Laverne Cox(Sophia fra Orange Is The New Black) eier så sinnsykt hardt på alle nivåer!
Mangfoldsgjestinnlegg:
Så ofte jeg kan skal jeg prøve å ha gjesteinnlegg her på bloggen. Derfor oppfordret jeg for litt siden til at folk skulle skrive gjesteinnlegg her. Dette er det første:
Jeg er 26, ble fortalt at jeg var gutt fra jeg ble født, men har følt siden jeg var 10-12 at ‘noe’ var galt og at jeg passa bedre som jente eller jente-aktig. Det har holdt seg i huet mitt, selv om jeg liker en del tradisjonelt mannlige ting – programmering og å titte på sport f eks – men det er nok trans- og cisjenter som liker de tinga òg. På den andre sida: å mekke noe mer avansert enn en Ikea-stol kan jeg ikke, så der slår Christine meg kraftig tror jeg. Akkurat sånne ting blir uansett rasjonalisering, har jeg skjønt etter hvert: jeg kan være hva faen jeg vil, like hva faen jeg vil, og følge hvilket narrativ jeg vil.
Det har tatt lang – veldig lang – tid for meg å skjønne at det er lov å være slik. Som jeg husker det prøvde jeg alltid å skjule slike tanker; de ville bare skuffe andre mennesker som jeg var glad i. Kjønn er jo noe fast, trodde jeg, og det måtte være noe galt med meg om jeg ville være noe annet enn det tingen mellom beina mine sa. Så jeg holdt kjeft, prøvde kanskje til og med å overkompensere ved å bruke hat og stereotyper jeg hadde internalisert. Jeg ville aldri tråkke for langt over linja til gutte-rollen, da kunne jo folk skjønne at det var noe galt med meg, og det var best å erte de som prøvde å bryte rollene også. (Jeg er ikke stolt av dette, men et sted må man begynne her i livet…)
Det var en annen vei ut også da jeg var yngre; spesielt før jeg sovna, lagde og leste jeg historier om transjenter. Selv om verden så meg som gutt, så kunne jeg lage en annen verden i drømme, og dit dro jeg nesten hver natt. Drømmene var kanskje enda mer stereotype enn virkeligheten, men det var et fristed likevel, i hvert fall kunne jeg finne stereotyper som passa bedre enn de andre dytta på meg! I tillegg har kjønnsoverskridende følelser aldri vært helt dominerende for meg, jeg har klart å finne meg rimelig godt til rette som mann. Litt skuespill og en ganske stor dose sportsinteresse hjelper på for å fake det.
Men tankene var der alltid. Et annet eksempel: klær visste jeg at det ikke var noe vits i å prøve å like, jeg kunne jo uansett ikke bruke de klærne jeg mente var riktig, så da kunne det egentlig være det samme – og menn skal jo ikke bry seg om sånt heller, så da fikk jeg bare oppføre meg som om det ikke spilte noen rolle. Dessuten var det stort sett mamma som kjøpte klær til meg, så jeg slapp å tenke noe særlig over det. Jeg har alltid slitt med å ha på klær som er veldig maskulint koda, knapper og slips og slike ting, men det kan nok være en rasjonalisering det også. Uansett, for et par uker siden kjøpte jeg forresten noen veldig søte jenteklær, og selv om noen andre sikkert vil synes jeg ser helt teit ut, så liker jeg å ha dem på for meg selv. Det er vel første virkelige steget jeg har tatt for å innse at jeg faktisk er trans. 🙂 Akkurat hva slags: veit ikke, men i hvert fall ikke 100 % cis! I’ll get there in the end…
Det er kanskje fordi jeg har andre ting som jeg kan skape en identitet av at jeg ikke har krøpet noe særlig ut av skapet ennå. Jeg vil gjerne få med, selv om dette kanskje blir å pelle på et ømt sår for tida, at når man får vite om transfolk gjennom media framstår det ofte som om det er deres eneste identitet, at de ikke har andre interesser og er oppslukt av tanken på å bli riktig kjønn. Jeg synes ikke det er noe galt med dét om det er slik man er, men det er en ekkel stereotyp der som jeg ikke har lyst til eller klarer å passe inn i, og jeg skulle ønske vi fikk vite om transfolk som er mer synlige i andre roller enn ‘token trans’. Jeg vil ikke gi opp de tingene i livet mitt som samfunnet sier at menn skal like, akkurat som ciskvinner ikke skal trenge å gi opp slike ting bare fordi de blir tildelt kvinnekjønn ved fødselen. Derfor har bloggen til Christine vært viktig for meg, hun har skrevet om alle deler av livet sitt og at man ikke må passe inn i alle stereotyper.
