Denne terapitimen er noe litt utenom det vanlige. I denne episoden er det først og fremst gjesten som kommer med rådene, da vi nødig vil drive cisplaining i terapirommet. Christine Jentoft omtaler seg selv som en “social justice warrior”, da hun som offentlig transperson ønsker å utfordre hvordan vi ser på og forholder oss til kjønn.
Sofie intervjuet meg forøvrig til bacheloroppgaven sin, som handlet om transpersoners rettigheter og normkritisk pedagogikk! 🙂
Kristi Himmelfartsdag er egentlig en fridag, men som den ateistiske jenta jeg er brukte jeg den på “jobb”.
Jeg var nemlig i terapi, rettere sagt podcasten “Terapi”. Dit ble jeg invitert av Sofie Frøysaa og Simen Sund, som er de som driver podden! (Serr, om du ikke har hørt på den, så gjør det, den er dødsbra!)
Så da bar det inn til Oslo med Ina og Aurora på slep. De fikk nyte sin fridag i Oslo Reptilpark mens jeg skulle være opptatt med å spise Pringles og drikke Cola Zero, for tydeligvis er det innafor å ha rider når man deltar på podcaster. I tillegg til å skravle, som i og for seg var poenget med å være der.
Etter mye surr og en svipp innom Narvesen fant jeg frem til der vi skulle være. Møtte Sofie(som har intervjuet meg tidligere til en oppgave) og Simen(som jeg møtte for første gang). Simen, jeg tok søren ikke noen bilder med deg og jeg har dårlig samvittighet nå, skal trykke kameraet oppi nesa di neste gang som kompensasjon!
Etter litt briefing(også kjent som “bli kjent og varm i trøya”) satt vi i gang. Podcasten skal visstnok legges ut om ei ukes tid eller no, jeg sier ifra når det skjer. Tror ihvertfall det ble veldig bra. Sofie og Simen er ihvertfall veldig kule folk som er lette å prate med og følte det fløyt veldig greit.
Da vi var ferdig skjedde det noe ganske kult. De skulle nemlig spille inn enda en podcast den dagen, med selveste Tegnehanne! Så det ble clash of the bloggers i studio! (Lol, som om jeg rekker henne til kneskåla engang…)
Og istedetfor at jeg ble hevet på dør hadde vi en liten “behind the scenes/commentary”-greie hvor vi alle fire skravla mens opptaket gikk. Så blir spennende å se om de legger ut det også XD
Her kan man helt tydelig se at Hanne er awesome!
Etter jeg dro derfra møtte jeg opp med jentene mine igjen og tok de med på Hard Rock Café, siden jeg kunne høre magen til Aurora rumle på tvers av bydeler. (eller Ina sa det, men altså vi kan beholde illusjonen om at jeg er supermamma!)
Rorus(Aurora altså) og jeg delte en Oreo Cheesecake til dessert sånn forøvrig, sånn for å ende dagen fullstendig på (sukker)topp!
Da er jeg på vei med toget til Gardermoen, hvor jeg skal videre hives til Bergen. Været har gjort sitt beste for å akklimatisere meg til nye værforhold, ved å la det regne tungt i dag.
Jeg skal snakke for en gjeng medisinstudenter i anledning Folkehelseuka. Jeg er andre halvdel av et dobbeltforedrag med Esben Esther Pirelli Benestad. Vi kunne sist sees sammen på NRK2s Selskapet i fjor høst 🙂 Jeg skal snakke etter hen, og det er litt som å hoppe etter transverdenens Wirkola.
Dette blir vel også første gangen jeg er i Bergen, ihvertfall i voksen alder. Så jeg har nok en ganske spennende dag foran meg.
I dag er det Transgender Day of Visibility! En dag for å feire transfolk verden rundt og øke bevisstheten rundt diskrimineringen av transpersoner! Den ble stiftet av transaktivisten Rachel Crandall i 2009 og har blitt en årlig happening for mange av oss.
Dessverre er ikke alle like begeistret for denne dagen. HBRS(Harry Benjamin Ressurssenter), pasientorganisasjonen for de som søker/har søkt diagnosen transseksualisme osv osv. har valgt å selv omdøpe dagen fordi de ikke synes den favner bredt nok. Ergo, de føler seg ikke inkludert da organisasjonen ikke ønsker å bruke begrepet "trans" i noen form.
