførte dette. For noen dager siden tok de ned siden hennes, hvorpå de lekket hennes fulle navn og adresse på nett. Grunnet trusler måtte hun bo hos en venninne til hun og romkameraten kan finne seg et nytt sted å bo. Flere synlige transfolk har meldt om lignende behandling.
De siste dagene har jeg brukt fritiden min på å rapportere hatefulle bilder og kommentarer, rettet mot meg selv og mot mange andre. Jeg har gått ut av tellingen over hvor mange ganger jeg har blitt kalt feit, fag eller "Sir", og for å latterliggjøre transpersoner hevder haterne at de identifiserer som angrepshelikopter. Man kan si mye om disse folkene, men 'oppfinnsomme' er nok ikke et ord jeg ville brukt.
Nett-nazistene bruker de rareste våpen, de kaller seg "Kekistanere", har en frosk som maskot, og pumper ut dårlige memes fylt med hat. Absurditeten i forrige setning er total. Det nærmeste jeg kan trekke en parallell til andre verdenskrig, er at slik som hakekorset ble stjålet og skjendet, har dagens nett-nazister stjålet seg en tegnet frosk ved navn Pepe og tatt den som sitt merkevare. En meget svak parallell der altså.
I tillegg til dette så skal Fredrikstad få et besøk av Motstandsbevegelsen, en gjeng nazister som ønsker å 'knuse homolobbyen'. I ytringsfrihetens navn skal disse få marsjere og demonstrere mot min og andres blotte eksistens. Jeg har ikke tenkt til å bevege meg inn på en diskusjon om hvorvidt dette går under ytringsfrihet eller ei. Men hva slags verden er det vi lever i når denne slags tankegang kan gjenoppstå? Hva er det vi forteller våre barn og medmennesker, som lar disse holdningene slå rot igjen? Det er ikke gått hundre år siden nazistene ble ettertrykkelig og kollektivt knust, men allikevel henger de igjen og vokser som den kjønnsvorta verden aldri ble kvitt.
Da jeg levde som streit mann, var nazister noe som i hovedsak eksisterte i spill og film. Det var noe fjernt og historisk som utelukkende dreide seg om hat mot annerledeshet. Jeg var ikke redd.
Som lesbisk og transkjønnet kvinne vet jeg at de er verken langt unna eller etterlatt i historiebøkene. De er her, nå, og tydeligvis midt i blant oss. Jeg er ikke like fryktløs, men jeg er uten skam for den jeg er.
Nazistene ønsker at slike som meg skal slutte å være oss selv. Vi må bli noe annet som passer bedre inn i deres bilde av verden, eller vi må ties.
Jeg har allerede forsøkt å være en annen, og det gikk utrolig dårlig. Jeg har ingen intensjoner om å være stille i møte med hat og urett. Vi lever i en politisk urolig tid hvor denne form for tankegang elsker å vokse.
Det er helt greit å være redd, men mangfoldet er langt større og mektigere enn hatet. For hver person som lar seg styre av sitt hat for andre, finnes det flere mennesker som vedkommende hater. Vi må samles, jobbe sammen og vise at kjærlighet er sterkere enn hat. Jeg håper at så mange som mulig rapporterer og sier ifra når de ser hat på nett eller på gata. Dette er ikke tiden for å sitte passivt på sidelinjen og se på. Vi må komme oss ut fra våre trygge rom og vise hatet at de har ingen plass i vårt samfunn. Mangfold er styrke, hat er avleggs.
(Obs: Under følger noen skjermbilder fra de tingene som har blitt sagt av disse nett-nazistene. Det kan oppleves støtende. Dette er bare en brøkdel av det jeg har sett/fått i det siste, og kun en dråpe i havet av hva andre har fått.)
(Anbefaler å Google "meaning 14 words" eller "meaning 1488" hvis du ikke er kjent med det fra før. Det er ikke akkurat hyggelig.)
Påsken er her igjen, og nordmenn beveger seg kollektivt utendørs for å bedrive med noe de kaller "tur".
