Siden det snør så sjukt ute så har jeg fantasert om sommer. Jeg gikk igjennom innleggene fra ifjor, samt min egen facebook og fant blandt annet et par bilder fra tiden rett etter jeg ble sammen med Ina. Fine dager i solen og ny kjærlighet.
I tillegg fant jeg bilder fra transleiren Skeiv Ungdom arrangerte.
*savn*
Jeg fant også et bilde som markerte en ganske stor begivenhet for meg, første gangen jeg badet offentlig etter jeg kom ut. En utrolig viktig dag for meg!
Vi drakk, skravlet og dro vitser som kun transfolk kan dra og le av.
Ble dessverre tidlig kvelden på meg siden Ina(kjæresten min) satt barnevakt. Håper det ikke blir for lenge til neste gang. Dette var godt for sjela og godt for samholdet!
Men, det har seg jo også sånn at jeg fremdeles er juridisk mann, med de fordeler og ulemper det rent teknisk medfører seg.
(Toppløs eller ikke?)
En av disse er jo at om jeg går toppløs andre steder enn på stranda kan jeg bli bedt om å dekke meg til, fordi jeg har tits. Men samtidig er jeg juridisk mann, og menn blir ikke bedt om å dekke seg til i det fri. Dette fordi pupper kan regnes som seksuelle mens pecs, moobs, brystkasse osv regnes ikke som det. Loven er i prinsippet likestilt, håndhevelsen av den er ikke det.
Så jeg er sykt fysen på å sjekke og så skilte med at jeg er juridisk mann skulle jeg få noe dritt for det. Men det blir nok med tanken, plutselig blir det et helvetes spetakkel ut av det. En eventuell politikonstabel ville lest meg som innehaver av et par tits i ålreit størrelse og sannsynligvis handlet deretter, men det er jo ikke riktig?
Er det bare jeg som synes det er dust at samfunnet fungerer slik? Da sikter jeg ikke bare til at jeg må være registrert som juridisk mann, men at kvinner må dekke seg til mens gubber må ikke? Hvordan gir det mening på noe som helst vis?
Fuck it.
#freethenipple og stopp tvangskastreringen av transpersoner!
Så hente Aurora i barnehagen, så hente Ina på jobb og svippe de hjem til meg. Ina skal nemlig sitte barnevakt for Aurora ikveld mens jeg er ute og treffer noen trans venner! Lover godt dette :-p
– Online dating er en stadig økende grunn til at folk gifter seg med hverandre, og om man finner den andre styres av programmeringen til nettsiden. Matrix er nærmere enn du tror!
2) Det finnes mennesker som aldri har sett en floppy disk(diskett) men som samtidig vet at bildet av disketten betyr å lagre.
(Hey dude! Sjekk a! De har mekka lagresymbolet IRL!)
3) Hvis det var laget vei til månen så ville det tatt deg under 6 måneder å kjøre dit hvis du holdt en gjennomsnittshastighet på 100km/t.
(Klar for familieferie?)
4) Siden de fleste sjekker tiden på mobilen så er vi tilbake til å bruke lommeur!
(I do say Clarence, it’s tea time, and it would appear I have notifications from mother!)
5) Vi har hatt fremkomstmiddel som hadde automatisk unnvikelse av krasj, kjørte seg selv, kunne ta deg med hjem når du var full, såret eller sovende. Så sluttet vi å bruke hesten.
(Stakkars Super Golden Hoppsideisi Myggfapp!)
6) Hvis du tafser helt rett på mobilen din og snakker fint i den, kan det dukke opp en pizza på døren din.
(Og allikevel setter du på vibrering og legger den i skrittet ditt..skam..)
7) Den første bilulykken ever skjedde i Ohio i 1891.
(Vedder på at det er fordi han ikke brukte blinklys den kødden!)
8) Du har plass til nesten all info i verden i lommen din.
(Allikevel bruker du tiden din på å krangle med folk og instae lunsjen din..)
9) En vanlig pc er kraftigere enn maskinene som sendte folk til månen.
(Og den gir du virus når du ser porr liksom..)
10) Det finnes kids med pc som ikke ville skjønt en dritt når pcen begynte å ringe Internett.
Idag ventet en noe etterlengtet tur til frisøren. Litt som når bilen har gått uten sjekk alt for lenge og du vet at neste gang du har den på verksted blir det svindyrt.
Så jeg lot frisøren sette igang sine ritualer for å gjenopplive håret. Dette innebar en beskyttende kappe man har på feil vei, og en krage som gav meg assosiasjoner til presteskap.
Dessverre så er jeg litt paranoid, og redd for at C.I.A. eller Illuminati skal kunne lese tankene mine, men det løste seg heldigvis. Hun var tilogmed såpass ålreit at hun tok alufolie imellom diverse steder i håret, så da var jeg godt sikret!
For å virkelig sørge for at ingen kunne lese tankene mine, gikk vi for total overkill av alufolien! I tillegg til at vi satt frem maskinen som blokkerer innkommende og utgående hjernesignaler!
Jeg testet dette ved å dra en E.T., men det virket ikke å ringe hjem. Endelig var jeg trygg!
