Jeg har samlet inn en del hemmeligheter transfolk(og andre selvbeskrivelser) har, som de er redd for å dele med andre fordi de frykter å bli nektet behandling eller invalidert. Derfor kan jeg dele de anonymt med dere, så de slipper og samfunnet kan få opp øynene sine. 🙂
1. Iblandt så er vi vårt “gamle” kjønn i drømmene våres.
2. Vi tviler titt og ofte på om vi faktisk er den vi er.
3. Vi er ikke helt sikre på om vi virkelig ønsker den operasjonen, eller om vi bare tror det, eller om det er samfunnet som vil vi skal ha den.
4. Iblandt, når vi tenker for oss selv, så bruker vi vårt gamle navn og pronomen i hodet.
5. Noen av jentene står fremdeles og tisser.
6. Flere gutter digger sminke og “jente”klær.
7. Vi lurer ofte på om det ville vært lettere å bare bli i skapet.
8. Vi kan like å bruke underlivet vårt, og allikevel ønske operasjon.
9. Noen ganger sier vi menn og mener kun menn med penis(og samme med kvinner med vulva og ergo ikke menn/kvinner som oss selv).
10. Noen ganger tenker vi at sexen vår ikke er hetero på tross av at vi er et kjønn og partneren et annet(og dertil for homofile).
11. Noen ganger tenker vi at vi aldri kan bli det kjønnet vi er.
12. Vi blir av og til usikre på vår egen identitet, som oftest fordi alle andre sier vi skal være sikre, men noen dager er vi faktisk usikre, men da kan vi ikke si det til noen.
13. Noen ganger føles dette kjønnet som like mye at et fengsel som “det andre”.
14. Det hender vi lyver om hvordan vi har sex fordi vi er redd folk skal tenke vi er falske om vi sier vi liker det på “gamlemåten”.
15. Iblandt har vi ikke sex fordi vi mangler ord som forklarer hvem vi er, hva vi liker og hvordan vi fungerer.
16. Når vi tar telefoner fra ukjente legger vi stemmen litt ekstra opp/ned.
17. Vi er redde for å dømmes om vi ikke fant ut hva vi var tidlig nok, så vi smører litt ekstra på vår fortid.
Flere av disse stemmer godt med meg også, det er kjipt at vi skal være redde for å kunne dele dette i frykt for hva folk vil tro og mene.
Mange av disse treffer meg og! Sånn er det noen ganger..
Hvis tilfellet er at man bor hjemme/nærheten av foreldrene sine, og føler det setter store stopper for framgangen man vil ha i prosessen sin.. Hva ville du gjort da?
KDAISY: Vel, er det foreldrene som setter stopper eller en selv? En løsning kan jo være å flytte, eller å snakke med de om det. Hvis man har mulighet og evne til å bo alene, kan det ofte gjøre en selvrealisering/transisjon lettere.
KDAISY: tusen takk forøvrig! Godt å høre at de treffer flere! 🙂
It’s like bingo. I’d say about 45% hits. Not going to tell you which ones!
SteffiR: Hehe, we never will ^.^
Takk. Full hits.
Mathilde: <3
Jeg tror det var mange som leste denne og følte seg litt truffet, meg inkludert. :p
Med et smil om munn da så klart.
Men du, frøken… “16 hemmeligheter transpersoner ikke vil dele med deg.”
Jeg ser 17. punkter under jeg.. tsk tsk… Hihihi
Eva: Hahahha xD noen som endelig så det!
Det er mitt lille opprør mot systemet^.^
Glimrende! Så befriende å lese, selv for en gammel rev som meg.
Tarald: Takk 😀 Har laget en youtubevideo av det også 🙂