Personlig har jeg en aversjon mot tur, noe min fysiske tilstand er et testament til. Jeg er kanskje bedre egnet til å rulle ned en bakke enn å gå. Til tross for at jeg er både transkjønnet og kvinne, så anser jeg trapper som min mest naturlige fiende.
Så da min bedre halvdel bestemte oss for at vi skulle gå opp den lokale fjelltoppen, var jeg naturlig nok skeptisk, for å ikke nevne andpusten. I fjor lyktes hun ikke i å få meg ut på "tur", men i år stod jeg uten unnskyldninger. Det er rundt ti år siden jeg bedrev "tur" aktivt, og da ble det kalt golf. Dårlig økonomi, andre prioriteringer og generell latskap har sørget for at både kropp og bekledning gjenspeiler nåværende evne til å bestige fjell.
Jeg kan såvidt erindre min far si noe om "det er viktig med gode sko når man skal ut på tur!". Han siktet ikke til dette…
Vend i tide!
Lørdagen kom. Jeg hadde lastet opp med Kvikk Lunsj og Solo, et bevis på at jeg er ekte turgåer™.
Kjæresten min, som jobber i barnehage, hadde lastet opp med det vi faktisk trengte, slik som vann, niste, appelsin og kakao(for hygge på toppen).
Vi begynte, og jeg var ved godt mot, mye fordi jeg nettopp hadde tømt nedpå en energidrikk, og litt fordi min datter var med. Med en femåring på slep ville turen fylles med pauser og titting på fauna og flora som måtte dukke opp, trodde jeg.
Lite visste jeg at min datter var Usain Bolt med sjumilsstøvler.. Hu holdt følge med oss voksne hele veien, mens skravla gikk uten stans. Når inntar egentlig 5-åringer oksygen?
Jeg hadde antatt at det ville være forholdsvis slake bakker lett krydret med litt stigning på vei til toppen. Jeg levde i den troen et godt stykke, til stien bestemte seg for at den hatet meg, og økte stigningsgraden flerfoldig. I tillegg så var det en eller annen løk som hadde bestemt seg for å plassere min naturlige fiende, trapper, flere steder langs veien.
Med unntak av noen få pauser, for at vi voksne kunne lese skilt, så kom vi oss relativt fort til toppen. Der ble jeg brått påminnet at jeg har høydeskrekk. Grunnet det jeg antar er manglende utviklet frontallapp i både kjæreste og barn, så delte de ikke min fullstendig rasjonelle frykt mot å ramle utenfor kanten og dø på horribelt vis.
Heldigvis kom de på bedre tanker, nemlig kakao. Her skulle jeg også lære at Kvikk Lunsj og Solo-tradisjonen har mistet grunn blant befolkningen, til fordel for proteinbarer og drikke av restituerende sort. Jeg følte meg kanskje ikke som verdens dronning der jeg satt i mine selvlysende sneakers og klunket nedpå drikke som garantert kom til å gi meg hold på veien ned. Men til mitt forsvar, jeg var ikke dårligst kledd på den fjelltoppen! Jeg vil hevde at paret i cordbukse og blazer kanskje ikke gjør den største innsatsen i å bryte ned fordommer mot Bærumsfolk.
Der står de, nær kanten, og fikler med sekken?!
Etter en lengre rast og obligatorisk selfie på toppen begynte vi nedstigningen fra fjellet.
Datteren min fulgte instruksen om å gå mellom meg og kjæresten min, slik at om hun snublet kunne hun ta livet av sin mor i samme slengen.
Mot slutten av turen, med bilen nesten i sikte, gikk datteren min et godt stykke foran oss. Jeg kunne ikke fatte hvordan hun fremdeles kunne være ved godt humør, skravle i ett og i tillegg ha energi nok til å gå fortere enn oss. Hennes intense prating ble kun overdøvet av mine knær, som sang en ode til gratis sykehusopphold for mennesker som går på seg en tidlig død.
"Hun vil være før deg til bilen" flirer kjæresten.