"Se meg! -En dag for synlighet" har de valgt å kalle den. En intetsigende tittel som bevisst ikke inneholder ord som sier hvem man retter søkelyset mot. De skriver på sine sider at de gjør dette for at alle skal føle seg inkludert.
Transgender Day Of Visibility ble stiftet av en transaktivist, for transpersoner. Jeg finner det svært uheldig at HBRS da tar denne dagen og omdøper den slik at de selv skal kunne bruke den. De kunne jo faktisk bare å markert dagen slik den var eller latt være. BDet er regelrett lite respektfullt mot aktivistene som har stiftet og jobbet for å få dagen så vidt spredt som mulig. Dette kun grunnet HBRS' aversjon mot all ting trans.
Ønsker man en dag for synlighet for alle, så får man starte en ny merkedag, ikke overta en allerede etablert en. HBRS bidrar med dette kun til mer splittelse istedetfor forening. For til tross av hva HBRS måtte hevde, det er liten forskjell på medlemmene i deres organisasjon, og mange av de som omtaler seg som trans. Ordet trans bare favner litt bredere enn kun å være til for de som underkaster seg idéen om at man må ha diagnose, "full pakke" og "OPERASJONEN" for å være det kjønnet man identifiserer som.
Måtte du få en flott Transsynlighetsdag! Transpersoner verden rundt fortjener respekt og rettigheter og selv her i Norge har vi fortsatt masse å gjøre for å kunne leve trygge, fullverdige liv. Og en splittelse basert på begreper og hvem som er mer "ekte" hjelper ingen!
Så her ligger jeg, med omgangssjuka, og har ikke gjort noe produktivt på en god stund. Er sånn passe gretten, sliten og føler meg ekkel. Men ikke nok med det, dysforien gjør sitt store inntog.
(Hvordan jeg føler meg til vanlig)Som mange av dere vet så må jeg barbere ansiktet hver dag, ellers kommer det av mystiske årsaker hår der. Men nå som jeg er sjuk så orker jeg ikke gjøre det og det får bokstavelig talt vokse fritt. Det stikker som nåler når det vokser utover og hver gang jeg kommer borti så gjør det mentalt vondt. Jeg føler at "alle"(i dette tilfellet kjæresten og datteren min) kan se det og at det omtrent hopper ut mot dem.
I tillegg så gjør kroppen vondt, og har man da et par kroppsdeler man ikke er helt fornøyd(les: dysforisk til) med så gjør de enda mer vondt enn vanlig. Flott..
Fikk det spørsmålet for litt siden igjen.. Så mye for å passere 100% gitt. Selv om jeg har kommet videre fra å ha passering som hovedmål, merker jeg at det spørsmålet stikker fremdeles når folk spør.
Jeg fikk forøvrig gaver på senga av familien i dag! Og jeg klarer ikke å dy meg fra å skryte av datteren min for å ha valgt ut gave helt selv, betalt den selv og bedt henne pakke den inn, for den var nemlig til mamma!
Jeg fikk en "get home"-bag(som er noe i retning av en bug out-bag(Google it), en Sonic Screwdriver som tilhørte min favorittdoktor fra TV-serien Doctor Who og en utrolig søt enhjørning! Ina og Aurora har virkelig stått på altså! Klarer du å gjette hvem som gav hva?
Kvinnedagen 8. Mars er her igjen og det har vært en turbulent tid for Norges feministiske kvinner det siste året. Det har vært debatt om blandt annet transfobiske holdninger, seksualiserte oppfordringer i debatten omkring prostitusjon og debattene har ikke vært preget av god debattskikk. Noen vil hevde det alltid er slik, men det viser bare at det er på tide å gjøre noe. Individer som allerede anser seg som mindre priviligert, i dette tilfellet hvite, ciskjønnede kvinner, kan fort bli blinde for andre former for undertrykkelse. (En ciskjønnet person er en som identifiserer som det kjønnet hen ble tildelt ved fødsel, i motsetningen til en transperson, som definerer som et annet kjønn). Dette kan bidra til mer splittelse enn samarbeid, og det er noe feminismen har vært preget av i lengre tid.
