I dag har er det 9 måneder siden jeg begynte på østrogen!
Helt sykt å tenke på hvor fort det egentlig går!
Forandringene har vært mange og noen svært synlige, samt at på den tiden har livskvaliteten min bli drastisk bedre! Selvsagt ikke utelukkende på grunn av medisiner, men det har vært en svært påvirkende faktor.

Så fort jeg kom igang ble jeg “bedre”, som om hodet kom i balanse. Etter en stund begynte jeg å merke effektene dette hadde, både positivt og negativt. Det er jo i bunn og grunn en andre pubertet jeg går gjennom, og de fleste vet jo hva som skjer da generelt. Svingete humør, kroppsendringer osv, og svingete humør har det til tider vært en del av. Det værste er heldigvis over tror jeg, og om jeg merker noe til det nå så er det gjerne igangsatt eksternt. Ensomhet f.eks er noe som gjør at jeg kan bli litt nedfor og gretten. Heldigvis så er jeg ikke mutters alene så mye lenger, og ikke som i romjula ihvertfall:-)
Samt at det at jeg helt uten problemer kan komme meg og ut være “fri” gjør at jeg i det minste får opplevd menneske kontakt.
Jeg har blitt tøffere, og mer selvsikker, eller kanskje bare tilbake til der jeg var før jeg virkelig ble tatt av min egen kjønnsforvirring, jeg er ikke helt sikker.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Jeg har prøvd å fokusere på de mentale endringene over de fysiske. Men de fysiske har også vært fremtredende. Mest av alt på overkroppen, nærmere bestem brystene.
Jeg var ikke direkte flat før, sikkert grunnet overvekt og kanskje litt ekstra østro fra før, men nå begynner vi virkelig å snakke. Jeg tenker ikke legge ut bilde av de nei! :-p

Huden har også endret seg, blitt mindre grov, foruten hendene, som er stort sett de samme, men det kommer i hovedsak at jeg har brukt de mye til grovarbeid.
Det er usikkert om stemmen har endret seg grunnet pillene, det sies at den kan det om man har en god biologisk predisposisjon, men hvem vet?:-p stemmen er ihvertfall mer enn lys nok og samtidig komfortabel og riktig. Jeg slipper å føle at jeg gjør den til, selv om diverse morninger er den for raspete for min smak.
Det beste verktøyet for å finne riktig stemme har vært å synge, rett og slett. Det myker opp stemmebåndene og en tid så var det den eneste måten jeg kunne finne stemmen min igjen om jeg skulle ut.

Den generelle hårveksten har blitt mindre, noe som er sinnsykt deilig, hårene er ikke like grove og en del av de har blitt direkte lyse i fargen.
Ansiktshår har det derimot ikke blitt mindre av, dessverre. Men der finnes jo elektrolyse.

Jeg har blitt større, og jeg mener ikke høydemessig, dette kan være ett resultat av at jeg begynte på hormoner og sluttet å røyke nesten samtidig. Men uansett så er jeg mer tilfreds med kroppen min nå enn jeg noensinne har vært!

Så… 9 måneder unnagjort, en hel livstid igjen!

Elektrolyse gjør vondt, men fytti så bra det føles etterpå, å kunne se seg i speilet uten å føle at man har en mørk skygge som tydeligvis aldri blir dekket bra nok uansett hva slags eller hvor mye sminke man bruker. Å se seg i speilet nå er en fryd, ikke at jeg føler jeg er verdens peneste, men at jeg slipper å gå rundt og føle at folk stirrer. Selv om de sikkert ikke gjør det!

Ellers har dagene gått bort til å reise til/fra sykehuset og besøke mor, løpe ærend og tilbringe tid med nerden. Samt at jeg har barna denne helgen.

Idag er det lørdag og det betyr godteri, for barna altså, så de har fått litt nå, før vi skal opp på sykehuset, og så får de litt mer etterpå, så lenge det ikke blir for sent og kræsjer med middag da riktignok. Mandag venter det nok ett meklingsmøte, så jeg skal ha barna til da.
Har hatt ei barndomsvenninne på besøk noen timer idag og vi had kost oss med å skravle mens barna har lekt og tegnet, det var veldig kos.
Samt at en av min mors naboer fikk se meg for første gang idag, som meg selv altså.
Han har kjent meg som mann tidligere men har blitt informert om “endringen” av mamma. Plutselig stod han utenfor veranda døra, og trodde egentlig mamma var kommet hjem fra sykehuset siden det var folk her.
Vi skravlet, og han kommenterte “kult” med en gestur som tilsa at han mente utseendet mitt, og det var litt artig. En kort, hyggelig kommentar^^

Så god dag så langt med andre ord^^

Jeg har hatt en gretten dag, men det skyldes at jeg har elektrolyse imorgen og derfor har måtte la håret på overleppa vokse… En fullstendig grotesk følelse når jeg klør meg eller på andre måter kjenner hva som pryder leppa mi.

Dette er også første dagen jeg ikke har besøkt mamma på sykehuset, men vi har snakket på telefonen og hun har hatt besøk av min bror og min onkel idag, så fullstendig alene har hun ikke vært!
Hun er også ved godt mot, bedre enn første gangen faktisk, fleiper og smiler, og det er godt å se!
Jeg har fremdeles til gode å snakke med hennes lege, og få stilt spørsmål jeg har, men jeg gir meg ikke.

Ellers så har jeg vært hos nerden de dagene jeg ikke har hatt andre planer eller barna, og det har vært koselig med mye støtte.
I tillegg har venner gitt sin støtte der de har kunnet og det er godt å ha gode mennesker rundt seg når man trenger det!