Når vi fjernet beskyttelsen sørget jeg for å avlede oppmerksomheten til Illuminati ved å dra referanser fra populærkulturen. Her i en klassisk Draco Malfoy bit:
Da vi var ferdig vendte jeg hjem igjen, noen kroner lettere, for her er det helt trygt fra alle hjernesignaler i hvilken som helst retning!
Klipp, farge, kur osv er jeg dødsfornøyd med, herregud så deilig håret litt kjennes nå!
Folk som er homo eller i skapet får ofte høre at “det er helt ok å være homo altså”. Når dette skjer er det litt som å behandle symptomene til en sykdom uten å bry seg med sykdommen.
Vi må slutte å fortelle homofile at det er ok å være homo, og heller begynne å fortelle det til streite. De som allerede er ute som homo vet at det er ok, det er de streite som trenger å høre det.
(Nei, ikke alle homofile vet at det er ok å være homo, men det er ikke de homofiles feil, det er det heteronormative samfunnet sin.)
Det samme gjelder trans i like stor grad, de får høre akkurat det samme.
Det er ikke transfolk og homofile som er sykdommen, det er holdningene til noen “streite”, angrip heller det enn å klappe oss på hodet og si vi er så ålreite atte. Å fortelle oss direkte at “vi er ok altså” anerkjenner at det finnes flere som mener vi ikke er ok, eller at vi ikke er normale i like stor grad.
Hvis vi begynner å fortelle kids fra de er mindre at all samtykkende kjærlighet og kjønnsidentitet er ok vil det gå inn i hodene på de streite og de som viser seg å være skeive.
Så slutt å fortelle skeive at de er ok, begynn å si det til de streite cisfolkene istedet.
Aurora fikk jo da velge ut middagen selv, og valgte laks, diverse grønnsaker og fryste potetbåter. Det ble da min oppgave å lage noe fornuftig ut av det til slutt.
Slagplanen ble da til å lage grønnsakene til en rotmos. Pastinakk, søtpotet, litt potet, gulrøtter og kålrot fikk koke en stund i kjelen.
Så helte jeg av vannet, hev oppi pittelitt smør og en del hvitløk. Tok stavmikser’n og knuste/mikset det til fet ble fløyelsmykt. Okei, tilbehør done. Så over til fisken.
Fisken ble lagt i ildfast form, med litt olje under og hvitløk, krydder samt litt olje beregnet på fisk oppå. Heiv det inn i ovnen og lot det stå.
Så satt jeg inn potetbåtene samtidig i ovnen og lot de kose seg til de ble perfekte. Mot slutten av tiden tok jeg på osten hun hadde valgt ut og heiv litt av det oppå fisken. Ville normalt ikke inkludert ost til dette måltiden men det var jo ikke jeg som bestemte.
Til tross for Auroras lille shoppespree så ble det en sabla god middag til slutt:
(Naaaaaam!
Nevermind det lille med ekstra olje.)
Egentlig var det en hyggelig ordning å la henne bestemme på den måten, da ble det jo litt mer spennende også! ^.^
Nå står jeg og skal lage middag. Aurora fikk bestemme middag idag, og det ble litt mer spennende enn forventet. Jeg tenkte kanskje hu skulle gå for noe chill, som pølser eller pizza, men neida…
“Du er’kke redd fordi det er ukjent / Du er redd fordi du tror du kjenner meg, og jeg er ustemt”
– Tusen Tegninger, Karpe Diem
Ofte når man kommer ut av skapet, så endres hvordan folk ser på deg en del. Man føler at de ser på deg annerledes, og da ikke på den enkle måten at du ser annerledes ut. Men på en måte hvor det kan virke som at de ikke vet hvor de har deg. Den tryggheten du ville fått hos de før, er kaldere, men ikke frossen.
Når dette skjer får man høre at du må gi de tid, at de bare ikke forstår dette nye. At det er et klassisk tilfelle av frykt for det ukjente.
(Jeg kommer alltid til å være meg selv, men “meg selv” er et konsept i stadig endring!”
(…takk og lov for det!)
Men jeg tror det skyldes frykt for det man trodde man kjente. At fordi personen har holdt dette inni seg, og nå fremstår som et helt nytt menneske, så er de ikke samme personen. At man trodde man kjente noen og så gjorde man ikke det allikevel.
(Og noenting forandrer seg aldri…)
Det er synd at det oppleves slik for noen, men jeg vet ikke hva som kan gjøres med det. Det eneste jeg kan tenke meg er at de må innse at selv om personen holdt ting skjult, så har de ikke vært falske. De gjorde det for sin egen sikkerhets skyld, sin egen angst. At de nå har valgt å dele det med folkene fra fortiden sin tyder på at nå føler de seg trygge nok. Man er endelig sluppet helt inn, så man burde føle seg beæret over å være blandt de som regnes bra nok.
(Litt Falloutreferanse for de ekstra nerdete, og nødvendig sannhet.)
Og husk på, det er for sin egen del at de nå er ute, de skal ikke måtte møte andres forventninger til hvordan de skal oppføre seg, hvilke interesser de skal ha og hvem de skal ville være med. 🙂
Hva tror du? Er det frykten for det ukjente, eller frykten for det man trodde man kjente som skaper denne kalde/ikke kalde skulderen.
