Ugh, dysfori…
Vel, tucking/teiping sørger for å holde det værste i sjakk, og det er strengt tatt en gudegave.
Men hår kan fort drepe dagen fullstendig, om jeg tar meg til ansiktet og kjenner hår der iløpet av dagen kan jeg fort få panikk. Det spiller ingen rolle om det synes eller ei, jeg vet det er der. Så jeg må finne ett bad, bli kvitt håret, og ordne meg igjen.
Andre metoder er også å ta time-outs, gå ett stille sted og bare puste, roe seg ned igjen, og overtale meg selv om at det “bare er i mitt eget hode”, “det synes ikke” og “ingen bryr seg uansett”.

Avvisning, på flere måter. For eksempel, jeg kommer i snakk med noen på nettet, som ikke har lest profilen min, blir kjent med de, og liker de godt. Så gjør det ganske vondt når temaet “trans” kommer opp, og det kommer alltid opp, og man aldri hører fra de igjen.
Jeg er redd for å bli avvist i jobb, skulle de finne ut at jeg er transkjønnet.
Jeg er redd for å få dårligere behandling av ett firma, skulle de ikke like at jeg er trans.
Jeg er redd for at noen gir meg bank på byen, utelukkende fordi jeg er trans.
Men uansett, alt dette er noe jeg kan takle på en eller flere måter.
Sørge for at folk leser profilen min.
Tåle å få nei på noen intervjuer, for heller å finne en arbeidsplass som er awesome nok til å drite i kjønnshistorikken min.
Handle andre steder.
Unngå steder/begivenheter hvor det er mulighet for at det befinner seg idioter.

9) Kan du si noe positivt om det å være trans?

Digger at dette spørsmålet er vinklet “positivt”, det tvinger deg liksom til å tenke!
Noe positivt med å være trans kan for eksempel være at du lærer deg selv å kjenne enormt godt. Du oppnår en rimelig god indre forståelse av hvem du er som person, og det gir deg ganske mye i hverdagen.
Man har også en fin mulighet til å utvikle hard hud mot negative ting man måtte møte. Det spiller ingen rolle hva andre måtte si og mene om meg, fordi jeg har allerede sagt det tusenvis av ganger til meg selv tidligere. Og om jeg ikke klarer å snakke meg selv ned, da klarer faen ingen andre det!

8) I begynnelsen, når du begynte å endre uttrykk, hvordan taklet du det hvis noen “feilkjønnet” deg?

Det var litt både og, når jeg var i mitt eget uttrykk(altså kvinnelig), så ble jeg aldri feilkjønnet, ihvertfall ikke så jeg forstod det selv, men når jeg ser tilbake på bilder av meg selv så er jeg usikker på om jeg passerte, da spesielt i mellomfasen.
Før stemmen min var helt der jeg ville ha den, hendte det jeg ble feilkjønnet over telefon. I kontakt med for eksempel banken, etter jeg hadde endret navn, så kunne damen (tenk om jeg feilkjønner den personen nå :-p ) i andre enden tro at jeg skulle styre med kontoen til kona mi eller lignende. Hvorpå jeg måtte svare en del ekstra sikkerhetsspørsmål, det var litt irriterende.
Men for eksempel, hvis jeg var i mannlig/androgynt uttrykk, så hendte det jeg ble feilkjønnet, for eksempel i kassa, at hun bak kassen snakket til kunden etter meg, om meg, for eksempel angående hvilke varer som var hvems. Og da kunne kassereren fort surre litt mellom han og hun. Dette var overraskende nok bare morsomt, kanskje fordi det betydde at om jeg uten sminke og i mannlige klær kunne forvirre noen, så måtte det være enkelt å passere når jeg faktisk gjorde en innsats 🙂

7) Hvem ser du opp til?