Hvite ciskvinner har ikke de samme utfordringene som andre, fordi alle ikke har kommet like langt i sin kamp. Transkvinner kjemper mot sykeliggjøring og for rett til juridisk og sosial anerkjennelse av eget kjønn, uten krav om diagnoser eller medisinsk behandling. Diskriminering tvinger transkvinner inn i en stereotypisk versjon av “kvinne”utrykket og “kvinne”kroppen. Samtidig kritiseres disse for å forsterke normene rundt kjønn. En transkvinnes blotte eksistens utfordrer det normative cistemet i all dets form. For transkvinner er det å passere som “kvinne” ofte et spørsmål om overlevelse og trygghet og dette må vi ikke glemme. I tillegg kommer utfordringene kvinner opplever på toppen av dette.
Det er ikke hvite, streite ciskvinners feil at de har flere privilegier, men problemet oppstår når de ikke anerkjenner sin status som mer priviligert.
Vi trenger å åpne øynene for de særskilte utfordringene kvinner som opplever diskriminering på bakgrunn av mer enn sitt kjønn(altså interseksjonelle), og kvinner i andre situasjoner, går igjennom, deriblant de som selger sex. Vi bør kunne åpne for debatt rundt de problematiske aspektene av den nordiske modellen og ha disse i bakhodet når vi diskuterer. Sjelden ser jeg noen snakke om å bedre mulighetene og hjelpetiltakene til prostituerte. Transkvinner(og andre) har ofte ikke muligheter på arbeidsmarkedet og selger derfor sex. Noen selger også sex frivillig og å fornekte dette hjelper ingen. Bare fordi vi ikke kan forstå hvorfor noen vil frivillig selge seksuelle tjenester, så betyr ikke det at vi burde snakke over hen som selger. Vi må ikke alltid forstå for å kunne respektere andre. Det er viktig at vi gir alternativer før vi stenger den ene kilden noen har til mat, medisiner og husly.
Vi må også slutte å la feminismen bli et skalkeskjul for holdninger som generaliserer kulturer på bakgrunnen av noen få individer. En “oss” og “dem”-mentalitet i møte med debattene om innvandring, tvangsekteskap og religion bidrar ikke til annet enn fremmedgjøring og rasistiske holdninger. Slutter vi å snakke over de som har levd og lever i slike situasjoner, åpnes det for nye perspektiver som vil bringe nyansene inn i debatten.
Ved å snakke spesifikt om livene til svarte, transkjønnede, religiøse og andre, så trekker vi synlighet til de særskilte utfordringene i et system som er rasistisk, transfobisk og heteronormativt. Priviligerte kvinner sitter ikke med definisjonsmakten på hva som er transfobi, rasisme eller homofobi, og når disse temaene tas opp er det viktigere å lytte enn å diskutere.
Hver gang Sex og Samfunn arrangerer gruppe så deler jeg det, fordi det er så utrolig viktig! Det er kjempebra folk som styrer det og dette er de jeg var og snakket for i fjor høst! 😀 Hvis du er ung og du er trans, uansett om du er i skapet eller ute, stealth eller åpen, erfaren eller fersk, meld deg på!
Sex og samfunn har i to år arrangert samtalegrupper for unge med utfordringer knyttet til trans/kjønnsidentitet.
Gruppen ledes av to sykepleiere med spesialisering innen psykiatri, kognitiv terapi og sexologisk rådgivning. De har god kompetanse og erfaring med spørsmål rundt kjønnsidentitet og kjønnsmangfold.
Målet er at unge skal møte andre i lignende situasjon for å dele erfaringer. Det gis en del informasjon og vi får besøk av fagpersoner innen feltet.
Dette er noen av temaene som tas opp:
Aksept
«Passering» – hvordan bli oppfattet som det kjønnet en identifiserer seg med? Navn, klær, hår, bruk av toalett/garderobe osv.
Psykisk helse – hva gjør vi når livet er vanskelig?
Helse – hvordan ivareta kroppen når kroppen er «feil»?
Selvbestemt seksualitet – du bestemmer selv over egen kropp, seksualitet og kjønnsuttrykk.
Annerledes – kan det være positivt å skille seg ut?
Hvor få den hjelpen du trenger?
Hva gjør du når du ikke får den hjelpen du trenger?
Vil du delta i samtalegruppen?
Vi starter ny gruppe 2. mars 2016. For påmelding, spørsmål eller ønske om mer informasjon kan du ringe 22 99 39 00 eller sende epost til [email protected] eller [email protected]
