Heeeiiiaaa bloggen!
Vært litt opptatt idag, så derfor snyter jeg dere for et skikkelig innlegg, og serverer et rosainnlegg istedet. Vi dekker det også over med en pletora av bilder.
Vi begynner med et bilde fra lesestund før legging igår.
Så beveger vi oss rolig videre til mine nye fingerløse hansker, kjøpt på Ebay, kom i posten idag. Shit så søtt!
Og til slutt et par nye dritsøte sko.
Der, da har du fått en god dose rosa, vi håper imorgen blir mer fornuftig. Fred ut!
Vil du vite hvem som er dine ekte venner og familie?
Kom ut av skapet, enten som homo eller trans.
Nei, jeg tuller nesten ikke engang. Få ting er mer effektivt for å luke vekk folk som ikke ville hatt ryggen din. Man ser det titt og ofte, folk kommer ut, og mister en del venner. Men de som blir igjen gjør gjerne mer enn opp for det. Du får lykkeønskninger og om noen kritiserer deg går de gjerne ikke av veien for å tale på dine vegne.
De aller fleste av disse støtter fordi de er oppegående mennesker som vil alle godt. Som skjønner hvor viktig det er å være seg selv og forventer ingenting i retur for dette.
Det finnes dessverre en del “allies” der ute. Dette er folk som oppriktig mener at LHBTQIA burde få ha like rettigheter, men de forventer gjerne premie for å mene dette. De tror oppriktig at A’en i LHBTQIA står for “allies” og ikke aseksuelle, slik det faktisk gjør. Til tross for deres gode intensjoner og slikt, så blir det ofte et svært fokus på å få alt til å handle om nettopp disse, og ikke personen de skal støtte.
Derfor er vi nå ferdig med å snakke om de.
Det å komme ut av skapet er også en god måte å teste om familien faktisk er familie. Hvor ofte bombarderes vi ikke med at “familie er det viktigste”, og “familie skal elske ubetinget”? Men veldig ofte, når man kommer ut av skapet, så blir disse beskjedene vridd og vendt til å passe de som ikke liker det.
“Tenk på hva du gjør mot familien!”
“Hvis du elsker oss så legger du vekk dette!”
Det er ikke slik det skal funke. Familie skal ha ryggen til hverandre. Ikke be en holde seg i skapet fordi da slipper “familien” alle problemene. Ens families kjærlighet skal heller aldri holdes gissel for å tvinge et medlem til å gjøre visse handlinger. Klarer man ikke se hvor manipulativt det er? Den som kommer ut skader absolutt ingen, og en forelders høyeste ønske bør være at barnet skal oppleve seg selv til sitt fulle. “Seg selv” er slik barnet selv ønsker å være, og er, ikke hvordan foreldrene ønsker barnet skal være.
Hvis familien ikke kan stille seg bak alle sine medlemmer, uavhengig om de er cis eller trans, skeiv eller streit, eller om de tar valg som angår dem som du ikke ønsker, så er det ikke mye familie uansett. Disney(ikke Lilo og Stitch) har lært deg til at familie er blod, og at man er med familien uansett hvor ille de er. Jeg ber deg heller bruke Mathilda som eksempel på hva du burde lære om familie. Familie trenger ikke være blod, ei heller trenger det å være usunt. Om det negative overskygger det gode, så kan det være sunnere uten det elementet i livet ditt. Det er ikke din feil om familien din er en gjeng fordomsfulle mennesker, og du skylder de ingenting.
Familie er de som elsker hverandre, de som tar vare på hverandre, de som ønsker at alle skal være lykkelig og dermed blir lykkelig selv.
(Du trenger selvfølgelig ikke komme ut som noe du ikke er, eller som en test mot familien, du kjenner dine nærmeste best.) 🙂
Etter å ha fått svaret mitt publisert i BLIKK, svarte Joacim Lund igjen med “Jeg Er Ingen Ekspert”
Her er mitt siste svar til Joacim Lund:
La meg begynne med å takke for et så utrolig raskt svar! Her er mitt svar til ditt svar til mitt svar, på din artikkel.
Du har rett i at jeg ikke nevnte din beklagelse på sosiale medier. Dette fordi jeg synes du legger deg kupert, snarere enn flatt, og da er det vanskelig å anse det som en beklagelse.
I tillegg så finner jeg det artig at du tenker jeg har stalket deg litt på Facebook. Joacim, du er nok kjekk, men jeg spiller nok for det andre laget, om du skjønner hva jeg mener.
Svært få sitter nok og tenker de skal skrive noe nedlatende om en utsatt gruppe, men det skjer mye som ikke var intensjonen i begynnelsen.