I fjor flytta jeg hjemmefra til utlandet og tenkte kanskje tankene om å være en jente skulle gå over med det, men i stedet blir det bare sterkere og sterkere, sammen med en skyldfølelse overfor meg selv over at jeg ikke klarer å bli ferdig med dette. Derfor tror jeg det er riktig å skrive dette, selv om jeg er redd, redd for å bli oppdaga, redd for mine egne følelser, redd for at jeg tar feil, redd for transfobi, redd for over å bli flau over å måtte forklare dette, redd for å miste privilegier…
Nå ja. Beklager det der, jeg er ikke helt sikker som dere skjønner. Men likevel: jeg vil skrive om det sånn at jeg i hvert fall har noe utløp for ting annet enn inne i hodet mitt, men jeg mangler mot til å stå for det med min egen kropp og mitt eget navn. Og jeg vil skrive fordi jeg har blitt inspirert av å lese andres historier; jeg skjønner at det er andre som føler noe av det samme som meg og at jeg ikke må skamme meg over hva jeg er. Jeg håper noen andre leser dette og kjenner seg litt igjen – og for cisfolk: sorry, men jeg er bare sånn, jeg tenker ikke dette for tull!
H
Utspill om «Født i Feil Kropp», HBRS og Riksen i media.
Det har vært ganske spennende å følge med i media når det kommer til «Født i Feil Kropp».
Mediemessig så ble det hele sparket igang av Tone Maria Hansen, leder i HBRS
Kritikk har kommet fra flere hold, og personlig så har jeg vel uttalt med tre steder.
Først og fremst i blogginnlegget.
Dette fikk enormt med lesere(til bloggen å være) og veldig mange positive tilbakemeldinger. Flere tok kontakt for å si at de, som meg, ikke kjente seg igjen i narrativet som serien gav, og at de følte seg dyttet inn i forsterke kjønnsbåser med ordbruk som ikke gav mening.
Dernest ble André fra serien intervjuet av Gaysir.
Helt ærlig så sies det mye uheldig i det intervjuet, og som så mange andre så er fobien mot transfolk ganske gjennomskinnende.
Få dager etter ble jeg intervjuet i Gaysir.
Jeg er utrolig fornøyd med både intervjuet og bildene. LLH var de første til å dele det og jeg så at den ble delt på blandt annet Ottar sine facebooksider. Det er ganske awesome!
Uheldigvis er det mange som blir sinna fordi de faktisk ikke har lest det som står, de går rett ut og tar det som kritikk av deltakerne eller de som definerer som “født i feil kropp”. Mange tror at transpersoner er bare en gjeng hvor ingen opplever dysfori men ønsker å få anerkjent sin kjønnsidentitet juridisk. Eller at det er folk som ønsker hormonell behandling men ikke kirurgisk. Begge de overnevnte går under transpersoner paraplyen, men det er også så mange fler som definerer innunder “trans”. Deriblandt mennesker som ønsker hormonell og kirurgisk hjelp, i tillegg til juridisk anerkjennelse. Folk må lære seg å gjøre research før de tilter vilt.
“You’re not entitled to an opinion, you’re entitled to an informed opinion.”
Midt opp i alt dette lot Ira Haraldsen,avdelingsleder ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) ved Oslo universitetssykehus, seg intervjue om transseksualisme av Tv2
Heldigvis kom alles yndlings Luca med ett svar til Haraldsen som peker ut hvor hun bommer når det gjelder behandlingen, på bloggen sin.
Sammen med Line Halvordsrud, leder i skeiv ungdom, skrev jeg denne kronikken som kom på trykk i BLIKK.
Dernest hadde Kai fra Skeiv Ungdom ett gjesteinnlegg hos Maddam.
Som havnet hos verdens lateste journalist hos Dagbladet .
Det kom ett svar til Kai, fra en av deltakerne i serien “Jentene på Toten”. Men det innlegget var så skivebom og uheldig at jeg velger å ikke dele det for å være grei mot den som skrev det.
Alt i alt så har det vært kritikk av serien fra flere seriøse hold. Disse blir selvfølgelig avfeid av serieskaper Vennerød og initiativtager HBRS, ikke spesielt sjokkerende.