Her har vi gått i fire timer, opp og ned et fjell som i min mening ville satt Mordor til skamme, med trapper og det hele, og så vil dette stutte barnet løpe om kapp? Jeg henviser til overnevnte underutviklede frontallapp.
Som den pliktoppfyllende mor jeg er, så kunne jeg ikke la dette stå. Mot min egen personlige helses interesse, så satt jeg i gang en lett jogg, sikker på at jeg ville vinne på denne måten. Uheldigvis var datteren min kapabel til å se bak seg, og så meg komme som et svett skogstroll nedover stien. Så hun begynte å løpe. Som Gimli fra Ringenes Herre så er jeg dødelig på korte distanser, så jeg la i en sprint. Men etter en vandring som ville satt Frodo til skamme, så var det mer sannsynlig at jeg ville dø på denne korte distansen. Jeg hadde henne nesten men da alt håp var ute gav kroppen opp og jeg innså at jeg var ettertrykkelig knust av denne duracell-kaninen. Dette ble innsett i det jeg stod der og holdt Kvikk Lunsjen nede med all min makt, mens min datter gjenopptok sin ustoppelige kavalkade av ord, som skulle fortsette hele bilturen hjem og frem til leggetid. Hun sluknet riktignok som et lys i det hodet traff puta, men innen da var skaden på mor for lengst skjedd.
Dette innlegget skulle være en saga om hvor flink og tradisjonsoppfyllende nordkvinne jeg er. Men siden jeg er så støl og stiv at jeg kan ta deltidsjobb som krykke så endte vi opp med en fortelling av typen "personlig horror".
Så nordmenn, hva i søren er det vi holder på med? Til neste år tenker jeg at jeg holder meg til Kvikk Lunsj og Solo i sofaen og henviser til Fjellvettregel nummer 8 og 9.
For mange vil det å hoppe en tur på Kiel-ferga være noe ganske ålreit, noe hyggelig men samtidig ganske normalt. For meg har denne turen vært en reise i konstant takknemlighet og lykke.
Dette er nemlig første gang jeg er utenlands på rundt 8 år, hvis vi ikke regner harryturer til Sverige.
Da jeg var yngre reiste jeg hvert år, og kanskje flere ganger i året. Men for en del år siden stoppet det. Jeg turte ikke reise noe sted lenger, enda jeg elsker å reise. Det eneste positive med at jeg ikke har dratt noe sted på så lenge er at jeg har spart miljøet, om ikke annet.
Jeg kom ut som kvinne og etterhvert begynte jeg å bli oppfattet som kvinne av de rundt også. Dette medførte et manglende samsvar mellom mitt juridiske kjønn, og det kjønnet jeg faktisk var. I passet stod det at jeg var mann, men en passkontrollør ville nok stusset litt på hvorfor det stod en kvinne foran hen, med en manns pass. I tillegg er det ganske kjipt å være transkvinne i store deler av verden, spesielt når dette synliggjøres i ens papirer. Dette er en situasjon en del transpersoner har funnet seg selv i, og mange av disse har hatt regelrett horrible opplevelser som et resultat.
Det er heller ikke bare manglende samsvar mellom pass og person som har hindret meg i å kunne reise noe sted. Økonomi har også vært et hinder. Da jeg kom ut som kvinne stod jeg uten jobb, og levde på NAV. Jeg søkte kanskje hundre jobber, men fikk kun komme på to intervjuer. Jeg kan ikke si med sikkerhet at det var fordi jeg var trans som var grunnen for dette, men jeg sleit med å få jobb uansett. Jeg ble rådet til å fjerne at jeg hadde jobbet frivillig i Skeiv Ungdom i flere år, da dette kunne gi et negativt inntrykk hos de som leste CV'en. Det var heller bedre å ha et hull i CV'en enn å liste opp at jeg hadde vært frivillig i en skeiv organisasjon. Jeg hadde ikke på noe tidspunkt et ønsket om å være avhengig av NAV. Jeg ville jobbe, jeg ville være ansvarlig for mitt eget liv og økonomi. Etter noen år med å restarte livet sitt og navigere samfunnet nå oppfattet som kvinne, fikk jeg endelig begynt på frisørskolen og deretter begynt som lærling i en frisørsalong hvor jeg trives. Jeg er fri fra NAV, og økonomien romsligere.