Jeg tror det var Line Halvordsrud(Leder i Skeiv Ungdom) som under RegnbueRasisme-debatten sa, “Vi må slutte å se etter rasisten og begynne å se etter rasisme!”. Jeg tenker det gjelder her også, man kan si eller gjøre noe transfobisk uten å nødvendigvis være intensjonelt transfob.
Det du anser som det komiske poenget i historien, er for meg en potensielt farlig, og uansett sårende situasjon.
Hva med kvinnen i historien? Jeg kan ikke se for meg noen som ville funnet den situasjonen gøy om de var henne.
Så nei, jeg ønsker ikke å le av transfobi, på samme måte som jeg ikke ønsker å le av rasisme, sexisme eller andre undertrykkende strukturer.
Forøvrig, nettopp fordi du har forsvart utsatte grupper i offentligheten så burde du vite bedre. Man er ikke fritatt når man senere går motsatt vei av sine egne ord.
Opplysningsplikt?
La oss diskutere om kroppen er relevant informasjon som man burde dele med andre. La oss si at jeg traff en kjekk kar, og jeg forventet at han skulle ha en digg vagina jeg kunne hamre løs på når vi kom hjem til han, men så finner jeg en penis istedet. Burde jeg kunne klage han inn noe sted for å ikke ha opplyst meg om dette? Hva regnes egentlig som relevant informasjon? Jeg brekker meg lett om jeg får noe for langt ned i halsen, burde jeg opplyse om dette? Hvis han ikke holder like lenge som jeg hadde forventet, har han snytt meg da?
La meg gjenta meg selv, man har aldri opplysningsplikt om kroppen sin til andre, uansett hva. At den gjengse kvinne har vagina, betyr ikke at kvinner med penis skal behøve å opplyse om dette.
At kvinner med penis burde passe seg ekstra for sånne situasjoner er sant, men det er viktigere å lære folk å ikke drepe. Eller i dette tilfellet, løpe hylende ut på gata og ringe politiet.
Forstår du virkelig behovet for å bli anerkjent for den man er? Opplever du ofte å ikke få din grunnleggende identitet anerkjent?
Truet seksualitet?
Hvis noen føler seg lurt i et slikt scenario, noe folk kan finne på å føle, så burde det nok heller stilles spørsmål ved grunnen for at de føler seg lurt. Med mindre man har utlyst spesifikt etter vagina i en innledende prosess, så har man inget grunnlag for å føle seg lurt. Jeg synes ikke det handler om den hvite, middelaldrende, heterofile manns seksualitet, men heller hans frykt for å få sin seksualitet truet.
Om en heterofil mann drar med en transkjønnet kvinne hjem, så er han fremdeles streit som et linjal. Det går nemlig på kjønnsidentitet og ikke hvilke reproduktive celler man opprinnelig kanskje kunne ha produsert. Dette er det konsensus om, siden du spurte etter splittelser.
Selvfølgelig er det splittelser innad blandt mennesker som definerer som andre kjønn enn det legen sa de var som baby. Slik er det i alle grupperinger, og det er hva som driver de fremover.
Ingen krever at folk flest skal være eksperter, men er det for mye forlangt å mene at de burde være reflekterte? Eller å ønske at journalister kan gjøre et lite Google-søk før de skriver?
Du er nok neppe den siste til å gjøre en bommert, og la oss håpe at alle andre som støter, intensjonelt eller ei, blir informert om sitt overtramp. Det jeg skulle likt å se var en evne til å bare si “Beklager, jeg tenkte meg ikke om, det skal ikke skje igjen!” og så la det gå. Du skal se at da slipper man av kroken mye fortere, enn når beklagelsen kommer med motkritikk.
I etterkant av dette har du mottatt en del angrep på nett, jeg forstår faktisk hvordan det må føles for deg. Forskjellen er at du mottok de meldingene for noe du gjorde, jeg får de kun fordi jeg finnes, jeg misunner deg.
Jeg har opprettet en ny kategori her på bloggen:
(Strengt tatt kan man hevde at siden teksten sier at Edwin ville være jente så var hun vel ikke transvestitt, men Shit la gå)
Tenker vi gjør det slik at jeg prøver å legge ut en ny låt hver uke så godt det går! 😀
(Bilde redigert av BLIKK)
I forbindelse med en heller uheldig artikkel postet den 6. Februar, “Om Transer Og Slaktere Og Dirty Business – Og At Ingen Liker Å Bli Lurt “
Så skrev jeg en kronikk som BLIKK publiserte, den heter “Vi Er Avslørt ” og anbefales å lese.