Jeg mener at gitt mengden kritikk som har kommet, og hvor den har kommet fra, så viser kommer meningene til de fleste ganske klart frem. De fleste som ikke er superkonservative innen kjønn, ønsker ett bredere mangfold og mer realistisk fremstilling av kjønn i serien! Alle er enige om at serien er viktig, og at den er fin, men at man forventer mer av den! Spesielt i dag hvor politikken på dette området er i flere arenaer og debatter!
En kommentar verdig sitt eget innlegg
Jeg fikk dette som en kommentar på gjesteblogginnlegget, og følte at det fortjente sitt eget innlegg, da slike tanker er viktige at folk får se! Synliggjøring ftw!
“Hei, flotte Christine;-)
Dette er første gang jeg setter ord på dette uforklarlige som jeg har gjemt bort innerst i en mørk korridor i hodet mitt siden jeg var 10-12 år. Det er ikke til å stikke under en stol at de siste ukers mediadekning om å være født i feil kropp har satt tankene i sving. Igjen. Men jeg passer ikke helt inn der heller. Syns det er fint at du tar opp dette med at det ikke trenger å være enten eller. Tror det er mange som svever frem og tilbake midt imellom der. Og du trenger ikke like Barbie heller. Jeg har hatt interesse for biler og superhelter i hele mitt liv.
Jeg er født med penis, og den har jeg enda:-). Jeg har levd det livet som samfunnet har ment jeg skal leve, og håpet jeg skulle vokse av meg de “rare” tankene. Tankene har ikke forsvunnet, og innimellom tør jeg å utfolde meg, når jeg er helt alene. Det har jeg gjort i 20 år. Kjønnet jeg er i hodet er litt flytende, legning likeså (sistnevnte har jeg heldigvis fått utløp for).
Nå er jeg 35 år med kone og barn, og syns ikke det er på sin plass å sprette ut offentlig for å bli hengt ut som et freak-show. Spesielt med tanke på mine barn.
Derfor gleder det meg at du og mange flere tør å stå fram som dere er. Enn så lenge lever jeg videre med å følge med på deres utvikling, og er stolt på deres vegne. Kanskje en dag? men det sitter langt inne.
Tar gjerne imot tips til flere som blogger om det samme. Leser også Luca sin blogg.
God helg;-)“
Hei! Tusen takk for kommentaren din!
Først og fremst, jeg føler meg utrolig priviligert for at du for første gang skriver om tematikken her på min blogg! Tusen takk!
Forøvrig, biler og superhelter er bare best! <3
Å håpe at man skal vokse av seg tankene er noe mange av oss kan kjenne seg igjen i, og at man tilogmed kan klare å fortrenge de ganske dypt. Men så kommer den ene triggende tingen, slik som serien «født i feil kropp», og alle de tankene kommer skyllende inn igjen, slik som du beskriver.
Mange svever imellom mann og kvinne, og mange svever utenfor kjønn fullstendig, så uansett hvor(hvis du ønsker) du skulle føle at du hører hjemme så er du ikke alene.
Du belyser noe som er ganske viktig, nemlig å bli hengt ut som ett “freakshow”.
Min erfaring når jeg har sett andre, som er eldre enn meg og med mer voksne barn komme ut, er at jo mer selvsikre de er når de kommer ut, jo mindre motstand møter de. I tillegg så er ens eget bilde av reaksjonene man møter mye værre enn det som vil skje i realiteten. Jeg vil hevde at til tross for normativiteten i serien «Født i feil kropp» så er dette en gyllen sjanse til å komme ut for mange, og vise til serien i samme slengen. Så får man heller gjøre folk oppmerksom på at interesser ikke er lik kjønn etterpå. :-p
Men for å bare være alvorlig ett sekund, man har jo sett andre som har gått før deg, som faktisk har blitt hengt ut offentlig. Ta Lise Lindalen for eksempel, og hvordan Carl I. Hagen totalt gikk over alle nivåer for hva som er ok i media, og hvem ble hengt ut i ettertid? Hagen! (Google this)
Hvis du med offentlig kanskje sikter til vennekretsen og svigerfamilie og din familie, så derimot kan frykten din være reell, da jeg ikke kjenner disse menneskene. Jeg vet godt hva det vil si når familie reagerer negativt, og jeg husker godt frykten før jeg kom ut.