(Viktig å nerde litt mens man er på ferie)
I fjor kom lovendringen som gjorde at jeg kunne endre mitt juridiske kjønn uten krav om diagnoser, inngrep eller noe annet. Kort tid etter fikk jeg mitt nye kjønn i postkassen. Jeg fikk nytt personnummer, nytt pass, nytt førerkort og nytt alt annet.
Lørdag 18.Mars har jeg bursdag, jeg fyller 29 år. Dette cruiset var både en bursdagsfeiring med kjæresten, en ferie, og en måte å dyppe tåa tilbake i det store utland. Det var en milepæl som jeg tror blir vanskelig å toppe. Color Fantasy, en milepæl? Det var noe jeg aldri trodde jeg kom til å skrive.
I det vi gikk ombord i båten hadde jeg hånden i et jerngrep rundt pass og boardingkort. Ingenting skulle få tulle til dette. I forkant hadde jeg vært nervøs for at noe kom til å skje som ville forsure alt sammen. Men da vi kom ombord så var de eneste følelsene jeg hadde lykke og lettelse.
Hele reisen var ingenting annet enn rolig, hyggelig og trygg. Jeg fikk til og med vise frem mitt uprøvde pass på vei tilbake ombord på ferga, etter et lite besøk inne i Kiel. Jeg må ha sett passe idiot ut, der jeg stod og gliste fra øre til øre i det jeg gav kontrolløren passet mitt. Jeg kunne omtrent skreket han i ansiktet med "HER ER PASSET HERR KONTROLLØR, SE SÅ FINT OG JURIDISK RETT DET ER!", men holdt meg til å bare gjøre som Mona Lisa.
Så mens jeg sitter her og skriver dette innlegget, og snart har drukket opp alkoholenheten foran meg, så opplever jeg en følelse av normalitet jeg ikke har kjent på lenge. Jeg har blitt kjønnet rett av folkene rundt meg, jeg har blitt kjønnet rett av mitt eget land, og jeg har blitt passe oversett av en passkontrollør.
Det er ingen rett å reise på ferie, men det er et privilegium. Hvis vi ser bort i fra at det er en del land jeg fremdeles ikke burde reise til som lesbisk transkjønnet kvinne, så kan jeg ihvertfall reise uten å bekymre meg for at papirene er feil.
Jeg er også en mor, av typen transkjønnet og jeg er svært bekymret.
Etter innlegget ditt "Transkjønnet Paradis " så tenkte jeg at en prat var på plass, oss mødre i mellom.
Mitt barn er også en av disse "identitetsforstyrrede barna". Hun foretrekker nemlig brokkoli over fiskepinner. Jeg vet rett og slett ikke hvor det gikk feil. Hva slags femåring foretrekker brokkoli over fiskepinner liksom? Tenk om hun blir noe så trendy som veganer? Men nå sporer jeg av.
Brokkoli.. bare se på dem liksom!
Deppa eller dysforisk?
Da jeg gikk igjennom puberteten kjente jeg på mange følelser som var veldig vonde. Vondere enn brokkoli. Jeg tenker at dette var veldig viktig for min karakter, og helt nødvendig for å vite sikkert at jeg var transkjønnet. De andre pubertale "identitetsforstyrrede" som blir varig psykisk syke eller regelrett tar livet av seg, manglet bare litt uetisk reparasjonsterapi! Men som du sier, jeg var bare litt "deppa", og hadde selvfølgelig ikke trengt denne behandlingen som økte min livskvalitet.
Meg, en transkvinne i skapet. Bare litt "deppa".. bare se det håret.
Jeg skjønner at du er bekymret. Å utsette puberteten til barnet blir gammelt nok slik at hen kan avgjøre selv er veldig skummelt.
