ComingoutChristine Transkjønnet kvinne, aktivist og frisør.

De flotte folkene bak suksessen “Se Oss” ønsker å sette igang med et nytt prosjekt.
Som dere kanskje husker lanserte jo Skeiv Ungdom “Se Oss” ifjor, som blandt annet jeg deltok i.
Jeg garanterer at du vil være trygg sammen med disse folkene. De kjenner godt til tematikken og er gode mennesker.

Under følger deres castingannonnse, ta gjerne kontakt, du vil nok uansett ikke angre, og du vil bidra til et viktig prosjekt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Castingannonse:

Regissøre bak informasjonsfilmen “Se Oss”  er i gang med nytt dokumentarprosjekt.
Vi er tidlig i prosessen, men ønsker å komme i kontakt med folk som kunne tenke seg å bidra på en eller annen måte. I første omgang ser vi etter folk som vil være med i en “ressursgruppe” , som består av folk med erfaring innenfor kjønnsidentitetstematikk som vil dele noe av sin kunnskap med oss. Personene i ressursgruppene skal ikke filmes.

I Se Oss fikk vi i oppdrag å lage en informasjonsfilm basert på intervjuer gjort på skeiv ungdoms Kjønnsmangsfoldleir, vi er veldig fornøyd med resultatet, men oppdaget underveis at vi bare fikk pirket i overflaten og ikke var i nærheten av å avdekke det store bildet. Det har vi veldig lyst til nå.

Hvis du ikke har sett filmen så ligger den her:
https://www.youtube.com/watch?v=oabGE3wJQ5E

I de senere årene har transpersoner vært mer og mer synlige i det offentlige rom. Selvsagt er det Hollywood som står for det meste, gjennom TV-serier som “Orange is the new black” med Laverne Cox, selv transperson i en av hovedrollene – og nå den nye amerikanske serien “Transparent”. I Sverige ble filmprisen Guldbaggen nettopp gitt til en transperson som beste kvinnelige skuespiller! Så noe skjer. Men er det en transrevolusjon, slik det svenske kultur-programmet “Cobra” nylig påstod?

For det første: En revolusjon forutsetter misnøye som i prinsippet må gå ut over en så stor gruppe mennesker at flertallet på et tidspunkt finner at man ikke kan leve med det lenger. Det kan innebære opprør mot etablerte verdier, normer eller politiske systemer. Apartheid er et godt eksempel på en misnøye som ledet til revolusjon. Kvinner har også i prinsippet rett til å lage revolusjon. De har holdt ut med undertrykkelse fra den patriarkalske mannen i hundre-talls for ikke å si tusentalls år. Homofile er lei av homofobi – av ikke å kunne få leve sine liv med samme rettigheter som det store flertallet; undertrykt av kirkens verdier men også av andre mennesker. På samme måte kan man si at transpersoner er lei av å bli undertrykt av transfobiske holdninger. Av ikke å bli akseptert med det kjønnsuttrykket de ønsker å leve i. Men kommer revolusjonen?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En revolusjon forutsetter enda en ting: at det står et etablert alternativt system klar til bruk i det øyeblikket det gamle systemet bukker under. Og her er kanskje noe av forklaringen. Alternativene er ikke ferdig definerte og klare til bruk. Som på syttitallet da mange mente at det var på høy tid at kvinner fikk rettigheter til lik lønn og likeverd. Vi var mange ute i gatene den gangen. Togene var kjempelange. Og langt på vei skjedde det noe. Men ble det virkelig revolusjon? Ja, endringer ble det. Men ingen revolusjon.

