Herrejemini som tiden flyr. Plutselig var det fredag igjen liksom.
Jeg har lite energi til overs om dagen. Skolen tar liksom alt. Det er grytidlig opp, gjøre seg klar på minimalt med tid og så dure av sted til skolen. Jeg har gjenoppdaget rushtrafikk og rushkollektivt og det er like dritt som jeg husket. Så er det skole, og vi har begynt å klippe en del. I går brukte vi hele dagen på å klippe, og i dag skal vi bruke en del tid på å klippe. Det er kjempemoro, men hardt selvfølgelig.
I tillegg til alt dette har det vært fullt kjør etter skolen også, jeg har måtte kjøpe inn klær og utstyr som jeg trengte til skolen. Ina og Aurora har måtte styre med seg selv og det har gått kjempebra 🙂
Nå er det snart helga, kun én skoledag igjen, så blir det en helg med fest og morrrrrrro!
Det har vært en lang sommer, og eldstemann på 2,5 år har tilbrakt store deler av sommeren i Elsa-kjolen sin. Frost er yndlingsfilmen, Elsa er en dronning som kan lage snø, og kjoler er så fine når vi snurrer rundt i ring. I dag hadde eldstemann første dag i ny barnehage, og da vi skulle kle på oss, kom selvfølgelig spørsmålet:
“Kan jeg få ha på Elsa-kjolen?” (Vi har snakket mye om å be pent om ting i sommer!)
Problemet er bare at eldstemann er en gutt. Det vil si, det er det vi har antatt siden fødselen i alle fall. Sannheten er jo selvsagt at dette vet vi egentlig ikke noen ting om. Det er opp til folk selv å bestemme om de er det ene eller det andre (eller begge deler, eller noe annet). Jeg kom over en liten tankevekker på nettet her om dagen, som enkelt oversatt lød slik:
“Velg farger til barneklærne så fremmede kan vite hvordan kjønnsorganene til barnet ditt ser ut.”
-Vel, når vi sier det sånn, så høres det ganske idiotisk ut, ikke sant? Likevel er det slik vi lever. Vi antar en hel masse ting på grunnlag av hva vi tror vi ser.
Vel, slik tenker jeg om dette i alle fall. Jeg vet at mange andre, kanskje de aller fleste, ikke tenker helt slik på det. De fleste tenker nok at gutter er gutter og jenter er jenter, og at det fins noe slikt som kropper som med den største selvfølgelighet hører til henholdsvis gutter eller jenter.
Jeg en skeiv mamma selv, og jeg har erfaring med at det kan koste å skille seg ut. Det koster å være annerledes, fordi reaksjoner fra andre kan såre, forvirre, skremme og påføre deg skam. Jeg vet også litt om hvordan folk flest tenker om de som ikke følger normene for hvilket kjønn du skal identifisere deg som. Eller hvilket kjønn du skal forelske deg i. Holdningene er i ferd med å bli bedre, men vi har fortsatt langt igjen.
Vi har fått kommentarer fra andre barn i sommer om at det er veldig rart at en liten gutt er så glad i Elsa. Da har jeg i det minste vært sammen med han, og vi har kunnet prate sammen om det. Dette er den første dagen i en helt ny barnehage, og jeg vet for lite om de andre ungene og de voksne i barnehagen til at jeg tør å sende avgårde en gutt i kjole. Hvordan vil de tolke det? Hva vil det gjøre for ungen min at det blir førsteinntrykket? Vil noen reagere på måter som er ubehagelige for han?
Jeg ønsker at ungen min skal vokse opp med minst mulig skam for å være den han er. Derfor er det sårt for meg at jeg selv faktisk ofte er den som begrenser utfoldelsen og kreativiteten hans. For meg spiller det ingen rolle hva slags kjønnsidentitet eller hvilken seksuell legning hen får. Jeg har heller ikke noe behov for å prøve å tolke hva det betyr at eldstemann er så glad i å gå i kjole. Han kan få lov til å definere seg selv når han er klar for det. Hans største interesser er store kjøretøy og fine kjoler. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal framelske det første med den største selvfølgelighet, men ikke det siste? Likevel er det ofte slik det blir. Og jeg blir lei meg hver gang.
I dag sier jeg:
“Det er ikke så veldig praktisk med kjole i barnehagen. Vi tar på shorts og t-skjorte, synes jeg.”