Transkvinner er nemlig ikke feller, og det er farlig og sårende for oss å bli sett som sådan.
Ganske fort etterpå kom det svar fra journalisten igjen: “Jeg Er Ingen Ekspert ” og som i beste fall er å legge seg kupert, heller en flatt.
Men les, enjoy, og si gjerne hva du synes i kommentarfeltet 🙂
De flotte folkene bak suksessen “Se Oss” ønsker å sette igang med et nytt prosjekt.
Som dere kanskje husker lanserte jo Skeiv Ungdom “Se Oss” ifjor, som blandt annet jeg deltok i.
Jeg garanterer at du vil være trygg sammen med disse folkene. De kjenner godt til tematikken og er gode mennesker.
Under følger deres castingannonnse, ta gjerne kontakt, du vil nok uansett ikke angre, og du vil bidra til et viktig prosjekt.
Castingannonse:
Regissøre bak informasjonsfilmen “Se Oss” er i gang med nytt dokumentarprosjekt.
Vi er tidlig i prosessen, men ønsker å komme i kontakt med folk som kunne tenke seg å bidra på en eller annen måte. I første omgang ser vi etter folk som vil være med i en “ressursgruppe” , som består av folk med erfaring innenfor kjønnsidentitetstematikk som vil dele noe av sin kunnskap med oss. Personene i ressursgruppene skal ikke filmes.
I Se Oss fikk vi i oppdrag å lage en informasjonsfilm basert på intervjuer gjort på skeiv ungdoms Kjønnsmangsfoldleir, vi er veldig fornøyd med resultatet, men oppdaget underveis at vi bare fikk pirket i overflaten og ikke var i nærheten av å avdekke det store bildet. Det har vi veldig lyst til nå.
Hvis du ikke har sett filmen så ligger den her:
https://www.youtube.com/watch?v=oabGE3wJQ5E
Alle kjønnskreative, transtalenter og andre kjønnsnormbrytere, ta kontakt med oss om dette er noe du kan tenke deg å være med på. Vi håper på mye oppmerksomhet rundt filmen vår, så synlighet er en del av pakken. 😊
Vi har opprettet en egen e-post for dokumentarfilmen som du kan sende spørsmål til eller fortelle litt om deg selv. Legg gjerne ved bilde og kort personalia. (Bosted, alder, skole/yrke osv) Alt som du synes vi skal vite.
Vi gleder oss till å høre fra deg!
Send e-post til: [email protected]
E-posten administreres kun av oss to. All informasjon er taushetsbelagt, med mindre annet er avtalt.
Hilsen Kristin&Monica
Murmel Film
#dokumentar #transkjønnet #kjønnsidentitet #murmelfilm #seoss
I de senere årene har transpersoner vært mer og mer synlige i det offentlige rom. Selvsagt er det Hollywood som står for det meste, gjennom TV-serier som “Orange is the new black” med Laverne Cox, selv transperson i en av hovedrollene – og nå den nye amerikanske serien “Transparent”. I Sverige ble filmprisen Guldbaggen nettopp gitt til en transperson som beste kvinnelige skuespiller! Så noe skjer. Men er det en transrevolusjon, slik det svenske kultur-programmet “Cobra” nylig påstod?
For det første: En revolusjon forutsetter misnøye som i prinsippet må gå ut over en så stor gruppe mennesker at flertallet på et tidspunkt finner at man ikke kan leve med det lenger. Det kan innebære opprør mot etablerte verdier, normer eller politiske systemer. Apartheid er et godt eksempel på en misnøye som ledet til revolusjon. Kvinner har også i prinsippet rett til å lage revolusjon. De har holdt ut med undertrykkelse fra den patriarkalske mannen i hundre-talls for ikke å si tusentalls år. Homofile er lei av homofobi – av ikke å kunne få leve sine liv med samme rettigheter som det store flertallet; undertrykt av kirkens verdier men også av andre mennesker. På samme måte kan man si at transpersoner er lei av å bli undertrykt av transfobiske holdninger. Av ikke å bli akseptert med det kjønnsuttrykket de ønsker å leve i. Men kommer revolusjonen?
En revolusjon forutsetter enda en ting: at det står et etablert alternativt system klar til bruk i det øyeblikket det gamle systemet bukker under. Og her er kanskje noe av forklaringen. Alternativene er ikke ferdig definerte og klare til bruk. Som på syttitallet da mange mente at det var på høy tid at kvinner fikk rettigheter til lik lønn og likeverd. Vi var mange ute i gatene den gangen. Togene var kjempelange. Og langt på vei skjedde det noe. Men ble det virkelig revolusjon? Ja, endringer ble det. Men ingen revolusjon.