Transrevolusjonen er først og fremst media-skapt. For media er fortsatt transpersoner interessante som isolert fenomen. Fortsatt skrives det om transer som popper ut av skapene sine. Men nå skal de helst være født i feil kropp. Adam skal bli Eva og Eva skal bli Adam. At Adam bare ønsker å være Eva en gang imellom er ikke like interessant. Hittil har jeg sett få om noen eksempler på at media ser dette i en større og bredere sammenheng. Det blir med den lille historien. Den ufarlige lille historien med fine fargebilder i et lørdagsbilag til en avis. Men den store historien derimot er sjelden å lese. Den som setter hele transbildet inn i en større politisk sammenheng og ser på hvordan samfunnet ville respondere på at så mange som kanskje 20 000 av befolkningen i Norge ikke er fullt og helt kvinne eller mann, slik det forventes at man skal være. Det heteronormative kjønnsbildet er altså “normalen”. Men hvor lenge skal den få være det?

Kanskje kommer det året hvor undertrykkelsen når sine høydepunkter. Hvor skapene revner og gatene fylles av transmenn og transkvinner som sier at nok er nok. Vi vil også høre til. Men hva vil vi høre til? Samfunnet, ja vel. Men hva vil vi ha av samfunnet – og hva vil samfunnet ha av oss?

Synlighet er selvsagt viktig i denne sammenhengen. Men jeg skulle så gjerne sett at flere positive ting skjedde utenfor TV-ruta. Utenfor filmlerretene. At transpersoner selv tok ansvar og klarte å klatre ut av offerrollen og kvitte seg med skamfølelsen. Hvordan man enn snur og vender på det: Det er skammen som er den store stygge antirevolusjonære. Hovedskylden for denne skammen tilligger det samfunnet vi lever i. Det er det som skaper skammen. Skam for ikke å være som “alle andre” .Kunne vi i fellesskap tatt opp kampen mot den, ville enhver ha anledning til å frigjøre sitt kjønnsuttrykk og vise det. På gatene. På jobben. I familien. På skolene. På bussene. På togene. I butikkene.

Vi må ikke bare snakke om hvor glad vi er i mangfold. Vi må være det også. Vi må leve mangfold. Alle vet at en hver kultur gjennom historien som ikke har evnet å ha mangfold som en naturlig del av sin samfunns-struktur, har dødd ut. Uten unntak.

Så kanskje latteren stilner en dag. Når alt kommer til alt så er ikke vi transpersoner annet enn vanlige mennesker som bare har fått en liten ekstra håndbagasje å bære. Vi blir derfor veldig glade når noen kommer bort og spør om de skal hjelpe å bære bagasjen, om så bare et lite stykke på veien. Da først opplever vi transrevolusjonen. En revolusjon som er langt mer ektefølt og viktig enn den media-skapte transrevolusjonen som altså TV-programmet “Cobra” snakker om.

Jan Elisabeth

Transperson

Jeg er 100% ekte kvinne. Jeg er 100% naturlig.

Det er tull og ball fra ende til annen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er litt lei av hendelser hvor man forsøker å sette seg inn i de mindre priviligertes liv. Man “gjør” liksom det som gjør de mindre priviligerte.

“To streite karer går hånd i hånd, oppdager at homofobi lever enda.”

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Disse jentene brukte burkha en hel dag, fikk et nytt syn på ting.”

“Satt i rullestol en hel dag for å skjønne hva rullestolbrukere går igjennom.”

“Gikk med dameklær, transfobi lever!”

Man skulle tro det holdt å høre på de som tilhører gruppene man “prøver”. Men den gang ei. Må være hyggelig å kunne hoppe inn i en privilegiegruppe man selv ikke tilhører, og så hoppe ut igjen..

Uansett, man kan kun måle samfunnets reaksjon til situasjonen, ikke alt det andre som foregår hos en selv. Angst, depresjon, selvfølelse. Å stå opp hver dag og gå igjennom hva disse menneskene går igjennom. Så egentlig får man oppleve kun en brøkdel av den personens liv, og kanskje ikke den hardeste engang.

Verdt å tenke på. Hvis du vil vite hvordan andre har det, spør de, eller les utsagn fra gruppen.

Hvis du trenger å oppleve det selv for å tro på noen, så har du intet utgangspunkt for å forstå overhodet.

