8) I begynnelsen, når du begynte å endre uttrykk, hvordan taklet du det hvis noen “feilkjønnet” deg?

Det var litt både og, når jeg var i mitt eget uttrykk(altså kvinnelig), så ble jeg aldri feilkjønnet, ihvertfall ikke så jeg forstod det selv, men når jeg ser tilbake på bilder av meg selv så er jeg usikker på om jeg passerte, da spesielt i mellomfasen.
Før stemmen min var helt der jeg ville ha den, hendte det jeg ble feilkjønnet over telefon. I kontakt med for eksempel banken, etter jeg hadde endret navn, så kunne damen (tenk om jeg feilkjønner den personen nå :-p ) i andre enden tro at jeg skulle styre med kontoen til kona mi eller lignende. Hvorpå jeg måtte svare en del ekstra sikkerhetsspørsmål, det var litt irriterende.
Men for eksempel, hvis jeg var i mannlig/androgynt uttrykk, så hendte det jeg ble feilkjønnet, for eksempel i kassa, at hun bak kassen snakket til kunden etter meg, om meg, for eksempel angående hvilke varer som var hvems. Og da kunne kassereren fort surre litt mellom han og hun. Dette var overraskende nok bare morsomt, kanskje fordi det betydde at om jeg uten sminke og i mannlige klær kunne forvirre noen, så måtte det være enkelt å passere når jeg faktisk gjorde en innsats 🙂