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Da hadde man endelig ro nok i sjela til å få ned noen ord..
De siste dagene har vært rimelig fulle, mye fordi i slutten av forrige uke måtte jeg kjøre mamma til legevakten, og en snarlig innleggelse etterpå så viste det seg at hun har utviklet kreft igjen… Kun kort tid etter hun var friskmeldt for den forrige.
Denne gangen er det leukemi, men det skal nok gå bra! Hun har fått en god start på Riksen og de er veldig hyggelige. Familien har vært innom, selv pappa(de er skilt) og broren min har tatt turen og jeg tror det har vært godt for henne.
Leukemi er forøvrig en samlebetegnelse på flere krefttyper hvor dannelsen av celler i beinmargen ikke funker som den skal. Årsaken er ikke kjent, men i mammas tilfelle kan det skyldes behandlingen fra brystkreften…

Ellers så har det skjedd lite, men jeg har hatt barna på besøk i helten!
Og nerden har vært innom:-)
Så vi har stort sett kosa oss, men selvsagt så er jo den overnevnte situasjonen med på å påvirke dagene, men humøret holdes for det meste oppe og barna vet jo ikke annet enn at hun er syk, og var med på sykehuset idag.

Etter eksen hentet barna idag dro jeg innom leiligheten til mamma og hentet litt småting hun trengte fra leiligheten. Idet jeg gikk inn der merket jeg med en gang lukten av nyvasket gulv og noen av naboene hennes hadde tydeligvis vært på ferde. Helt rått. Jeg vet at mamma har bra naboer men de er virkelig snille, gode mennesker som stiller opp for en eldre dame som trenger støtte! Forbilder for de fleste!

Siden jeg ble litt fornøyd med innlegget jeg skrev for bestmedbart så poster jeg det her også.

Hei! Jeg heter Christine og er en 24(snart 25) år gammel jente, og er transkjønnet. I korte trekk betyr det at jeg tar steg, hormonelt og kanskje kirurgisk, for å rette opp kroppen min til å matche det indre bildet jeg har av meg selv. Jeg burde kanskje jogge litt også, men pytt pytt.

Greia er, mange tror at mennesker med kjønnsidentitetstematikk fetisjerer det kjønnet og tilhørende stereotypeideal, som de korrigerer kroppen sin til. At man holder akkurat dét kjønnet og tilhørende feminine artikler i så høy status at man ønsker å tilhøre de mest “kvinnelige” av kvinner, eller mest “mannlige” av menn. At jentene hopper rundt i nylon strømper, hæler og kjoler, mens mannfolka eter bark og pisser gråstein.
Jeg mener at dette ikke stemmer. Selvsagt finnes det mennesker med varierende form for kjønnsidentitetstematikk, som ønsker å være übermacho eller superfemi. Men hadde disse blitt født med en kropp de ikke trengte å korrigere, ville de allikevel vært übermacho eller superfemi. Fordi det er hva de liker og føler seg komfortabel med.

Jeg liker ikke nylon… og er ikke overbegeistret for å ha på meg kjole, stiletthæler går jeg ikke med, vanlige hæler bruker jeg riktignok, men kun de som er gode å gå med.
Jeg liker bil, maskineri, spill, øl og andre “manneting”. Klesstilen min er mildt sagt casual og stort sett preget av hva jeg fant i skapet den dagen. Som oftest betyr det olabukse, singlet, topp og no andre greier, om jeg er i humør.
“Men hvorfor kunne du ikke bare forblitt mann?” Blir jeg spurt.
Fordi jeg aldri var en mann, er det enkleste svaret. Kroppen min var ikke riktig når jeg så meg i speilet. Kropp og interesser har ingenting med hverandre å gjøre, men allikevel går det mennesker rundt og tror at det er slik.

Jeg slet lenge med mye av det samme, jeg hadde jo alle disse machointeressene, men allikevel følte jeg meg som jente. Jeg prøvde å være superfeminin, og bruke skjørt, kjole, stilett og interessere meg for mainstream mote og andre gjengse feminine interesser. Jeg knakk sammen i en blanding av latter og skuffelse da jeg så meg i speilet, det var bare ikke meg. Interessene jeg hadde skaffet meg var mildt sagt kjedelige, og jeg savnet blårøyken fra svidde gummidekk. Mote var gørr kjedelig og ga meg ingenting. Men en bakhjulstrekker som kommer sideveis i en tåke av blå røyk mens dekkene hviner, motoren bråker og publikum jubler, det ga meg alt.
Jeg savnet å se hjerneløs actionfilm og diverse andre ting, bare fordi jeg prøvde å oppnå ett stereotypisk, sjåvinistisk ideal… At med kjønn følger det spesifikke klær og visse interesser.

Jeg er ei jente, en smule macho, ja, men kjønnet mitt er uansett jente. På ett tidspunkt måtte jeg selv skjønne at tankegangen jeg hadde før var feil, og noe “gammeldags”.
Transkjønnethet er at ens eget mentale bilde av sin kropp og kjønn, ikke stemmer overens med en ellers grufull kroppslig realitet. Tilhørende interesser er irrelevant i sammenheng.
Strengt tatt burde menneskeheten som art ha kommet lenger enn å ilegge oppgaver og interesser kun utifra hvilket underliv man er født med. Personlig ser jeg ikke relevansen mellom en kroppsdel man sjeldent ser og hvem man skal være som person.
Det viktigste er uansett å være awesome!^^