Samtidig vet jeg inni meg at hvis eldstemann hadde vært ansett som jente ved fødselen, ville hun selvfølgelig få gått i barnehagen i kjolen. Så hvorfor kan han ikke få ha på seg yndlingsplagget sitt, bare fordi vi antar at han er gutt? Det hjelper å føle seg fin i tøyet når vi skal gjøre noe helt nytt og kanskje litt skummelt. Som å starte i ny jobb, på skolen – eller i ny barnehage.
Når vi kommer til barnehagen, går det selvsagt en hel masse jenter rundt i kjoler. Jeg lurer på om han tenker over at en del av barna får gå i upraktiske, men fine, kjoler – men ikke han.
Sånn vurderte jeg altså kjolespørsmålet i dag. I morgen er en ny dag, kanskje vurderer jeg det annerledes da?
Etter litt over en uke på skolen fikk vi endelig sette fingrene i saksa, eller håret om du vil.
Vi har lært om hel form sålangt(bob) i tillegg til en drøss andre ting, og jeg tror jeg begynner å forstå hva det er snakk om.
(Møt Gunhild Johnsen)
Høydepunktet med dagen var at vi fikk utlevert en dukke, som vi så smått skulle begynne å klippe. Det var overraskende vanskelig, men samtidig utrolig kult.
(Dette er en strukturtegning forøvrig)
Vi ble langt fra ferdig, og fortsetter på dukkene(Gunhild Johnsen som min heter nå) en annen dag. Jeg gleder meg til å prøve mer på dette og jeg skal bli rå med saksa!
Å uttale seg om andres kropp er i enkelt fortalt idiotisk. Uttalelser som “Du er feit”, “Du har stygt hår” og andre gamle gjengangere. De bidrar aldri til noe positivt. Vedkommende som sa det fremstår som en fullstendig røv, mens vedkommende som fikk høre det får bare dårligere selvbilde. Eller når konvensjonelt pene mennesker kun får være pene, da de umulig kan være intelligente. De reduserer andre til kun en kropp, et objekt, uten bærende mening eller hold. Det er så stygt gjort mot noen å la deres utseende avgjøre hvorvidt deres tanker og meninger skal bety noe.
(Dette er så lite flatterende jeg klarer å se ut, og tullingene har ingenting)
Så har du tullingene som uttaler seg om valgene andre tar med kroppene sine, hårfarger som avviker fra normen, klær og tilbehør. Jeg er lei av å høre folk snakke om platinablondt hår som om man automatisk er dum. Jeg er lei av å høre folk snakke om Botox og Restylane som om man mister hjernekapasitet om man tar det.
Eller i mitt tilfelle, at folk skal kommentere piercings, tatoveringer, vekt og kjønnshistorikk.
Det blir til en slags barneskoleforsøk på å dra meg ned eller å få meg til å føle meg liten. Problemet er bare, det virker ikke. Du kan ikke si noe angående vekta eller kroppen min som jeg ikke har sagt til meg selv og kommet meg videre fra. Og hvordan jeg velger å bekle eller smykke kroppen min er opp til meg selv. Jeg gjør det for meg. Jeg realiserer min kropp på mine premisser. Jeg gjør det fordi jeg synes det er pent, ikke for å være pen for deg. Nå snakker jeg ikke om de som velger motiver som virkelig bygger på hat og støter. Om noen kommer rullende med hakekors så er det helt innafor å være sinna. Men selv da er det lite poeng i å si noe.
Jeg forstår ikke motivasjonen for å snakke negativt om andres kropp. Er det jantelovsbullshit om at vi alle skal se likedan ut? Blir tullingene misunnelig av en eller annen grunn? Skulle de ønske de turte å gjøre slik med sin kropp, eller er dem så satt i konseptet “naturlig kropp” at de ikke klarer å forstå at “naturlig” er et idiotkonsept. Å snakke om naturlig som en kroppslig status er urealistisk. Man kan undres om første personen som oppfant pil og bue eller klarte å lappe sammen et spyd fikk beskjed om at det var unaturlig.
“Ugh nei, vi jakte med stein og hender, den naturlige måten!”