Oi, det er en del mennesker, men antar vi nå sikter kun innen for trans eller LHBT-spekteret.
Jeg ser veldig opp til alle som gikk før meg! Alle som har vist ansiktet sitt på en eller annen måte for å fremme alle former for trans på en positiv måte. Det være seg de aller første som bestemte seg for å leve som seg selv, de som sprengte grensene til tusen biter, eller de som har hjulpet mennesker i slike situasjoner. Blandt annet kan jeg nevne Esben Esther Pirelli Benestad, alle som bidrar til Steensveen Ressurssenter, LLH, Skeiv Ungdom og mange flere. De redder liv nesten hver dag, og det står det respekt av!
Jeg ser opp til kompisen min Luca, som har vist ansiktet sitt så enormt mye i media og gitt kjempemasse av seg selv.
Jeg ser opp til de som er i min situasjon, som støttet meg når jeg endelig klarte å finne de! De har gitt meg kjempemye, og det glemmer jeg aldri!

Jeg ser også opp til en del mennesker i utlandet, Jenna Talackova, som deltok i Miss Universe Canada. Hun ble diskvalifisert med grunnlag at hun ikke var født kvinne så da var hun ikke “ekte kvinne”. Hun gikk til kamp mot systemet, sammen med støttespillere og advokat, og fikk Miss Universe organisasjonen til å trekke diskvalifiseringen og fikk til slutt delta. Når du tør å utfordre en såpass stor organisasjon, eid av Donald Trump, så er du beintøff! ‘Nuff said!

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Mianne Bagger og Lana Lawless er to som er verdt å nevne, som på hver sin måte bidro til å åpne golf for transkjønnede.

Deltakerne i “My Transsexual Summer”, bedre program om trans finnes ikke!

Det er også mange andre jeg ser opp til, mange som har på sine egne arenaer gjort enormt mye for å fremme likestilling, verdighet og bedre lovgivning. Det har vært mange David vs. Goliath kamper, og det kan ikke ha vært lett!

6) Hvem var det første mennesket du fortalte at du var trans til?

Oi, den er ikke lett… Første gang jeg prøvde å komme ut av skapet hadde jeg jo ikke ordene for hva jeg var. Det var med ei venninne som skulle sminke meg, jeg var vel typ 16-17. Men hun konkluderte med at jeg var homofil, og jeg i mitt daværende smått homofobe sinn, ble livredd, samtidig som jeg følte det ikke stemte, og forsvant inn i skapet igjen.

Da jeg hadde en bedre forståelse av ordene, var det jo folk på nettet som visste, men ingen som kjente meg i virkeligheten, så det regner jeg ikke helt.
Samt at jeg på den tiden trodde kanskje jeg bare likte å kle meg som kvinne iblant, og det stemte jo ikke.
Det samme gjelder egentlig min første samboer, da jeg også trodde jeg var noe annet enn transkjønnet. Uansett var jeg såpass usikker at jeg ikke tror jeg sa noe bestemt.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Når jeg først klarte å si det til meg selv, at “jeg er definitivt transkjønnet”, så var den første jeg fortalte det til, min daværende samboer(altså hun det ble slutt med ifjor, også kjent som “eksen”). Så til syvende og sist, så blir det vel henne.

5) Er du aktiv i ett miljø for mennesker som er trans og/eller har kjønnsidentitetstematikk, eller LHBT-miljøet generelt?

Jada, jeg sitter i Transpolitisk Utvalg i Skeiv Ungdom, hvor jeg blandt annet bidrar til leiren vi skal ha i sommer(www.skeivungdom.no/trans), og andre ting vi sysler med. Jeg trives veldig godt i Skeiv Ungdom, de er en kjempefin gjeng, som jobber og står på for å bedre situasjonen til veldig mange mennesker.
Jeg snakker også daglig med en god del andre mennesker med samme eller lignende utfordringer som jeg har fått kontakt med via Gaysir.no, Skeiv Ungdom, bloggen eller andre steder. Jeg trives veldig godt med dette og skulle gjerne hatt det som fast jobb 🙂

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

4) Hvordan tok familien din det når du kom ut/hvis du ikke er ute, hvorfor er du ikke?

Vel, de tok det etter forholdene hardt, men det kunne vært mye værre! Pappa var jo den første som fikk vite, mamma fikk vite det av pappa, og broren min fikk vite det av meg, per sms. Pappa tok det rolig der og da, og sa mye greit, men også en del kleine ting. Selv de smarteste kan slite med ordene når de er uforberedt!
Men han lovte å støtte meg, selv om denne støtten ikke var like bra til enhver tid. Men den ble bedre med tid og stunder.