Liten oppdatering om hva som har foregått i det siste.

(Look at all that happy!)

(Fra Auroras første gang på ski.

(SuperTrans, fighting sexism and phobias all over Oslo. Also, bein!)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hei! Idag skal du få et helt rått tips! Et tips du kan ta med deg hvor enn du befinner deg og hvem du er med. Hvis du ser noen på do som du blir usikker på kjønnet til, og om vedkommende burde være på samme toalett som deg, så gi fullstendig faen og ro ned. De vet garantert bedre enn deg om de burde være der eller ei!

TL:DR, ikke plag randomme folk på do, de er opptatt nok med seg selv!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

#do #toalett #transfolk #transpersoner #transkjønnede #ikke #plage #mann #kvinne #ikke-binær #passering

Jeg heter Hailey, jeg er 19 år – og nordlenning. Skummelt, huh?

Siden jeg ble tennåring har det vært mye fokus rundt seksualitet, noe som har gitt meg muligheten til å bli kjent med meg selv. Det har også vist meg at jeg ikke har noen anelse mellom himmel og jord om hva jeg «egentlig er». Per dags dato, så annser jeg meg selv som pan-seksuell. Det vil si at jeg har følelser uansett kjønn, eller situasjon.

Som trettenåring var det vanskelig å flette tankene rundt det at ikke alle synes det var så greit å bare «være seg selv». Jeg har vokst opp med en «onkel» som er homofil, jeg har venner som er veldig åpne og har alltid synes det å være stolt av legningen sin er det mest normale i hele verden. Jeg har ingen fordommer, og jeg tror virkelig det har hjulpet meg med å være åpen mot andre mennesker.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det tok derifra ikke lang tid før jeg forsto at det var ikke så lett, det var store fordommer ute å gikk i verden. Mennesker som viste kjærlighet kunne risikere å bli forfulgt og i verste fall drept. For meg som så vidt viste hva sex og kjerlighet var (og ikke det engang) var dette helt sinnsykt. Hva har disse menneskene gjort galt? Om du føler deg som en jente, men har blitt født som noe anna så har vel du retten til å vise verden hva du føler deg som på innsiden? Hvis du elsker en gutt, når du er gutt selv så er vel det fantastik at du har funnet noen å være glad i uansett hva resten av verden synes?

Jeg tenkte lenge og hardt fordi dette hang virkelig ikke helt på greip inni hode mitt.

Årene gikk og jeg leste mer – kampen om «gay marrige» var blitt stor.

Det var ikke noe jeg ville tenke på mere, fordi jeg absolutt ikke brydde meg om deres mening mer.

Jeg skjønnte med en gang at denne fordommen var uakseptabel, nettopp av den grunn at kjærlighet er kjærlighet. Er det noen som husker at alle gikk rundt å sa «men størst av alt er kjærligheten»? Vel det gjorde jeg, og jeg bestemte meg for at det var det jeg skulle leve etter. Ingen har noen sinne vært mindre verdt i mine øyne, men nå var tiden for å si det jeg tenkte høyt. Jeg har alltid vist at kjønn ikke har vært en sperre for meg, men familien min måtte vite det. Jeg tror jeg prøvde å komme ut som «pan seksuell» sikkert tre ganger før jeg bare gav opp. Det var ikke vitsi fordi det var ingen som hørte på meg når jeg sa det. Ikke på den negative måten, men det var rett og slett ingen reaksjon. Mamma drakk kaffen sin og så vidre på tv, pappa så ikke ut til å høre meg en gang – og etterhvert bare lot jeg være. De fikk eventuellt ta det som det kommer om jeg møtte opp med en dame eller transperson en dag.

I disse dager så prøver jeg bare å støtte, vise at jeg er en «supporter of LGBT rights» noe som jeg egentlig har funnet lett. Min rolle har vært å skrive for meg selv, hva jeg oppfatter – hva jeg ser. Jeg vil være med på kampen, men da jeg ikke akkurat er i superform har skriving blitt mitt svar.