Du kan ikke styre hva de rundt deg tenker, men å jobbe med holdninger på forhånd kan ha en posititv effekt. Jeg brukte en genderbendende artist(YOHIO) for å teste vannet hos broren min, og gitt hans reaksjon er jeg glad jeg gjorde det. Det gav meg også ett mye bedre bilde av hvordan han kunne komme til å reagere.
Men til syvende og sist, om folk ikke er villig til å legge fra seg arkaiske fordommer og idioti for noen de kjenner og skal være glad i, er de egentlig verdt å ha i livet sitt da?
Bare for å ha sagt det, jeg var også etablert med samboer og barn. Jeg kom ut til hu tidlig riktignok, for å sørge for at det var på bordet. Men det gav ett bedre grunnlag for samarbeid selv om det ofte kunne veie tungt på forholdet. For barna(stesønn og datteren min) var det rimelig null stress og rett frem, siden de var såpass små da.
Men flere barn vil nok kunne se dette uten å være egosentriske. De vil kunne forstå at dette er noe som har veid sykt tungt på forelderen sin. På samme måte som du vil at barna dine skal være lykkelige, så vil nok kidsa dine det samme for deg.
Se for deg hvordan du ville reagert, om du fikk vite at ett av barna dine holdt noe tilbake i frykt for hvordan du vil reagere, eller hva andre vil si om deg og barnet.
Setter veldig stor pris på at du følger med oss som er offentlig, og er stolt på våre vegne. Men husk at vi er offentlige av én grunn, å gjøre det lettere og tryggere for andre å leve som seg selv akkurat som de er. Selv om det vil ta tid å komme til det punktet av absolutt frihet.
Hvis det skulle vise seg at du ønsker å gjøre noe med det, så hold meg gjerne oppdatert, jeg har nok ikke mulighet til å bistå no særlig, men jeg vil gjerne vite om det utvikler seg.
Uansett masse lykke til! Og takk igjen!
(Linker:
– Luca sin dokumentar: http://p3.no/dokumentar/mann-uten-penis/
– Engelsk “komme ut” guide beregnet på ungdom, ikke nødvendigvis noe du trenger, men utrolig bra: https://www.lgbtyouth.org.uk/files/documents/guides/Coming_out_guide_-_T.pdf
– Tarald Stein sin forfatterside, han har holdt på en stund: http://framandkar.wordpress.com/?ref=spelling
Mange av de andre driver skikkelige rosablogger, og det linker jeg ikke til av prinsipp :-p men jeg jobber med en ressursliste, men blir nok en stund til den kommer.)
I want you! Til å gjesteblogge!
Jeg ser etter folk til å skrive gjesteinnlegg på bloggen. Hatt det et par ganger før, men skulle gjerne hatt det som en ukentlig greie. 🙂
Om du definerer som trans eller ei gjør ingenting, men helst at ditt kjønnsuttykk og/eller identitet er noe annet enn hva du ble angitt ved fødsel.
Hvor langt du har kommet i din egen prosess spiller heller ingen rolle, enten du er fersking eller gammal traver. Jeg ønsker å vise mest mulig mangfold så alle identiteter er velkomne, og du kan skrive under anonymt hvis ønskelig.
Tema kan du velge selv, eller vi kan bestemme ett sammen, det kan være om din reise, erfaringer, tanker eller noe annet.
Ikke vær sjenert, send meg PM! I want you!
Eventuelt mail på [email protected]
Oi!
Oi, så gårsdagens innlegg tok jo en smule av! Responsen har vært hel utrolig. Jeg vil bare si tusen takk til alle som har lest innlegget og til de som har kommet med støtte og/eller konstruktive tilbakemeldinger. Det har blitt satt pris på!
Etter premieren: Født I Feil Kropp
Mandag satt jeg godt plassert i sofaen med blandede forventinger til denne serien. Jeg håpet den skulle være vellaget, ha god flyt og gi ett lavterskel, men godt bilde av situasjonen.
Bare så det blir sagt med en gang, uansett hvor uenig jeg måtte personlig være med enkelte deltakere og personlige utsagni programmet, så vil jeg gjøre mitt ytterste for å ikke gi uttrykk for dette. Det jeg gir av kritikk rettes mot initiativtaker og de som har laget/vinklet programmet.
Først ut, hva jeg likte! Serien var utrolig godt laget, den hadde god flyt og det var sterke personligheter med i programmet. Den er utleverende, tidvis sorgtung men det gis ett godt, uselvisk bilde av de rundt deltakerne. Foreldrene får det ikke til å handle om seg selv for eksempel.
