Kvinnedagen 8. Mars er her igjen og det har vært en turbulent tid for Norges feministiske kvinner det siste året. Det har vært debatt om blandt annet transfobiske holdninger, seksualiserte oppfordringer i debatten omkring prostitusjon og debattene har ikke vært preget av god debattskikk. Noen vil hevde det alltid er slik, men det viser bare at det er på tide å gjøre noe. Individer som allerede anser seg som mindre priviligert, i dette tilfellet hvite, ciskjønnede kvinner, kan fort bli blinde for andre former for undertrykkelse. (En ciskjønnet person er en som identifiserer som det kjønnet hen ble tildelt ved fødsel, i motsetningen til en transperson, som definerer som et annet kjønn). Dette kan bidra til mer splittelse enn samarbeid, og det er noe feminismen har vært preget av i lengre tid.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hvite ciskvinner har ikke de samme utfordringene som andre, fordi alle ikke har kommet like langt i sin kamp. Transkvinner kjemper mot sykeliggjøring og for rett til juridisk og sosial anerkjennelse av eget kjønn, uten krav om diagnoser eller medisinsk behandling. Diskriminering tvinger transkvinner inn i en stereotypisk versjon av “kvinne”utrykket og “kvinne”kroppen. Samtidig kritiseres disse for å forsterke normene rundt kjønn. En transkvinnes blotte eksistens utfordrer det normative cistemet i all dets form. For transkvinner er det å passere som “kvinne” ofte et spørsmål om overlevelse og trygghet og dette må vi ikke glemme. I tillegg kommer utfordringene kvinner opplever på toppen av dette.

Det er ikke hvite, streite ciskvinners feil at de har flere privilegier, men problemet oppstår når de ikke anerkjenner sin status som mer priviligert.

Vi trenger å åpne øynene for de særskilte utfordringene kvinner som opplever diskriminering på bakgrunn av mer enn sitt kjønn(altså interseksjonelle), og kvinner i andre situasjoner, går igjennom, deriblant de som selger sex. Vi bør kunne åpne for debatt rundt de problematiske aspektene av den nordiske modellen og ha disse i bakhodet når vi diskuterer. Sjelden ser jeg noen snakke om å bedre mulighetene og hjelpetiltakene til prostituerte. Transkvinner(og andre) har ofte ikke muligheter på arbeidsmarkedet og selger derfor sex. Noen selger også sex frivillig og å fornekte dette hjelper ingen. Bare fordi vi ikke kan forstå hvorfor noen vil frivillig selge seksuelle tjenester, så betyr ikke det at vi burde snakke over hen som selger. Vi må ikke alltid forstå for å kunne respektere andre. Det er viktig at vi gir alternativer før vi stenger den ene kilden noen har til mat, medisiner og husly.

Vi må også slutte å la feminismen bli et skalkeskjul for holdninger som generaliserer kulturer på bakgrunnen av noen få individer. En “oss” og “dem”-mentalitet i møte med debattene om innvandring, tvangsekteskap og religion bidrar ikke til annet enn fremmedgjøring og rasistiske holdninger. Slutter vi å snakke over de som har levd og lever i slike situasjoner, åpnes det for nye perspektiver som vil bringe nyansene inn i debatten.

Ved å snakke spesifikt om livene til svarte, transkjønnede, religiøse og andre, så trekker vi synlighet til de særskilte utfordringene i et system som er rasistisk, transfobisk og heteronormativt. Priviligerte kvinner sitter ikke med definisjonsmakten på hva som er transfobi, rasisme eller homofobi, og når disse temaene tas opp er det viktigere å lytte enn å diskutere.

God 8. Mars marsj!

Christine Marie Jentoft

Feminist, blogger og transkvinne