Å snakke stygt om noen fører absolutt ingenting positivt med seg, og bidrar kun til at folk har det vondt. Fortell en person nok ganger at hen er feit og er man flink nok og vedkommende lei nok, så tar personen livet av seg selv. Er det hva sånne jævler vil? At andre skal ta livet av seg? Hvorfor? Hvor ligger logikken i å snakke dritt om noen for hvordan de velger å se ut, eller enda værre, for ting man ikke kan gjøre noe med? Jeg forstår bare ikke motivasjonen. Uansett grunn så gjør det ikke annet enn å skape mindre lykke for alle involvert. Så her skal dere få et fantastisk råd dere kan ta med dere ut i den vide verden! Et råd som vil forbedre livskvaliteten for alle som påvirkes av det for all fremtid:
Sett dere ned, hold kjeft og døm folk for valgene dem tar og bilene dem kjører!
Da var nyeste tatoveringen ferdig og jeg er superfornøyd! I skrivende stund er jeg full av den digge følelsen av å nettopp ha fått nytt blekk. Den varme, digge følelsen som følger og abstinensene som er helt borte. Jeg undrer meg litt om det er samme type avhengighet som seriemordere har? At man får fikset sitt og etter en uspesifisert mengde tid kommer suget tilbake og bare blir sterkere til man gjør noe med det. Da hadde jeg heller vært avhengig av blekk enn mord, og det er jeg jo også.
Det var ikke Tina som tok denne gangen, men Kathrine og det var første gang noen andre enn Tina tok på meg. Men det gikk kjempefint og hu var flink!
I forrige innlegg ba jeg dere gjette hva slags tattis jeg skulle ta. Hvis noen av dere gjetta “et falmet kompass” så ville dere hatt rett. (Hadde gitt poeng for bare kompass også altså!)
Hva synes du? Har du tatoveringer? Om du har så av hva?
Første uka på skolen er straks omme og det har gått bra sålangt. Neste uke setter vi virkelig igang med fullt kjør og jeg tror det kommer til å bli dødshardt. Gleder meg til å begynne å ødelegge håret til folk!
To dager på Norsk Frisørskole er gjennomført, idag er tredje dagen. I går fikk vi startpakken som inneholdt blandt annet saksene vi skal bruke. For Ina betydde det at hu måtte leke fotograf igjen så jeg kunne posere.
Så mange mennesker. Der ute. Som tror jeg suser rundt på hver eneste cafè i Haugesund. Og diskuterer brystspreng. Ammeinnlegg. Søvnmønster. Strømpebukser…
De tror. De antar. De definerer. De klarerer. Diskuterer. Bagatelliserer. Forlanger.
Jeg er lei. På mange måter. Samtidig er det et interessant paradoks – det faktum at noen kan definere andres tid. Den tiden som skal speile et smilende spedbarn som sover søtt, og lykkelige foreldre med korrekte rammer.
Nå skal jeg fortelle deg sannheten. Sannheten fra mitt eget liv. Sannheten fra mitt eget perspektiv. Det blir kanskje ikke like vakkert som ukebladene og mammabloggerne skriver det, men jeg legger ikke skjul på at dette er sannheten fra et «random» døgn. Et døgn fra en tid hvor svært mange tror du har all tid til overs. La meg knuse teorien om denne euforien.
19.00. Så segner det på. Er det ikke det vi sier a`? Beibien sitter i stolen sin på kjøkkenet etter noe som virker som en lang dag, men med timer som bare forsvant. Jeg skal røre sammen grøt til poden. Hen skjønner at det skjer noe. Hen kjenner igjen skålen. Skjeen. Pakken med grøtpulver. Så da passer det å sette i gang med å lage kjeftelyder av utålmodighet og akutt sult, slik at mor begynner å svette og strever med å få riktig konsistens!
19.05. Grøten er klar. Beibien kan endelig mates, og hen sluker det rått!
19.15. Badebaljen fylles opp. Beibien bader.
19.30. Beibien legges i sengen sin. Hen vil ikke ligge i sengen sin. Beibien blir fornøyd når man skrur på fulgelyder. Da går det et kvarter og så sovner beibien.
19.35. Klesvasken rekker opp til taket. Hvorfor gjorde jeg ikke noe med dette før? Jeg setter på klesvask. Sorterer resten av klesvasken. Bodyer med bæsj på. Bodyer med grøt på. Bodyer med middag, og bodyer med gulp. Og så en liten andel av fars og mors tøy – med enda mer gulp.
19.50. Beibien knirker. Hen har mistet tutten sin. Jeg leter etter tutten. Beibien har rotet den bort. Finner en ny tutt og gir den til beibien.
