Idag har jeg vært så heldig å få ett gjesteintervju her på bloggen, og det med en kar jeg har stor respekt for!
Jeg stilte han noen spørsmål siden jeg ofte kun fokuserer på hvordan ting er for transkvinner. Jeg ville gjerne ha en annens syn på transmenn, kjønnsidentitetstematikk og situasjonen i Norge. Han har vært lenger i “miljøet” enn meg, mottar statlig behandling og er en mann blandt menn! Han driver også bloggen www.bestmedbart.no .
Ta godt imot: Luca!
Hei
Jeg heter Luca og er 25 år gammel. De første 20 årene av mitt liv levde jeg mer eller mindre som jente, nå er jeg mann (på fulltid om det går an å si det slik)
Jeg har en bachelor i biologi og studerer nå tverrfaglige kjønnsstudier på Universitetet i Oslo. Ellers blogger jeg og jobber som frivillig i skeiv ungdom.
Jeg skal svare på noen spørsmål som forhåpentligvis kan være opplysende og gi litt innsikt i livet til en transmann.
1. Hvordan definerer du deg selv, og hvordan defineres du av f.eks staten?
– Jeg er mann, en mann av typen trans. Altså transmann. Staten definerer meg som kvinne. Jeg definerer staten som teit.
1 1/2: Hvis forskjellig definisjon, hva skyldes denne?
– Jeg har diagnosen transseksualisme, noe som gir meg krav på kjønnsbekreftende behandling. Det gir meg også muligheten til å endre personnummer og juridisk kjønn om jeg går med på å la meg kastrere. Det synes jeg er et urimelig og umenneskelig krav så derfor er jeg en mann med kvinne som juridisk kjønn.
2. Mottar du behandling av noe slag per idag?
– Jeg tar testosteron (typisk mannlig kjønnshormon) i sprøyteform hver 12.uke
3. Hvis du mottar behandling. Var det vanskelig å komme i gang med den? Hva måtte du i så fall gjøre?
– For å få behandling dekket av staten måtte jeg søke om å få diagnosen transseksualisme (F64.0) Det var min fastlege som henviste meg til Seksjon for Transseksualisme ved Rikshospitalet i Oslo.
Denne diagnosen er det ett menneske i Norge som kan stille (hun er ikke den eneste som har kompetanse, men den eneste den overnevnte teite staten gir lov til å gjøre det)
Etter ett år med utredning (psykologsamtaler) fikk jeg F64.0 (80% av de som søker får den ikke, så jeg er veldig heldig)
Så begynte jeg på hormoner.
4. Hva er den beste opplevelsen i forbindelse med kjønnsidentitetstematikk for deg personlig?
– Det å få lov til å være meg selv, det føles uendelig deilig. Videre er det uendelig deilig å bli lest og oppfattet som mann.
Det er også et herlig felleskap mellom oss som er trans, og jeg har fått mange gode venner som har både hjulpet og beriket mitt liv. Jeg føler meg privilegert som har en forståelse av hvordan det er å være jente og gutt i vårt samfunn.
5. Og den værste?
– Frykten for avvisning. Frykten for å aldri ha sex eller bli elsket igjen. Fortvilelsen av å bli misforstått, feiloppfattet, feillest, latterliggjort og ydmyket.
6. Hva tror du majoriteten av Norges befolkning synes om trans*personer?(Du kan velge om du vil ta for deg spekteret eller “bare” transkjønnede/folk med kjønnsidentitetstematikk.)
– Jeg tror de fleste har en sånn «så lenge de ikke synes for mye, eller ber om for mye av staten og samfunnet må de jo få lov å være det/den de er» En holdning som ikke er direkte ond, men den gjør ikke våre liv særlig lette. Jeg tror folk har lettest for å respektere og akseptere folk som ikke «synes» så godt. Altså mennesker som ikke problematiserer kjønn og som ser «normale» ut
7. Hva tenker du om utfordringene Trans*menn møter kontra Trans*kvinner?
Stiller noen verre enn andre?
– Trans*menn som får hormoner og fjerner brystene har temmelig gode sjanser til å passere. Det vil si at de blir lest som menn på gaten. Jeg er av den oppfatning at maskulinitet er mer verdsatt enn feminitet i vårt samfunn. Dermed har folk lettere for å akseptere folk som er maskuline enn folk som er feminine.
Trans*kvinner har ofte vanskeligere for å passere på gaten. Det er fordi det som skjer med kropper som gjennomgår en mannlig pubertet er vanskeligere å reversere eller dekke over enn det som skjer med kropper som gjennomgår kvinnelig pubertet.
Når det kommer til sexorganer har trans*kvinner lettere for å passere. Trans*menn kan stort sett ikke late som om de ble født som andre menn når vi er nakne. Det kan oppleves som problematisk i møte med sexpartnere osv. Men dette gjelder jo bare de som gjennomgår operasjoner på sexorganene sine.
8. Hva kan/må gjøres for å bedre situasjonen i Norge?
– Juridisk kjønn er noe mennesker selv må kunne velge. Videre kunne det vært fint med flere juridiske kjønn enn to, for de som ikke er kvinner eller menn.
Ellers burde behandlingen begynne å følge internasjonale retningslinjer og standarder. Da vil alle som trenger det får tilgang på den behandlingen de trenger. Altså, ingen vil bli avvist uten grunn og folk slipper å gjennomgå mer behandling enn det de selv ønsker.
9. Hvem gjør en innsats for situasjonen til trans*personer i dag?
– Foreningen for transpersoner, LLH, Skeiv Ungdom, Amnesty og diverse mindre organisasjoner og enkeltpersoner jobber med å bedre forholdene for trans* folk i Norge.
10. Hva tenker du selv å gjøre?
– Jeg tenker å være politisk aktiv og fortelle min historie til så mange som mulig. Jeg håper at samfunnet snart skal innse at det er brudd på folk sine menneskerettigheter å kreve at de kastrerer seg for å kunne endre juridisk kjønn.
Videre vil jeg jobbe for at de som ikke får behandling, men som trenger det også skal få det.
Da takker vi pent til Luca for gode svar! Som det ble nevnt tidligere har Luca sin egen blogg.
Skjekk den ut på www.bestmedbart.no !