Min mor ringte meg en stund etter pappa hadde fortalt det, og etter en veldig lang stillhet så lovte hun å støtte meg selv om hun også sleit litt, noe som egentlig er helt ok. Også hennes støtte var varierende til tider, men til slutt god.
(Nå utelater jeg en del kjipe, og gode hendelser, bare så det er sagt)
Men selvsagt, jeg forstår hvorfor mye av reaksjonene var negative, det er ikke så vanskelig å tenke seg til. De vil jo det beste for meg, ett trygt og godt liv, og når man sier at har det vondt og ønsker å være jente, så blir det vanskelig for dem å se for seg dette trygge og gode livet. Dette er jo ikke livet de hadde sett for seg at jeg skulle ha. Selv foreldrene til den som kommer ut, frykter hvordan samfunnet, og sine venner, skal reagere på slikt, og om det vil gi påvirke livene til alle involvert negativt.

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Min bror…vel…min bror reagerte dårlig, veldig dårlig, og siden det har jeg ikke hørt fra han overhodet. Tror ikke vi trenger å gå noe mer inn på det…

3) Har du noengang blitt “outet”? (Altså om noen har fortalt om at du er trans til andre uten at du ville det, enten mens du var der eller bak ryggen din?)

Hmm… Det var jo den gangen noen som kjente meg igjen fant bloggen min, og hadde spurt noen andre som visste hvem jeg var, om det var meg. Og slik gikk jungeltelegrafen før jeg til slutt fikk spørsmål fra to stykker om det var meg.
Jeg fikk panikk, angst og en del andre kjipe følelser, da jeg ikke var ute til så mange enda, men svarte som sant var, at ja, det var meg. De stilte noen spørsmål og virket forholdsvis greie med det, men det var jo allikevel en kjip episoden.
Så var det jo hendelsen med naboene, om det telles helt aner jeg ikke, men de fortalte jo hverandre om meg, så vi tar den med.
Jeg har fremdeles tilgode å bli outet på byen eller i andre “live” settinger, mye av det gir jeg kreditt til mine venner, som er flinke til å tenke før de snakker! 🙂

2)Hvordan valgte du ditt navn, og hvilke andre navn vurderte du og hvorfor?

Denne er egentlig ganske lett, og det stod ikke mellom så mange forskjellige navn, men mange lignende. Jeg ble døpt Christer, og når jeg skulle finne ett navn jeg var komfortabel med tok jeg noen ting i betraktning.
– Foreldrene min døpte meg dette, dette var noe som betydde noe for dem, altså kunne jeg ikke unnvike for mye fra det, følte jeg.
– Familien på farssiden stammer fra mye presteskap og lignende(i gamle dager altså) så hyggelig å ha ett navn som representerte det, selv om jeg ikke er religiøs.
– Ett navn skal ikke sitte for godt. Det er sjeldent barn er superfornøyde med navnet foreldrene gav dem, så derfor unngikk jeg en del navn som ville vært kjempesupre å ha 🙂
– Velg gjerne noe som var vanlig for tiden da du ble født, navn er omtrent som mote, noe som var enormt vanlig nå, var kanskje ikke i Norge engang når du ble født.

Så da stod jeg igjen med noen navn, Kristen, Kristin, Kristel, Christiane, Christina, Christine osv. Enkleste ville vært å ta Kristel, som høres nesten kliss likt ut som døpenavnet mitt. Men da ville jeg konstant lurt på om de faktisk brukte mitt virkelige navn, eller det jeg ble døpt, så det ble utelukket.
Jeg stod vel igjen med Christine og Christina til slutt, og sa de ofte for meg selv for å rett og slett høre hvilken som hørtes best ut for meg. Hvem som passet best rett og slett. Og da falt det på Christine, tadaaa!
Jeg vurderte også mellomnavn, da spesielt Marie, men valgte å ikke ta det med første gangen jeg endret navn, da jeg lot døpenavnet bli stående som mellomnavn inntil videre(jeg var i mellomfasen så var greit å ha begge på den tiden), om jeg velger å ta det med til slutt, aner jeg ikke enda.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

(Stund siden jeg la ut bilde av meg selv, så tadaaa, en smule sliten Christine!)