19.55. Telefonen ringer. Det var visst viktig. Må ta denne.
20.33. Samtalen avsluttes. Så viser det seg at oppvasken flyter over. Tar ut ren oppvask fra maskinen. Setter inn skitten oppvask. Vasker opp gryter og annet som ikke går inn. Tar en sveip over kjøkkenbenken.
21.15. Dustevalpen har vært ett minutt uten oppsyn og har veltet en stor palme og gravd et fint stort rede hvorpå den har rullet seg godt. Oppdager at jeg har oppdaget det og grafser med seg en stor munnfull som den slipper fint gjennom leiligheten – litt etter litt – mens den løper rundt. Løper for å fange dustevalpen. Får fatt i den og setter den midlertidig i buret. Bretter opp armene og finner frem støvsugeren. Birken sitter og betrakter det hele. Rolig. Uten skyld. I en tilstand som minner om katatoni.
21.30. Hybelkaniner av hundehår fra dagen som har gått må sveipes opp.
21.50. Kjenner tretthetsfølelsen sige på, men nå må regninger betales, mailer besvares.
22.30. Beibien knirker. Beibien er tørst. Hen får vann fra tutteflasken på nattbordet. Finner ikke den andre tutten. Finner en tredje og stapper inn.
22.40. Kjenner eimen av gulp på hud og i hår. Tar en etterlengtet dusj.
23.00. En haug med nyvaskede klær skriker etter å bli lagt sammen. Orker ikke. Må legge meg. Bare fire timers søvn sist natt. Dustevalpen og Birken må ut og tisse på gresset.
23.45. Rett før jeg sovner. Beibien knirker. Hen er sulten. Beibien løftes opp i sengen og kobles til puppen. Beibien pupper i 10 min og sovner igjen.
02.15. Beibien vil ha den andre puppen. Må snu meg. Beibien kobler seg til puppen.
02.45. Våkner av at beibien klorer på ryggen. Tror først det er en pusekatt, men det var visst bare beibien.
03.10. Får en fot i trynet.
04.00. Beibien savner tutten sin. Finner ikke de tre andre fra sengen. Finner en ny til beibien.
06.00. Har glemt å skru av vekkerklokken. Den ringer. Beibien våkner og mener dagen skal starte. Prøver å overbevise beibien i en time om at dagen slett ikke har startet. Til ingen nytte. Oppdager at trettheten i natten har sørget for at amme-bh’en ikke er lukket på noen av sidene og begge puppene er fri.
07.00. Står opp med beibien. Kler på meg det første jeg finner. Slipper dustevalpen og Birken ut på plenen. Legger beibien i den store blå bingen. Beibien vil ikke være alene i bingen. Beibien vil heller sitte i bæresele på ryggen og betrakte alle gjøremål. Finner frem skålene til dustevalpen og Birken som skal spise frokost. Med beibien på ryggen.
08.00 Setter beibien i stolen for å pusse tennene. Beibien kjefter.
08.15. Beibien vil opp på ryggen. Setter beibien på ryggen mens jeg fanger opp alle knottene som dustevalpen og Birken ikke spiste til frokost. Beibien sovner bakpå ryggen. Prøver å legge beibien i bingen. Dette liker ikke beibien og blir illsint. Kobler beibien til puppen. Beibien sovner.
08.30. Prøver å skrible ned planen for dagen. Handle melk, vaske Land Cruiseren (som ikke er vasket på 7 måneder), tørke klær, legge sammen klær. Gå en lengre tur med dustevalpen og Birken. Handle inn maurmiddel. Fjerne vepsebolet ved ytterdøren. Olje terrassen.
08.45. Beibien våkner. Dustevalpen har hatt et uhell på gulvet. Dustevalpen har samtidig duppet potene sine i uhellet og løper rundt på hele parketten med våte poter. Løper fra bingen for å fange dustevalpen mens beibien får akutt seperasjonsangst og setter i et vræl. Stenger dustevalpen inn i buret for å tørke opp og vaske gulv – med beibien på ryggen.
09.00. Slipper dustevalpen ut igjen. Birken følger etter. Birken skal tøffe seg. Dustevalpen skal tøffe seg mer. Birken og dustevalpen sloss i sofaen, i gardinene, på parketten, mens jeg gjør et forsøk på å lage meg litt frokost. Frokost må utsettes – går for lang tid. Tar et glass melk i stedet.