Som foreldre er det vårt ansvar å sørge for at barnet holdes på den rette sti, helst til de er rundt 30. Først da kan de definere sin identitet, samt holdning til eget kjønn og brokkoli. Kjæresten min hevdet at vi anerkjenner barn som tenkende individer, og derfor følger dette "Barn-vet-best-prinsippet". Jeg vurderer å gjøre det slutt.
Vi burde gå tilbake til slik det var før. Da psykiatrien forsøkte å gjøre oss friske med flotte metoder som innleggelse, elektrosjokk og tung medisinering. I tillegg ble det lagt en god dose skam på toppen, og da sikter jeg ikke til tv-serien. Ikke tenk på at de som overlevde til voksenlivet, kanskje våget seg ut av skapet i pensjonsalder istedet. Forøvrig hadde NRK en serie om disse også, som de kalte for "Jentene På Toten". Om noe var disse enda mer "glamorøse" enn barna du snakker om.
Alt var bedre før!
La oss se bort i fra at økt kompetanse har åpnet for at flere kan motta livsnødvendig behandling i form av samtaler, hormoner og kirurgi. Eller at barn som får uttrykke seg selv i ung alder, får det bedre med seg selv som voksne. La oss også se bort ifra at unge finner likesinnede på Internett og dermed ikke føler seg like isolerte. Det viktige her er jo deg og meg, Bekymret Mor. Barn søker selvfølgelig ikke opp transtematikk på eget initiativ bare fordi de har forsøkt å sette ord på følelser. Det er tydelig at de blir smittet av transfolk på Internett. Gitt netthistorikken til en del unge gutter, så er det et mirakel at ikke flere har kommet ut som lesbiske pornostjerner!
Siden vi andre ikke forstår, så må TV2 slutte å vise lykkelige unge mennesker. Media burde gå tilbake til å vise at transfolk er deprimerte som lever kun for å hate seg selv.
La dem kalle oss transfobe, eller brokkolifobe! Det viktigste er at vi beskytter barna fra å være lykkelige på egne premisser. Vi vet jo best?
Etter innlegget mitt om "Fronthøl Eller Feminisme" har det kommet en del reaksjoner. Noen hyggelige og noen ikke fullt så hyggelige. I tillegg er det kommet noen som er direkte latterlige.
"Jeg er så sinnsvakt lei av alle disse LGBT-folkene. Hadde de nå bare oppført seg som vanlige normale folk hadde det ikke vært noe problem. Men neida, her skal håret farges rosa/blått/grønt. Må minimum ha 2 stk piercinger og ikke minst tattoveringer. Alle skal få vite at de er en del av LGBT-galskapen.
Blir også provosert av at de kaller seg mann/kvinne når det ikke er det de er født med. Jeg driter i om de får sprøytet inn hormoner. Eller om de kutter av seg snoppen. Du kan ikke forandre kjønn.
Vil også gratulere dere som studerer for å bli psykolog. Dere har virkelig skutt gullfuglen i disse tider."
Det er vanskelig å lese denne kommentaren som noe annet enn et angrep på mitt utseende. Men "Stine" legger også lista for hva det vil si å være en del av "LGBT-galskapen", eller "ekte LGBT™" om man vil.
Jeg fant denne kommentaren så full av artig logikk at jeg valgte å poste en screenshot av kommentaren på Facebook og Instagram. Dette resulterte i både debatt og spørsmål.
Cishet er forøvrig kort for "ciskjønnet" og "heterofil".
Jeg forsøkte forøvrig å håndheve "Stine" sine regler, men fant det vanskelig.
I tillegg uttrykte en psykologistudent frustrasjon ved hvor denne "gullfuglen" kunne skaffes.
Også på Instagram viste folk sin bekymring for å ha mistet stempelet som "Ekte-LGBT™"
En del ønsket også å snarest farge håret sitt hos meg, da jeg jobber i frisørsalong. Så her kan "Stine" ha klart å ordne meg noen flere kunder, setter pris på det!
Min personlige favoritt var en venn av meg som skulle ta tattis samme dagen!
Og som faktisk gjorde det!
I forbindelse med nest siste delen av kommentaren til "Stine" så tror jeg Rumpeldunk kommer til å fungere heller dårlig om man kutter ut snoppen..