Jeg kjenner så mange som går igjennom kampen på grunn av sin seksualitet, noe jeg synes er direkte trist. Det er ikke din plass å få folk til å skamme seg på grunn av sin legning. Det er ikke noe man velger, det er ikke noe man kan ta bort. Det er en del av deg, en del du skal bære med stolthet. Som en diger medalje som skinner i sola mens du tusler igjennom gatene med hode hevet. Det er et vakkert syn å se «skjeive mennesker» bære seg selv med stolthet – akkurat som de er. Det er et slag i trynet til verden som sier «Du knekker ikke meg, fordi jeg er sterk. Sterkere enn du noen gang kan inbille deg».

Kind of like COME AT ME BRO!

Jeg vil at dere skal huske det at dere er verdt kjærlighet, dere er verdt håp. Dere skal ikke stå på sidelinjen, krev respekten dere fortjener. Fordi mennesker som står for dem de er, det er de som skinner sterkest. Vær en stjerne, ikke la andre definere deg.

Hailey

(Christine minner om at hun ser etter gjestebloggere, så send mail!)

Anonym:

Jeg er så glad for og lese om noen som tørr å stå fram på denne måten. Jeg har en søster som og er transe. Hun har vært min bror i 18 år og i 2014 så ble hun transe for fullt. Jeg har kanskje ikke vært den mest støttene i verden men jeg har alltid vært der selv om jeg ikke har godtatt det helt. Men jeg begynner og godta det nå jeg begynner og lære meg og si hun isteden for han men merker det er veldig vanskelig og ta farvell med min bror og hei til min søster for jeg føler det ikke er helt det sammen. Men tusen takk for at du deler dette med verden for det trenger og kommer mer ut for dette skal ikke kunne få lov til å være et tabu og snakke om. Så igjen tusen takk 😀

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Svar til anonym.

Hei! Og takk for fin kommentar! 🙂

Først og fremst, bruker søsteren din ordet “transe” om seg selv? Strengt tatt er dette et verb, men også brukt som forkortelse for transvestitter, da gjerne negativt. Det er vanlig blandt den eldre garde transpersoner å bruke ordet transe også.

Jeg bruker det f.eks ikke om meg selv. Uansett så tror jeg det du mener å si var at hu gikk fulltid som jente, ikke transe for fullt. 🙂 Personlig bruker jeg ordet trans da jeg opplever det som mer rett språklig og mindre stigmatisert. Men selvfølgelig, alle skal kunne bruke de ordene de selv vil omtales ved. Bare sjekker at du bruker det søsteren din ønsker. 🙂 (og jeg tror absolutt ikke du mente noe galt) 🙂

Jeg tror det ville vært lettere for deg om du ikke tenkte på det som om du sier farvel med broren din. Du sier ikke farvel til noen, du bare støtter et menneske du er glad i, slik at hun har en sjans til å bli lykkelig i livet sitt. 🙂 Tenk også på at om du føler det ikke er helt det samme, så er den personen du har kjent vært en person gjemt bak en maske. I de fleste tilfeller får man mer av de positive egenskapene og mindre av de negative, slik som sinne, depresjon osv.

Jeg skjønner at det kan ta tid å omstille seg, men i mine øyne har du lite valg når det gjelder å godta din søster, som din søster. Hun har jo ikke gjort noe galt? 🙂 Hu har nok en tøff tid fremover og å kunne gå den i møte med full støtte fra familien betyr uendelig mye! Jeg tror nok at du kommer til å være der for henne fremover også. 🙂

Uansett veldig hyggelig at du har likt bloggen og håper du fortsetter å lese den, og forhåpentligvis deler den med søsteren din og andre som kanskje trenger å lese. 🙂

#trans #transe #transvestitt #transkjønnet #transseksuell #lhbt #kjønn #anonym #kommentar #søster #familie