Jeg har sett rundtom at Emma ble en hit hos veldig mange, men for meg personlig var den jeg kjente meg mest igjen i André og hans situasjon. Og det er ikke bare fordi vi snakker på samme måte, siden han er fra Lillestrøm og jeg er fra Lørenskog(VIF <3), men også foreldresituasjonen og samboeropplegget og utfordringene de har. Det kjenner jeg så godt igjen, og helt ærlig, å være i denne situasjonen og ha barn, det er sykt ensomt iblandt. Så akkurat det gjorde litt godt for meg også.Så akkurat hans situasjon kjenner jeg meg igjen i, til tross for å ikke tilhøre samme kjønnsbås.
Men der ligger jo litt av kritikken her, nemlig kjønnsbåser. For er det en ting man for legger merke til fort i serien, er hvor ofte det gis en henvisning til at mange av disse deltakerne lekte eller hadde interesse for visse typer leker/klær i barndommen. At å leke med dukker var en del av kjønnsopprøret som man gjennomgikk. Det er ett faktum at mange jenter liker rosa og leker med dukker, men jeg vil hevde at det skyldes graden av kjønnet markedsføring som rettes mot kjønnene. Dette fører til at for å passe inn kan barn leke med de kjønnede lekene, og når man gis få alternativer, må man interessere seg for det man har.
Det er ikke noe fra naturen som avgjør hvilke interesser ett helt kjønn skal ha, det gir ingen mening. Jeg skulle gjerne sett at de istedetfor å bruke interessene som en bekreftelse av kjønnsidentitet, så viser de hvordan de skaffet seg disse interessene for å bedre passe inn i kjønnet de identifiserer som. Altså, de som identifiserte som jenter så at jentene lekte med dukker, og dermed lekte med dukker selv, for å tilpasse seg kjønnet de identifiserte som, og unnslippe kjønnsbåsen de allered var tvunget ned i.
Serien bygger oppunder ett 1950-talls syn på kjønn, at gutter er fra Mars og kvinner fra Venus. Den forsterker kjønnsrollene og helt ærlig, fra ett feministisk standpunkt, så er serien en smule usunn. Selvfølgelig, for mange i denne situasjonen så er det enormt viktig å få innpass i båsen man vil inn i, på alle måter, og noen påtar seg interesser for å “blende” bedre inn. Andre følger stereotypene for kjønnet sitt fullstendig, og det må være godt å føle så mye støtte blandt de gamle pillarer, men for de av oss som ikke er normative fra topp til tå, så oppfattes det som en “de og oss” tematisering.
HBRS(initiativtakeren til serien) er bygget opp av helt normale menn og kvinner, men fokuset på å være normale menn og kvinner er så gjennomsyrende at det blir uheldig. Det er også svært viktig å påpeke at til tross for at HBRS liker å si at de snakker for pasientgruppen så stemmer ikke alltid det. Flere som identifiserer med “født i feil kropp” definisjonen støtter ikke skillet mellom oss og dem, og flere anerkjenner at de teknisk sett hører under trans-paraplyen til tross for at de aldri vil smykke seg med slike ord, og det synes jeg er helt ok. Se på ordet: “Trans” betyr “på tvers av/over”, så selv om du tar steg for å bekrefte ditt kjønn, så beveger noe seg trans noe annet. Enten det er identiteten, det juridiske kjønnet, uttrykket, hvasomhelst. Værsåsnill anerkjenn dette.
Den britiske serien My Transsexual Summer gjør dette veldig bra, deltakerne der anerkjenner ett bredere mangfold enn mann/kvinne, og det er flere av de som ikke nødvendigvis hele tiden anser seg selv som ett kjønn. Til tross for at deltakerne der ønsker diverse kirurgier.
Jeg vil aldri trykke båser over hodene på folk, jeg ønsker bare at man skal kunne anerkjenne ord og verdien av de, og til tross for at personer bruker forskjellige begreper, så har de samme utfordringer. Denne negativiteten man ser mot LHBT-bevegelsen gir mest ett inntrykk av at “de” er bedre enn “oss”. Og når man viser avsky for å trekkes inn i ett begrep, som historisk har vært fantastisk og gjort så mye for rettighetsarbeid og mangfold, så virker det hele en smule fobisk. Litt som når en streit kar blir tatt for å være homo, og reagerer med avsky, istedetfor å ta det kult og bare forklare at man er streit.
