To personer har vært så hyggelige å bidra med ting de lurte på, så da er det på tide å svare de!

Først ut er Marius som spør:

«Favoritter innen popkultur?

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Tegneserier, film/tv, musikk, bøker, spill, etc

Eller noe du nylig har oppdaget som er kult..»

Jeg er jo ganske fan av spill, og har nettopp kjørt gjennom spillet The Last of Us for andre gang, i tillegg til DLC’en Left Behind som inneholder en liten seier for skeive. 🙂 Fantastisk historie, spillbarhet og kanskje det beste spillet jeg noensinne vil spille.

I tillegg ser jeg mye på Doctor Who, Supernatural og Sons of Anarchy for tiden.

Boka «The fault in our stars» ligger og venter på meg.

Innen musikk så går det hardt i bandet Against Me! som har Laura Jane Grace som vokalist, som er en transkvinne som nylig stod frem. De spiller god punk og spesielt to av låtene er jeg glad i, «Teenage Anarchist» og «Talking Transgender Dysphoria Blues».

Jeg har nylig oppdaget at jeg har kortere lunte for bullshit enn jeg hadde for ett år siden. Når noen trår over streken eller er ufine er jeg mye mer troende til å si ifra. Det synes jeg er kult.

Så har vi Karin som kommer med noen fine spørsmål:

«Hvordan takler du livet som transperson nå med tanke på før? Får du et inkluderende tilbud for transer der du bor? Favorittmat? Liker du å reise eller trives du hjemme i Norge? Var du med i Europride i år?»

Først og fremst, ordet ”transer” er stort sett brukt om transvestitter, og veldig ofte nedsettende, så det kan være lurt å styre unna akkurat det ordet. Jeg bruker det ikke om meg selv ihvertfall.

Anywho:

Livet som transperson er lettere nå enn før, på ganske mange måter. Jeg har ikke sosial angst lengre, det å gå utendørs er lettere og jeg har fått tilbake selvtilliten min. Hormonene har jo også fått to år på å virke, så kroppen har mye mindre dysfori nå enn tidligere. Jeg føler jeg ser mye bedre ut, og at jeg utstråler en mer sikker identitet. Jeg trodde jo før at å finne kjærlighet skulle bli vanskelig, men som jeg har skjønt i ettertid, så går det veldig fint av seg selv, så lenge jeg er meg selv.

Riktignok var økonomien bedre da jeg var langt inni skapet, jeg hadde jobb og sløste mye. De siste årene har handlet om å komme seg fra dag til dag alt for ofte.

Jeg bor i Oslo, så tilbudene for transpersoner er mange i forhold til resten av landet. Flere organisasjoner har sosiale tilbud og det finnes jo en lhbt-helsestasjon for ungdom her. Det er forholdsvis lett å møte likesinnede og til tross for at noen folk kan være truende, er de fleste ganske care til at man er trans, eller i ‘værste’ fall nysgjerrig.

Favorittmaten min er grillet indrefilet, bakt potet med kryddersmør, en frisk salat og litt soppsaus til. Sjeldent jeg får laget det, men wok funker som en grei erstatning.

Jeg liker både å reise og å være hjemme i Norge egentlig. Liker eksotiske strøk og har sett min del av andre land, og flere skal det bli i fremtiden. Men samtidig så er det plenty å gjøre hjemme i gode, gamle, trygge Norge.

Jepp, jeg deltok under Europride! Hadde med dama og vi gikk bak banneret til Skeiv Ungdom, det var utrolig kult og etterpå var vi først en tur på Hard Rock Cafe med en venn, og så hjemme hos ett vennepar. Dødsbra feiring!

Superkult at noen faktisk spurte, det var hyggelig, så takk 🙂

Edit: i ettertid kom det enda ett spørsmål:

Lise C H som spør: Hei. Bruker du skjorter?

Overraskende lite skjortebruk faktisk, var mer før i tiden, før jeg kom ut. 😉