Eventuelt så kan vi kutte litt i bemanningen til Snopp Designbyrå, men er å kutte arbeidsplasser virkelig løsningen "Stine"?
Som vi kan se reiser dette mange nye spørsmål, som kan trenge litt oppklaring. Jeg er ihvertfall "Ekte-LGBT™", men andre er visst usikre. Vi trenger derfor at "Kommentarfelt-Stine" redegjør nøyaktig hva som er innenfor og ikke. Samt hvor gullfugler kan hentes.
Hva med deg, kjære leser, er du "Ekte-LGBT™"?
(Anbefaler forøvrig Twitter-tråden med samme tema. Gå inn på @CJentoft og sjekk den ut!)
Så var vi her igjen, nok et motsvar til nok et innlegg fullt av fordommer mot transpersoner; skrevet av en person som understreker at de støtter opp om transpersoners kamp. Rikitignok etter et lengre innlegg som grenser til hatprat.
Hun har samlet sammen et lite knippe utsagn som støtter opp om hennes syn om hvordan transpersoner krever at alle skal endre hvordan de omtaler kroppen sin. Hun følger opp med at transpersoner tvinger feminister til stillhet og diverse andre spennende påstander. Disse representerer dessverre ikke realiteten og bidrar heller til å sverte en allerede marginalisert gruppe. Men feminismen må ligge godt an om transpersoner representerer en såpass stor trussel.
Istedetfor å komme med et direkte motsvar til Gjevjon, så vil jeg heller forsøke å bedrive litt tydelig nødvendig opplysningsarbeid.
Så mye moro som kommer opp om man Googler "front hull"
Vi begynner med ti kjappe punkter:
1. Trans og cis er adjektiver som beskriver en person, på samme måte som blond, høy og hvit gjør. Å være cis/trans sier kun noe om kjønnshistorikken din og synliggjør eventuelle utfordringer knyttet til dette. Jeg introduserer meg ikke som transperson eller som hvit, men snakker om det i settinger hvor det er relevant, slik som akkurat nå.
2. Det er mulig noen transpersoner bruker "front hole" om sin vagina for å minske eventuell kjønnsdysfori. Men det er ikke en reell forventing at man skal kategorisk erstatte en medisinsk term som vagina, med et forholdsvis intetsigende ord som "fremre høl". Det er mer sannsynlig at du finner slike beskrivelser i en IKEA-instruksjon enn hos transpersoner. Det finnes mange selvbeskrivelser for underlivet sitt, også blandt ciskjønnede. Med tanke på at folk kaller underlivet sitt for ting som kjeppen, glufsa, snoppen, va-jay-jay, kusa, hammeren, drillen, den-der-nede m.m. så anser jeg uansett ikke front høl som der vi burde sette strek. Folk kan omtale sin egen kropp som de selv vil, det betyr ikke at vedkommende krever alle at andre skal omtale sine kropper på samme måte.
3. Termen, "Ikke-menn" brukes når man ønsker å omtale andre kjønn enn menn. Det er lettere enn å begynne å ramse opp diverse kjønnsidentiteter. Det brukes ikke til å henvise eksklusivt til kvinner, da ville man sagt kvinner.
4. Du er ikke transfob om du ikke vil ligge med kvinner med penis. Du er transfob om du forteller en kvinne med penis at hun er mann. Det er heller ikke slik at alle transkvinner har penis. Transkvinner har forøvrig liten interesse av å ligge med folk som har fordommer mot dem. Personlig tenker jeg at sexen må være ganske kjedelig om det som sitter mellom bena er der man retter alt fokus. Jeg er mer enn underlivet mitt, både seksuelt og ellers. Hvorvidt jeg ønsker å ligge med noen avgjøres ikke av hvordan underlivet deres er formet.
5. Transaktivister kan fint være feminister, feminister kan fint være transaktivister. Det er ikke to klart oppdelte grupper. Personlig mener jeg feminismen skal romme mer enn kun ciskvinnekamp.
