“Du er’kke redd fordi det er ukjent / Du er redd fordi du tror du kjenner meg, og jeg er ustemt”

– Tusen Tegninger, Karpe Diem

Ofte når man kommer ut av skapet, så endres hvordan folk ser på deg en del. Man føler at de ser på deg annerledes, og da ikke på den enkle måten at du ser annerledes ut. Men på en måte hvor det kan virke som at de ikke vet hvor de har deg. Den tryggheten du ville fått hos de før, er kaldere, men ikke frossen.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Når dette skjer får man høre at du må gi de tid, at de bare ikke forstår dette nye. At det er et klassisk tilfelle av frykt for det ukjente.

(Jeg kommer alltid til å være meg selv, men “meg selv” er et konsept i stadig endring!”

(…takk og lov for det!)

Men jeg tror det skyldes frykt for det man trodde man kjente. At fordi personen har holdt dette inni seg, og nå fremstår som et helt nytt menneske, så er de ikke samme personen. At man trodde man kjente noen og så gjorde man ikke det allikevel.

(Og noenting forandrer seg aldri…)

Det er synd at det oppleves slik for noen, men jeg vet ikke hva som kan gjøres med det. Det eneste jeg kan tenke meg er at de må innse at selv om personen holdt ting skjult, så har de ikke vært falske. De gjorde det for sin egen sikkerhets skyld, sin egen angst. At de nå har valgt å dele det med folkene fra fortiden sin tyder på at nå føler de seg trygge nok. Man er endelig sluppet helt inn, så man burde føle seg beæret over å være blandt de som regnes bra nok.

(Litt Falloutreferanse for de ekstra nerdete, og nødvendig sannhet.)

Og husk på, det er for sin egen del at de nå er ute, de skal ikke måtte møte andres forventninger til hvordan de skal oppføre seg, hvilke interesser de skal ha og hvem de skal ville være med. 🙂

Hva tror du? Er det frykten for det ukjente, eller frykten for det man trodde man kjente som skaper denne kalde/ikke kalde skulderen.