Idag har Aurora sin første dag i ny barnehage så det blir nok ikke no sørlig innlegg fra meg idag ^.^
En kveld fylt med deilig transfobi og drapsoppfordring på transpersoner.
Deilig er kanskje å ta i, men transfobi er det uansett. Tror ikke “frue”-innlegget satt like godt med alle gitt, og en person trengte å få ut litt aggresjon. Jeg sier en person fordi det garantert er samme svake tullingen som trenger å føle hen er stor og sterk og at mange er imot meg. Men tre av kommentarene kom rett etter hverandre, helt av seg selv, og så kom resten etterhvert. Det er nok ikke lett å være dette mennesket, og det er leit at skolesystemet og foresatte feilet vedkommende totalt.
“Kill all transpeople”..svært fargerikt. Men oppfordring til drap er alltid fantastisk!
Jaja, er ikke lett å være fordomsfull gitt. Alle disse kommentarene kunne likesågodt vært meningsløs ralling, for det er alt troglodytter er kapable til. 🙂
EDIT: Var visst en del som ble hårsåre av dette og valgte å fortsette sin rallende tirade med fobi.
Velg kjønn
Vi må tørre å snakke om voldtekt! – Gjesteinnlegg
Jeg lar Ane slippe til i dag med hennes innlegg om voldtekt. Dette er et viktig tema som vi må bli flinkere til å snakke om og belyse.
Jeg syns det er så dumt at én ting, kan ødelegge så vanvittig mye. Spesielt ting du ikke kan noe for selv, men som andre har gjort.
For det er noe jeg aldri har skrevet om før, og som få folk er klar over. Men jeg syns det er så viktig at folk skal vite. Ikke at det er en ting jeg veldig gjerne har lyst til å snakke om, men fordi jeg vil hjelpe andre. Og det er heller ikke noe jeg vil at folk skal gi meg oppmerksomhet for, jeg er nemlig ikke så glad i oppmerksomhet. Spesielt ikke angående det temaet jeg er i ferd med å ta opp. Det er ikke noe jeg vanligvis snakker om, men ikveld har jeg valgt å faktisk gjøre det.
(Forfatteren bak innlegget Ane Dybvadskog)
“Det anslås at det hvert eneste år er mellom 8.000 og 16 000 kvinner som blir utsatt for voldtekt eller forsøk på voldtekt i Norge”.
Det er så utrolig trist at dette faktisk er sant. At det er så mange jenter og kvinner som får livet sitt ødelagt hvert e n e s t e år. Og det er kun fordi folk ikke tar nei for et NEI.
Vi har rett til å bestemme over våre egne kropper, og vår egen seksualitet, det er en menneskerett. Voldtektsmenn bryter vår grunnleggende menneskerett, vår rett til å si ifra og vår rett til å bli hørt. Og jeg klarer virkelig ikke å forstå at det i det hele tatt er noen som vil ødelegge noen andres liv på denne måten.
9,4 prosent av norske kvinner, og 1,1 prosent av norske menn svarte at de har blitt utsatt for voldtekt minst én gang i livet. Og halvparten av kvinnene har opplevd voldtekt før de fylte 18 år. Denne rapporten ble utarbeidet av Nasjonalt Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Det står også at det ikke er mange som anmelder det, og at det er fåtallet som i det hele tatt forteller noen om det. Jeg er og var en av de prosentene som verken anmeldte det, eller fortalte det til noen. Ikke før to år senere.
Det er litt rart at her sitter jeg som 17-åring og er i ferd med å dele en veldig stor del av livet mitt til veldig, veldig mange andre mennesker. Mest trolig mennesker jeg engang ikke kjenner. Og mennesker som står meg veldig nær. Og jeg vil på forhånd si unnskyld til de menneskene som står meg nær, for at jeg ikke har fortalt det til alle, og at dere nettopp fikk vite det. Men det er fordi jeg er over den fasen hvor jeg ikke tørr å snakke om ting. For jeg har kommet meg gjennom det nå, og det var kun fordi jeg ba om hjelp. Og det er så utrolig viktig.
Jeg valgte selv å ikke anmelde det fordi det tok såpass lang tid før jeg fortalte det til noen, at jeg ikke lengre trodde det var til noen hjelp. Man blir så innestengt når noe sånt som dette skjer. Og jeg tror kanskje at den aller største grunnen til at jeg ikke fortalte det til noen før etter to år, var fordi jeg trodde dette var et tabu tema. Noe det muligens fortsatt er for noen, men det er derfor jeg velger å snakke om det. For det er ikke tabu, men det er et tema som jeg mener ikke blir snakka så ofte om som det egentlig burde blitt. Jeg ser jo ofte artikler om det i forskjellige nettaviser blant annet, men i det dagligdagse liv så er det ikke mange som velger å ta det opp.
For det er ingen som ber om det. Uansett hva man har på seg, hvordan man oppfører seg, eller hvordan man snakker, så er det absolutt ingen som ber om å bli voldtatt. Offeret gjør aldri noe galt, de som gjør noe galt er de som så absolutt skal seksualisere alt. Alt utifra de tre punktene jeg nevnte nå nettopp. Og det er så feil, og det burde absolutt ikke vært sånn. Det jeg mener med at de “seksualiserer” alt, er at jeg ikke kan gå med en utringa topp uten at noen mener jeg er utfordrende. For det var det jeg gjorde. Jeg hadde på en utringa topp på fest.
Det er også ganske viktig å snakke om at dette skjer ikke bare jenter og kvinner. Men også gutter og menn. Uansett om det er flertallet av kvinner som blir utsatt for overgrep enn gutter og menn, så må vi ikke glemme det fåtallet som blir det. For de fortjener like mye oppmerksomhet som oss jenter. Det er veldig sjeldent man ser at gutter og menn har gått ut med sin egen historie angående nettopp dette temaet. Jeg velger å tro det er veldig mye vanskeligere for dem å komme ut med noe sånt, kanskje på grunn av måten menn blir fremstilt i samfunnet. Jeg skal ikke snakke så veldig mye om det, for jeg vet ikke like mye om det heller.
Det er noen som bare forteller om det til andre med en gang, mens med noen så kan det ta flere år før de i det hele tatt forteller om det. Som sagt så blir man veldig innestengt etter noe som dette. Man begynner også å tenke at det faktisk var MIN EGEN FEIL. Det tok meg tre år å faktisk skjønne at dette ikke var min feil i det hele tatt, og det ved hjelp av veldig hjelpsomme mennesker. Mennesker som visste hva de snakket om, og visste hvordan “behandlingen” skulle gå for seg. Og jeg er evig takknemmelig for at jeg nå endelig klarer å snakke om det til andre mennesker. Selvfølgelig er det noe som følger deg for resten av livet, men man kommer faktisk til det punktet hvor det blir bedre. Det kan jeg med glede bekrefte her og nå. Og desto fortere man sier ifra til noen, jo fortere får man hjelp. Så kjære deg: BRUK STEMMEN DIN.
Nå er jeg stolt. For nå tørr jeg, nå klarer jeg, og når jeg deler dette, så har jeg gjennomført. Forbanna stolt.
– Ane Dybvadskog
(Republisert med tillatelse fra: http://anee.blogg.no/1422918037_kjre_deg.html )