6. Da de ikke-homofile fikk merkelappen "heterofil", var det også protester, slik som vi ser med ciskjønnet.
De var jo bare "normale" og "ikke-homo". Nå er de bare "kvinner født kvinner" og ikke cis.
Homofile cispersoner som tar avstand fra begrepet "cis/ciskjønnet" får meg alltid til å undre på om de ikke ser hvordan de selv gjentar historien.
7. Om du ikke er trans er du faktisk priviligert. Ved å ikke være trans slipper du diskrimineringen, volden, fobien og all den andre "moroa" transpersoner ofte må igjennom. Da er man priviligert. Jeg er for eksempel priviligert ved at jeg kan gå, har tak over hodet, snakker mer enn ett språk og er hvit i Norge. Hvis man anser kvinner som mindre privilegerte enn menn så er transkvinner mindre priviligert både ved å være kvinne og ved å være trans.
8. En kan hevde at man har rett til å si hva man vil og at ingen skal hindres fra å snakke. (Riktignok er ikke ytringsfriheten uten rammer i Norge) Det betyr ikke at man trenger å invitere en person man ikke er enig med til å snakke. Ei heller trenger man å være stille når vedkommende sier noe man oppfatter som nedsettende.
9. Vold er mer enn fysisk vold. Du trenger ikke klaske til noen for å utøve vold. Se forøvrig Store Norske Leksikon sin definisjon på vold her! Om du bevisst kaller en transkvinne for mann utøver du vold.
10. Det kan være lurt å bedrive litt kildekritikk. Om du leser at noen hevder transpersoner skal ha sagt noe på Internett kan det være lurt å sjekke to ting, er dette i det hele tatt sant, og støttes dette synet fra organisasjoner som drives av og for transpersoner? Ordet "front hole" ble først gjort gjeldende i Norge av Tonje Gjevjon.
Splittet feminisme
En kjent republikansk politiker i USA sa i 1858 "A house divided against itself cannot stand." Hvis feminismen skal bestå og bevege seg fremover, vil det være fordelaktig om man sluttet å dra hverandre ned, og istedet løftet hverandre opp. Minoritetskvinner av alle slag er ikke en reell trussel mot feminismen, men det kan være vanskelig å gi plass til andre som har andre erfaringer enn en selv. Et godt sted å begynne er å lytte og snakke med disse gruppene, istedetfor å snakke over dem.
Det er ikke en konkurranse om hvem som har det værst i møte med samfunnet, men vi må kunne anerkjenne at hva som vil være viktig for noen kvinner, vil være noe som andre kvinner ikke kan relatere til. Det trenger ikke bety at vi ikke kan jobbe sammen for å nå felles og individuelle mål.
Du må gjerne jobbe for at kvinner skal ha tilgang til prevensjon, så kan jeg jobbe for at kvinner ikke skal bli slått ned fordi de er trans.
Jeg har sett en god håndfull ciskvinner mene at transkvinner burde bli innlagt, så de kan bli friske og gjennoppta sine liv som menn. Jeg har sett folk mene at transpersoner burde ta livet av seg selv. Jeg leser at flest cismenn dreper transkvinner, men dette betyr ikke at jeg tror de fleste menn ønsker meg død.
Frem til sommeren 2016 måtte man bli kastrert for å kunne endre sitt juridiske kjønn. Nå kan man endre sitt juridiske kjønn uten krav. Dette er noe transpersoner, feminister, cispersoner og andre har kjempet hardt for å oppnå. La oss heller fortsette kampen mot urettferdighet sammen, vi har mer til felles enn vi har forskjeller. Det gjelder bare å vite når man skal lytte, og når man bør si noe.
Språkboks: Transkjønnet: En person tildelt et kjønn ved et fødsel hvor vedkommende identifiserer som et annet kjønn. Forkortes "trans"
Ciskjønnet: En person tildelt et kjønn ved fødsel hvor vedkommende identifiserer som det kjønnet. Forkortes "cis".
Kjønnsdysfori: Ubehaget ved at kroppens kjønn ikke matcher egen opplevelse av kjønnsidentitet.