09.15 Beibien betrakter slosskjempene og blir rød i ansiktet med jevne mellomrom. Beibien har bæsja. Stenger dustevalpen inn i buret et øyeblikk for å skifte bleie. Oppdager at beibien har bæsj opp til nakken. Vasker hele beibien, som for øvrig ler og åler seg som en makk på stellematten. Tar med beibien inn på soverommet for å finne ny body.
09.25. Babyen gulper massivt på den nye bodyen og strømpebuksa. Tar beibien inn på soverommet igjen og leter frem ny body og strømpebukse. Beibien blir stille, med unntak av få knuff. Beibien var ikke ferdig å bæsje. Tar beibien på badet og fjerner gulpebody og –strømpebukse. Skifter bleie mens beibien ler og fekter med armene og får bæsj på armene. Vasker hele beibien og tar på nok en ny body og strømpebukse.
09.45. Gjør klar hunder og beibi for å gå ned å vaske Land Cruiseren. Utenfor blokka. Setter på seler og bånd på Birken og dustevalpen. Kler beibien. Leter frem vaskeutstyr. Beibien har lyst på melk. NÅ! Setter meg ned og ammer beibien.
10.15. Beibien er superfornøyd. Birken og dustevalpen er utålmodige. Fester beibien på ryggen, tar hundebåndet i ene hånda, bøtta i den andre og går ned fem etager. Finner frem vogn til beibien, kjører Land Cruiseren frem, fester Birken og dustevalpen ved gresset. Beibien koser seg i vognen. Birken og dustevalpen uler etter pusekattene i borettslaget.
10.30. Beibien vil ikke sitte i vognen mer. Beibien vil sitte på ryggen. Skrubber Land Cruiseren med beibien på ryggen.
10.45. Mingler med naboen som er entusiastisk over hvor lurt det er å vaske sin egen bil. Naboen har et langt foredrag. Beibien liker ikke foredraget og begynner å kjefte.
11.05. Naboen går. Endelig. Fortsetter å vaske Land Cruiseren med humpebevegelser for å «please» beibien. Nye naboer kommer forbi. Nytt foredrag begynner mens jeg skrubber Land Cruiseren med humpebevegelser.
11.20. Naboene går. Endelig. Beibien er utålmodig. Setter beibien i bilsetet og skrur på Snipp og Snapp. Beibien ler og koser seg. I 10 min.
11.30. Beibien vil opp på ryggen igjen. Eller vil hen egentlig det? Setter meg ned på fortauskanten og slipper frem puppen. Kobler beibien på. Beibien pupper i 10 min og sovner søtt.
11.45. Legger beibien i vognen. Forsiktig, forsiktig! Det liker ikke beibien. Vugger beibien frem og tilbake. Men beibien var ikke trøtt. Setter beibien på ryggen igjen og fortsetter bilvasken med humpebevegelser.
11.50. Beibien sovner bakpå ryggen. Vasker litt til. Tar beibien forsiktig av ryggen og legger den i vognen. Det liker ikke beibien. Kjører vognen rundt på parkeringsplassen mens Birken og dustevalpen piper i kor.
12.10. Endelig sover beibien. Fortsetter å vaske Land Cruiseren. Birken og dustevalpen graver i bedet. Spyler med slangen på Birken og dustevalpen. Dustevalpen ruller seg i bedet.
12.30. Endelig ferdig. Trodde jeg. Birken og dustevalpen gnir seg inntil Land Cruiseren fulle i mold. Spyler Land Cruiseren en gang til og vasker kjapt over med svamp.
12.40. Beibien har sovet 30 min og er våken og klar. Beibien vil opp på ryggen. Land Cruiseren har tørket på ene siden, så jeg boner den med voks. Med humpebevegelser.
13.10. Land Cruiseren er endelig ferdig. Setter den på plass. Pakker sammen hunder, beibi og utstyr. Går ned i garasjen med vognen. Drar hundene med opp 5 etager.
13.30. Setter dustevalpen i buret sitt. Kommer plutselig på at jeg ikke rakk frokost. Spiser et knekkebrød med skinkeost. Pakker bleiesekken og kjører av gårde. Går innom Felleskjøpet, XXL, Rema 1000. Med beibien på ryggen.