Jeg skulle ønske serien fokuserte mer på mangfold, for jeg tviler på at vi kommer til å se stort til det i serien. Ikke nødvendigvis at de brukte ordet trans, men at de ikke passivt trakk seg sånn unna LHBT-bevegelsen. Argumentene som har blitt brukt mot ordbruken trans/transkjønnet tidligere er at de ikke vil blandes med andre variasjoner. Men hvis du synes det er galt at noen idioter blander deg med en transvestitt, så bør du kanskje se på hva ditt eget syn på transvestitter er.
Jeg har også diskutert med andre bekjente angående serien etter premieren, og mange av disse la merke til temaene jeg har tatt opp her, men flere av de har sagt «Men er det ikke en seier uansett da? Det er jo representasjon?» Jeg mener både og, det er en seier for normativiteten, men ikke all representasjon er god representasjon. Det tror jeg de fleste minoriteter kan si seg enig i. At stereotyper ikke gjør det lettere å være en utsatt gruppe og å bryte med normene for denne. Det legges forventinger og sanksjoner når forventningene ikke oppfylles.
Personlig sleit jeg lenge med akkurat det, for jeg følte meg som en jente, jeg visste jeg var en jente, men overalt rundt meg så jeg at jenter likte visse ting, og gutter andre. Utifra interessene mine så hadde jeg vært en sabla god mann, kun basert på interesser. Men det handler om kropp, og identitet aller mest!
Jeg er en stort sett maskulin mamma, som liker biler, actionfilmer, rock n’ roll, skytespill, øl, bodymods og andre klassisk “mannlige” aktiviteter og det gjør meg ikke til noe mindre kvinne enn noen andre som bruker den betegnelsen!
Og helt til sist, til deltakerne i serien, måtte dere lese dette. Stå på! Dere er alle dødstøffe mennesker uansett hva! Jeg har selv vært med i en tv-serie og vet hva det vil si! Dere har min fulle respekt!
Respons på gårsdagens innlegg.
Jeg fikk utrolig masse respons på gårsdagens innlegg, det har vært kjempekult!
Hva jeg synes om serien vil komme i ett senere innlegg, jeg bare følte det var viktig å skrive dette.
Etter innlegget ble jeg kontaktet av ei som følte det var viktig å synliggjøre at HBRS ikke representerer alle i sin pasientgruppe(det visste vi fra før), men også at de ikke representerer alle som definerer seg som Født i Feil kropp. Hun oppfattet det også som at jeg bidro til å sette skillet mellom transfolka og født i feil kropp-leiren. Jeg vil riktignok hevde at å anerkjenne at det finnes ett skille, ikke bidrar til å lage det, men der kan man font være uenig.
Uansett, til de som har gitt meg tilbakemeldinger på innlegget. Det blir satt utrolig stor pris på!
Før premieren: Om Født I Feil Kropp, HBRS, trans, meg og sånn.
Idag begynner tv-serien «Født i feil kropp» på tv.
Det vil komme en annen uttalelse fra meg etter premieren på episode en, men det er noe jeg vil si på forhånd også.
Aller, aller først, å kritisere en serie, er ikke det samme som å kritisere menneskene som er med i den. Ingen sier at deltakerne ikke er tøffe og at de ikke gjør en god innsats for å vise andre hvordan de føler seg. Jeg har massiv respekt for mennesker som stiller seg sårbart til.
Videre så trengs det slike serier, serier som viser hvilke utfordringer denne gruppen har og som gir info om situasjonen.
Denne serien kommer som bestilt fra Harry Benjamin Ressurssenter(HBRS), pasientorganisasjonen for de som skal være, er eller har vært i en kjønnsbekreftende prosess. Transkjønnede vet dere? Sånne som meg?
(De som hevder seg “Født i feil kropp” vil aldri se på seg selv som meg, eller som transkjønnet)
En ting jeg finner uheldig er måten de har reklamert for serien på forhånd.
I reklamene som har blitt delt har det i hovedsak vært ei lita jenta som har blitt presentert, som er 12 år i serien.
Å prøve å kritisere en serie som fronter en 12 år gammel jente er som å danse med djevelen. Nesten uansett hva du sier vil folk se på deg stygt, fordi de ikke klarer å skille mellom kritikk av en serie som lager ett skille og kritikk av deltakerne.