Transrevolusjonen er først og fremst media-skapt. For media er fortsatt transpersoner interessante som isolert fenomen. Fortsatt skrives det om transer som popper ut av skapene sine. Men nå skal de helst være født i feil kropp. Adam skal bli Eva og Eva skal bli Adam. At Adam bare ønsker å være Eva en gang imellom er ikke like interessant. Hittil har jeg sett få om noen eksempler på at media ser dette i en større og bredere sammenheng. Det blir med den lille historien. Den ufarlige lille historien med fine fargebilder i et lørdagsbilag til en avis. Men den store historien derimot er sjelden å lese. Den som setter hele transbildet inn i en større politisk sammenheng og ser på hvordan samfunnet ville respondere på at så mange som kanskje 20 000 av befolkningen i Norge ikke er fullt og helt kvinne eller mann, slik det forventes at man skal være. Det heteronormative kjønnsbildet er altså “normalen”. Men hvor lenge skal den få være det?
Kanskje kommer det året hvor undertrykkelsen når sine høydepunkter. Hvor skapene revner og gatene fylles av transmenn og transkvinner som sier at nok er nok. Vi vil også høre til. Men hva vil vi høre til? Samfunnet, ja vel. Men hva vil vi ha av samfunnet – og hva vil samfunnet ha av oss?
Synlighet er selvsagt viktig i denne sammenhengen. Men jeg skulle så gjerne sett at flere positive ting skjedde utenfor TV-ruta. Utenfor filmlerretene. At transpersoner selv tok ansvar og klarte å klatre ut av offerrollen og kvitte seg med skamfølelsen. Hvordan man enn snur og vender på det: Det er skammen som er den store stygge antirevolusjonære. Hovedskylden for denne skammen tilligger det samfunnet vi lever i. Det er det som skaper skammen. Skam for ikke å være som “alle andre” .Kunne vi i fellesskap tatt opp kampen mot den, ville enhver ha anledning til å frigjøre sitt kjønnsuttrykk og vise det. På gatene. På jobben. I familien. På skolene. På bussene. På togene. I butikkene.
Vi må ikke bare snakke om hvor glad vi er i mangfold. Vi må være det også. Vi må leve mangfold. Alle vet at en hver kultur gjennom historien som ikke har evnet å ha mangfold som en naturlig del av sin samfunns-struktur, har dødd ut. Uten unntak.
Så kanskje latteren stilner en dag. Når alt kommer til alt så er ikke vi transpersoner annet enn vanlige mennesker som bare har fått en liten ekstra håndbagasje å bære. Vi blir derfor veldig glade når noen kommer bort og spør om de skal hjelpe å bære bagasjen, om så bare et lite stykke på veien. Da først opplever vi transrevolusjonen. En revolusjon som er langt mer ektefølt og viktig enn den media-skapte transrevolusjonen som altså TV-programmet “Cobra” snakker om.
Jan Elisabeth
Transperson
Jeg er 100% ekte kvinne. Jeg er 100% naturlig.
(Linser, piercing, bleika hår og masse sminke, fortsatt ekte!)
Jeg er litt lei av hendelser hvor man forsøker å sette seg inn i de mindre priviligertes liv. Man “gjør” liksom det som gjør de mindre priviligerte.
“To streite karer går hånd i hånd, oppdager at homofobi lever enda.”
“Disse jentene brukte burkha en hel dag, fikk et nytt syn på ting.”
“Satt i rullestol en hel dag for å skjønne hva rullestolbrukere går igjennom.”
“Gikk med dameklær, transfobi lever!”
Man skulle tro det holdt å høre på de som tilhører gruppene man “prøver”. Men den gang ei. Må være hyggelig å kunne hoppe inn i en privilegiegruppe man selv ikke tilhører, og så hoppe ut igjen..
Uansett, man kan kun måle samfunnets reaksjon til situasjonen, ikke alt det andre som foregår hos en selv. Angst, depresjon, selvfølelse. Å stå opp hver dag og gå igjennom hva disse menneskene går igjennom. Så egentlig får man oppleve kun en brøkdel av den personens liv, og kanskje ikke den hardeste engang.
Verdt å tenke på. Hvis du vil vite hvordan andre har det, spør de, eller les utsagn fra gruppen.
Hvis du trenger å oppleve det selv for å tro på noen, så har du intet utgangspunkt for å forstå overhodet.
Liten oppdatering om hva som har foregått i det siste.