15.00. Kommer hjem til to logrende firbeinte. Setter fra meg varene. Putter bånd på dustevalpen og Birken og går en lang tur. Dustevalpen terger Birken, og Birken er opptatt med å tisse og bæsje over alt. Plukker opp bæsj. Med beibi på ryggen. Beibien sovner.
16.15. Kommer hjem. Beibien våkner. Kommer på at varene må i kjøleskap. Slipper hundene inn i huset og begynner med vareopprydning. Setter på litt middag til beibien. Putter beibien i stolen sin og skal til å servere middag. Dustevalpen har rømt av gårde med tutten til beibien. Den er nå halvspist. Putter dustevalpen i buret og gir beibien middag.
17.00 Far ringer og spør hvordan det står til hjemme. Etter forholdene – bra. Som vanlig. Far forteller at han elsker mor før han legger på. Det var koselig.
17.10. Kommer på at det er våte klær i vaskemaskinen. Setter på en tørketrommel og plukker ut de tørre. Setter på ny klesvask. Med beibien på ryggen.
17.20. Legger meg i bingen med beibien. Spiller gitar for beibien. Beibien vil bare høre «Ri ri på islandshest». Prøver å synge «Lille Petter edderkopp». Da kjefter beibien. Spiller «Ri ri på islandshest» 22 ganger. Da ler beibien. Later som om jeg skal spise beibien. Later som om beibien er en pølse som må rulles inn i et teppe-pølsebrød. Beibien ler. Får en mail. Leser den. Viktig. Må besvares. Beibien kjefter. Legger fra meg mobilen og leker pølsebrød-leken igjen. Beibien blir fornøyd igjen.
18.00. Lurer på om beibien vil hjelpe til med å legge sammen klær. Det vil hen. Setter beibien i stolen sin og serverer hen kjøkkenredskaper. Beibien klasker med kjøkkenredskapene i ren ekstase. Jeg legger sammen klær.
18.30. Kun halvferdig med sammenlegging av klær, men nå er det tid for beibi-grøt. Lager grøt til beibien, mens beibien ser på. Beibien blir utålmodig, for hen vet hva skål, skje og grøtpakke betyr. Beibien kjefter og smeller fordi det ikke går fort nok. Mammaen svetter.
18.40. Grøten er ferdig. Beibien sluker grøten. Beibien er storfornøyd.
18.50. Lager spa til beibien. Som vanlig. Fyller opp baljen, skrur av lyset, tenner telys, skrur på regnbuelampen. Setter på Arne Nordheim på Spotify. Beibien koser seg i baljen. Beibien synes vannet skal ligge på hele golvet istedenfor i baljen. Birken og dustevalpen mener stellematten er deres liggeplass og at baljen er deres drikkeskål.
19.00. Beibien løftes opp fra baljen. Det var ikke hyggelig, synes beibien. Men beibien får en våtserviettpakke og synes det er helt greit. Beibien må smøres med krem og få på ny body.
19.15. Beibien kobler seg til puppen i mor og far sin seng. Pupper i 2 min, men vil heller leke og tulle med puppen. Beibien flyttes over i sin egen seng. Skrur på fuglelyder og kobler tutten til beibien. Beibien koser seg i 10 min og sovner.
19.30. Gjør klar til å olje terrassen med babycall rundt halsen. Setter dustevalpen og Birken i bånd. Rydder bort store møbler. Koster godt. Begynner å olje.
19.50. Naboen og hunden kommer innom for å erte dustevalpen og Birken. De koser seg i et kvarters tid, før babycallen uler. Sier hadet til naboen og går inn en tur. Beibien savner tutten sin. Finner ikke tutten blandt kosedyrene. Finner en ny og dytter inn. Går ut igjen og fortsetter å olje terrassen.
19.55. Birken og dustevalpen slikker på oljen. Jager dustevalpen og Birken opp på gresset igjen.
20.45. Endelig ferdig med å olje terrassen. Tar inn Birken og dustevalpen.
21.00. Når spiste jeg sist? Finner frem frokostblanding og melk. For sliten til å lage noe som helst. Sluker maten.
21.05. Kommer på at det er våte klær i vaskemaskinen. Setter på en ny tørketrommel. Tar ut de tørre. Setter på en ny klesvask. Fortsetter klesbrettingen jeg stoppet opp i.
21.35. Beibien knirker. Lytter godt etter. Går inn og ser. Tutten er fremdeles tilkoblet. Snur dyna og går ut igjen for å legge på plass dagens bretting. Tørker baderomsgolvet for badevann, og tar proppen ut av baljen.