På HBRS sine facebook sider, og på lederne deres sine sider, går det nå i høy reklamevirksomhet for serien, som er logisk, og også at om du kjenner deg igjen i tematikken, så ta kontakt.
Føler det er verdt å ta med at dette er organisasjonen som jeg aller først prøvde å ta kontakt med, men fikk ett heller kaldt svar om at folk i deres gruppe gjerne hadde vært sikre siden de var små. Jeg antar at noe av problematikken den gangen var at jeg ordla meg dårlig, jeg sa noe sånt som ” gutt som burde vært mer jente” eller noe slikt, fordi jeg manglet ord. I tillegg til det lite hjertevarmende svaret lå det også en link til HBRS sin oversikt over psykologer som kunne bidra. Jeg ringte faktisk den ene, og ble stående på venteliste. Dette er 3-4 år siden, og jeg fikk en mail i Mars i år om at jeg hadde visst stått der en lang stund, og om jeg ønsket å fortsette å stå der.
Og jeg venta lenge, før jeg tilfeldigvis fikk hjelp fra annet, privat hold, av noen som forstod at tematikken lå ikke i ordene, men i ropet om hjelp.
(Mailen og svaret fra pasientorganisasjonen er tilgjengelig her på bloggen om man går langt nok tilbake)
I forkant av serien har det også vært noen meningsutvekslinger på nett, deriblandt hadde en person en kommentar om «hvordan hun håpet serien ville vise at, selv om deltakerne anså seg selv som menn og kvinner og født i feil kropp, så finnes det ett større mangfold der ute». Dette ble da umiddelbart skutt ned og deriblandt noen av deltakerne i serien uttrykket en enorm trang for å stilne denne personen. “Ut av respekt for de som var med”.
Helt seriøst, det er noe massivt galt med argumentet ditt om du trenger at motstanderen din holder tier. Da trenger du å revurdere verdiene i argumentene dine.
Nesten hver gang “transfolka” gjør noe, avisartikler, tv, intervjuer, hvasomhelst, kommer det utspill fra «født i feil kropp» leiren. Dette er i hovedsak kritikk om hvordan de føler seg diskriminert og dratt med inn i en gruppe de ikke føler seg hjemme i. Om hvordan deres pasientgruppe ikke liker ordet trans.
Istedetfor å fokusere på at man har prøvd å gjøre noe godt og jobbe politisk for bedre rettigheter, så fokuserer denne gruppen på å skille seg ut fra oss andre. Noe som er veldig rart, for se på meg versus jentene som er med i serien, ønsket er stort sett det samme, å passere som jente, leve trygt og unngå dysfori.
Grunnlaget for å skille seg fra trans-begrepene er for tynt, i mine øyne.
Og sist, men ikke minst, «født i feil kropp» er ett heller uheldig begrep, skapt av en gruppe som trengte å trekke seg unna alt som hadde med trans å gjøre.
For all del, kall seg hva man vil, men akkurat det uttrykket gir assosiasjoner til at bevisstheten krasjlandet i feil livmor… Eller at kropper er som burgere på macdonalds, du kan få den med ost, eller uten. Som om osten definerer hele burgeren.
De gjorde dette fordi de ikke vil bli blandet med alle de transvariasjonene som finnes. De vil ikke folk skal tro de er transvestitter, drag queens, eller mennesker som ikke ønsker å korrigere kroppen sin for å dempe dysfori.
Dette fordi de er redd det kan påvirke behandlingstilbudet i negativ retning, at det virker som at de ikke ønsker behandlingstilbudet sterkt nok, eller at behandlingstilbudet vil bli dårligere om andre som blir oppfattet som mindre seriøse, og mindre interesserte i å passe inn i normen blir tatt med. Istedetfor å bidra til å åpne opp og vise mangfold. Normen er faktisk en del av mangfoldet, ikke mangfoldet i sin helhet.
Jeg synes det gjør skam på historikken, bare se på hva drag har gjort for transkvinner som ikke turte komme ut! Bare se på hva Drag Queens og transvestitter gjorde for at t’en skulle bli med i LHBT, og hva det har gjort for transkvinner av alle slag!
For å ikke nevne det faktum at den kjønnskonservative retorikken som sålangt har blitt brukt om serien gir ett inntrykk av at interesser og kjønn går hånd i hånd. At du lekte med barbie når du var liten gjør deg ikke til jente. At du følte deg feminin gjør deg ikke til jente. Du er jente fordi du føler deg som det, ferdig!
En slik serie har ett ansvar, ett ansvar om å ikke videreføre ett kjønnskonservativt syn som hører hjemme i 1950, men å heller vise hva dette handler om, identitet og eventuelt dysfori/kropp. Dette ansvaret håper jeg denne serien er bevisst!
Lenker:
Og flere av deltakerne har blitt intervjuet rundt om, men jeg ønsker ikke la det virke som om jeg henger ut privatpersoner.
Svar på spørsmål^^
To personer har vært så hyggelige å bidra med ting de lurte på, så da er det på tide å svare de!
Først ut er Marius som spør:
«Favoritter innen popkultur?
Tegneserier, film/tv, musikk, bøker, spill, etc
Eller noe du nylig har oppdaget som er kult..»
Jeg er jo ganske fan av spill, og har nettopp kjørt gjennom spillet The Last of Us for andre gang, i tillegg til DLC’en Left Behind som inneholder en liten seier for skeive. 🙂 Fantastisk historie, spillbarhet og kanskje det beste spillet jeg noensinne vil spille.
I tillegg ser jeg mye på Doctor Who, Supernatural og Sons of Anarchy for tiden.
Boka «The fault in our stars» ligger og venter på meg.
Innen musikk så går det hardt i bandet Against Me! som har Laura Jane Grace som vokalist, som er en transkvinne som nylig stod frem. De spiller god punk og spesielt to av låtene er jeg glad i, «Teenage Anarchist» og «Talking Transgender Dysphoria Blues».
Jeg har nylig oppdaget at jeg har kortere lunte for bullshit enn jeg hadde for ett år siden. Når noen trår over streken eller er ufine er jeg mye mer troende til å si ifra. Det synes jeg er kult.
Så har vi Karin som kommer med noen fine spørsmål:
«Hvordan takler du livet som transperson nå med tanke på før? Får du et inkluderende tilbud for transer der du bor? Favorittmat? Liker du å reise eller trives du hjemme i Norge? Var du med i Europride i år?»
Først og fremst, ordet ”transer” er stort sett brukt om transvestitter, og veldig ofte nedsettende, så det kan være lurt å styre unna akkurat det ordet. Jeg bruker det ikke om meg selv ihvertfall.
Anywho:
Livet som transperson er lettere nå enn før, på ganske mange måter. Jeg har ikke sosial angst lengre, det å gå utendørs er lettere og jeg har fått tilbake selvtilliten min. Hormonene har jo også fått to år på å virke, så kroppen har mye mindre dysfori nå enn tidligere. Jeg føler jeg ser mye bedre ut, og at jeg utstråler en mer sikker identitet. Jeg trodde jo før at å finne kjærlighet skulle bli vanskelig, men som jeg har skjønt i ettertid, så går det veldig fint av seg selv, så lenge jeg er meg selv.
Riktignok var økonomien bedre da jeg var langt inni skapet, jeg hadde jobb og sløste mye. De siste årene har handlet om å komme seg fra dag til dag alt for ofte.
Jeg bor i Oslo, så tilbudene for transpersoner er mange i forhold til resten av landet. Flere organisasjoner har sosiale tilbud og det finnes jo en lhbt-helsestasjon for ungdom her. Det er forholdsvis lett å møte likesinnede og til tross for at noen folk kan være truende, er de fleste ganske care til at man er trans, eller i ‘værste’ fall nysgjerrig.
Favorittmaten min er grillet indrefilet, bakt potet med kryddersmør, en frisk salat og litt soppsaus til. Sjeldent jeg får laget det, men wok funker som en grei erstatning.
Jeg liker både å reise og å være hjemme i Norge egentlig. Liker eksotiske strøk og har sett min del av andre land, og flere skal det bli i fremtiden. Men samtidig så er det plenty å gjøre hjemme i gode, gamle, trygge Norge.
Jepp, jeg deltok under Europride! Hadde med dama og vi gikk bak banneret til Skeiv Ungdom, det var utrolig kult og etterpå var vi først en tur på Hard Rock Cafe med en venn, og så hjemme hos ett vennepar. Dødsbra feiring!
Superkult at noen faktisk spurte, det var hyggelig, så takk 🙂
Edit: i ettertid kom det enda ett spørsmål:
Lise C H som spør: Hei. Bruker du skjorter?
Overraskende lite skjortebruk faktisk, var mer før i tiden, før jeg kom ut. 😉