22.00. Setter meg ned i sofaen. Tar opp nettbrettet. Birken og dustevalpen må tisse. Slipper ut Birken og dustevalpen.
22.15. Jeg trenger en dusj. Og hårene på leggene og bikinilinja er blitt tettere enn amazonas regnskog. Jeg skulle betalt et par regninger. Jeg skulle sortert i Anna sitt klesskap. Jeg skulle vært innom mine foreldre på besøk litt oftere. Jeg skulle vært flinkere til å ta meg tid til å svare på meldinger. Jeg skulle gjerne hatt råd til å reise på ferie dette året – råd og tid. Jeg burde sortert i kjøleskapet. Jeg skulle ha vært hos frisøren. Jeg skulle ha besøkt venner. Jeg skulle ha vært på treningssenteret. Jeg skulle fått sove ut. Jeg skulle ønske jeg fant tid og lyst til å lage skikkelig middag. Jeg har lyst å bake mer. Men jeg skulle IKKE sittet på cafè – for hvor finner jeg tiden til det?
22.45. Tankekjør. Jeg legger meg. Kommer borti nattbordet. Beibien våkner. God natt…
Så hvor er min mann når dette foregår? Han som er pappaen til beibien. Han er på jobb. Gjerne på døgnvakt på legevakten.
«Din mann er på jobb, og du er hjemme i permisjon. Du har jo fri. Du får jo tid til så mye. Da må det jo stilles krav til deg som ikke jobber!».
Ikke jobber… hehe. Sjarmerende uttalelse du har der.
Noen kaller permisjonstiden en 24-timers jobb. Noen kaller det et slit. Alle har rett til å definere sin permisjonstid. Jeg for min del synes det er verdens fineste «jobb». Men den krever svært mye. Den krever at jeg dusjer på gitte tidspunkter – Ikke hver dag! Den krever at jeg gir slipp på 5 timer med søvn i døgnet. Den krever at jeg setter min kropp til disposisjon når det måtte passe beibien. Den krever at jeg likevel må få til de altfor mange huslige formål – med beibien på slep. Den krever at jeg må sette til side vår førstefødte bittelitt for at tiden til beibien skal strekke til. Når du kjenner disse kravene på kroppen – rent fysisk – da kjenner du at det er en ekstremt høy pris. Men det er f*** så verdt det!
Så er det Birken og dustevalpen da. «Hvorfor i alle dager har du anskaffet Birken og dustevalpen? Tar ikke beibien nok tid?». Birken og dustevalpen. Som jeg er blitt så glad i. Jeg har bare en ting å si her, og jeg trenger ikke utdype det mer: «Hunder burde vært på blå resept».
Jeg sender meldinger til min mann. Med bilder av utviklingen til hans barn. Beibiens første smil. Latteren. Første gang h*n kryper. Når h*n kjefter. Når h*n smiler. Og min mann kommer hjem og sier; «Jeg skulle ønske at jeg kunne være der hjemme og se det med egne øyne. Alle de tingene som skjer med beibien går jeg glipp av». Jeg føler meg privilegert.
I feminismens navn gjør jeg herved mine egne prioriteringer. De som hadde glemt hvordan det var å ha beibien i hus – de om det. De som står på sidelinja og ikke vet bedre – de om det. De som hadde beibier som sov svært godt – de om det. De som definerer min tid og min beibi – Fuck off!
Døgnet er allerede for snevert med tid. Skulle noen, mot formodning, finne noen ekstra timer å spe på døgnet med – ikke nøl med å ta kontakt.
M.v.h Feministen, sosialisten, humanisten, forfatteren, vaskehjelpen, advokaten, diplomaten, megleren, pedagogen, nattevakten, svømmelæreren, leksehjelperen, sykepleieren, oppdrageren, ryddehjelpen, sjåføren, underholderen, økonomen, ‘morra’ til beibien og Anna, kona til Ola:
Emilie fra Emilies skap var i fjor på Vixen Blog Awards. Emilie er også transkjønnet og fjorårets Vixen var for henne en utrolig viktig tur ute som seg selv.
Det finnes få ting jeg liker bedre enn å se mennesker realisere seg selv. For meg var de første turene ut i trygge omgivelser enormt viktige for at jeg kunne komme ut og bevege meg rundt i samfunnet. Så jeg foreslår at vi nominerer henne!
